Trollfuglen i Torshovparken (novelle av Christine Skogen Nyhagen)

For fjerde natt på rad fikk ikke Roar sove. Veggene dundret og gulvet ristet mens naboen dunket løs på trommen sin, danset vilt og joiket høyt og hensynsløst. I flere timer hadde dette pågått allerede, og nå lyste det 03:41 på Roars mobilskjerm. Riktignok hadde han ingen jobb å stå opp tidlig til, for han hadde nylig fått sparken fra den siste deltidsjobben han hadde prøvd seg på, som renholdsarbeider på Sagene samfunnshus. Etter det hadde tvangstankene hans tatt så mye overhånd at han hadde mistet all motivasjon til å søke på nye jobber, så han levde fortsatt på arbeidsavklaringspenger fra Nav. Gjennom store deler av oppveksten hadde han vært et mobbeoffer, på grunn av den spake stemmen og stammingen sin, og den opplevelsen satt fortsatt i mellomgulvet hans og gjorde ham ekstra var på omgivelsene. De vonde minnene hadde nok også en stor del av skylden for at han hadde blitt ute av stand til å få seg en varig jobb. Likevel prøvde han å ikke bli liggende i senga så altfor lenge om morgenen, for da ville han føle seg enda mer som en døgenikt. Hadde det ikke vært for at han hadde arvet leiligheten etter moren sin, ville han aldri hatt råd til å bo såpass sentralt i Oslo. Så han burde vel være takknemlig for at han var såpass godt stilt, men når mørket falt på, ble det ofte til at han ble liggende søvnløs og gruble over sine egne problemer. Bedre ble det ikke av at naboen bråkte sånn. 

Selv om han nesten ikke hadde fått sove de siste nettene, fikk han seg ikke til å banke på den nyinnflyttede naboens dør og klage, for han hadde hørt joikingen og sett dørskiltet hvor det sto Arto Jannok, og raskt slått fast at det var snakk om en same. Siden Roar var opptatt av å ivareta alle marginale gruppers interesser, ville han aldri fått seg til å kjefte på en same, som til og med åpenlyst fremmet kulturarven sin gjennom egen musikk. Midt på natta eller ei. Han ville ikke være en sånn type som ikke aksepterte andres kulturuttrykk. 

I stedet ble han liggende og vri seg i senga og spille mobilspill, siden det ikke var mulig å få sove når han var omgitt av denne støyen. Om få timer ville det bli morgen uansett, og da kunne han gå ut i parken og ta fuglebilder og poste et knippe insta-vennlige øyeblikk og stories. I disse arbeidsledige dagene hadde Roar forsøkt seg på å være aktiv som fugleentusiast og inspirator på sosiale medier. Han var aktiv på Instagram og TikTok under profilnavnet Feathers and Feelings, med undertittelen Hear me Roar. Hver dag gikk han turer i nærområdet, på Myraløkka, ved Nydalsdammen eller i Torshovparken, og speidet etter interessant fugleliv han kunne knipse, mens han formidlet inderlige tanker om sin egen eksistens foran kamera. Roar likte ikke å kalle seg influenser, han ville heller gjøre seg kjent som inspirator. Det hørtes mer imponerende ut i hans eget hode. De neste timene lå han og funderte på hva han skulle legge ut denne dagen, og når dagslyset hadde trengt tilstrekkelig inn i leiligheten, klarte han å stå opp og ta seg en kjapp dusj. Null søvn, men iveren etter å komme seg ut på gresset og på verdensveven begynte å gjøre seg gjeldende. 

Etter å ha satt til livs en halvhjertet frokost med et par tørre kneippskiver og to kopper kruttsterk svart kaffe, tok han på seg joggeskoene og ruslet ned trappene. Ved postkassa så han naboen sin, ikke overraskende iført kofte. Roar smilte og hilste, ønsket denne Jannok velkommen til nabolaget. Arto Jannok snudde seg og iakttok ham med et par brune øyne, som så langt kvikkere ut enn hans egne trøtte blågrå glugger. Roar tok seg i å lure på hvordan Jannok klarte å holde seg våken natt etter natt, når han holdt på med denne intense musikken. Siden han var så trøtt, hadde Roar så lav impulskontroll at han plumpet ut: «Du ser jammen opplagt ut til å øve så mye på trommingen og joikingen din om nettene!»

