Ukas novelle ble opprinnelig skrevet på serbisk, og først utgitt i det kroatiske SF-magasinet Marsonic. Forfatteren Momir Iseni har skrevet siden 2014, og har fått noveller oversatt til polsk (for magasinet Nowa Fantastyka – hvor også novellen «Gaven» skal publiseres), russisk (for magasinet Mir Fantastiki) og engelsk (for det belgisk-baserte Sci-Phi Journal). «Gaven» er oversatt fra serbisk til engelsk av forfatteren selv, og videre fra engelsk til norsk av Maria Larsson. (Nærmere presentasjon av både forfatteren og oversetteren følger etter novellen). 

 

Red.

Gaven

Man trenger ikke en håndflate for å lese fremtiden. 

Hvor fant jeg denne gaven? Foreldrene mine ble drept i en bilulykke et år før jeg oppdaget den. Begge var enebarn og fikk meg i godt voksen alder. Slektninger hørte jeg aldri fra. Om de hadde kontaktet meg, ville det ikke endret noe: de ville forblitt fremmede, akkurat som de ansatte på barnehjemmet i Bačka Palanka. Visste mor eller far hva som kom til å skje? Tvilsomt. Var de som meg, kunne de bare lese andre.

Jeg har aldri sett hva som venter meg. Fremtiden er som en stor blind flekk, et hult ekkokammer, en dødvinkel. 

Men ting har endret seg. Selv om jeg fortsatt ikke kan se min egen undergang, kan jeg føle den.

#

Hvis det å kjenne til noens fortid skaper en nærhet, så kan man si at viten om deres død fullstendig endrer måten du ser dem på. Alt dette innså jeg da jeg var tretten år, en sommerkveld i bakgården på barnehjemmet.

Vi hadde akkurat hatt lunsj og barna satt i grupper under Sycamore-trærne. Det safirblå lyset på himmelen prydet trekronene. Ikke langt unna rørte det seg en mørk haglsky. «Jumbo» Petković var ​​to år eldre enn meg, og som kallenavnet antydet: enorm. Han var allerede høyere enn 188 cm og veide over 80 kg. Alle barna rygget unna ved synet av Jumbo, spesielt jenter, bortsett fra hans tre trofaste tjenere. 

Det er visst en uskreven regel at breiale og røffe gutter foretrekker stille og følsomme jenter. Fra benken fyrte Jumbo og lakeiene av slengbemerkninger mot skolejentene på den andre siden av gårdsplassen. Spesielt en:

«Milena, Pilena, grå som en mus og feig som en hare!»

Den vakre lille blondinen var noe eldre enn meg selv. Men i motsetning til Jumbo tenkte jeg aldri på å avsløre min hengivenhet overfor henne. Hva kunne vel en beskjeden gutt som ikke eier nåla i veggen tilby henne? 

For et øyeblikk siden hadde hun vært oppstemt i samtale med vennene sine, men nå frøs hun til. Milena tvang frem et smil, forsøkte å skjule ubehaget. Det funket dårlig. Hun kikket bort på guttene, ba dem la henne være i fred ettersom hånordene bare ble drøyere og drøyere:

«Å, Milena, spre beina. Ikke vær hjerteløs å klem dem så hardt sammen…»

Dette fikk henne til å blekne, deretter rødme. Hun så seg om etter hjelp. Blikkene våre møttes. Jeg ønsket å tro at øyekontakten varte lenger enn den faktisk gjorde.  

På den andre siden av gårdsplassen dunket Jumbo borti han som hadde sunget den siste strofen. «Du skulle skamme deg!» lo han og spratt opp.

Imens var Milena på vei til huset. Jumbo tok henne igjen, blokkerte veien. Han sa noe jeg ikke hørte. Hun forsøkte å rygge unna; han grep tak i armen hennes. Hun så seg rundt… igjen på meg.

Det var først da jeg innså at jeg gikk mot dem – ikke nølende, men med en klar intensjon. Av en eller annen grunn plaget det meg ikke at jeg manglet en plan for hvordan jeg skulle konfrontere den store bølla. 

Tjenerne advarte lederen sin. Jumbo løsnet grepet nok til at Milena kunne lirke armen løs og gå unna. Nå gikk jeg ikke lenger – jeg løp.

Jeg verken stoppet eller sakket farten. Da jeg stod ansikt til ansikt med Jumbos nå meget forbausende uttrykk, skjøt jeg høyre skulder ut og traff magen hans.

