Føljetongen ved veis ende: Forfatter Patriks tanker

Patrik Sahlstrøm har just avsluttet en føljetong på hele 27 episoder for Nye NOVA. Ingen visste hvor denne historien skulle ta veien, hvor lang den skulle bli, eller om den beveget seg mot en sannsynlig slutt der ute i det gåtefulle verdensrommet. Nå er føljetongen avsluttet, eller som forfatteren skriver: Sesongen er avsluttet. 

Vi lar forfatter Patrik Sahlstrøm oppsummere i egne ord. 

 

Redax.

Forfatterens tanker

Da har vi kommet til slutten av sesong én av «Soga om Dei Forvirra Romvesena», eller «Et Spørsmål om Ståsted», som klokere hoder enn mitt pusha gjennom. Jeg håper leserne har hatt det like gøy med å lese mine små episoder som jeg har hatt med å skrive dem! Enorm takk til Jørn A. Jensen for hans hjelp til å omkvede min noe slurvete og anglifiserte norsk til noe som kunne leses. Også stor takk til og respekt for arbeidet som Bjarne og Cato gjør med Nye Nova. Dere rocker! Og tusen takk for muligheten til å forderve unge og ikke fullt så unge sinn. Hadde det ikke vært for at dere ville ha føljetongen, hadde den neppe blitt skrevet ferdig.

Hva skjer nå? Hvor lenge til fortsettelse? Blir det en fortsettelse?

Ja, det blir en fortsettelse. Strengt tatt er hele sesong 1 en glorifisert info-dump om hvorfor SF-settingen min er slik den er. Jeg har eksperimentert med å fremstille den gjennom korte og forhåpentligvis morsomme historier.

Når sesong 2 skrives, vites ei med sikkerhet. Jeg har de siste årene jobbet med et engelskspråklig manuskript som har arbeidstittel “The Last Dragonknight”, og som nå endelig nærmer seg fullførelse. Førsteprioritet for meg er å få det ferdig, men med litt flaks bør jeg kunne levere flere romfabler mot slutten av året. Ingen løfter. 

Blir det mer Surklut? Jeg aner virkelig ikke. En av grunnene til at sesongen sluttet nå, var at jeg er tom for ideer. Jeg kan ikke forutsi hva de nye ideene mine vil dreie seg om, men jeg vil trolig være lydhør for underskriftskampanjer eller bestikkelser fra fansen.

Sånn, da har jeg dekket de viktigste tingene jeg skulle nevne. Da kan vi gå til hovedretten, mine tanker om den lille historien.

Jeg begynte å skrive den fordi jeg kjedet meg og hadde skrivekløe. Manuset til “The Last Dragonknight» lå hos redaktøren for elting, og det tok sin tid. Dermed begynte jeg å skrible for moro skyld. Det var på den tida “Humans are the Space Orks”-historiene florerte i min facebook-feed, og jeg ble sugen på å skrive i samme type univers. Men jeg kunne jo ikke ta det for gitt at leserne hadde lest alle reddit-trådene om temaet. Det måtte info-dumpes, og som nevnt over, har jeg prøvd å gjøre det litt annerledes.

Jeg er velsignet med et uendelig arkiv av ideer til historier hentet fra hodet mitt. Stjålet, rippet, sakset, kopiert … eh, inspirert av en levealders konsumpsjon av nerdemateriale. En av mine kjæreste ideer var et skip med romrøvere som ville fått Guardians of the Galaxy til å fremstå som proffe. Disse røverne krasjlandet på jorda og opplevde de største strabaser da de skulle flykte fra denne dødsplaneten.

Endelig en mulighet til å bruke ideen! Som alltid overlevde ikke mye av den opprinnelige historien på veien til harddisken, men det var nok igjen til å forsyne Surklut med venner.

Fra mine første møter med SF er det én ting som har gått meg på nervene, og det er forestillingen om at besøkende romvesener liksom skal være så himla mye bedre enn oss. Jeg tenker ikke på det teknologiske, åpenbart er de mer teknologisk avanserte enn oss hvis de har kommet til solsystemet vårt. Men all maset om at de skal komme og redde/kolonisere oss og løse problemene våre, og ta oss opp i den galaktiske familien … gjesp. 

Se på oss selv. Vi har kommet oss noen skritt videre fra den gangen vi bodde i huler og jaktet mammuter. Vårt moderne samfunn er uendelig mer komplisert enn det de huleboende mammutjeger-klanene bodde i, men det ser ikke ut for meg som om vi er fryktelig dyktige til å organisere det. Hvorfor skal vi da anta at fremmede romveseners samfunn er mindre dysfunksjonelle enn vårt eget? Det ligger mye større historie-potensial i å anta at de kløner det like ille til som oss.

Det bør ikke letes etter viktig budskap eller samfunnskritikk i føljetongen, selv om standpunktene mine nok skinner gjennom. Teksten er som sagt strengt tatt bare en info-dump som prøver å være morsom.

Ha en flott høst (beste årstid for lesing)!

 

Patrik Sahlstrøm