Tom Paulsens Kaffeverden

Omtale ved Nikolai Alexander Styve

 

Tom Paulsen er litt av en type. I 2022 debuterte han med en humoristisk fantasyroman for kaffeelskere, og i år publiserte Nye NOVA skrekknovellen hans «Motorsagkrokodille». Sistnevnte er brutal og vanvittig, mens førstnevnte, Kaffeverden, er … ja, la meg bare ønske dere velkommen til et helsprøtt koffeinrusa eventyr med eksentriske personligheter, fargerik fauna og komiske språk-krumspring av ambisiøse, dumdristige dimensjoner!

Historien innledes med en skapelsesberetning av romanens fantasiverden og om kaffegudens allmektighet. Det er en kaffeprest i landsbyen Kapselton som har lest fra Kaffemanualen til de kaffetroende i Kapselton. Djevelen er en lumsk skikkelse også i denne religionen, så parallellen til kristendommen er jo åpenbar, men den nærmest fanatiske dyrkingen av kaffe koker jo ned til noe like åpenbart i oss: vår koffeinavhengighet. Mange trenger det for å opprettholde et godt humør, et adekvat energinivå eller tilstrekkelig med motivasjon. Ikke alle liker kaffe, selvfølgelig, men veldig mange higer etter den og lovpriser den i fellesskap, og slik sett har det en lignende funksjon, noe av den samme makten over oss og noe av den samlende kraften. Når den legendariske handelsmannen en dag ikke dukker opp med nye forsyninger med kaffe til Kapselton, får det følgelig tilnærmet fatale konsekvenser for samfunnet og spesielt den voksne delen av befolkningen. Det får meg i neste steg til å lure på hvor store konsekvensene hadde blitt for oss om det samme hadde skjedd i vår verden. Noe som kanskje er en påminnelse på hvor underlagt – nærmest underordnet – vi er de kjemiske forbindelsene i hjernen vår. 

«Vær som din kaffe. God og Sterk. Og du vil, som dine smakssanser, overvinne det bitre. » (9)

I april i år ble «Kaffeverden» valgt som lesesirkelbok i gruppen «Norsk fabelprosa» på Goodreads, og flere av synspunktene i denne anmeldelsen takker jeg andre engasjerte medlemmer for. Paulsen kom også på besøk. Hvis du vil lese alle innleggene om boken, kan du besøke gruppens hovedside her. Tom Paulsen har en forfattertråd under kategorien «Forfatterhjørnet», og diskusjonstrådene ligger under kategorien «Lesesirkel». I et innlegg kunne Paulsen fortelle at han fikk ideen til boka i 2014. Han skriver at han rett og slett ikke ble «kvitt tanken om en verden der alle forgudet kaffe», og så ble det jaggu meg en bok.

«Av pulver har han skapt deg, og som pulver vil du møte ham igjen.» (62)

Med dette rammeverket følger vi tenåringen Herman Koppelius på en heidundrende skruppelløs overgangsrite på leting etter den legendariske handelsmannen. Underveis støter han på noen besynderlige vesener og originale karakterer. Flere av dem blir selvfølgelig med på reisen, mens andre – like selvfølgelig – prøver å stoppe dem. Det er innforstått at Herman og gjengen må forte seg med å finne den legendariske handelsmannen før det er for sent. Ja, for det haster noe veldig, la vi godt merke til. Det er rett og slett en nødssituasjon, og det får man som leser kjenne i både kropp, sinn og sjel – konstant og uhemmet gjennom hele boken. Man rekker ikke å trekke pusten engang, alt skjer i et forrykende, nesten utmattende tempo! Man rekker ikke alltid å få med seg hva som faktisk skjer, man rekker heller ikke å bli ordentlig kjent med karakterene, og man rekker for så vidt ikke å få ordentlig innsikt i hvor innordnet koffeinavhengigheten og kaffereligionen er i andre samfunn i denne verden, og da mener jeg både politisk, historisk og sosialt. 

Det religiøse aspektet havner også etter hvert mer i bakgrunnen. Man kan si at grunnideen vannes litt ut, så selv skulle jeg ønske at blikket ble løftet et hakk og at denne delen av verdensbyggingen hadde vært mer forseggjort. At teologien ble mer utbrodert, at ritualer og sanger ble utbasunert, at større deler av religiøse skrifter ble lest for oss, at vi fikk lese mer om hvor meningsbærende religionen er for de troende, om tvilen i dem, om konflikter og kriger opp gjennom historien. Ikke at jeg hverken bør eller kan forvente at forfatteren tar på seg et sånt prosjekt, men jeg tror det å utvide hele det religiøse aspektet i større skala hadde styrket dette som et ledende prinsipp i historien og gjort alt mer komisk (eller morsomt) enn tullete (eller fjollete). 

For dette er jo egentlig et ganske forfriskende utgangspunkt, og det man faktisk får servert på en kaffetallerken, er kreativt og gjennomført. Troen og avhengigheten er i det minste historiens katalysator og vesentlig del av Hermans virkelighetsoppfatning og motivasjon.

«Døm ikke djevelen etter hornene, men på smakspreferansene.» (67)

Dessverre er de fleste karakterene også litt mer tullete enn morsomme. I begynnelsen hadde jeg sansen for de fleste, men fordi man ikke rekker å bli ordentlig kjent med dem underveis, er jeg enig (med andre medlemmer av gruppen) i at de opplevdes mer og mer som tegneserieaktige. De utvikler seg heller ikke i særlig stor grad, syns jeg, så da forstod jeg meg mindre på dem enn jeg skulle ønske. De fremstod derfor som mindre menneskelige, og da brydde jeg meg mindre om dem. Det førte til slutt til at jeg ble mindre engasjert generelt.