Jeg hadde sett for meg at sammenstøtet ville være som å treffe en vegg – men Jumbo var seig og slapp. Dunket da han deiset i bakken minnet om lyden når noe tungt faller på en gymmatte. Jeg satte meg oppå ham. Han måpte, vantro over at noen hadde våget å trosse ham. Han forsøkte å svinge høyre arm mot ansiktet mitt. Men på grunn av posisjonen hans, ble det et mislykket forsøkt: Jeg slo knyttneven hans bort som om den var en irriterende flue. Med leppene presset til en stram, hvit linje fnøs han gjennom nesen mens han febrilsk prøvde å komme seg fri – en hval strandet på land. Ansiktet hans ble rødt, det var som om at var satt utenfor arverekken: han stod igjen uten det som skulle ha vært hans. 

«Hva venter du på?» hveste han.

Den ubevegelige trioen var dratt mellom lydighet og anerkjennelse fra de andre barna. Hvis ikke knust, var i alle fall lederen og idolet deres alvorlig skadet. Jeg visste at de ikke ville gripe inn. Med henslengte skuldre og nedslåtte øyne trakk de seg stille tilbake.

Det siste trigget Jumbo. Hvis han ikke foretok seg noe snarest, risikerte han å miste alt. Det deigete ansiktet var dratt, den hvalrosslignende kroppen stiv. Denne gangen svingte han mer presist, og streifet huden under det venstre øyeet mitt. Jeg dukket unna i tide, grep knyttneven hans mens den fremdeles var i luften og dro den ned i bakken av all kraft.

Jeg hørte – og følte – knoker som knekte. Han utløste et hyl. 

Blendet av en intens smerte i min egen hånd slapp jeg forskrekket knyttneven hans. Jeg studerte hendene mine. De var uskadd. Likevel følte jeg en smerte lik den jeg hadde påført Jumbo. Jeg stirret på ham i redsel. Øynene hans glitret av tårer og forakt. Han forsøkte å vri seg unna, var kanskje så skamfull at han skulle ønske han kunne smelte ned i selve betongen.

Men i tillegg til smerten utvekslet vi noe annet: en visjon eller et fremsyn. Det var Jumbo fire eller fem år senere – kanskje mer, for han virket såpass mye eldre. Han støttet kroppen mot en vegg i en dyster bakgate mens han forgjeves prøvde å stoppe den voldsomme mengden av blod som fosset ut fra et magesår. Visjonen passerte foran øynene mine før det ebbet ut.

«Du lar jentene være i fred,» sa jeg, fortsatt skjelven. 

Fjern i blikket nikket han sakte med hodet, unngikk øynene mine. Hva som helst, bare la meg gå. 

Båndet som hadde oppstått mellom oss, gikk fra en høyfrekvens dur til en svak summing inne blant tankene mine. Nå kunne jeg høre hviskingen fra Jumbos venner, Milenas venner og de andre nysgjerrige barna. Kroppen min svaiet som om jeg var i en robåt. Omgivelsene som i noen sekunder hadde blitt omgitt av en tåke, gjenopptok fokus. Blikket mitt festet seg på Jumbo, som nå hadde reist seg. Vi måtte ha sett det samme, kanskje utløst av gjensidig økt kroppslig spenning. Men hvordan oppstod denne evnen? 

Jeg hadde en vond følelse i magen: hva om kraften var min? Der og da klarte jeg ikke å se på klarsyn som en velsignelse: at jeg kunne få innsyn i tester og eksamener på forhånd, vite sportsresultater – så mange muligheter for å forbedre livet. Men synet jeg hadde hatt, var veldig fokusert, det tok jo bare for seg et individs siste øyeblikk. 

Jeg skjønte at evnen ikke kunne være Jumbos. Vi så hans slutt, ikke min. Å vite hvordan ens egen død skulle utarte seg, ville gjort ethvert forsøk på et meningsfylt liv umulig: naturen ville selv utrydde bærere av en slik anomali.

Jumbo børstet støv av klærne sine og så bort på meg, et blikk skarpt som kniver; frykten var tydelig godt skjult bak sinnet hans.

«La oss gå,» sa han og snudde seg mot tjenerne sine.

«Hva var det som skjedde med deg?» spurte de lavt mens de så frem og tilbake på oss. «Hvorfor pulveriserte du ham ikke?»

«Hold kjeft.» Stemmen var fjern, som om hans tilhørighet til dette øyeblikket, denne sommerdagen, alt var forbi, og han allerede var flere år inn i fremtiden.

Milenas øyne hvilte på meg. Hun var vakrere enn noensinne. Men det var likevel som om hun var omhyllet av et slør, et slør som lydløst flagret rundt meg. Det skapte en avstand, tenkte jeg, en som vil forbli mellom oss så lenge vi lever. 

