Kull – Urbarbaren!

av Patrik Sahlstrøm

 

Fokus til denne artikkelen er på Kull, Robert E. Howards opprinnelige barbar og forgjenger til den langt mer berømte Conan. Artikkelen er også et forsøk på å fundere litt over barbarisk innflytelse og tiltrekningskraft.

Definisjon

Antar at dere alle kjenner bakgrunnen ordet “barbar”; kort sagt var det en sekkebetegnelse for alle som de siviliserte (i denne forbindelse greco-romerne) ikke hadde sansen for og så ned på

Ikke så veldig nyttig i denne forbindelse. Bedre å benytte dem populærkulturelle definisjonen vi har i dag. Kort sagt: Conan fra Kimmeria er den de aller fleste ser for seg når de tenker på en barbar. En fremmed og lovløs kriger fra et mindre sivilisert sted. En gigant med enorme muskler som splatter fiender til høyre og venstre med sine våpen. Barbaren er ikke korrumtert av sivilisasjonens intriger, og skal gjerne symbolisere rå, naturlig og ren styrke. En supermann av en helt som med selvfølge overvinner onde tryllekarler og fæle monstre for å redde nok fagre møyer til å få en dragedrepende ridder til å rødme. “Sivilisert” må tas med en klype salt i denne sammenheng. Mer utviklet enn stedet barbaren kommer fra, er egentlig kriteriet.

Dere skjønner tegninga, slik at jeg dropper å foregripe poeng som kommer senere.

Historikk

Den første store barbariske karakteren var nok Tarzan. Selv om han ikke oppfyller alle kriteriene over, så er han en variant av arketypen “Vill Kriger” – som ikke er lenket under samfunnets åk og skinner i kraft av egen styrke og sluhet. Den første i rekken av glitrende fokus for virkelighetsflukt fra et samfunn fansa var fryktelig lei av, og langt fra den siste. En mandig mann som personifiserte individets styrke opp mot samfunnets kjøttkvern med alle sine lover og regler. Men dette alene skaper ikke en skikkelig barbar. Det andre hovedelementet er pulplektyrens “supermann”-konsept. Åpenbart tydeligst personifisert i selveste Superman, selv om denne karakteren ennå ikke eksisterte da Howard skrev. Forgjengerne var de staute heltene som på egen hånd overvant umulige utfordringer og oftest vant beundringen til en fager møy. Tråder kan sikkert trekkes tilbake til ridderhistorier og eventyr, men det blir utenfor denne artikkelens omfang.

Howard var desperat etter å livnære seg som forfatter, og gjorde alt som stod i hans makt for å tilpasse sine historier til markedet (dvs pulp-magasinene han selv elsket). Bevisst eller ubevisst så innså han at markedet var klart for en … Barbar.

Men det var ikke Conan som entret scenen først. Før han kom så langt, skapte Howard flere andre proto-barbarer: Solomon Kane, Bran Mak Morn og Kull. Howard skrev innen mange pulp-sjangre, men mye tyder på at eventyr i en mytologisk fortid sto hans hjerte nærmest. Historiene med disse prototypene var trolig for bra og kompliserte til å slå riktig an hos leserne av blekkene han prøvde å selge historiene sine til. De fleste av disse fortellingene ble derfor refusert, og Howard la derfor disse karakterene på hylla.

Men han fortsatte å skrive, mest om boksing. Etter hvert bestemte forfatteren seg for å gjøre et nytt forsøk med barbarer, denne gang med mer markedstilpasning. Borte var mye av filosoferingen og innflytelsen fra H.P. Lovecraft, og vi fikk muskelbunten Conan – som ganske så ukomplisert dengte monstre og trollkarler og selvfølgelig fikk en ny dame nesten hver gang (i kontrast til Kull, som i beste fall ble forrådt av damene han støtte på.) Conan falt langt mer i pulp-redaktørenes smak, og Howards fremtid var sikret. Han resirkulerte flere av Kull-historiene i forenklet form og med Conan i hovedrollen, og hans kimmeriske helt ble selve definisjonen på en barbar. Verdt å nevne er at de første Conan-historiene (som var skrevet av Howard i sin helhet) var dypere og mørkere (og bedre!) enn dem Lin Carter og Lyon Sprague de Camp senere fullførte.

