Undertid (novelle av Lars Schwed Nygård)

– Overtid, Carl?

Jeg ser kjapt opp fra skjermen og møter blikket til han litt tykke, han med det røde håret og brillene som liksom sitter for tett rundt hodet. Han smiler, men mener det ikke.

– Eh, ja. Blir nok til det, må få ferdig den kampanjerapporten for Margaret.

Kurver og søyler og tall og kulepunkter, de lyser mot meg, kjenner allerede at jeg begynner å bli tung i øynene. Hjelper ikke at han tykke står der og nikker, holder meg fanget i smilet sitt.

– Pass på så du ikke blir utbrent, da, Carl. Gjør seg ikke det, halvveis i første uka di, vet du.

Jeg ser opp på ham igjen. Er ikke bare han som kan smile falskt. Hva er det han heter? Nei, drit i det, orker ikke prøve å huske engang. Vil bare bli ferdig med rapporten, komme meg av gårde.

– Det går nok helt fint, vet du. Ha en fin kveld, så ses vi i morgen! sier jeg.

Men han blir bare stående der. Han og det kunstige smilet hans. Herregud, hva er det som feiler denne fyren?

Så ser jeg det: Smilet hans er kunstig. På ordentlig.

Munnen hans … den er liksom helt stiv, helt låst i det gufne smilet. Er bare så vidt han klarer å lukke leppene over tennene når han snakker. Og tennene ser ut som … som de henger sammen. Akkurat som på en dukke.

– Ikke bli sittende for lenge, da.

– Eh … nei … nei da, må bare få ferdig denne rapporten her.

Han blir stående og nikke litt, holder blikket mitt.

– Ja ja, sier han omsider, og snur seg langsomt for å gå. – Ha en fin kveld, da, Carl. Og … ja. Ikke bli sittende for lenge.

– Nei da, jeg … jeg passer på, vet du. Vi ses i morgen.

– Ja, jeg håper det. Ikke bli sittende for lenge, nå, Carl.

– Nei da, må bare få ferdig rapporten her.

– Ok, Carl. Da ses vi i morgen, håper jeg.

– Det er planen det, vet du. Ha en fin kveld.

Og endelig går han. Trasker gjennom kontorlandskapet forbi de andre tomme pultene, så bort til garderoben, hekter av den ene av de to frakkene som henger der, tar den på seg og åpner døra ut til korridoren. Han snur seg mot meg igjen og vinker, jeg later som jeg har holdt blikket på skjermen hele tiden.

– Ha en fin kveld, Carl! Ikke bli sittende for lenge, nå!

Jeg løfter hånden høyt over hodet, vinker og smiler mitt eget stive smil. – Vi ses i morgen!

Så forsvinner han ut døren, den knepper igjen bak ham, og det er bare meg her. Meg og det fremmede suset fra PC-er og ventilasjonsanlegg. Venner meg nok til det etter hvert.

Hva var det der med munnen hans? Var han sånn i går også? Snakket jeg med ham i går? Jeg husker ikke, mener vi vekslet noen ord, men det var kanskje på mandag?

Shit, jeg er ganske trøtt nå. Har vært noen hektiske dager, ja. Mange inntrykk, mye å gjøre, mange folk å gjøre inntrykk på. Ikke minst Margaret. Hun gikk på slaget fem, så begynte de andre å piple ut døren også.

Men ikke jeg, nei. For jeg har ikke tenkt å bli sittende fast her som adminassistent, jeg skal vise dem at jeg er en som får ting gjort, en som ikke gir seg før målet er nådd, en som har en fremtid ikke bare her i markedsavdelingen, men i motherfuckings ledergruppa når den dagen kommer. For den kommer, den dagen. Gir jeg alt, så kommer den dagen, før eller siden gjør den det, karrieren min er som motherfuckings togskinner foran meg, og jeg må bare køle på, holde dampen oppe, så, en dag, en dag så sitter jeg der. Da er det jeg som krever rapportene, og en eller annen annen stakkar som må sitte her og bruke kvelden sin på å sette dem sammen. Jeg ler når jeg tenker på det. Fy faen, som jeg skal vise dem.

Så lyser PC-skjermen inn i øynene mine igjen, og jeg fortsetter å jobbe.

Jeg hadde nok ikke trodd at den første ordentlige jobben min skulle være i denne bransjen her. Leketøy, liksom. Da jeg så annonsen, husker jeg at jeg først bare avfeide den med en gang. Jeg skulle inn i noe seriøst, jeg, hva som helst egentlig, industri eller finans eller konsulentbransjen, noe litt skikkelig. Ikke leketøy. Det var jo for unger.