 Jeg fikk ikke helt med meg det hun sa. Bare at hun strøk undersiden av hånden min og sa: «Takk.»

Hvis alt hadde skjedd i går eller i morgen, ville livet ha vært annerledes? Kanskje sammenstøtet med Jumbo kunne forblitt et hvilket som helst gutteaktig slagsmål? Ville Milenas berøring blitt en kilde til uovertruffen glede om det hadde skjedd et minutt tidligere? Sannsynligvis. Men hvor lenge kunne gaven ha forblitt latent inni meg ? Helt til en annen turbulent følelse vekket den på et senere tidspunkt?

Om ikke annet, ville i det minste øyeblikket med Milena forblitt upåvirket.

Idet hun berørte hånden min, ble jeg blendet av et syn: En kvinne, ikke mer enn tretti, unektelig Milena, etter nettopp å ha brakt et nytt liv til verden. Hun omkommer kort tid etter i sykesengen, utmattet av smerte og blødninger.

Det uhyggelige synet forsvant. Jeg krympet meg automatisk. Hun la merke til at noe var galt: takknemligheten ble til nysgjerrighet. Skyldbetinget så jeg bort … men da jeg så tilbake på henne ble jeg lettet: hun så det ikke ut til å ha sett det – vi hadde ikke delt synet! Så synet var ikke nødvendigvis gjensidig! Kanskje den første gangen med Jumbo var et engangstilfelle? I så tilfelle trengte jeg ikke å bli en som folk fryktet å ta på. 

Milena trakk hun på skuldrene. «Vi sees da.» 

Jeg sto trollbundet tilbake. Vent, lengtet jeg etter å si. Vent. Jeg ville ha hjulpet deg igjen, når som helst. Jeg vil alltid være her for deg. Det er bare det at… jeg så deg akkurat dø. Vil du høre om det? Kanskje ikke. Jeg bad heller ikke om å få se det. 

Med blikket vendt ned satte jeg meg på benken der hun hadde sittet minutter tidligere.

Det ble ingen flere problemer med Jumbo. Kanskje han klarte å glemme hendelsen, overbevise seg selv om at det som hadde skjedd bare var et mareritt som hadde forvillet seg inn i virkeligheten. Men så lenge jeg var der, kunne han ikke være sikker: kontakt med meg kunne kanskje bringe synet tilbake. Han var ikke villig til å ta noen sjanser og holdt seg derfor i ro. 

Milena fortsatte med sine oppmuntrende blikk. «Hvorfor er du redd,» spurte de andre, «og for hva?» Mange av guttene ville ha gitt mye for oppmerksomhet fra henne. Hun visste at jeg likte henne, men var forvirret av mitt kalde ytre og fraværenhet.  

Et par ganger kom hun bort til meg i bakgården, satte seg ved bordet mitt. Tilstedeværelsen hennes lyste opp alt. Igjen og igjen sa jeg til meg selv at om muligheten tilbyr seg så må du gripe den. Det er enda tiår frem i tid før du virkelig vil oppleve det du så. Og hvem vet hvor i verden dere vil befinne dere før den tid og hva som kan skje! Hvorfor ikke ta en spasertur til elven sammen, kanskje to eller tre, se hvor den tar dere? Se på det som en lærdom du en dag vil legge bak deg, en bok du returnerer til biblioteket, men som du aldri glemmer. Hvem vet, kanskje du dør før henne uansett? Kanskje en eller annen ulykke forekommer deg i morgen. Ville det ikke gjort deg lykkeligere om at du tilbrakte deler av livet med henne uansett hva? 

Det ville jeg, hvis jeg bare kunne glemme det synet. Det, og den forferdelige hemmeligheten min. Tanken på å skulle prate og å le mens jeg skjulte sannheten for henne var uutholdelig. Hva om hun ville holde hender? Kunne jeg late som om jeg ikke gjenopplevde hennes bortgang igjen og igjen? 

#

«Gaven» min må ha kommet fra en av foreldrene mine. Dette betydde to ting.

For det første er ikke egenskapen utbredt. Det er ikke som øyenfarge. På skolen lærte vi at den første personen med blå øyne ble født for rundt ti årtusener siden. Deres etterkommere, inkludert meg selv, utgjør nå åtte prosent av befolkningen – 640 millioner mennesker. Dersom mange kunne «lese» andres død, ville det ikke ha forblitt skjult: noen ville ha røpet seg.