Kull

Tilbake til Kull. Han var fra samme verden som Conan, men fra en tidligere tidsalder, der Atlantis fortsatt var befolket av villfolk. Han ble tvunget på flukt fra sitt hjemland (den historien er virkelig god), og med tigerenn som sitt “totemdyr” endte han opp i langt mer siviliserte og dekadente Valuria – der han først var lovløs, så ble gladiator, før han gjorde suksess i hæren og til slutt tok kronen i imperiet (uten at han ble nevneverdig lykkelig av dette).

Mange av historiene om Kull ble aldri skrevet ferdig av Howard, men istedet av Lin Carter etter Howards død – og kronologien er litt så som så. Bedre ble det ikke av at Marvel etter hvert ga ut tegneserier om Kull, noen av dem trofaste til det originale materialet, men andre egentlig bare inspirert av Howards skriverier. Det som skiller Kull-historiene fra Conan-historiene, er dybden og mørket. Noen ganger kan man nesten anklage Howard for litterære kvaliteter når han skriver om Kull, med funderinger om livets forgjengelighet, menneskers falskhet og sivilisasjonens fordervende kraft. Kull er fortsatt et fjell av muskler som løser sine problemer med sverd, men historiene slutter mye mer tvetydig – og det var nok mangelen på klare helter og skurker, samt mangelen på garanti for at hovedpersonen skulle gjøre rent bord og vinne hver gang, som ikke falt i smak innen pulp-bransjen.

Historiene bærer langt mer preg av eksistensielle problemer enn enkel denging av monstre og virker inspirert av den greske (tragiske) heltetradisjonen. Når Kull f.eks. overvinner en Lovercraft-inspirert ondskap som har vært innesperret siden tidenes morgen, så avsluttes historien med at Kull forsegler mausoleet ondskapen hadde tilhold i, slik at ingen andre tullinger skal gjenta hans tabbe

Ønsker man seg popcorn virkelighetsflukt, så er nok Conan mer givende. Men hvis man heller i retning mørk fantasy av type Wagner eller Moorcock, står Kull hode og skuldre over Conan. Howard var en mester i å skrive hardkokt action, og kombinert med inspirasjon fra Howards eget mørke åndsliv så førte det til historier av enestående kvalitet.

Andre barbarer

Kull er jo langt fra den eneste litterære barbaren. Vi har selvfølgelig Conan, kjent for nesten alle og omtalt over – men vi har noen andre typer barbarer også.

De mest interessante er anti-barbarene, der Moorcocks Elric og Wagners Kane er de mest fremtredende.

Elric er kjent for mange. Den ultimate emo. En albino sverdsvinger fra et ytterst dekadent rike, avhengig av sitt (ikke veldig snille) magiske sverd og medisiner/dop for i det hele tatt å fungere. Han er så motsatt Conan som det er mulig å være og samtidig svinge et sverd. Moorcock har selv uttalt at han skapte Elric som en motreaksjon på Conan og hans kloner – som var veldig dominerende på 60- og 70-tallet, da Moorcock for alvor begynte å skrive fabelprosa og ble redaktør for et av de ledende fabelprosa-magasinene, New Worlds. Noe sier meg at Moorcock og hans likesinnede var like lei av barbarer som en del av oss er av vampyr- og varulvromanser i disse dager.

Kane er langt mindre kjent for moderne lesere. I likhet med Conan er han en fredløs vandringsmann. Men selv om strukturen i historiene kan ligne på denne Sword & Sorcery-stilen, så er fortellingene av Karl Edward Wagner uendelig mørkere og mer gotiske. Det faller en ikke naturlig inn å drømme seg vekk og forestille seg at man er denne karakteren (med mindre man er gother 😉 ), og til forskjell fra Conan er Kane på ingen måte fremmed for å bruke magi.

Jeg antar at populariteten til slike antibarbarer skyldtes at lesere var luta lei den veldig formelpregede stilen til skribentene som prøvde å kopiere Howard, og at historie-oppskriftene for pulp-literatur hadde gått veldig ut på dato etter at interessen for Conan tok seg opp fra slutten av 60-tallet. Mye slik vi begynner å bli ganske så trette av paranormal romance inspirert av Twilight, og av alle forsøkene på å kopiere Harry Potter.