Men så var det jo ikke noe annet å søke på, så jeg kom tilbake til den annonsen. Henrix Leker. Administrasjonsassistent i markedsavdelingen. Jeg var jo kvalifisert, og ett sted måtte jeg jo starte. Og ikke minst trengte jeg en inntekt. Og det med leketøy var jo strengt tatt ikke relevant, det var jo egentlig uviktig hva bedriften holdt på med så lenge den tjente penger. Og det gjorde den jo.

Så jeg søkte på jobben og fikk den. Selvfølgelig gjorde jeg det. Visste at det kom til å gå bra med en gang de kalte meg inn til intervju. Jeg er jævlig god i intervjusituasjonen, jævlig god til å lese folk og matche dem, finne ut hvordan humoren deres er, smile på de rette stedene, blande selvsikkerhet og respekt i den perfekte cocktailen for akkurat den personen som sitter på andre siden av bordet. For selv om det sitter flere der på andre siden, noen fra HR eller hva nå enn, så er det alltid bare én person du trenger å imponere. For meg var det Margaret, markedssjefen. Hun likte ikke han fra HR, det plukket jeg opp med en gang, så jeg så nesten ikke på ham gjennom hele intervjuet. Bare når han spurte meg om noe, da sluttet jeg alltid å smile og snudde hodet mot ham skikkelig langsomt og kaldt, så ventet jeg et sekund eller to før jeg svarte, og så snudde jeg meg tilbake mot Margaret og smilte igjen. Hun likte det. Hun likte meg.

HR, ja. Jeg er jo flink med folk, kanskje det er det som er veien videre for meg? Vi får se. Er jo bare den første uken min fremdeles, jeg har tid nok til å bli lagt merke til og bli kjent med bedriften, eller kanskje jeg bare skal få meg nok erfaring herfra til at jeg kan finne noe fett et annet sted isteden?

Jaja, vi får se. Akkurat nå er det bare å holde det gående til lønningsdag, sånn at jeg i hvert fall får betalt den jævla husleia og forhåpentligvis begynt å sette av litt også. En ting om gangen. Nå er det kampanjerapporten.

Det tar meg litt tid. Eneste pausen jeg tar, er for å kjøpe meg to bokser Red Bull fra automaten mellom heisene ute i korridoren. Så er det tilbake, bøtter nedpå den første boksen og kjenner hjertet hamre og energien fyre meg opp, koffeinen skjerpe hjernen til en laserstråle.

Når jeg endelig får sendt den ferdige rapporten til Margaret, er klokka blitt nærmere halv ni. Kjenner jeg er stiv i skuldrene og i nakken, tørr i øynene og sliten i hodet. Sulten er jeg også, jævlig sulten. Men det blir for mye styr å lage middag når jeg kommer hjem, jeg får heller bare stoppe innom et eller annet sted på veien, få meg en burger eller noe. Kan ta meg råd til det i dag, for jeg har gjort en dritbra jobb med denne rapporten, og Margaret kommer til å like at jeg jobber så hardt og så sent uten å gjøre noe nummer av det.

Men helvete, så sliten jeg er. Helt surrete i hodet. På tide å komme meg hjemover.

Inne på rekvisitarommet finner jeg en sprittusj, skriver navnet mitt på den andre Red Bull-boksen og setter den i kjøleskapet på pauserommet. Kunne lett ha drukket den nå, egentlig, men da hadde det ikke blitt noe særlig søvn i natt. Og jeg har lyst til å være tidlig på i morgen også, sånn at jeg kan sikre meg den samme kontorplassen som i dag. Bak meg bare vinduet, foran meg fritt utsyn over hele kontorlandskapet og alle kollegaene. Lærer så mye om dem når du ser på dem sånn, hvordan de er med hverandre, hvordan de jobber. Hvem som hater hvem, hvor gode er til å skjule det. Alle de små tingene de gjør for å komme seg opp og frem. Mye å lære her, ja. Og jeg er jævlig god til å lære.

Men nå må jeg hjemover, få meg litt mat og litt søvn.

Hekter frakken min ned fra garderoben – eller, frakk er kanskje å ta i, er mer en slags allværsjakke, men snart – neste måned, må det vel bli – så blir det frakk på meg også. I hvert fall, jeg tar på meg allværsjakka, skrur av taklysene og ser mørket sluke kontorlandskapet. Byen trer plutselig så tydelig frem der utenfor vinduet, ruvende bygninger med firmalogoer som skinnende håp.

Jeg er en del av dette nå. Fy faen, endelig.

Ok, mat, så hjem. Jeg skritter ut i korridoren, lukker døren bak meg og strener mot heisene, men de er ikke der.

De er ikke der.

