«Sverm» er langsom litteratur om teknologisk integrering. Det gjør boka paradoksalt nok så aktuell at ingen vil gidde å lese den.
av Nicolai Alexander Styve
I min forrige anmeldelse – av boken Hell og lykke i Agadan – skrev jeg at Øyvind Myhre er «blant våre nålevende forfattere med flest fabelprosautgivelser bak seg». Elin Brodin er en vel så erfaren fabelprosaforfatter som fortjener å bli lest og nevnt. Dessverre har jeg, slik som med Myhre, ennå ikke veldig god kjennskap til Brodins forfatterskap, men jeg vil allikevel skrive en anmeldelse av en av hennes bøker som gjorde stort inntrykk på meg, og som etter min mening bare har blitt mer og mer aktuell.
I 2003 kom hun nemlig ut med romanen Sverm, der hun forutser en fremtid der «alle er logget på til enhver tid». Dette premisset minner meg om hvordan vi i dag, 23 år senere, er som klistret til smarttelefonene. Romanen kom ut etter at internett ble en del av hverdagen vår, men før smarttelefonen og de sosiale mediers inntog (og inngripen). Brodin treffer overraskende godt, og hadde boken blitt gitt ut nylig, ville sikkert anmeldere skrevet noe sånt som at hun klarer å «fange tidsånden med sitt skarpsindige skjønnlitterære bidrag til debatten om skjermbruk» når hun nå argumenterer for å ta et steg tilbake fra skjermen og spørre oss selv om slags type menneske vi vil eller bør være i møte med denne konstante tilkoblingen.
Brodin gjør så klart som mange andre forfattere tidligere har gjort: Hun advarer om en gjennomgripende teknologisk fremtid som nå er i emning. Men for meg er nettopp denne fremstillingen mer jordnær og familiær i «Sverm» enn andre mer typiske høyteknologiske dystopier og postapokalyptiske scenarioer ispedd cyberpunk. Boken må ha fremstått som en advarsel i 2003, men nå som det faktisk er vanskeligere å skille det digitale livet fra det virkelige, står den seg i dag mer som en rettesnor og til dels en streng pekefinger.
Er det sånn vi er?
Vi blir her kjent med en vanlig familie på fire: en mor med én sønn og to døtre. Hovedpersonen er den ene datteren, Aurora, som er 17 år gammel. Hun begynner å lengte mot et liv uten maskiner. Et liv med et roligere tempo og mer selvstendig, ekte og kritisk refleksjon. Jo mer hun observerer familien sin, går turer ute i naturen og tenker på hvordan ting var før, jo mer ønsker å hun å frigjøre seg fra teknologien. Vi følger hennes gradvise oppvåkning på vei inn i voksenlivet gjennom hennes observasjoner, refleksjoner og dype samtaler med en søppeltømmer (!).
Fortellingen er hennes indre reise, så dette er en karakterstudie og alt annet enn handlingsdrevet og actionfylt science fiction. Vi får egentlig ikke vite noe om hvordan samfunnet har blitt sånn som det har blitt. Vi får også vite lite om hvordan teknologien faktisk virker, om dagens politiske situasjon og hvordan ting ser ut i resten av verden. Selv om det hele tiden er noe som skurrer i bakgrunnen, virker verden etter alt å dømme som en ren utopi. Men teknologien er så innlemmet i alles liv at det opptar dem til alle døgnets tider. Dette er én av flere måter at teknologien her minner meg om vår smarttelefon og det forholdet vi har hatt til den.
Aurora føler seg dessuten som en avviker nå som hun har mindre og mindre lyst til å være tilkoblet. Det er det nemlig en forventning og et press om være, men heldigvis ikke lovpålagt. Samtidig skal det godt gjøres å leve et normalt liv uten, for ikke å snakke om hvilke reaksjoner man får om man bryter normen.
Det alle bruker for å koble seg på, er en såkalt «aktivatornål» som inneholder en maskin. Denne maskinen skaper bilder foran Auroras øyne, for hun «ser bildet som projiseres ut i luften som en abstrakt skjerm; avglansen av maskinens kompakte verden» (10). Med aktivatornålen kan man velge hva man vil se, og hva slags programmer man vil bruke. I det daglige sitter som regel hvert familiemedlem på hvert sitt rom og «kommuniserer med maskinene sine. De arbeider eller hygger seg» (12) og tilbringer generelt lite tid utilkoblet eller med hverandre. Inntrykket man får av dem, er at de lever i fragmenterte virkeligheter i egne selvblåste bobler.