Evolusjonens essens er hensikt. Mutasjoner overlever kun hvis de er til nytte for arten og organismen. Hva var vitsen med denne? Vi lærte også om DNA-blokker som anses som ubrukelige, men som likevel forblir. Er det slik denne kraften har overlevd? Spørsmålet geleidet meg i en uønsket retning: Var det snakk om høyere makter, som med hensikt skjuler enkelte genet?  En kraft forekommer jo ikke uten grunn. Den tjener et formål. Dette plaget meg mer enn ideen om at livet og skjebnen bestemmes av et enkelt kast med nukleotidretninger.

Den andre, og mye mer praktiske erkjennelsen var at jeg kunne lære å leve med det. Den kan dessuten holdes under kontroll. Ektefeller, slik som mine foreldre, berører jo hverandre daglig. Hvem ville inngått et forhold med stadig påminnelser om partnerens død hvis de ikke alt hadde lært å utnytte og kanalisere denne strømmen av inntrykk? Hvis moren eller faren min klarte det, kunne jeg også.

Jeg kunne ha begynt å trene opp selvkontrollen min der og da. Men å bruke Milena som et læringsverktøy ville ha fylt meg med en ny forakt for meg selv. Det var en uaktuell innrømmelse: «Når du berører meg, ser jeg fremtiden.» Hun kunne smile og si: «Gjør du det? Hva er det der inne? Vi to?» Jeg ville ikke gjengjelde smilet. «Ikke egentlig. Du dør i barsel om ti, femten år. Så prøv å ikke bli gravid.» Hva skulle hun si til det? «Takk, Brane! Vet du hvem faren blir? Nei? Det gjør ingenting – du er min skytsengel!» Eller kanskje hun ville si: «Din syke jævel! Hvorfor sier du slike ting? Du ser fremtiden? Hvordan kunne du unngått å se min reaksjon ved å lytte til den? Jumbo er kanskje rappskjefta idiot, men du… du er jo fulstendig gal. Hold deg unna meg!» Hvilket utfall ville være mest plausibelt? Svaret på det krever kanskje ikke så mye klarsyn. 

Det viste seg imidlertid at Milena ikke var alene i verden. På slutten av året dukket det opp glemte slektninger som tok henne med til Sombor.

Blikket hennes da hun satte seg inn i bilen kom til å hjemsøkte meg i flere måneder etterpå: fjernt, for alltid utenfor rekkevidde, tårevåte øyne forårsaket av et løfte som, enda det var uuttalt, fremdeles kunne bli til virkelighet. 

#

Men livet stopper ikke. Tiden er som en nådeløs lærerinne; den gjentar sine leksjoner til innholdet er fullstendig absorbert. Fraværet av en mulighet byr på lindring over tid. Da tårene tørket, kunne jeg endelig puste fritt.

Å mestre «gaven» min var ikke så vanskelig; det krevde bare tålmodighet. Prøving og feiling. Å berøre noen mens man låner en notatbok eller spiller basketball skjer i løpet av sekunder. I starten var jeg utålmodig, ville gjøre berøringen enda kortere. Jeg var uforsiktig. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at kort og ufokusert kontakt forhindret «overføringer» fra fremtiden: det var for liten tid til at synet ble til noe annet enn en vag forneming eller ubehag. 

Mens guttene på min alder begynte å kopiere de tradisjonelt formelle hilsemåtene til eldre menn, utviklet jeg min egen håndhilsing. Møtet med Jumbo hadde vært brutalt og ført med seg en sterk elektrisk kraft. Men møter med fremmede er mer overfladiske og avslappede. Jeg skjønte at hvis jeg gjengjeldte håndtrykket med et grep lik en død fisk ville selv en lengre hilsning forbli urisikabelt: Energien ville flyte fra dem i stedet for mot dem. Jeg kan bare forestille meg hvor «maskulin» de andre guttene betraktet meg. Men det var mitt minste problem. 

Oppveksten brakte også med seg nye utfordringer. Ikke alle berøringer kan begrenses til sekunder. Jeg snakker selvfølgelig om jenter. Heldigvis, viste det seg at å holde hender, til og med kysse, var ikke så vanskelig. Med god selvkontroll kunne jeg forbli komfortabel i disse intime settingene, selv om jeg var nokså taus. «Du er ikke som de andre», sa de ofte. Jeg var nok en mystisk skikkelse i deres øyne: «Det er noe spesielt med deg». Men allikevel var det ingen som spekulerte noe videre på hva dette spesielle handlet om eller kom fra. De likte det. 