Og jeg mener ikke at de står i en annen etasje eller noe sånt, nei, de bare er ikke der. Heisdørene er ikke der, knappene er ikke der, ingenting. Kun brusautomaten, og på hver side av den bare nakne veggen.

Men i helvete. Driver jeg og roter? Det … det er da her heisene er? Herregud, jeg er så trøtt, kanskje jeg bare loker litt, kanskje det er gjennom døren der på andre siden de er, kanskje jeg bare husker feil akkurat nå.

Jeg prøver døren, men den er låst. Opp med nøkkelkortet, det klikker og surrer i låsen, jeg trekker døren opp og går inn i en annen korridor, den strekker seg langt til både høyre og venstre, og det grå teppet har et tynt, blått mønster som minner om en pulskurve på en hjertemonitor. En altfor stor plastplante står rett foran meg som en portvokter. Jeg har aldri vært her inne før.

Men i helvete … Jeg snur meg tilbake, ser på brusautomaten. Ingen heiser.

Drømmer jeg?

Jeg leste engang at man kan sjekke om man drømmer ved å telle fingrene sine. Har du ti, er du våken.

En to tre fire fem seks sju åtte ni ti.

Jeg kjenner meg våken også. Klyper meg i armen, til og med, og det gjør vondt.

Men jeg er jo jævlig trøtt, da. Må være det, jeg er bare altfor trøtt, klarer ikke å tenke ordentlig.

Men å ja, selvfølgelig! Det er en annen dør her også, på motsatt side av brusautomaten, og det henger et skilt på den med et trappesymbol på. Fett, drit i heisen. Jeg river døra opp og ja, det er trapper der inne. Men de går bare oppover.

Hva i helvete, dette er jo faen meg niende etasje, hvorfor starter det liksom en trappeoppgang her? Som bare går oppover? Hvorfor i helvete går det ikke trapper nedover? Herregud, tenk hvis det hadde begynt å brenne her, det hadde jo vært faen meg helt katastrofe!

Men … hvor er det blitt av heisene? Jeg vet jo at det er her de er, de var her jo for et par timer siden, da jeg kjøpte Red Bull-ene! Er det noe kødd?

Jeg banker på veggen på hver side av brusautomaten, bank bank bank bank bank. Bank bank bank bank bank.

Ikke noen bomlyd. Veggen er tykk og solid. Det er ingenting der.

Hva faen er det som skjer? Det må være noe galt med hodet mitt, jeg er sikkert altfor trøtt, låser meg inn i kontorlandskapet igjen, skrur ikke på de harde lysstoffrørene, bare strener over det stramfriserte teppet som dekker hele gulvet, navigerer i det vage lyset som lekker inn fra byen utenfor vinduet, smeller opp døra til pauserommet, så døra til kjøleskapet, og heldigvis står den der fortsatt. Red Bull-boksen med navnet mitt på.

Jeg kjenner at jeg blir så merkelig lettet. Trodde nok litt at den ikke kom til å være her, den heller. Røsket ut av virkeligheten akkurat som heisene.

Men det er selvfølgelig ikke det som har skjedd. Det som har skjedd, er at jeg har jobbet for lenge og hardt, har jo vært ganske mye denne uka, mange inntrykk, mye stress, og jeg har kanskje grenser, jeg også. Eller kanskje jeg er syk eller noe, ja, kan være det også. Er i hvert fall helt hinsides trøtt og sliten akkurat nå, må bare hente meg inn litt.

Jeg spretter opp Red Bull-en med pekefingeren under brytefliken, k-tsj … krrrk. Gulper nedpå, søtt som sukkerspinn, men det er akkurat dette jeg trenger for å sparke i gang systemet. Sparke i gang hjernen.

Dette, og bare en liten, liten pause.

Jeg går ut av pauserommet igjen, inn i det deilig mørke kontorlandskapet. Den stille, fremmede summingen. Setter meg på sofaen borte ved avdelingsresepsjonen, må bare puste litt, hvile hodet og fylle på med sukker og koffein. Hente meg inn litt.

Bare ikke tenke på noe.

Søtt som sukkerspinn, kaldt nedover strupen.

Aah.

En skjelving gjennom kroppen når den endelig hviler.

La mørket kjærtegne de stuptrøtte øynene mine.

Ikke tenke på noe.

…

Der ja.

…

Mm.

…

Men …

Hva faen er det der?

Det … det er noe som rører på seg … noe … noe som henger i taket? Som tynne, tynne tentakler, eller tråder eller noe, jeg klarer ikke se det ordentlig i mørket, men det er liksom som … som det er mørket som lar meg se dem i det hele tatt? Hva faen … de er jo overalt! Henger over hver eneste kontorplass, det er som de er levende, som om de griper etter noe, noe som ikke er der under dem?