Arto Jannok smilte ikke. Han så ned og brettet omhyggelig sammen to blader han hadde hentet ut av postkassen sin, før han tok av seg ryggsekken og la dem oppi den. I det samme falt det ut en svart skinnpose med eksotiske, skinnende hvite tegn, som Roar kunne gjenkjenne fra pensum på barneskolen. Det var runer. Skinnposen var også illustrert med dyretegninger og en halvmåne. Jøss. Denne naboen ble bare rarere og rarere. Selvfølgelig visste han at den samiske troen var tuftet på overtro og naturmystikk, men runer fremsto for Roar som veldig utdatert og fremmedartet også i den sammenhengen. 

Situasjonen ble ikke mer normal av det svaret han fikk fra Jannok, når han hadde tatt på seg ryggsekken igjen, og lagt skinnposen i innerlomma på buksene sine. «Jeg øver ikke, jeg snakker. Det er ikke en tromme, det er en runebomme, og jeg spiller ikke på den, jeg påkaller åndene rundt oss, i trærne og i lufta. Du tror jeg joiker for moro, men det er et magisk rituale, like eldgammelt som jorden vi går rundt på». Arto Jannok snakket med en høy, mørk og klar stemme, i et nordnorsk tonefall, men med tilnærmet østlandsk uttale. Akkurat som Roar hadde hørt at samer vanligvis snakket. 

«Ja, du får unnskylde meg», sa Roar. «Jeg er en enkel gutt fra byen, jeg kan ikke så mye om samisk kultur og troen din, og jeg trodde vi var ferdige med runer for lengst her i Norge, men jeg skjønner jo nå at jeg tok feil». Jannok hevet øyenbrynet over høyre øye. «Men jeg har den aller dypeste respekt altså, den aller dypeste respekt for deg og for samer, og ikke minst for at dere tar vare på naturen rundt oss». Da smilte endelig Jannok. «Da er vi kanskje på vei et sted», sa han. «Du og jeg. Kanskje». Roar pustet lettet ut og strakte ut hånden: «Å, men så bra! Håper vi kan bli venner», sa han og prøvde å høres så hjertelig ut som mulig. Jannok tok imot hånden hans og var, ikke overraskende, foruroligende sterk i klypa. Han sa ingenting som bekreftet Roars ønske om vennskap. «Takker så mye», sa Jannok bare, før han satte kursen mot trappene og opp til leiligheten sin. Roar gikk ut i det vårlige solskinnet. 

I går hadde han tatt en langtur til Sandvika for å prøve å få et glimt av den sjeldne isfuglen. Dessverre hadde han ikke lyktes med det. Derfor ville han prøve seg på et mer hverdagslig motiv i dag, og fange opp noen ender ved Akerselva, helst i svarthvitt for å gjøre det mer virkningsfullt. Og ganske riktig tok det ikke lang tid før han fikk et par fine motiver av to andriker som kjeklet og gjøv løs på hverandre med nebbene, og han fikk også et hjertevarmende nærbilde av en hunnand som skjermet andungen sin med vingene. Som akkompagnement til dette filmet han en videosnutt av seg selv som snakket ettertenksomt om det store i det lille, og om endenes grunnleggende betydning for hans eget forhold til grøntarealene i Oslo gjennom livet. Han sa seg fornøyd med dagens økt. 

I det Roar gikk forbi søppelrommet nederst i Stockfleths gate hvor han bodde, hørte han opphetet krangling der inne. Den ene stemmen gjenkjente han raskt som Arto Jannoks, mens den andre ikke fikk det til å ringe noen bjeller. Han skvatt til da han hørte Jannok skjelle ut det som hørtes ut som en langt yngre mann, og ba ham se til helvete å kildesortere riktig, og ikke bare slenge store mengder med klær sammen med batterier, plastinnpakninger og matavfall. Hvis ikke skulle Jannok personlig sørge for å gjøre livet hans så jævlig som overhodet mulig. Jannok brølte ut at han måtte tenke på de stakkars rottene og hva de kunne risikere å få i seg der inne i containerne. Virkelig. De stakkars rottene. Roar hadde aldri tenkt på rotter som noe annet enn bakteriebomber som det var best å unngå å ha i nærheten. Men sant nok, rottene var jo levende vesener de også, og en del av økosystemet i bydelen. Ingen tvil om det. Han måtte også gi Jannok rett i at det var viktig å kildesortere riktig. Selv la han all sin stolthet i å gjøre akkurat det. Likevel ville Roar aldri funnet på å kjefte på noen andre fordi de ikke hadde gjort det samme. Konfliktsky og angstfylt som han var. 

