Et av høydepunktene under årets Norcon i Oslo, var da forfatter Elin Brodin foredro om norsk fabelprosas vennlige kjempe, Tor Åge Bringsværd. Både Brodin og Bringsværd er naturligvis blant Nye NOVAs ypperste favoritter, og vi er derfor stolte av å viderebringe foredraget i skriftlig drakt til våre lesere. 

Få uker etter Norcon ble Tor Åge også utnevnt til kommandør av St. Olavs orden, og vi benytter anledningen til å gratulere! Alle stjerner fryder seg! Hør bare hva Elin har å si om dette fantastiske forfatterskapet.

(Red.)

Eventyrmannen

Om den store fortelleren Tor Åge Bringsværd og hans unike, mangfoldige univers

 

Som så mange nordmenn i min generasjon og de som har kommet etter oss, ble jeg tidlig introdusert for den legendariske sjøormen Ruffen, han dere vet som ikke kunne svømme.

Det må også nevnes at Ruffen hadde en venn som var blekksprut og fikk komplekser pga navnet sitt. Den het Tusen-og-tredve – oppkalt etter slaget på Stiklestad. Akkurat dette er en digresjon her, men vi må ikke glemme hvem foredraget handler om og hvilken plass digresjoner har i hans kosmos. Han bruker dem på genialt umerkelig vis for å stimulere den menneskelige fantasi, som er mer avhengig av denslags for å skimte virkelighetens underliggende strukturer enn vi kanskje liker å tro. Rette linjer er egentlig ikke vår greie.

Nå kan jeg selvfølgelig ikke påberope meg å ha Bringsværds evne hva angår dette digresjonsarbeidet, men jeg etterligner ham gjerne iblant som en liten tributt, selv om det blir sekunda vare. Og faktum er at i senere tid har vi oppdaget noe vi ikke visste om blekkspruter: Dette bløtdyret på havets bunn er atskillig smartere enn vitenskapen hadde noen anelse om frem til ganske nylig. Man tror det kan skyldes mengden av mikroRNA dette dyret besitter, som har vist seg å være det høyest registrerte etter homo sapiens, dvs. høyere enn hos de andre primatene også. Blekkspruter i fangenskap kan f.eks. åpne for dem ukjent menneskeskapt emballasje på intelligente måter uten å bruke makt, kun logikk – og de kan helt udiskutabelt lære ved sekundærerfaring, dvs. ved å observere et annet individ av sin art foreta seg noe som et menneske har lært den sistnevnte blekkspruten opp i. Det er en svært avansert kognitiv prosess. Tenk på hvor veldig mye fortere du selv lærer en ny ting ved å gå igjennom prosedyren aktivt, i forhold til om du bare har sett andre gjøre dette på TV. Det kan bli en del plunder når man tror man har noe inne fordi man har lest bruksanvisningen fra Ikea – men etter å ha satt sammen det usannsynlige møbelet selv, vil du ikke ha nevneverdige problemer neste gang du skal sette sammen et usannsynlig møbel fra Ikea. Iallfall ikke dersom du har bare litegrann mer techne enn undertegnede.

Hvis vi nå et helt kort øyeblikk går tilbake til Ruffen, erindrer vi at han på tross av sitt mindre gunstige utgangspunkt fikk et svært rikt og spennende liv etterhvert – både i sin egen fiktive verden og ute blant oss her i denne dimensjonen. Altså denne dimensjonen som jeg etterhvert hører også kan tenkes å være temmelig finni på, eller simulert dom kaller – men det får bli en annen diskusjon og ikke noe tema her nå, hvor interessant det enn faktisk er, iallfall som tankeeksperiment betraktet.

Etter Ruffen som jeg traff da jeg var helt lita jente, ble jeg sånn i tolvårsalderen oppmerksom på fenomenet Bing & Bringsværd, dette radarparet som drev og gjorde den norske befolkningen kjent med science fiction og alt dens vesen, og innførte det nye ordet fabelprosa i språket vårt, som jo er en samlebetegnelse for sci fi og fantasy. Det første jeg leste, var to av de store antologiene de redigerte, Østenfor sol og Vestenfor måne, med et både kresent og rikt utvalg smakebiter innenfor sjangeren, fra ymse steder i verden. Da fikk jeg virkelig blod på tann og fortsatte med litteratur de hadde forfattet på egen hånd, som deres felles debutbok Rundt solen i ring.