Men det kommer en tid da kjærtegn og kyss ikke lenger er nok. Tiden for neste steg, hvor mykhet og ømhet ikke lenger er det man higer etter – i hvert fall ikke i en viss del av kroppen. Jeg tok meg god tid og ventet til jeg var klar; det skilte meg ytterligere ut fra andre gutter. Selvfølgelig lengtet jeg etter å ta det steget, men før jeg kunne det måtte jeg finne ut hvordan jeg, midt i all ekstasen, kunne unngå å se jentas død. Hvordan skulle jeg klare å gi etter for de spontane og automatisk reaksjonene, samtidig som jeg slappet av nok til å unngå det synet?

Det tok ikke lang tid før jeg fant en løsning. Jeg ville hengi meg til en jente i den grad at entusiasmen min ville forbli ubetydelig sammenlignet med hennes; kraften i hennes nytelse ville fungere som en barriere for min kraft. Det måtte fungere.

Heldigvis var Nina mer enn klar og ga seg hengivent til meg. Flere ganger roste hun ferdighetene mine, praktisk talt malte av glede. Men det var ingen ferdighet: Jeg handlet metodisk, gjorde henne oppmerksom på hver eneste millimeter hud fingrene og leppene mine berørte. 

Det fungerte som magi – men hva skulle jeg gjøre når jeg nådde klimaks? Var det noen bakside til en slik forhøyet tilstand? Jeg var redd strategen ville slå feil … men den gjorde ikke det. Det fortsatte å sprute bittersøt skum, hennes glede var en bølge som simpelthen brakte meg til kanten, igjen og igjen. Men jeg lot den ikke sluke meg helt. For hver gang ble det enklere: vi lærer raskt når vi må. For nødvendighet kan også frembringe lykke: hva kan vel sammenlignes med det taktile, smaksmessige og olfaktoriske, hørbare og visuelle beviset på noens henrykkelse, spesielt når du skapte den?

 

«Jeg orker ikke mer,» stønnet hun til slutt. «Når skal du …?»

«Jeg … har aldri stoppet.»

«Jeg hadde aldri drømt om at det skulle bli så fantastisk,» hvisket hun og holdt meg tettere.

«Ikke jeg heller.»

Hun falt utmattet om. Med ett ble jeg nervøs: Jeg måtte være mer avslappet. Hadde jeg ridd meg gjennom timevis med ekstase bare for å uvettig slippe tøylene mot slutten? Men det var nok ingenting å bekymre seg for. Kroppen hennes falt til ro enda hjerterytmen fortsatte i en hyppig takt: det ville ta tid før det roet seg.

«Hvorfor smiler du?» spurte hun. 

«Jeg føler meg fantastisk. Takk.»

Jeg løy ikke. Min lykke ville forbli svakere enn den ekstasen kvinnene jeg tilbrakte nettene sammen med følte. Aldri skulle jeg få oppleve det samme som andre menn. I stedet for et flyktig, stormfullt klimaks, ville jeg surfe på en bølge av middelmådighet. Den ville ikke nå noen høyde, men en bredde som gav følelsen av dybde. Det var mer enn nok.

#

Selvkontrollen vokste til rutine. Den komfortable avstanden til omverdenen ble en del av meg. Jeg leste også mennesker og gestikuleringer stadig bedre. Beherskelsen min ble sjelden satt på prøve – berøring er heldigvis ikke det viktigste aspektet ved sosialisering.

En så unik evne får en til å tenke på mulighetene for ære og berømmelse. Men hva kunne jeg gjøre – starte et byrå, ikke for å spå spådommer, men forutsi døden? Det var et foretak dømt til å feile. En skjebnelesers sukksess avhenger jo av at den som blir lest samtykker til ritualet, vel vitende om at alt bare er et spill. «Lesninger», eller spådommene, er vage og ufullstendige, fulle av tvetydigheter men forankret i virkeligheten. På den måten kan de tolkes i mange ulike retninger. Men mine spådommer ville være irreversible: det ville ikke vært noen rom for tolkning. I stedet for anerkjennelse ville jeg blitt utstøtt, for ikke å glemme psykologiske konsekvenser som unektelig ville komme av å vitne til utallige dødsfall.