Derfor ble han bare stående der, lammet og perpleks da han så en nabo i 20-årene som han hadde møtt mange ganger i oppgangen før, komme løpende med et lattermildt uttrykk i ansiktet, ut av søppelrommet med en minst 30 år eldre Arto Jannok i hælene. Jannok så skremmende aggressiv ut i blikket, og Roar kunne ikke skjønne at den yngre naboen ikke tok ham mer på alvor. Spesielt når Jannok skrek at han ville sørge for å ramme ham der det gjorde mest vondt hvis han fortsatte på denne måten. Den yngre naboen snudde seg og sa med latter i stemmen at han skulle skjerpe seg, men at det ikke var greit å komme med sånne trusler selv om Jannok ikke likte søppelvanene hans, og at han ikke hadde noe med å legge seg opp i andres saker på denne måten. «Ikke greit», hermet Jannok og flirte, «ikke greit. Men det er greit å gi faen i naturen og dyrelivet rundt deg og forpeste nærområdet for oss andre. Å ja da.». Så snudde han seg plutselig mot Roar. «Og du da. Hva synes du om dette her? Er du enig med ham?» 

Roar krympet seg og merket hvordan skuldrene trakk seg sammen. Han ble helt i villrede om hva han skulle svare, men fikk summet seg og smilte et så vennlig smil han fikk til. «Personlig tenker jeg vel at alle får gjøre som de vil. Men jeg er selv veldig nøye med å kildesortere, altså! Det kan jeg garantere deg», sa Roar og løftet hånden mot pannen som en stram giv akt-hilsen. I det samme angret han seg og følte seg litt corny, men denne typen situasjoner fikk ham alltid til å føle seg ubekvem, og da visste han ikke hvordan det var riktig å reagere. Han så at den unge naboen trakk på skuldrene og sukket litt, før han snudde seg og sprang mot bygården der de alle tre bodde. Roar hadde også tidligere hatt inntrykk av at dette var en sporty fyr, for han hadde alltid på seg shorts og treningstrøye, og som oftest løp han ned trappene i full fart før han tok sin tilsynelatende faste joggetur om morgenen. Trappene var vel å regne som en grei oppvarming. 

Heldigvis virket det som Jannok hadde roet seg ned, før han kom langsomt gående mot Roar og klappet ham på skulderen. «Det var det jeg trodde», sa han med dempet stemme. Du bryr deg om rotter og de andre skapningene som lever rundt oss du også». Roar tenkte at det stemte, selv om han visste at det han egentlig brydde seg aller mest om var hva skapninger som Jannok tenkte om ham. Fugler var stort sett mindre krevende å forholde seg til, og derfor var de en kjærkommen hobby. 

Resten av ettermiddagen brukte han på å undersøke på nettet om det var noen spennende fuglearter som hadde blitt observert i Oslo og omegn i det siste. I 2021 hadde han vært så heldig å få øye på en lomvi ved Gressholmen, som han fikk foreviget på et par bilder. Året etter hadde folk kommet langveisfra til Torshovparken for å ta bilder av slagugla, som hadde blitt observert i Oslo for første gang siden 1960-tallet. Han hadde selv vært en av dem som hadde gått til Torshovparken dag etter dag, men han hadde aldri vært så heldig å se snurten av den sjeldne fuglen. 

Ikke før hadde han funnet ut at det som måtte være en hønsehauk hadde blitt sett i Torshovparken de siste ukene, og rukket å glede seg over nyheten, før han hørte flere forpinte skrik fra oppgangen utenfor døra. Det hørtes ut som en mann som hadde alvorlige smerter. Roar gikk straks og åpnet døra for å se om det var noe han kunne hjelpe til med. Han kvapp til da han så at det var den yngre naboen fra i sted, fortsatt iført shorts og treningstrøye, men nå var beina hans kraftig oppsvulmede og fylt av et ildrødt utslett som så ut til å klø forferdelig. Som om det ikke var nok, hadde naboen stoppet opp midt i trappa, og sto der og spyttet blod. Store klumpete blodklyser. 