Herregud som hjertet mitt slår er det bare Red Bull-en? Nei faen, jeg er jo redd, jeg er jo dritredd hva faen er dette for noe? Jeg fyker opp på bena igjen og smeller på taklyset og …

Og så er de borte.

Herrejesus, jeg må ha duppet av eller noe. Hvor mye er klokka? Kvart på ni, herregud. Ok. Komme meg ut, finne meg noe mat, komme meg hjem, sove, så på igjen i morgen. Ok.

Jeg åpner døren, skritter ut, strekker armen tilbake inn for å skru av lyset, lar døren skli igjen bak meg. Knepp.

Fortsatt ingen heiser.

Men i helvete da, hvordan var det jeg kom inn hit, egentlig? Det var jo med heisen, det har det jo vært hele uka! Hva faen, skal jeg ringe noen? Hvem da, Margaret? Særlig. Men det er jo noen sikkerhetsvakter her, er det ikke det? Det står jo i hvert fall en nede i lobbyen, det husker jeg jo helt klart.

Akkurat som jeg husker at det er to heiser her i korridoren.

Og uansett kommer jeg meg jo faen ikke ned dit, det er jo det som er hele problemet!

Men hva faen skal jeg gjøre, da, spørre noen på X eller … nei, herregud, da kommer jo sikkert Margaret til å få høre om det og skjønne at hun har ansatt en jævla stakkar som ikke klarer å løse sine egne problemer engang. Som ikke klarer å finne veien ut fra jobb engang.

Jeg er faen ikke han jævla stakkaren. Jeg klarer meg helt fint selv.

Ah.

I hvert fall med litt hjelp fra ChatGPT, herregud hvorfor tenkte jeg ikke på det før?

Opp med telefonen, opp med appen –

Hva faen … telefonen bare går i sort med en gang jeg åpner ChatGPT, bare … skrur seg av?

Jeg skrur den på igjen, åpner ChatGPT og …

Det samme igjen.

Skrur den på igjen, prøver å åpne X nå og …

Men i helvete da.

Det er akkurat som et av de low-key-marerittene hvor jeg gjør noe fett på et eller annet fett og imponerende sted og prøver å dele bilder derfra, men ingenting på telefonen er der det skal være og jeg husker ikke engang hvordan den virker.

Men dette er jo ikke et mareritt. Jeg er jo våken.

Og plutselig veldig svimmel, som om trøttheten bare slår meg i hodet. Har så sinnsykt lyst til å bare sette meg ned litt, sette meg på gulvet og hvile meg mot veggen bare litte grann, men jeg kan jo ikke det, kommer jo til å sovne tvert, jeg må se å komme meg ut herfra, men i helvete hvordan?

River opp de andre dørene her inne, til herredo og damedo og serverrom og bøttekott. Og den forbannede trappeoppgangen, da, med trappen som fortsatt bare går opp.

Så er det bare døren inn til den andre korridoren som står igjen, den lange korridoren med den store plastikkplanten i. Faen heller, der må det da være en eller annen utgang, det går jo ikke an at –

Faen faen faen faen. Det er jo ingenting av dette som går an. Faen altså.

Jeg presser nøkkelkortet mot låsen, klikk-surr. Åpner døren og en merkelig smerte jager plutselig opp gjennom albuen min som et kjerringstøt. Men jeg har jo ikke slått meg på noe, og det … det kjennes plutselig ikke vondt, bare … jeg vet ikke, ekkelt. Dødt, liksom. Hardt.

Husker den gangen jeg kom hjem til studenthybelen min fra nachspiel, akkurat da jeg gikk gjennom døren fikk jeg så helt sinnsykt vondt i skulderen og dro av meg jakka og så plutselig fløy det en veps ut av den. Hadde ligget der inne på lur hele veien hjem uten at jeg merket det, er det det som skjer nå også?

Nei, kan jo ikke være det, det er jo november, for faen. Og her, midt i byen, har ikke sett en veps på så lenge jeg kan huske, og takk og lov for det.

Men hva faen er det da? Skal jeg dra av meg allværsjakka og dressjakka og kneppe opp skjorta bare for å sjekke?

Nei, selvfølgelig skal jeg ikke det. Jeg skal finne veien ut herfra, det er det jeg skal.

Klapper meg bare litt på albuen, den kjennes … hard.

No shit, det er jo albuen din. Idiot. Kom igjen, nå, ta deg sammen. Se til å finne veien ut herfra.