Søsknene til Aurora er skikkelser som, i lys av dagens samfunn, virker dels stereotypiske, dels karikerte. Lillesøsteren er ti år gammel og derfor prakteksempelet på et vaskeekte skjermbarn. Hun er jo – i tråd med gjengs forenklede fremstilling av unge jenter på sosiale medier – bare engstelig og usikker av seg. Når hun er tilkoblet (som vil si hele tiden), er det blant annet følgende som opptar henne:
«Virtuelle virkeligheter med tegneserievesener, moteoppvisninger og snakkende dyr er blitt Jasmins store lidenskap, og best liker hun en verden hun selv har komponert og daglig omarbeider; der lever hun som eventyrprinsessen Stjerneskudd, en guløyd skikkelse med flagrende heksehår og krystallsmykke i navlen.» (14)
Hun gjenskaper seg selv i en simulert identitet i en verden hun tilsynelatende har full kontroll over, men dette skaper dissonans i psyken hennes og får konsekvenser når hun møter motstand eller opplever en situasjon hun ikke har kontroll over.
Samtidig blir vi kjent med broren til Aurora. Han er heldigvis ikke en incel, men han er like stereotypisk nok en 19 år gammel aggressiv, fremmedfiendtlig og kynisk tenåringsgutt. Det første inntrykket vi får av han, er når Aurora hører at han inne på rommet sitt har «slått på et eller annet sosialt program der innspill fra familiemedlemmer er høyst uønsket. Det er andre mennesker han vil snakke med nå – personer han aldri har møtt og trolig aldri vil møte, og som derfor kan skifte identitet slik man skifter hårfarge.» (15) For meg virker det som om han har fått vansker med å håndtere utilkoblede sosiale situasjoner; han er som regel enten fraværende, utålmodig eller ufølsom.
Moren til Aurora har, som mange norske foreldre og formyndere har hatt, ufravikelig tro på teknologiens muligheter. Hun støtter tilkobling helhjertet og gjentar ofte at «fremtiden er magisk». Hun blir bekymret når Aurora ikke kobler seg på, for i hennes øyne mislykkes man som menneske om man tenker utenfor skjermen eller bare går seg en tur i ro og mak. For henne er tilkoblingen ikke bare fornuftig, men nødvendig. Hun er stemmen som sier at teknologien har kommet for å bli, at man må tilpasse seg den for å overleve og lykkes. Og det er på samme tid like fånyttes og meningsløst å se seg tilbake til fortiden eller se for seg et annet liv uten skjermen. Jeg tenker at hun ser på fremtiden som magisk fordi hun ikke helt forstår seg på teknologien, eller hvordan samfunnet vil endres av den senere. Det er for mye å ta stilling til, og alt skjer så fort. Mulighetene virker nærmest uendelige, men med skylappene på ser hun ikke konsekvensene, og det faller henne aldri inn å se for seg skrekkscenarioer.
Et tidlig vendepunkt for Aurora er at hun får en bok i gave. Den handler om «folks identitetsopplevelse i informasjonssamfunnet», og da begynner Aurora å få et nytt syn på seg selv og verden. Personen som oppfordrer Aurora til å gjøre noe mer med sin situasjon, er en likesinnet søppeltømmer. Han lærer henne om fortiden og gir henne dypere innsikt og større perspektiv. De utvikler et vennskap, og mot slutten får dette større konsekvenser enn Aurora hadde forventet. Avslutningen kan delvis tolkes i apokalyptisk retning, men den kan også tolkes som en åpenbaring om at teknologiske fremskritt er en del av naturens gang, og at menneskene kun er et nødvendig ledd i en uunngåelig utvikling som strekker seg langt inn i en fremtid vi ikke er i stand til å se for oss, og som vi heller aldri vil overleve til å se med egne øyne. Leseren får trekke egne slutninger om hva som er i emning, men her fant i hvert fall jeg noe jeg kunne slå meg til ro med rent eksistensielt.
Samtidslitteratur?
Satt i kontekst er det blant annet verdt å nevnte at den amerikanske sosialpsykologen Jonathan Haidt i 2024 kom ut med boken The Anxious Generation. Han utgreier og advarer om problemene han hevder har oppstått i kjølvannet av smartellefonens innvirkning på barn og unges dagligliv. Samme år kom Maja Lunde ut med boken Skjerm barna, der hun videreformidler utfordringene knyttet til barns skjermbruk til politikerne og strekker ut en hjelpende hånd til foreldre med mulige løsninger. Problemene har i så henseende hopet seg opp, og kampen mot skjermene foregår på flere arenaer og verden over. Nylig innførte Australia et forbud mot ti av de mest brukte sosiale medier-plattformer for personer under 16 år. I Norge diskuteres det om en liknende lov, og det ser i skrivende stund ut til å gå mot en 15 års aldersgrense.