En annen reaksjon var de direkte parodiene, der Groo og Cohen the Barbarian er de mest kjente.

Sergio Leones tegneserie Groo er en helt herlig parodi på de direkte hjernedøde forsøkene på å plagiere Howard og den ukritiske tilbedelsen av steroide slåsskjemper. Groo er morsom på egne bein, men blir hylende morsom først når man har lest utallige barbarhistorier.

Ingen burde være overrasket av at Pratchett vred på klisjeen om barbarer; det er vel ingenting det geniet ikke har kødda med. Det beste med Cohen er at vi får svar på spørsmålet om hva en barbar finner på som gammel og grå. Hvis nå han skulle ha det uhellet å ikke falle i kamp.

En type karakterer som også står dypt i gjeld til pulp-barbarene, er superhelter. Hulk er i utgangspunktet en grønn barbar uten sverd, og det ville være mulig å ramse opp en hel gjeng med både Marvel- og DC-helter som egentlig bare er varianter av Conan. At Marvel publiserte både Conan og Kull burde ikke overraske noen. Superhelter kan ha samme funksjon som barbarer: en mulighet for leseren til å dagdrømme at man ikke bare er en uviktig spjæling, men har makt til utgjøre en forskjell. Mange, om ikke de fleste, kulturer har eventyr, heltesagn eller lignende, som gir folk muligheten til å fabulere om å være en bedre og sterkere person enn man er. Dette kan tyde på at et almennmenneskelig behov for slikt dagdrømmeri, og at måten det kommer til uttrykk sier veldig mye om samfunnet rundt oss.

Hva sier barbarhistoriene om oss?

En av de aspektene som tiltrekker oss ved barbarer, er forestillingen om den edle villmannen eller kvinnen. En forestilling som bygger på at vi mennesker i utgangspunktet er framifrå vesener, og at det er sivilisasjonens åk som tilsmusser oss med svik, undertrykkelse og løgnaktighet.

Det kan (og har blitt) skrevet avhandlinger om denne forestillingen. I denne sammenheng er det relevant at dette kan ses på som en motvilje til å delta i de voksnes verden – med alt den medfører av stress, ansvar og forpliktelser. Å slippe å stå opp på et tidspunkt andre har bestemt eller gjøre ting som andre sier man skal gjøre, høres unektelig fryktelig deilig ut. Men som de fleste av oss har innsett, så fungerer det mindre bra i virkeligheten. I hvert fall i det lange løp. Å ha noen små avbrekk fra en grå hverdag, der man drømmer seg til en fjern verden hvor man selv styrer sitt liv som en helt, er balsam for sjelen – og kan være en viktig årsak til at barbarer ble så populære. Kan være at alternativet til slik virkelighetsflukt er å blåse skallen til himmels med rusmidler; man bør være dypt skeptisk til folk som bare avfeier behovet for å ha et sted å gjemme hodet.

Ikke alle former for virkelighetsflukt (særlig ikke powertrip-varianter) er like sunne. Jeg vil nok tro at våre velkjente lokale terrorister fra ytre høyre så på seg selv som moderne varianter av slike helter. Alene sto de heroisk opp mot samfunnets normer for å bekjempe det de oppfattet som ondskap. Men at disse skrotingene identifiserte seg som tempelriddere, barbarer eller andre modige krigere, betyr ikke at slik dagdrømming er feil. Det bare minner oss om at man må beholde kontakt med den virkelige verden. Samt at vi som samfunn må bli langt bedre til å ta vare på våre usikre unge menn.

Jeg nekter å være med på å la “mannosfære”-idiotene annektere en så viktig del av fabelprosaen. Det skader neppe å modernisere våre barbarer en smule. Selv om vi neppe trenger en nyinnspilling av Conan der han bærer et regnbueflagg, så bør vi være observante på at det maskuline idealet som den tradisjonelle barbaren står for, ikke er fryktelig langt unna noe Andrew Tate kunne nikke anerkjennende til.

Gi derfor eventuelle unge barbarspirer dere støter på en god klem. Og la dem se på Xena – warrior princess.