Så jeg står her i den lange korridoren. Ser til venstre, ser til høyre. Bare teppe og dører og noen kunstige potteplanter. Et titalls meter til venstre ender korridoren i en helt bland, vanlig dør, men til høyre ser jeg i hvert fall at den har et par avstikkere, og det ser ut som den ender i en annen korridor som går på tvers.

Jeg går til høyre. Kikker ned avstikkerne, de ender bare i dører og små sofagrupper ved kaffemaskiner. Går hele veien ned til tverrkorridoren, ser meg om til venstre og til høyre. Ingen heis i sikte, selvfølgelig ikke. Faen altså. Bare dører, dører, potteplanter, dører, en PC-monitor med en post-it-lapp som det står “DEFEKT” på, dører, dører og der, til venstre, en liten avstikkerkorridor igjen. Jeg går til venstre, skanner dørskiltene med blikket, men ser ingen trappesymboler eller annet lovende. Hva i helvete er dette her for noe da, jeg kommer meg jo faen ikke ut! Faen altså, jeg klarer jo ikke dette på egen hånd, jeg gjør jo faen ikke det. Men det er jo ikke så rart heller, første uka mi og allting, og så jobber så sent som nå. Klokka er jo … ti over ni, shit, har jeg holdt på å loke rundt her i førti minutter? Dette går jo faen meg ikke an, jeg prøver å slå opp noen dører litt på måfå, men det er nesten ingen av dem som nøkkelkortet mitt gir meg tilgang til. Låst, låst, låst, bøttekott, låst, låst, herredo og damedo, låst …

Faen altså, hadde jeg bare hatt et nummer å ringe. Opp med telefonen, jeg har jo sikkert i hvert fall sentralbordnummeret hit … men med en gang jeg åpner opp kontaktlisten, går telefonen helt i svart igjen. Og den begynner å skjelve. Nei, det er hånden min som begynner å skjelve. Herregud så svimmel jeg er, må støtte meg til veggen for ikke å gå på trynet og når jeg legger vekt på armen kjenner jeg det iler ut av albuen, kaldt og skarpt og prikkete, og det iler oppover overarmen og ned underarmen, dritvondt og liksom dumpt samtidig som skarpt, jeg vet ikke, har liksom ikke ordet for hvordan det føles … hva faen … er som jeg er kvalm i albuen, kvalm i hele høyrearmen, egentlig … 

Bøyer meg fremover for å få litt mer blod til hodet, puster for å roe meg ned. Ok. Jeg må prøve å finne en fasttelefon, da finner jeg garantert også nummeret til sikkerhetsvakten nede i lobbyen, så kan han komme og hente meg. Pinlig som faen, men det er jo ingen grunn til at han skal si noe til Margaret, og det er bedre det enn at en eller annen renholder finner meg kollapset her i korridoren i morgen tidlig.

Men den eneste fasttelefonen jeg har sett, er den inne på resepsjonen til markedsavdelingen. Er sikkert flere sånne bak noen av disse dørene her, men jeg får dem jo faen ikke opp. Åååå. Helvete.

Ok, jeg må komme meg tilbake til markedsavdelingen, der kommer jeg meg i hvert fall inn døren, og der finner jeg fasttelefon og der finner jeg nummerliste og da kan jeg ringe til sikkerhetsvakten.

Ok. Ja. Sånn må det bli.

Men hvor faen er jeg nå? Er jo en jævla labyrint, dette her.

Gjennom frostede glassvegger ser jeg små møterom med store, svarte veggskjermer og navn som “Skøy” og “Gled” og “Nostalg”. Noe støter surt opp i halsen min når jeg leser “Nostalg”.

Jeg snur meg og går tilbake den veien jeg kom, tror jeg, men faen altså, alt ser jo helt likt ut. Går forbi dører til regnskapsavdeling og drift og arkiv og gud fanden vet hva, men det hjelper meg jo null, for jeg tenkte ikke engang på å lese alle disse små skiltene da jeg gikk motsatt vei.

Hvor faen er jeg, da? Hvordan klarte jeg å rote meg inn her, hvordan i helvete kommer jeg meg ut igjen?

Det svartner for meg, alt går rundt som en tørketrommel, taket blir til gulvet og gulvet blir til veggene og ut blir til inn og …

Herregud. Der holdt jeg på å besvime, fy faen så sliten jeg er. Må sette meg ned litt, er noen stoler rett der borte ved kaffeautomaten der, må bare sette meg ned litt.

Åh. Sånn ja. Åh. Lener hodet tilbake, lysstoffrørene i taket brenner kaldt i hjernen min, jeg lukker øynene.

Åh. Deilig. Mørkt.

…

Noe rører seg bak øyelokkene mine, magen knyter seg i panikk og jeg sperrer øynene opp igjen.