Etter hvert som år ble til tiår, tok kraften en mer beskjeden rolle i livet mitt – mer et minne enn en realitet. Nå og da tenkte jeg på å sjekke om den fremdeles eksisterte, eller om den, som alt annet, hadde falmet av forsømmelse. Men hva ville vel en slik bekreftelse gitt meg? I en monoton hverdag uten særpreg, var gaven, om ikke annet, en midlertidig trøst. Hvorfor skulle jeg ikke utnytte den? Velge noen, en selger på bondens marked for eksempel, og mens jeg betalte, berøre han et sekund eller to lenger enn jeg pleier, bruke kraften mot ham? En eldre person, hvis slutt uansett er nær. På den måten ville fremtiden jeg fikk se være betydelig mer utholdelig enn om det var et barns premature død. Det ville være som å se slutten på begynnelsen på en måte. Et barn er jo et hav av fremtider. Tusenvis av åpne stier som kan lede i uendelige retninger, enten hit eller dit. Slik liker vi kanskje å se på våre egne liv i revers også. Lik en tidsmaskin ser vi tilbake på de stiene vi valgte fremfor andre, til da timene var måneder, dagene år, med underverker og muligheter. For en gammel manns til sammenlikning er tusen stier redusert til én. Den viser morgendager hvor, den ene etter den andre, har forvitret, tilsynelatende nådd sin endelige hensikt – i dette tilfellet: arbeid i en markedsbod, et av de siste stoppene på en vei uten retur, der alle veier fører til samme punkt. 

En lørdag bestemte jeg meg for å gjøre det. For å lette på samvittigheten kjøpte jeg et fint stykke røkt kjøtt og ga en generøs tips.

«Du er i godt humør,» sa den gamle, litt stutte kvinnen bak boden.

«Det stemmer,» smilte jeg. Det kom ikke bare av at hun nettopp hadde bekreftet for meg at kraften fremdeles fantes – det tok jeg med relativ bitter tilfredshet – det kom av synet selv og hva det hadde vist om den eldre damen. Hun ville dø tilfreds, stille, uten smerter, i en ren seng, omgitt av barn og barnebarn. En slutt verdig ethvert barn av jorden, uansett hvilken vei det tar. 

Bildet flimret foran øynene mine før jeg til slutt snudde meg bort. Det var langt mer beroligende enn forventet. Nå kunne jeg gå tilbake til mitt normale liv. 

Plutselig skumpet noen borti meg på baksiden av kneet. Vedkommende ble stående inntil meg i noen sekunder. Det var nok. Synet viste meg en gutt på elleve eller tolv år. Stående midt på en nyklipt plen stirret han nysgjerrig på himmelen. Så forsvant han under et sterkt blendende lys.

Jeg tappet balansen, sjanglet, støttet meg på ryggen til jenta foran meg.

«Hei,» ropte hun, «pass på!» Men jeg var alt borte, omfavnet av et nytt syn. Jeg så hun tydelig for meg: hun spaserte nedover en bred brosteinsgate, løftet hodet mot den samme overveldende flammen på himmelen.

Bak meg advarte en kvinnestemme Strahinja om å «passe på hvor han løper», en annen stemme responderte andpustent på tiltalen, forklarte at han forsøkte komme seg unna Nemanja.

Brått snudde jenta jeg støtte meg til seg rundt. De intense øynene hennes gjennomboret meg – hun var noen få år yngre enn i visjonen. Jeg ville be om unnskyldning, men synet stod fremdeles så klart foran meg, det tappet meg ut. Hun åpnet munnen for å si noe, men bestemte seg for at det var nytteløst, ristet kort på hodet og gikk. Jeg snudde meg, nummen som om jeg var i en annen kropp.

Eneggede tvillinger, kanskje førsteklassinger, sto ved siden av en høy, ung kvinne. Hvem av dem hadde dyttet meg? Gutten i synet nærmet seg puberteten da det skjedde … når det vil skje. Men hva slags skjebne var det som ventet han? Den samme som ventet jenta.

 «Se å kom deg videre» glefset noen til meg. «Har du slått rot eller?» 

«Se som han sjangler! Tror du dette er stedet for å legge seg ned å sove?»

«Han er full ser du vel eller har tatt noe stoff!» 

«Folk nå om dagen!»

Den stadige flommen av mennesker overmannet meg. Ør og skjelven forsøkte jeg å unngå dem. Noen albuet meg i ryggen. En annen tråkket meg på tærne. En tredje snublet i dem, bannet høyt. Ørene mine dunket, overmannet av menneskestøy. Jeg fikk ikke puste, trengte å roe meg ned, komme meg vekk fra situasjonen. Samtidig måtte jeg også utforske den uutholdelige fornemmelsen. En rekke bilder, mangfoldige eksempler på livets endestasjon, flimret foran øynene mine: hjerteinfarkt i et badekar; svulstfylt i en livmor; en lidenskapelig forbrytelse av noen som var så unge, bare tanken synes latterlig.