«Herregud, hva er det som har skjedd med deg?» brast det ut av Roar. Han fortet seg ned til naboen og strakte ut armen for å hjelpe ham videre opp trappa. Naboen så opp på ham, med et par blodskutte øyne, og munnen hans skalv, i likhet med resten av kroppen. «Det skal jeg si deg», sa han, «Samen som har flytta inn i nabolaget her er beint fram ondskapsfull. Jeg trodde bare han var en av disse tullete grønne raddisene som tok av helt fordi han ikke likte at jeg driter i kildesortering og miljøvern. Så jeg tenkte ikke mer over det og gikk ned til søppelrommet på nytt med en ny pose hvor jeg hadde blandet sammen masse ræl, uten å skille mellom forskjellige typer avfall. Det skulle jeg ikke ha gjort. For med en gang jeg hadde kastet posen oppi dunken, gikk døra til søppelrommet opp, og der sto denne gærne samen i kofta si og hyttet med en skinnpose mot meg. Jeg begynte å le igjen og spurte om han ikke var ferdig med å true meg. Men så.. så skjedde det rareste og skumleste jeg noen gang har opplevd! Han åpnet skinnposen sin, og ut fløy det hundrevis av fluer. Ikke små, vanlige husfluer, men enorme, knallblå fluer som fløy direkte mot meg og angrep hele kroppen min i et vanvittig tempo. Først kjente jeg en ubehagelig blodsmak i munnen. Så begynte beina mine å hovne opp og klø helt jævlig. Jeg var helt i sjokk, men hva kunne jeg si? Det hjelper tydeligvis ikke hva man sier når man har med gærne fanatikere å gjøre. Så jeg bare løp ut så fort jeg kunne, selv om det gjorde inni helvetes vondt i beina. Jeg kommer rett fra søppelrommet nå, og denne vonde jævelskapen han påførte meg blir bare verre og verre».

Roar så at naboen nå hadde fått tårer i øynene, og at han hadde satt seg ned midt i sin egen blodpøl i trappa. Han var tydeligvis helt utmattet etter det han hadde opplevd. «Vet du hva det verste er?» stotret han. «Det verste er faktisk ikke smertene, men jeg merker at samejævelen har føkka opp muskulaturen i beina mine som jeg har jobbet så hardt og lenge for! I morges så jeg meg i speilet og følte meg digg, nå føler jeg meg bare stygg og verdiløs. Faen altså!» sa naboen gråtkvalt. Ordet «Samejævelen» løt veldig intolerant i Roars ører, til tross for alt som hadde skjedd, men han lot som han ikke hørte det, og strøk naboen omtenksomt over ryggen. Det tok litt tid før Roar tok innover seg at denne unge fyren som vanligvis virket som selvsikkerheten i egen person, hadde blitt helt fortvilet. Da så han sitt snitt til å invitere ham inn til sin egen leilighet så han kunne summe seg litt og de kunne spise kjeks sammen. Naboen takket ja. Vanligvis ville Roar aldri turt å invitere inn en så sporty og etter alle solemerker velfungerende person inn til seg, men det var noe med hjelpeløsheten som naboen utstrålte nå, som fikk ham til å ville gjøre det. 

Raskt viste det seg at naboen ikke var så interessert i sjokoladekjeksene som Roar tilbød ham. Han klappet seg på magen og unnskyldte seg med at han måtte tenke på vekta, før han bykset over til Roars laptop som lå åpen på kjøkkenbordet, og begynte å google «samer» og «ondskap». Roar tenkte at dette framsto som litt overdramatisk, og at ondskap var et sterkt ord, som man måtte være forsiktig med. For alt han visste var ikke dette engang Arto Jannoks feil. Det kunne jo hende at naboen hadde skrapt seg opp på brennesle mens han var ute og løp i marka, og blitt hoven, rød og dårlig av det. Muligens forklarte det ikke det at han hadde spyttet blod, men uansett. Ikke godt å vite. Men så fikk naboen opp en wikipedia-artikkel om ganding på første søk. Roar lyttet med oppsperrede øyne mens han leste høyt for ham om å sette gand på folk og kaste ondskap over andre, ved hjelp av blå gandfluer, som var en form for trolldom. Gandfluene ble ofte oppbevart i en skinnpose, det stemte jo også overens med naboens opplevelse. Dessuten fant de raskt fram til en forklaring på hva en runebomme var, og gjennom videre søk kom de fram til at Arto Jannok måtte være en noaide, en slags opphøyd samisk sjaman med magiske krefter. 