Ingenting, selvfølgelig. Bare lystoffrørenes harde glød.

Puh, ok.

Må bare hvile hodet litte grann til. Lukker øynene.

Mørkt.

Deilig.

Mmm. Tømme hodet.

…

Og jeg ser dem igjen. I mørket bak øyelokkene.

Det er mørket som lar meg se dem. Og stillheten i hodet.

Som levende tråder, tynne tentakler av mørke. De bukter seg om hverandre, strekker seg ned mot meg, griper etter meg, og frykten skyter gjennom kroppen som en storm av is, tvinger øynene mine åpne og river meg opp av stolen og fyller tankene mine med hva faen i helvete er det som skjer.

Jeg må ut jeg må ut jeg må ut jeg må ut.

Puste. Tenke.

Tenke, for faen, tenke tenke tenke. Hvordan gjør man det igjen.

Helvete altså.

Kjenner plutselig at Red Bull-en presser på i blæra, jeg må finne meg en do. Dem har jeg i det minste sett nok av her inne, og der trenger jeg jo ikke nøkkelkort engang. Småløper, tenker et sekund på å bare late vannet i potten til en av de falske plastplantene, men det er jo ikke særlig lojalt, er det vel, så jeg holder det inne, holder det inne, bedre å pisse seg ut enn å gjøre hærverk på firmaets eiendom, men å fy faen som det sprenger kan jeg ikke bare –

Der! En teit strekmann som liksom knikser med bena, jeg river opp døren og løper til pissoaret å faen en liten dråpe fukt å nei åpner smekken og trekker ut og … å … å … ÅÅÅÅH!

Haaa …

Står bare og gaper mot taket, hører sildringen mot porselenet, kjenner meg så lett, så lett, som om hele meg er en luftballong som er i ferd med å ta av.

Klu-kla-spluuusj, sier det plutselig bak meg. Fra båsen, det er noen som trekker ned.

Å herregud! Å takke faen, jeg er ikke alene!

Skal jeg si noe? Nei, selvfølgelig ikke, står jo her og pisser fremdeles, hva slags weirdo er det som begynner å prate med fremmede mens han står med kuken mellom fingrene? Nei, la meg i det minste bli ferdig her og komme meg bort til vasken før jeg begynner å –

Skviiik, sier det idet båsdøren går opp, og så: – Mv! Mm-vv-vv-vv-mm?

Det er en stemme. En manns. Tonefallet er så … så naturlig, liksom, så dagligdags, men …

– V-mm-mm-mm-mm?

– H-hei, sier jeg forsiktig, stirrer inn i porselensflisene på veggen foran meg.

Skritt bak meg, ujevne, merkelig langsomme.

– Vm-vm. Mm-vv-vv-vv-mm. Vv-vv?

Hvorfor … hvorfor snakker han sånn?

Plutselig bølger den ekle smerten gjennom armen min igjen, ut fra albuen og både oppover og nedover. Kald, stiv smerte, dump og liksom prikkete samtidig. Som om armen har sovnet, men samtidig liksom … kvalmt også. Hva er –

Det begynner å renne fra vasken.

– Mm-vv! Mv-vv-mm-mm-vv?

Den siste dråpen drypper ned fra forhuden ned i pissoaret. Noe i meg nøler med å riste.

Vil ikke snu meg.

Vil ikke noe av dette i det hele tatt.

–Vv-mm?

Men jeg må jo snu meg.

Så jeg rister. Vondt i armen.

Pakker kuken vekk bak smekken, trekker glidelåsen opp.

Vannet renner fremdeles i vasken der bak meg.

Jeg kremter.

– Vv-mm-vv! Vm?

Jeg snur meg.

Det står en kar der, ved vasken, med ryggen mot meg. Tynn, i bare skjorteermene. Hå–

Noe gulper opp fra magen min, som om den prøver å spy ut det som øynene mine ser.

Håret hans er ikke hår. Det er som en … som en hette av plast som prøver å likne på hår.

Bakhodet hans sperrer for speilet. Jeg ser ikke ansiktet.

– Vv-vv-vv?

Han er ferdig. Skrur av vannet.

Hånden ser ut som en protese. Fingrene er stive, smeltet sammen.

– Vv-mm-mm-vv-mm-mm, sier han og begynner å snu seg.

Jeg stormer ut i korridoren igjen og løper og løper og løper og løper.

Tenker ikke, bare løper. Alt er bare dører og potteplanter og kaffemaskiner og sittegrupper, hjørner jeg kaster meg rundt, blindveier jeg forbanner og løper tilbake ut av, korridorer, korridorer, endeløse, nådeløse korridorer. Jeg løper og løper og løper til jeg knapt aner hvem jeg er, kjenner den gale smerten i albuen, kjenner den iler opp og ned gjennom armen og løper løper løper for å slippe å tenke på hva den betyr.