Jeg kunne trekke frem flere tekster av Bing også, men nå er det Bringsværd denne stunden skal handle om – og jeg må også tilkjennegi at selv om jeg har hatt mye glede av både førstnevntes ymse ting og de to kameratenes felles prosjekter, så er det aller mest Tor Åge som har betatt meg fra starten av, og som jeg kan prise i høyere toner enn jeg priser veldig, veldig mange andre riktig gode fortellere, også innenfor mainstream-litteraturen, uten at det skal være til forkleinelse for noen.

Blant det første jeg fikk klørne i da jeg begynte å lete mer bevisst, var romanene Bazar, Pinocchiopapirene og Syvsoverskens dystre frokost. Dette var jo tidlig Bringsværd, kjennetegnet av det absurde og smått bisarre, med en utrolig sprek humor. Unge Elin opplevde det som en rus – og tenkte dessuten at «store min, dette er jo samme fyr som skrev de gilde barnebøkene om Ruffen, så veldig allsidig han må være» …

Ja, tenk det, Hedda – så lite visste jo jeg om at det der var bare begynnelsen på det enorme, fargesprakende kosmos Bringsværd skulle komme til å skape – og fremdeles er i ferd med å bygge videre på.

Så, etter at jeg var blitt voksen, kom slikt som Ker Shus og Gobi, der vi så en ny side av denne trollmannen. På et vis dypere, mer dvelende og sødmefylt, flere ting på en gang.

Senere har han vekslet mellom ulike typer stil, like virtuost og uanstrengt hva han enn begir seg ut på. Og enda så eminente takter det var der i starten, klatrer han altså stadig høyere den dag i dag. Han besitter åpenbart et overflødighetshorn som aldri går tomt, og han blir heller aldri sittende fast noe sted. Som tittelen på hans gjennombrudd utsier: Den som har begge beina på jorda, står stille. Det er et motto han har vært tro mot hele veien.

Bringsværd bruker forskning, myter, åndelige tankesystemer, samfunnsspørsmål, intellekt og intuisjon, spøk og alvor, fortid, nåtid og på et vis fremtid, for å anskueliggjøre noe som ikke kan utsies med få setninger. Noe om de store tidløse gåtene. Han prøver å sprenge vårt paradigme, og enten dette nå går an eller ei, så gir det å forsøke på så begavet vis en enorm stimulans for de som kan ta imot disse opplevelsene. Leseren blir selv homo ludens som leker med speilene sine og stadig vekk finner et bilde som du aldri ville funnet hvis du hadde bestemt deg helt, på forhånd, for hva du leter etter.

Nå har dette usedvanlig kreative mennesket vi snakker om, vært med denne rotete planeten på 84 runder rundt solen så langt – og i fjor kom hans hittil siste roman «Den himmelske makrell». Holy mackerel, den spreller som en fisk på land, det er sikkert, og vi gjenkjenner mesterkloa fra første avsnitt.

Nå skal jeg ikke ramse opp alle bokutgivelser han selv har skrevet innholdet i eller vært redaktør for, heller ikke ting han har prestert i TV-sammenheng — for produksjonen hans, både alene og i samarbeid med Bing, er ganske diger, og dette her er jo ikke noen skoletime, så denslags finner folk selvsagt ut av på egen hånd hvis de ikke allerede har det i et arkiv i hodet. Så det skal vi ikke bruke tid på.

Men det jeg gjerne vil snakke litt ekstra om, er den romanen han utga i 2021, og som jeg personlig vil vurdere som hans hovedverk – til nå, altså, hvis han ikke har tenkt å sprenge enda flere grenser. Det siste skulle på ingen måte forundre meg.

Verket jeg sikter til, heter Kintsugi, med den underfundige og poengterte undertittelen Et lappeteppe av en annen verden.