Jeg kan for øvrig si at jeg syns «tegneserieaktig» godt kan brukes om det meste som skjer i boka. Det er her ulempen ved humor spiller inn; så fort tull og tøys blir en bærende bestanddel i en fortelling, enten det er i film eller bøker, opplever i hvert fall jeg at det kan være vanskelig å vite hva man faktisk skal ta seriøst. Vold, dødsfall og ellers vonde erfaringer kan altfor fort miste tyngde og dermed egenverdi. Humor kan jo bunne i noe dypt menneskelig og sårt og vanskelig, og det tror jeg kunne løftet denne bokas litterære kvaliteter. Med mer emosjonell dybde hadde jeg nok blitt litt mer engasjert OG ledd mer. 

Jeg vil uansett argumentere for at den er friskt pust i den norske litteraturhistoriske atmosfæren. Selv om man får den friske pusten blafrende mot seg som et overrumplende gjennomtrekk, må jeg ærlig innrømme at det har vært gøy å få håret busta til og bli kastet litt hit og dit. Det er ikke til å unngå å påpeke at Paulsen har skrevet noe spesielt her, og da har vi å takke hans språklige ambisiøsitet og oppfinnsomhet. 

«Hun døde i en fordøyelsestragedie, og sånn er det med den saken.» (36)

Tillat meg å kanalisere energien hans. For han er leken! Han er entusiastisk! Og trenger vi ikke litt sånt, da? I litteraturen? I verden? I livet? Det å løpe rundt på en eng om sommeren, helt naken, lattermild og full av energi. Å kaste seg uti det deilige vannet og sprelle og så plaske, plaske, plaske. Å rope og synge for full hals! Å si «Oooh! Bah! Blææh!». 

Jo, det gjør vi. Noen av oss trenger det dog i små doser, og da kan jeg si at boken består av mange korte kapitler. Det gjorde leseopplevelsen mer fordøyelig, da det kan bli litt for mye av det gode etter hvert, og det var flere enige om. En leser kalte det «sukkersjokk», og det er en adekvat beskrivelse. Jeg ser for meg at andre lesere ville tilkalt språkpolitiet om de kunne, mens de gispet av rystelse over mengden rare navn, nyord, ordspill og konkretisering av metaforfabeldyr. «Se, konstabel! Der skjer en lingvistisk forbrytelse for åpen bok! Han bedriver offentlig idémyldrende harselas med leserne sine og hensynsløst kaster konstruerte ord etter dem!» 

Og i retten presenteres bevisene:

Bevisgjenstander, gruppe 1

Kapselton, Koppelius, Kofefe Kvern, frøken Kaklekopp, Kannekarelius Pressvik

Bevisgjenstander, gruppe 2

Gruffinger, fordøyelsestragedie, vannpyrer, propagandasminke, antikvernalisme, kverulantsyke, dampskrekk

Bevisgjenstander, gruppe 3

Gneldrebikkjer, kaklehøner, luremus, fløtepus, brilleslanger, linselus, fengselsfugler

Så ser jeg for meg at andre lesere igjen ville ringt språkambulansen etter å ha hikstet av fortvilelse over at Paulsen åpenbart lider av adjektivsyke. Men jeg er enig med en annen leser i at Paulsen gjør det «med en overbevisende eleganse og kreativitet». Dernest kreves det at man rediagnostiserer adjektivsyken som adjektivoppstemthet, og herved trenger man heller ikke behandling for det. Går adjektivoppstemtheten over i adjektivrus, desto bedre. Ellers anbefales det pauser innimellom. Som flere av oss trengte underveis i lesingen. På akuttmottaket konkluderer legen: «Gå bare hjem og les noe kjedeligere, noe uten flyvende røyskatter, moseugler og en tykk, trehodet sjiraff med åtte føtter og insektvinger. Så skal det nok løsne helt opp. Fem kapitler om dagen og alt med måte.»

Dette minner meg forresten om at mange vil ha det til at norsk ikke er et rikt språk fordi det består av få ord (færre enn engelsk, akk o ve!). Jeg har alltid vært uenig i den påstanden, for jeg er overbevist om at språkrikdom ikke kun handler om antall ord, men også om hvordan ordene brukes. Altså hvordan man leker med ord og setninger. «Kaffeverden» er et fysisk bevis på hvor gøy og mangesidig det norske språket kan være, og hvordan enhver begrensning eller innsnevring stadig gir grobunn til kreativitet. Jeg har inntrykk av at Paulsen er en sånn forfatter som bare ser muligheter, og at han satser fullt og helt på ideene sine. Det står det respekt av.

«For hans hus skal være åpent, for både A- og B-mennesker, for morgenfugler som for nattugler» (50)

Det er vanskelig å si noe om hvem boken passer for. Da er det også kinkig å peke ut hvem jeg vil anbefale den til. Det er jo så mye tøys og tull, men ikke tøys og tull som egentlig egner seg fullt og helt for barn. Mye av det gjør det, så klart, men det er noen få litt vel voldelige scener, og man bør ha en forståelse for kaffens plass i kulturen for å få glede av mye av humoren. Språket var heller ikke passelig barnlig, men lå heller på et høyere nivå av kompleksitet, som krever det lille ekstra av knollen. I gruppen diskuterte vi hvem målgruppen kunne være, og vi ble ikke helt enige. Paulsen svarte selv at han siktet seg inn på unge voksne og nikket godkjennende til forslaget om at boken passet til pappaer til tiåringer. Jeg syns uansett at det var gøy, og så må man nesten lese den selv for å se om man er enig, for her har jeg minimalt med andre bøker å sammenligne med. Så det er verdt et forsøk!

Og husk for Guds skyld at det er blasfemisk å dyppe teposer i kaffen!!!