Så plutselig stikker smerten meg i kneet også, jeg mister balansen og gulvet smeller meg i fjeset.

Med ett kjenner jeg en dump, gammel smerte i nesen, alt er mørkt, og noe varmt og vått bobler rundt munnen min når jeg puster. Men pusten er liksom rolig, jeg er ikke andpusten lenger.

Ah. Jeg besvimte da jeg falt. Bør komme meg på bena, selvfølgelig. Er bare så redd for alt.

Vil bare ligge her. I mørket. Ikke tenke på noen ting.

Mamma …

Jeg husker fingeren hennes mot ryggen min. Hvordan den stryker og kiler langsomt opp mellom skulderbladene, opp mot nakken og –

Nei.

Det er ikke et minne.

Det er nå.

Og det er ikke mamma.

Det er –

En hylende, forsteinet smerte borer seg inn i nakkebunnen, pumper ryggraden full av noe fryktelig, fryktelig feil, røsker meg opp fra gulvet som en fisk fra en bøtte og jeg skriker og skriker og åpner øynene.

Nei.

Bare det ene øyet. Det venstre. 

Og jeg ser hvor jeg er.

Jeg ser døren til markedsavdelingen. Jeg ser døren til den dumme, ubrukelige trappeoppgangen. Jeg ser brusautomaten og den nakne veggen der to heiser skulle ha vært.

Noe i meg føles så stivt og galt. Som en smerte som er overalt og ingen steder samtidig, bølger av noe guffent, noe meningsløst og uhåndgripelig.

Brusautomaten.

Hvordan havnet jeg her?

Noe veller opp i det som er igjen av meg, en anger. Tårer presser seg ut av det venstre øyet mitt, renner varmt nedover kinnet. Det høyre kjenner ingenting.

Tør ikke ta på meg selv. Tør ikke se på meg selv.

Men brusautomaten har en glassfront, og i glassfronten ser jeg noe som en skygge av et spøkelse. Et speilbilde.

Den høyre munnviken min smiler stivt. Øyet rett over den er bare malt på. 

Jeg ser ned på hendene mine.

Kun den venstre er fortsatt min. Den høyre er som en protese av plast. Som hånden til en dukke.

Jeg kjenner det gale i meg. Som bølger gjennom bein og kjøtt og blod. Det spiser meg opp innenfra, gjør meg om til bare mer av seg selv.

Noe i meg husker … husker at jeg må ut herfra. Jeg må ut herfra.

Jeg hadde en plan en gang.

Jeg skulle … jeg skulle noe.

Jeg skulle ringe … ringe …

Det vokser sakte frem, som en ferge ut av tåke. Jeg skulle ringe en vakt. En sikkerhetsvakt. I lobbyen.

Fasttelefon. I resepsjonen der inne, bak døren. I markedsavdelingen, var det, ja.

Og jeg kjenner at noe liksom trekker meg dit. Mot døren.

Men det som trekker meg, er det gale.

Det er det gale som vil ha meg inn dit.

Inn i markedsavdelingen.

Der det tror jeg hører hjemme.

Går jeg inn dit nå, så kommer jeg aldri ut igjen.

Går jeg inn dit nå, så er det ikke noe igjen av meg i det hele tatt.

Bare plast og det gales vilje.

Ingen heis. Ingen vei ned, ingen vei til lobbyen.

Jeg lukker øyet, tømmer hjernen. Bøyer hodet bakover og ser dem der i mørket.

Trådene. De dingler der over meg som hissige, umulige slanger fra et sted som ikke er et sted, søker mot meg, griper etter meg.

Åpner øyet igjen, og de blir borte. Men jeg vet at de er der.

Jeg har fremdeles det venstre benet mitt. Og nok av det høyre.

Jeg vender meg om og halter mot døren. Ikke døren inn til markedsavdelingen, nei, den andre. Døren til den dumme trappeoppgangen.

Jeg åpner den.

Trappen går fremdeles bare oppover.

Så gjør jeg det samme.

Lyset her inne er så skarpt, trappen så uendelig lang. Eller er den det? Er det bare det stive benet mitt som gjør stigningen så uutholdelig seig? Eller legger trappen to nye trinn til seg selv for hvert ene jeg halter opp?

Det er vanskelig å se klart i dette lyset. Det sluker liksom alt, får tid og rom til å forsvinne, lar bare frykten stå igjen. Og viljen. Og smertene som viljen trosser.