For de som måtte være ukjente med begrepet kintsugi, er dette en måte å reparere på, samtidig som det regnes som et høyt respektert kunsthåndverk. Ordet og fenomenet er japansk, og en person som driver med kintsugi setter ganske enkelt sammen igjen knuste fat, vaser, boller osv., av keramikk, porselen og slikt.

Klinket gods har jo i vår kultur blitt regnet som nesten helt verdiløst. En mugge som har gått i tre biter og blir limt nennsomt sammen igjen, kan riktignok brukes en stund til, men den er mildest talt sekunda. Nå for tiden er det omtrent ingen som reparerer denslags, man kaster det og kjøper noe nytt. Selv en i utgangspunktet sjelden og flott antikvitet synker drastisk i verdi hvis den får et skår.

Men japanerne ser det annerledes. En gjenstand som er blitt skadet og deretter får nytt liv ved hjelp av dyktig utført kintsugi, stiger i verdi. Den regnes som finere enn den var i utgangspunktet, før den gikk i stykker. Reparatøren prøver ikke å skjule bruddflatene, men fremhever dem tvert om, helst med strimer av gull, på artistiske måter. Gjenstanden blir gjenskapt og har fått patina.

Denne filosofien kan overføres på mennesker: Hvis du har gått igjennom traumer, men klarer å bearbeide dem og bli en ny, særpreget utgave av deg selv, er du enda mer å beundre enn da du var uplettet – og du bør ikke skjule eller skamme deg over arrene dine. Du skal forgylle dem.

I Tor Åges roman med denne tittelen, dreier det seg imidlertid hverken om en ting eller et levende vesen – det dreier seg om en hel verden som blir ny gjennom skade og påfølgende helbredelse.

Akkurat i omtalen av Kintsugi her blir det altså litt spoiler for de som ikke har lest den, bare så dere er advart hvis dere ikke vil høre mer av det – men slett ikke så mye spoiler at det egentlig blir noe mindre interessant å lese romanen etterpå, som jeg så vidt vil komme tilbake til.

Dette er forøvrig en bok som jeg tror kan leses også av folk som ikke er spesielt interessert i sjangeren. Jeg tror beretningen kan appellere til svært mange typer mennesker og være en god åpning inn til hans forfatterskap, og til fabelprosa i det hele tatt.

Enkelte har jo fordommer mot den typen litteratur og tenker at det er «bare underholdning», evt. at det er for sært og vanskelig. Men heretter – når utenforstående på feltet skjønner at jeg leser og tildels skriver slik litteratur, og de eventuelt stiller spørsmål rundt det, vil jeg alltid svare med å anbefale Bringsværds Kintsugi. Den er, i all sin mektige originalitet, likevel en fortelling for hvem som helst.

Og den kan utvilsomt også måle seg med nesten hva som helst blant mainstream romaner – og overgår de fleste av dem.

I denne bredt anlagte sagaen tar forfatteren i bruk det klassiske sci-fi-temaet om folk fra Jorden som kommer til en fremmed planet der det bor vesener av en annen art, som ligner på oss og er like intelligente – og vi behandler dem hjerteskjærende respektløst. En speiling, selvfølgelig, av kolonialismen.

Men det som er så spesielt med Kintsugi, er at historien ikke stopper der. Den er ikke egentlig noen dystopi, det ser bare slik ut i begynnelsen. For på forbløffende vis klarer denne magikeren å få oss til å forstå begge parter – og også å få disse fiktive partene til etterhvert å forstå hverandre.

Og her er det ikke noe juks. Det er så lite juks at det blir nesten irriterende, det vil si … overmenneskelig?

Folka fra Jorden og de opprinnelige innbyggerne på den andre planeten – de sistnevnte kalles ellevarer – har i utgangspunktet altså svært lite til overs for hverandre. Artene er akkurat så like og akkurat så ulike at det nytter absolutt ikke. Og vi mennesker oppfører oss såre egoistisk og samtidig egentlig selvdestruktivt og bestemmer oss fort for at ellevarene er dumme fordi de ikke har så mange maskiner – vår vane tro. På tross av at denne gangen har vi stadig mindre maskiner selv også.