«Du snakker!» sa Roar. Moren hans hadde alltid ledd av hvor mildt han uttrykte seg, og det ville hun garantert gjort nå også. «Ja, så faen», sa naboen. De så på hverandre og nikket anerkjennende. Hverdagen på Sagene bar plutselig ikke preg av å være hverdag lenger, Roar hadde følelsen av å ha trådt rett inn i en Netflix-serie om heksekunst i moderne tid. Vel hadde han visst at samer var overtroiske, men dette her tok kaka. Litt overtro kunne vel ikke skade noen, så lenge man ikke gikk aktivt inn for å sette gand på andre for å forpeste livene deres og gjøre dem syke. Det fikk da være grenser. «Vet du om man kan be om at gandingen stoppes?» spurte Roar nervøst. «Håper i hvert fall det på dine vegne». Naboen begynte febrilsk å google opphevelse av ganding. «Ser ut som det er mulig, hvis man retter opp urett og stiller seg åpen for å møte samenes mektige ånder», svarte han. «Jeg kan ikke si jeg tror på denslags til vanlig, men har jeg først fått hovne og stygge bein med rødt utslett, og blod i munnen på toppen av det hele, så må jeg vel snart si ha det til Tinder. Og det er vel det siste jeg vil skal skje», sa naboen og blunket til Roar. «Vil du bli med meg som støtte, og snakke med gærningen?» spurte naboen. Roar var i grunnen bare glad for å endelig ha fått litt sosialt liv, og takket ja. Han måtte innrømme at dette også hadde vekket nysgjerrigheten hans, så han var spent på hva som ventet dem. 

Sammen banket de på døren til Arto Jannok. De kunne høre at han hadde satt på musikk med menn som joiket flerstemt. Og det tok tid før han endelig åpnet døren, så han var etter alt å dømme veldig inne i musikken. Med en gang han hadde åpnet døren, tok det riktignok ikke lang tid før et flir bredte seg ut i fjeset til Jannok, når han så hvordan det sto til med den unge naboen. «Ser man det ja, det var da storveies besøk å få. Kan jeg gå ut ifra at du har blitt mer ivrig på å sortere søppelet riktig nå, som du har sett hva som skjer når du ikke gjør det?» sa Jannok med ertende stemme. Naboen kremtet irritert, men nikket høflig og vendte tommelen opp. «Ja, såklart, nå skjønner jeg viktigheten av å kaste søppelet riktig så ikke rottene og miljøet tar noen skade av det, og alt det der. Jeg løper gjerne ned og kjøper plastposer i alle farger og sorter grundig alt jeg har liggende hjemme hvis det er det som skal til, for at jeg skal se normal ut igjen. Du har mitt ord på det», sa han ivrig. 

«Gjør det du, det ville ikke forbause meg det grann», lo Arto Jannok. Før han ble alvorlig igjen og understreket at han ikke var noen urimelig mann, og han selvfølgelig ville hjelpe naboen til å bli seg selv igjen, hvis han virkelig lovet å gjøre alt han kunne for å sortere riktig og ivareta miljøet. Roar og naboen trakk et felles lettelsens sukk. «Men først vil jeg invitere dere gutter inn på en liten åndelig renselse», sa Jannok. «Det kan vi alle ha godt av». Ingen av dem turte å takke nei til det, og de tok av seg skoene før de gikk inn i leiligheten som var overlesset av bilder og tepper med gåtefulle symboler fra gulv til tak. Midt på stueteppet sto runebommen som Roar tidligere hadde hørt Jannok spille så intenst på om nettene. Ved siden av dem lå det han skjønte måtte være en runehammer, etter all den researchen de nettopp hadde gjort om samisk trolldom på nettet. Jannok slengte fram et par fargerike puter til dem, og ba dem sette seg og bare lytte. «Gutter», sa han skarpt, mens han gransket dem begge nøye med det mørke blikket sitt. «Det er en ting å tenke praktisk for å ta vare på naturen i tingene man gjør. Men det er en annen ting å forstå naturen og dens vesen. I all sin tyngde», fortsatte Jannok langsomt. Roar grep ordet, for en gangs skyld, for å fortelle at han både pleide å kildesortere og generelt var opptatt av naturens vesen, gjennom innleggene han pleide å poste på sosiale medier, om fugler og aktivitetene deres. Han hadde alltid regnet seg for å være en fugleelsker. Så han trakk stolt fram mobilen sin for å vise dem hvilken naturelsker han var og hvor god han var på å fange opp fuglenes bevegelser. «Ja vel, ja, jeg skjønner», sa Jannok ettertenksomt da han hadde scrollet litt nedover Roars Instagram-profil. «Det første jeg ser her er at du har mistet ditt eget språk», sa han og pekte på profilnavnet, Feathers and Feelings. Roar ble litt satt ut, men så var han med på notene og smilte. «Å, sånn ja. Det er nok ikke så uvanlig å ha et profilnavn på engelsk, og særlig ikke når man er inspirator på sosiale medier», sa han entusiastisk. Jannok hevet øyenbrynet, men svarte ikke direkte på det.