Men disse mer normale dødsårsakene utgjorde bare en eller to prosent av totalen jeg så for meg. Alle andre vil dø på akkurat samme måte, slik som den unge gutten og jenta. De fleste vil løfte blikket mot himmelen. Innendørs ville menneskene føle bakken skjelve, vende seg mot vinduene. De vil dø i senger, våkne, alene eller midt i en kjærlighetsakt, i dusjen, foran speil og TV-er, ved bordene, på toalettet, i gatene, på sportsbaner, på parkbenker. Alle sammen, på samme dag, utsatt for det samme blendene lyset på himmelen.

Den ubønnhørlige strømmen av scener forsvant ikke. Det gjorde meg forvirret: de hyppigvekslende synene ble uskarpe, et monotont flimmer som markerte slutten på utallige liv. Som en tykk tåke kvalte den tilstrømningen av nye inntrykk før den endelig førte meg tilbake til nåtiden. 

Jeg kjempet meg mot utgangen av folkemengden, rådvill. 

En tigger utenfor bakeriet ba om penger. Jeg kjøpte det største brødet og ga ham både det og kjøttet jeg nettopp hadde kjøpt:

«Her, værsågod. Nyt det.» Han måpte. «Jeg har mistet appetitten.»

Og ikke bare for mat. Noen få skritt senere, på vei til gud vet hvor, ringte jeg kvinnen jeg skulle møte den samme kvelden. 

«Endring av planer. Jeg er ikke i riktig sinnsstemning.»

«Hvorfor ikke? Når kan jeg se deg igjen?»

 «Jeg ringer senere.» 

«Skal du treffe noen andre?» 

«Ikke vær latterlig.» Spørsmålet føltes surrealistisk med tanke på det jeg nettopp hadde vært igjennom. «Jeg ringer deg senere.»

«Har noe hendt?»

 Ingenting, jeg slo av telefonen. Bare verdens undergang.

#

Hva er hensikten med gaven min? Å varsle omverdenen om den kommende apokalypsen? Hvordan?

Skulle jeg avsløre meg selv og andre med en liknende kraft? Hvor skulle jeg så finne disse menneskene? Fantes det ingen veiviser, ingen som kunne fortalt meg hva jeg burde gjøre? Hadde den som bevarte denne evnen gjennom årtusener, funnet ut at den nå gikk på overtid? Hadde den plutselig ingen hensikt? Eller var alt dette tankeoppspinnet bare skudd i mørket?

Det første jeg tenkte var at et overdimensjonert våpen ville bli avfyrt mot Serbia. Men når hadde dette stedet blitt skytesive for et slikt mål? Og kunne en ny krise oppstå igjen om noen år – eller vil den daværende katastrofen simpelthen eskalere – og noen miste tålmodigheten fullstendig, og gjøre ende på alt vi har kjært?

Eller kanskje ingen av utfallene bar noe snev av sannhet? Kanskje var det få, som baristajenta jeg berørte i Wien, som ville drukne i den himmelske gløden. Kanskje hun bare var en av mange som tilfeldig befant seg i Serbia på verste tenkelige tidspunkt? Mens jeg gikk nedover Kärntner Straße, skumpet jeg borti forbipasserende. Jeg forsøkte å måle rekkevidden på katastrofen. Det var ingen positive opplysninger å hente. 

Men Wien ligger like utenfor Balkan. Jeg måtte lengre av gårde. Noen måneder senere besøkte jeg Paris, deretter Berlin og Oslo. Året etter, Moskva og Det fjerne østen: Beijing og Tokyo. Så New York. Los Angeles. Rio. Sydney. Kairo. Jeg konkluderte med at en tur til Afrika sør for Sahara ikke var nødvendig. De sier at reising beriker livet. Jeg er uenig. Det ene etter det andre reisemålet tappet meg, etterlot seg et skall av en mann. Virkeligheten ble til et fjernt ekko av et skuespill som nærmet seg slutten: Menneskene rundt meg var publikum og dets stadig svakere mumling.

Et år gikk. Så et nytt. Et tredje. Likevel var det ingen som mistenkte at enden var nær. 

Hva slags våpen kan detonere samtidig rundt hele verden? Jeg fulgte nyhetene, lyttet etter kimen som signaliserte undergang. Ingenting nytt: en perpetuum mobile av katastrofer forflyttes fra den ene enden av planeten til den andre, i det evige spillet mellom de mektige, fullt overbevist om at brettet og spillebrikkene alltid vil eksistere. Ingen mistenker at selve spillet går mot slutten: dypt konsentrert i avgjørelsen om sitt neste trekk, ser de kun seg selv, glemmer at spillebrettet er bredere enn det de ser med det blotte øye. 