Homo sapiens havnet nemlig på denne kloden ved å kræsje skipet sitt og strande der, aldeles mot sin vilje, og i løpet av temmelig kort tid tapte de en hel del «manns minne». Den første generasjonen av overlevende fra forliset hadde hverken ekspertise eller redskaper til å bygge opp igjen det teknologiske nivået på hjemplaneten, så vi satt igjen i et kaleidoskop av begreper som endret mening.

Men undertrykke ellevarene klarte vi likevel en god stund. Og her finner vi scener som fornyer en gru vi trodde det knapt var mer å si om. Som sagt, ikke noe juks. Ikke noe sted, og særlig ikke der vi veldig gjerne skulle hatt litt.

Som vanlig er person- og miljøskildrene selvfølgelig fabelaktige. Du befinner deg inne i en film. Du vil huske landskapet på denne fiktive planeten, du vil trolig på ditt dødsleie om ønskelig kunne gjenkalle hvordan ellevarene beveger halen når de kommuniserer. Du har truffet dem.

Perspektivet i historien veksler mellom mennesker og ellevarer, og etterhvert begynner disse indre verdener langsomt å gli over i hverandre. Stemmene harmoniseres, samtidig som samfunnsforholdene like gradvis endrer karakter: De to artene begynner genuint å nærme seg hverandre, taking walks on the wild side, gjensidig.

Det magiske består i at denne gangen blir det ingen voldelig revolusjon. Det oppstår ingen ny krig i takt med de nye tankene. Kanskje fordi ellevarene har en mer fredelig grunn-natur enn menneskene. Eller kanskje fordi begge parter finner noe i hverandre som de har savnet, tross alt.

Dette forblir til en viss grad et mysterium, men beskrivelsen av utviklingen er likevel så troverdig at det gir gjenklang langt inn i margen. Det er det gjenvunne paradis, plassert på en ukjent planet og i en fabelsetting som er dønn realistisk. Det er som en oppskrift på hvordan slutte med dette her.

Ja, menneskene og ellevarene ender simpelthen opp med å reparere det ødelagte i fellesskap. De går i dialog, gir hverandre impulser og vokser på det. Kloden blir begge artenes hjem. Fordi disse kolonialistene, som jo i sannhet har sine egne problemer, omsider tar til vettet – og de innfødte på sin side villig tilgir. Alle lærer noe nytt, og helheten blir annerledes. Som en skapelse, eller som mannen og kvinnen som videreføres i barnet, og barnet som til slutt faktisk blir voksent.

Det tilsynelatende håpløse marerittet forvandles til fruktbart samarbeid som beriker en ny verden, og likevel er dette hverken en solskinnshistorie eller noe som helst annet som kan redusere teksten. Så mye rart som det er i denne beretningen, kan nesten ikke det jeg sa nå kalles en spoiler engang. (Jeg lovte å komme tilbake til det.)

Det som går som en rød tråd gjennom Tor Åges ellers så mangefasetterte forfatterskap, er blant annet at han aldri skriver noe bare for å kritisere eller f.eks. få igjennom et politisk poeng.

Alle tekstene hans gløder av usentimental menneskekjærlighet, rett og slett – og kjærlighet til dyr og alt som lever, for den saks skyld – og har en dyp eksistensiell åre. Han går ned i det vanskelige, det atale og simple, men søker derfra alltid mot det gode, det som kan lindre og hjelpe oss. Hvis jeg skulle si noe veldig kort om hele greia hans, ville jeg kanskje ende på at han har laget så mye grensesprengende morsomt og servert så mye håp i hengende snøre som vi kan drømme om å få nyttiggjort oss.

I Kintsugi starter vi altså på rock bottom med et osean av smerte, fornedring, skadeverk og desorientering, et rike som blir aldeles sønderknust – og deretter stiger vi mot lyset. Denne vismannen får nevnte nærmest mirakuløse ferd til å fortone seg som absolutt oppnåelig, som en høyere virkelighet i kim i oss, som noe vi faktisk kan velge å gjøre. Dette er sjelden kost. Jeg kan ikke komme på noe det helt kan sammenlignes med, og jeg har lest temmelig mye.

En delforklaring, men heller ikke mer enn som så, kan kanskje være at med Tor Åge er det nå engang sånn at uansett hvor mye sprøtt og nifst og vittig og fælt han klarer å hoste opp og formaste seg til å sette på prent, så er det liksom én ting han ikke helt makter – og det er å la noen i stikken.