I stedet løftet han runehammeren og poengterte at han alltid hadde lagt vekt på å beholde sitt eget språk. «Ikke bare samisk, men urspråket fra vår felles stamme som vi alle har opprinnelse fra. Språket som ligger i oss så vi kan snakke med åndene fra begynnelsen og slutten, og alle dyrene, trærne og vekstene rundt oss. Jeg skal vise dere hva jeg mener», sa Jannok og begynte å slå innstendig med runehammeren på runebommen. Rommet begynte å dreie rundt og rundt, og Roar kunne ikke lenger se verken naboen eller Jannok, bare høre den messende mannsstemmen synge ar-to-ja-nnok- art-o-jan-nok, flerfoldige ganger, før han begynte å joike på et språk han nærmest kunne gjenkjenne fra en gammel drøm i barndommen eller til og med en gang før det. Dyreskikkelser og himmellegemer flakket rundt på veggene, ikke som skygger, men som høyst tilstedeværende organismer. Gulvet gynget i harmonisk takt som en vuggevise, og Roar visste ikke lenger om han var våken eller sov. Han visste heller ikke lenger hvor han var og når han var, og det var først da Jannok sluttet å synge og la fra seg runehammeren, at han kunne se at det hadde blitt lyst ute, og at hele natten hadde rast forbi. Naboen ved siden av ham var ikke lenger hoven i beina, og utslettet hans var borte. Roar kunne se at det unge ansiktet hans lyste opp i ren glede over å være seg selv igjen, og han styrtet opp for å gi Jannok en stor klem og takke for å ha opphevet forhekselsen. 

Jannok nikket og sa at det var det minste han kunne gjøre, før han minte ham på å gå og kjøpe søppelposer til ulike typer kildesortering på lokalbutikken, før han glemte det igjen. Naboen forsikret ham om at det var det minste han kunne gjøre, før han tok farvel med begge to og sa at han skulle ta seg av innkjøpene etter at han hadde tatt dagens første joggetur. Roar var usikker på om han burde bli litt til, men samtidig var han nervøs for å bli sittende alene med Jannok etter disse rystende hendelsene. Så han unnskyldte seg med at han hadde ting å gjøre.

Han brukte bare fem minutter inne i leiligheten sin, på å pakke sammen kamera, mobil, kikkert og matpakke i en bag, før han var på vei mot parken. Ifølge lokalavisa hadde flere sett en hønsehauk utfolde seg i Torshovparken om dagen, og den hadde også blitt sett mens den drepte duer. Akkurat det var ikke Roar så ivrig etter å fange opp på kamera. Mange andre motiver var hyggeligere enn det. Humøret hans var på topp nå som ting hadde ordnet seg igjen, og han hadde funnet et spennende fotoobjekt som han kunne tilbringe de neste timene med å knipse i forskjellige situasjoner. 