Jeg kjenner at de brer seg der i meg. Kjenner mer av meg bli bare plast.

Men jeg har fremdeles et øye, et ben, en arm og en slags hjerne.

Jeg har et navn, og det er Carl. Men jeg kjenner at det ikke vil vare.

Å Gud, hvordan havnet jeg her?

Hvordan kan jeg noen gang slippe ut?

Så tar trappen slutt.

En dør står foran meg. Med et 10-tall på. Og en kortleser.

Jeg husker nesten ingenting.

Hvorfor er jeg her?

Hva er det egentlig jeg holder på med?

Hva er den sorte boksen der ved døren?

…

Å ja.

Det er en kortleser.

Og jeg husker at jeg har et kort.

Og at kortet er en nøkkel.

Det henger her, rundt halsen min.

Jeg griper kortet med mine fingre av kjøtt. Har fortsatt fire.

Nei, tre.

De griper kortet, jeg bøyer meg mot leseren. Presser kortet inntil og BIIIP.

Rødt lys.

Igjen og BIIIP.

Rødt lys.

To og en halv finger nå.

Resten plast.

Noe står foran en dør med et kort rundt halsen.

Noe som en gang hadde et navn.

BIIIP.

Rødt lys.

Det slipper ikke inn.

BIIIP.

BIIIP.

BIIIP.

Noe har en finger av kjøtt.

Det lar fingeren slippe kortet, gripe dørens klinke.

Rikker seg ikke.

Men noe har òg et øye.

Og det lukker øyet, og døren forsvinner i mørke.

Og det halter fremover.

Og når jeg åpner øyet igjen, så ser jeg hardt, hvitt lys og et styrerom rundt meg. Sorte, myke møtestoler står på geledd langs veggene, og veggene er bare vinduer, og gjennom dem ser jeg byen strekke seg i uendelighet der ute, og en uendelighet av firmalogoer lyser som besvergelser i natten, og natten, den er evig.

Og her inne, midt på gulvet, ruver et berg av døde babydukker, som kjeruber i plast med sine vinger revet av.

Er det dette vi lager.

Eller lager dette oss?

Noe rører seg blant dukkene, en bølge sniker gjennom dem som en muldvarpkrusning, blir borte. Og jeg ser at dukkeberget vokser. Et sted der inne haugen kommer nye dukker til, fyller fjellet, gjør det større.

Hvor stort kan det bli, undrer jeg, og piskeslag av brennende kulde straffer meg for tanken.

Hva er det som rører seg der inne?

Kjenner smerten i venstrebenet mitt, nå. I kneet. Dump og skarp på samme tid, iler dødt oppover låret.

Det er ikke så mye igjen av meg.

Dukkeberget vokser. Kommer nærmere.

En bølge slår gjennom dem, det er som om overflaten bobler, som om dukkene er små, stive barn som liksom glir over og rundt hverandre på måter som ikke går an.

Jeg hører en stemme et sted der inne, en stemme eller kanskje tusen. Den messer tall som var de trylleformularer. Tall og tall og tall og tall, stadig høyere, stadig mer groteske, og stadig, stadig vokser dukkeberget, det sluker meg vel snart.

Det er ikke så mye igjen av meg.

Men jeg er et navn, og jeg er et øye.

Et øye som ser det døde vokse der foran meg, det som ikke engang er dødt. En bølge av noe ubegripelig som slår gjennom dukkene. Tall og tall og tall og berget blir større og større og større og større.

Hvordan havnet jeg her?

Hvordan kommer jeg meg ut?

Det er ikke så mye igjen av meg nå.

Men jeg er fremdeles et navn, og et øye.

Først lukker jeg øyet, og ser det der i mørket. Ikke dukkeberget, nei, det hører lyset til. Her i mørket ser jeg kraften som bølger gjennom berget, tvinger det stadig større.

Du kan ikke se den slik jeg gjør, kjære, men du kjenner den nok i deg selv, den kraften. Den kreften. Det vet jeg at du gjør. Og jeg vet at du vet hva den er.

Hvordan havnet vi her?

Hvordan kommer vi oss ut?

Øyet er lukket allerede, så alt jeg har igjen å lukke, er navnet. Jeg lukker også det, og der hvor navnet var, heter jeg nå bare

Og så ser jeg kanskje, der i mørket, i det navnløse, der ser jeg kanskje at jeg allerede er ute.

På en gren, i en skog, badet i fuglesang og varmet i en blodrød sol.

Eller på en sti under stjerner, under skyggen av majestetiske fjell.

Eller på en benk i en park hvor noen mødre triller levende, gråtende babyer inn i livet.

Ja.

Kanskje er vi allerede ute.