Presidenten varsler nok en hard vinter; snakker om energikilder, prøvelsene i den evige vippebølgen mellom øst og vest. Verdensledere møtes, håndhilser, legger planer. Er det mulig at de ikke vet noe? Slutten vil ikke stamme fra diplomatiets fiasko: den vil bli forårsaket av en fortsatt ukjent kraft. Samfunnets beskyttende styrke vil mislykkes, de vil sovne på vakt under sin avgjørende oppgave. Og de som burde vite, vil forbli uvitende.

Inntil da går livet videre slik det alltid har gjort. Somrene blir varmere, vindene mer kraftige, arbeidsmarkedet tøffere, romantiske forhold kortere, tilliten lavere og forventningene smalere. Likevel er folk flest optimistiske: det er fortsatt langt fra uutholdelig, sier de. Men de vet ikke det jeg vet.

#

En kvinne jeg berørte vil, i sine siste øyeblikk, gå over et torg yrende av lettkledde mennesker. Klokken på katedralen viser 13:19. Bak det gotiske tårnet utstråler himmelen en sterk og levende blåfarge. Hvert år, fra våren til høsten, sjekker jeg klokken min daglig, og venter på 13:19. Klokken 13:20 puster jeg lettet ut: det er fortsatt tid. Men tid til hva egentlig?

Til å drømme, før en uventet død lik i en drøm. Det er best slik: før tidenes slutt vil alle oppføre seg som om livet varer evig. 

Ting jeg for lengst har glemt kommer tilbake til meg. De dukker opp fra ingensteds og forsvinner, for alltid. Men det jeg husker spiller ingen rolle: selv om utfallet kunne vært annerledes, ville ingenting forandret mitt liv uansett. 

Bare et minne fortsetter å komme tilbake, det strekker seg ut, og vikler seg inn i virkeligheten som bak et slør. Ansiktet til forbipasserende er preget av rødlige kinn og øyne som gløder av liv. En stemme som forlot meg for lenge siden, inviterer meg til å mimre over barndommen og mine steg inn i voksenlivet med henne, akkurat som om det ikke fantes noen fremtid og ukene foran oss var evigheten selv. 

Kunne noen måneder med henne ha forhindret dommedagen? Nei, men de ville ha endret den. Kanskje det er poenget med gaven min: å bruke vissheten om hva som kommer som et insentiv til ikke å ta ting for gitt, og hjelpe de jeg har berørt ved å fylle livene deres med minner som vil gjøre døden mer meningsfull. Hvis det er tilfelle, skylder jeg mange mennesker noe. Det er allikevel bare én gjeld som smerter meg. Igjen svir Milenas tårer i øynene mine. 

Enda en vår er over. Sommeren kommer. Det har gått fem år siden morgenen på markedet. Strahinja og Nemanja har vokst. 

Klokken er 1:21 i dag. Jeg venter på morgendagen. 

Når himmelen sprekker som tusen soler og bakken åpner seg, vil jeg kun se ett ansikt bak mine lukkede øyne. 

Og sittende på benken i skyggen av et Sycamore tre, reiste jeg av gårde, ung og smilende, sammen med henne.

 

 

Om forfatteren: Momir Iseni har skrevet siden 2014. Novellene hans har blitt oversatt og utgitt i SF- og fantasy-magasin i flere land:  Marsonic (Kroatia), Nowa Fantastyka (Polen), Mir Fantastiki (Russland), og Sci-Phi Journal (Belgia). I år skal flere av fortellingene hans komme Marsonic, Nowa Fantastyka  og Mir Fantastiki. Forfattere som har inspirert ham mye inkluderer Stanislaw Lem, J.G. Ballard, Christopher Priest, Dino Buzzatti, Thomas Ligotti, Peter Watts og Alastair Reynolds. Han bor i Bačka Palanka (Serbia), og når han ikke skriver hisstorier, lager han musikk, går tur i skogene langs Danube og trener kuleløft. 

Om oversetteren: Maria Larsson er for tiden en doktorgradstudent ved Universitetet i California, Los Angeles, hvor hun studerer Skandinavisk litteratur. Hun er spesielt interessert i science fiction, climate fiction, og hvordan disse grovt definerte kategoriene manifesterer seg forskjellig eller delvis likt i norsk og angloamerikansk kontekst. Når hun ikke oppholder seg i drømmefabrikkens by, er hun som regel å finne på Hamar, lesende under et tre – så langt forholdene tillater det.