I tillegg har kampen mot KI begynt for fullt. Slagmarken har blitt enda mer kaotisk, og mennesket mer skadelidende. Kritikere mener at skjermbruk og sosiale medier bare distraherer oss og paradoksalt nok skaper mer avstand mellom oss, gjør oss ufokuserte, utålmodige, overstimulerte og mindre empatiske. De mener at KI gjør oss latere, mindre kreative og mindre kritiske. Vi tenker jo mindre selv, lar KI lage kunst for oss og algoritmene styre atferden og interessene våre. Dette skaper grobunn for flere og større konflikter.
Noen velger heller å se på det positive og peker på mulighetene. På den praktiske nytteverdien. På hvordan KI kan revolusjonere forskning og redde oss fra all verdens problemer som sykdom og klimakrise.
Men hva med hverdagen? Gjør maskinene oss lykkelige? Hva oppnår vi? Hva mister og mangler vi? Dette er noen av de spørsmålene som Sverm både stiller og prøver å svare på. Boken kan sånn sett leses som samtidslitteratur, for i lys av dagens situasjon står Brodin i bresjen for oppgjørets time: Gjennom Aurora og hennes familie konfronterer hun oss med tilkoblingen – og skjermtrangen – og spør om vi ikke mister noe grunnleggende i oss av ikke å ha et tydelig og ærlig skille mellom skjermlivet og det skjermløse livet. Spesielt når det som nevnt er diffuse skillelinjer mellom det digitale og det fysiske liv, slik at vi lever i fragmenterte virtuelle virkeligheter som vi har gjort oss dobbelt avhengig av, både rent praktisk og psykologisk.
Samtidig viser hun oss at det er mulig å kjempe for personlig frigjøring. Dette gjør nemlig Aurora: Hun ser skjønnheten i å koble seg av, lese bøker, gå turer, nyte naturen, reflektere og ha ekte samtaler. Jeg kjenner meg igjen i henne; det er noe betryggende i å bli speilet på denne måten og samtidig få bekreftelse på hva mine egne bekymringer bunner i. Hun får meg til å se innover, men søke utover, mot en mer levende og bevisst tilværelse. Til tross for en handlefattig historie, blir det allikevel engasjerende.
Mental motstandskamp
Sverm har blitt beskrevet som en ungdomsroman. Jeg mistenker at kategoriseringen kun skyldes det at hovedpersonen er en tenåring som føler seg annerledes, og som på sitt vis gjør opprør mot samfunnet og de voksnes krav og forventninger. For meg er dette en bok for både ungdom og godt voksne. Jeg har som nevnt ikke godt nok kjennskap til Brodins forfatterskap til å kommentere verket i lys av hennes øvrige bøker, og det er fullt mulig at jeg overtolker Brodins prosjekt her, men min opplevelse er uansett at hun har en innbydende forfatterstemme som krever intellektuell innsats, og som oppfordrer til debatt.
Hver enkelt setning virker så gjennomtenkt at hadde teksten kun bestått av det første kapittelet, ville jeg vært helt fornøyd. Brodin evner å stille mange spørsmål med få ord og å konsentrere mye mening i korte avsnitt. Hun får den tilsynelatende teknoutopiske integreringen og samhandlingen (eller mangel på sådan) til å strekke seg helt ut til de største temaene som sannhet, kunnskap, bevissthet, virkelighet, identitet, språk, eksistens og tid.
Dette kan selvfølgelig anses som en svakhet ved teksten, siden man sjelden får tatt en pust i bakken før neste store refleksjon presenteres. Da blir det jo litt som et filosofisk essay istedenfor en roman, der alle karakterene lett kan fremstå som påtatte argumenter. Av og til blir tankekjøret og budskapet vel omstendelig og overtydelig, men som regel blir det – om ikke subtilt – så sømløst integrert i handlingen at det som regel ikke bryter med hverken leseflyt eller leselyst.
Uansett om man vurderer verdensbildet som utopisk eller dystopisk, tror jeg boken vil stå seg så lenge vi baler med teknologi som utfordrer vårt selvbilde og våre grunnleggende menneskelige egenskaper, drifter og behov. Samtidig krever den såpass mye tid, energi og ettertanke at den paradoksalt nok er så aktuell at de færreste har konsentrasjon eller tålmodighet nok til å lese den.
Sverm er i grunn en langsom skjønnlitterær veileder i en krevende oppmerksomhetsøkonomi, men du blir belønnet for innsatsen, så her er det bare å ta seg en pause fra big tech og overvåkningskapitalismen med en fysisk bok og lese den i smug fra tekoligarkene. Sett deg bare ned i orkanens øye mens appvarslene brøler rundt deg, pust med magen og gjenvinn troen på menneskeheten. Så vil du garantert finne – om ikke det endelige svaret – en behagelig indre ro.
LES OGSÅ: