Av Tore G. Bareksten
Norske fantasyfilmer vokser ikke på trær, men i den nye norske tegnefilmen Kaptein Sabeltann og grevinnen av Gral møter kaptein Sabeltann sin kvinnelige rival. Sibylla, grevinnen av Gral – som både slåss brukbart med to sverd og bruker trolldomsdrikker, en tryllestav og en gigantisk ormedrage i sin kamp for å bli havets nye hersker. Indiana Jones-inspirerte feller får vi også. Så her er det både spenning og humor.
Animasjonen er mye bedre enn i tidligere Sabeltann-filmer eller i Tolkien-tegnefilmen Slaget om Rohan, men ikke like perfekt som i fantasy-filmen Vaiana 2, som nok hadde ti ganger større budsjett enn den norske filmen.
Kaptein Sabeltann er et norsk multimediafenomen som omfatter musikk, teaterforestillinger, filmer, tv-serie, bøker, musikk, videospill, og en fornøyelsespark. Sjørøveren Kaptein Sabeltann og mannskapet hans ble funnet opp av den norske låtskriveren og forfatteren Terje Formoe i 1989. Det er firmaet Kaptein Sabeltann AS som eier merkevaren «Kaptein Sabeltann», og som produserer teaterforestillingene i Kristiansand Dyrepark.
I den siste filmen møter vi selvsagt folk vi kjenner fra før. Trofaste nestkommandør Langemann, de to tykke tvillingbrødrene, den elendige kokken Skalken, og den unge gutten Pinky som vasker opp i byssa og drømmer om å bli skikkelig sjørøver. Her har han fått med seg jenta Ravn, som er mer skeptisk til macho sjørøvervoldsbruk.
Kaptein Sabeltann er fremdeles både grisk og modig, med en nese som kan lukte gull. Og i Qvisten Animations musikalske tegnefilm hører vi atter de gode sangene vi kjenner fra filmene Kaptein Sabeltann og den magiske diamant og Kaptein Sabeltann – Kongen på havet. Disse sangene finnes også på de mange Sabeltann-cd-ene.
Filmen har aldersgrense 6 år. Så jeg med mine 70 år skilte meg nok litt ut, og flere mødre med barn sendte meg bekymrede blikk – i tilfelle jeg var pedofil istedenfor pensjonert pedagog. Jeg koste meg likevel sammen med min sønn. Ved inngangen fikk barna utdelt sjørøverlapper til å ha over det ene øyet, og filmen vil nok få Nille til å selge enda flere overprisa plastsverd, sjørøverhatter og kaptein Sabeltann-kostymer. For Kaptein Sabeltann er et av de mest lønnsomme prosjektene innen underholdning for barn i Norge.
Det er kanskje pussig at en grisk sjørøver får slik heltestatus i det sosialdemokratiske Norge. Men ser vi på historiens brutale sjørøvere finner vi faktisk flere sosialdemokratiske trekk. Sjørøverne var blant de første som innførte en slags helseforsikring, hvor man fikk utdelt en større del av det felles utbyttet hvis man mistet en hånd, en fot eller et øye. Ofte med forskjellig kompensasjon for ulike fingre. Pussig nok følger mange forsikringsselskaper det samme fordelingsprinsippet. Sjørøvere som overlevde lenge nok, fikk i noen sjørøversamfunn en slags form for alderspensjon. Dessuten opererte mange sjørøvere med en slags folkeavstemning. Hvis en kapteins handlinger førte til flere dødsfall enn fortjeneste, kunne han stemmes ut – som i dagens reality-programmer. Og i en tid hvor homofile ble hengt i den britiske handelsflåte, var slik seksuell praksis godkjent blant sjørøvere.
Men selvsagt drev de en kriminell, voldelig virksomhet. I de ulike krigene mellom Spania, England og Frankrike hendte det likevel at disse landene delte ut kaperbrev, som gjorde sjørøvere til en slags selvstendige leiesoldatkompanier med rett til å røve skipene til landets fiender. Når et skip ble erobret, fikk ofte mannskapet valget mellom døden eller å bli nye sjørøvere. På et sjørøverskip kunne man derfor ha folk fra ulike nasjoner med forskjellige hudfarger.
Filmen fikk meg forresten til å tenke på et radioprogram på NRK P2. Her intervjuet man yngre kommende gründere på Bedriftsøkonomisk Institutt om deres ønsker for fremtiden. De skilte seg klart ut fra motivasjonen til den norske industrielle revolusjonens første kapitalister. Disse var ofte stolte over å skape varige arbeidsplasser i hjembygda, og betraktet patriarkalsk nok de ansatte som sine barn. Selvsagt var de skeptiske til fagforeninger, men ofte bygde de boliger til sine ansatte og skoler til barna deres – og spadde noen ganger fram en lege også.
Dagens studenter på BI virket mer inspirert av kaptein Sabeltann. De ønsket å finne opp et nytt epokegjørende konsept. Jobbe døgnet rundt for å virkeliggjøre visjonen, og så selge selskapet for flere millioner til utlandet slik at de som 35 åringer kunne reise til Syden og leve lykkelig der resten av sine dager. I stedet for å ville skape varige arbeidsplasser i Norge, ville disse gründerne heller beholde fortjenesten selv. Og dermed følge moralen i den mest kjente Sabeltannsangen:
Hei og hå, snart er skatten vår.
Så kan vi ta det rolig de neste hundre år.