Ikke før hadde han kommet fram til parken, så fikk han øye på en liten samling med folk som hadde stilt seg rundt en grå fugl med kraftige bein og lysende gule øyne, som satt i et tre. Han innså at han måtte stille seg et stykke unna og vente på at noen av de andre skulle flytte seg etter hvert, eller enda bedre, at fuglen ville fly til et annet sted i parken, hvor han kunne ta den nærmere i øyesyn. Så han gikk lenger unna for å vente i gresset en stund, mens han spiste matpakken sin. Men han hadde ikke stått der så lenge før han så en merkelig, enorm svart skygge folde seg ut over gresset der han sto. Da han snudde seg, fikk han øye på noe langt mer oppsiktsvekkende enn hønsehauken. Den sto kun få meter unna, og den var det største og mest faretruende han hadde sett. Roar kunne knapt tro sine egne øyne. Var dette en fugl, eller var det en luftspeiling? Den gedigne skapningen minte ham om fabeldyret Fugl Dam fra Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, eller så kunne den vært selve The Missing Link, det mystiske overgangsdyret fra å være dinosaur til å bli fugl. Uansett følte han at han sto og så på en kreasjon som var hentet rett fra historie- eller eventyrbøkene, og i visse tilfeller var det jo ikke så stor forskjell på de bøkene. Dette var utvilsomt et sånt tilfelle. Med ett ble Roar overbevist om at dette var en sjanse han bare ikke kunne la gå fra seg – han måtte simpelthen få fotografert den uvirkelige fuglen før noen av de andre menneskene fikk øye på den. Så han fisket fram mobilen og begynte å knipse. Det vanvittige dyret ble stående og se rett på ham mens han tok bilde etter bilde. 

Plutselig kunne han høre en mannsstemme, som han gjenkjente fra natta før. Arto Jannok brølte i raseri mot Roar, at han var helsikes langt ifra å være den fugle- og naturelskeren han ga seg ut for å være, når han ikke ville la en skapning som dette få bevege seg i fred. «Tror du virkelig det er meningen at selveste trollfuglen skal deles i sosiale medier som et annet lite ynkelig fjærkre? Dette er vuokko, det er naturens eldgamle magiske fugl, og den vil ikke la seg drive gjøn med. Trollfuglen er ikke skapt for tankeløs virksomhet på nettet på et språk som ikke er ditt eget. Du har ikke vist den forståelsen du selv sa at du hadde for naturen. Nå blir det opp til meg å gi deg den forståelsen på alvor», skrek Jannok, før han åpnet skinnposen sin og drysset ut et eller annet Roar ikke kunne skimte hva var.

Roar holdt seg for ørene, lukket øynene og var forberedt på å bli angrepet av blå fluer og ende opp med hovne bein og sårt utslett, akkurat som naboen. Men det var ikke det som skjedde. Brått merket han at det ikke lenger var hender han holdt for ørene, men vingespisser, og at han ikke lenger sto støtt på bakken, han svevde faktisk over parken. I speilingen fra en vanndam så Roar at han var en kattugle. De blågrå øynene hans var nå blitt helt svarte, og hodet hans vridde seg trill rundt mens han gransket seg selv i vannet. Fjærene hans var brunspraglete og ikke særlig iøynefallende, nebbet hans var lite og unnselig, men klørne på føttene var til gjengjeld kvasse som små morderiske kniver. 

Det første han lurte på var hvordan i all verden han skulle få til å be Jannok om å oppheve denne forhekselsen. Men ettersom dagen gikk og mørket senket seg, spilte det egentlig ingen rolle om Roar ikke sov om natten lenger, for han hadde blitt altfor opptatt av å jakte. Noen døgenikt var han absolutt ikke lenger, han var allerede en mester på å spore opp bytter og fange dem før andre rovdyr rakk å slippe til, og det overrasket ham hvor tilfredsstillende det var. Rotter hadde han blitt mye mer oppmerksom på enn før, nå var de omtrent det eneste han tenkte på. Han tenkte ikke lenger på dem som bakteriebomber han ville holde seg unna Tvert i mot brukte han store deler av natten på å finne dem og slå kloa i dem. For de var den beste delikatessen han noen gang hadde smakt. Farvel til tørre kneipp, velkommen til saftig rottekjøtt. Etter bare få dager i fjærham plaget det ham ikke lenger i det hele tatt at Arto Jannok hadde kastet gand over ham. Roar hadde det mest imponerende vingespennet han hadde sett, det strakte seg ut godt over en meter i lufta. Mens han fløy, så han vingene sine bli mektige, mørke skygger på bakken. Å sette seg i respekt var ikke noe problem for ham lenger. At han fortsatt ikke hadde evnen til å si ifra, gjorde ingenting. Han trengte bare å vise seg.