Pippi Langstrømpe sa som kjent at den som er veldig sterk må også være veldig snill. Og det er som en beskrivelse av Tor Åge Bringsværd. Han er veldig sterk – råsmart, innsiktsfull, skapende, dyptborende osv. Men han er også nettopp veldig snill. Han er fordomsfri i ordets aller beste betydning, åpen, inkluderende, høflig og sensitiv, men uten å la seg avspore eller invadere. Han tar vare på karakterene sine, også når det ikke går så bra med dem. Det kan jo ikke alltid gå bra med allting, ikke i noen som helst verden, hvis det er snakk om genuine eventyr. Men denne dikteren kan lekende lett være sylskarp uten antydning av sjofelhet, og lun midt i det helt vanvittige, og du vil ikke få noe slag under beltestedet uansett hvordan du posisjonerer deg, du får bare ikke stilt deg lagelig nok til for hogg.

Det er ikke mange som besitter den evnen der. Faktisk er det jo en utbredt forestilling at folk med intelligens godt over snittet gjerne nærmest er emosjonelt avstumpede eller iallfall hjelpeløse på feltet, at det liksom blir dårligere plass til følelser og redelighet hvis man har høy IQ. Som en logisk følge av dette kleine premisset, anser man i ytterste konsekvens genier som fryktelig farlige mennesker. Det kryr av besynderlige myter om dem, som enten er meningsløse forvrengninger av tendenser eller fullstendig høl i hatten. F.eks er den distré vitenskapsmannen, som knapt legger merke til hva som foregår hjemme i stua hans, en meningsløs forvrengning av tendenser – mens tanken om at det finnes noen som helst sammenheng mellom gode kognitive evner og moral eller empati etter alt å dømme er fullstendig høl i hatten.

Eller for å si det noe flåsete: Folk kan være dumsnille, og de kan være dumslemme. Sistnevnte ord finnes egentlig ikke i språket, men det synes jeg det burde gjort, så jeg bruker det likevel. For dumslemme mennesker er til hverdags noe av det verste heft og plunder allnaturen har klart å forsyne resten av befolkningen med. Men vi skal vel lære noe av den utfordringen også.

Ja, man kan være dumsnill, og man kan være dumslem. Og så kan man være smart og slem samtidig, noe vi ikke kan ta alvorlig nok – men man kan faktisk akkurat like gjerne være smart og snill samtidig. Og i den kategorien er det selvsagt fint å være, men enda finere er det for folk som befinner seg rundt disse menneskene.

Det er sånne ledere alle med noe som helst næringsvett egentlig vil ha. De eneste ledere som funker.

Og siden de ikke bruker makt, må du kommandere deg selv, etter å ha lyttet nøye til dem. Da lærer man virkelig noe.

Jeg har flere litterære husguder. Selvfølgelig vil jeg ikke vurdere noen av dem som dumme, slikt utdefinerer jo seg selv i den konteksten.

Men ut ifra det man kan grave seg frem til og inntrykket man da får, vil jeg si at det er flust med både snille og slemme folk blant de forfatterne jeg setter høyest. Nå bruker vi selvsagt forenklende kategorier her – alle, iallfall ganske sikkert alle som har funnet veien til disse lokalitetene i dag, vet at det finnes ikke mennesker som er tvers igjennom dumme, smarte, snille eller slemme. Vi er alltid kombinasjoner. Men for å kommunisere noe, må vi jo iblant snakke som jeg gjør nå. Og da forholder det seg altså slik at alle mine litterære husguder er veldig begavede, selvsagt etter min vurdering, siden de er mine guder – de er smarte. Men noen av dem er snille og noen er slemme. For meg er det i denne sammenheng helt i orden om de er eller var slemme, som privatpersoner – det betyr bare at jeg ville ikke bedt dem på middag om jeg kunne, og ikke at jeg ikke vil lese de smarte bøkene deres. Folk som f.eks. sier at de kan ikke lese Hamsun fordi han var landsforræder, plasserer jeg i mitt stille sinn i kategorien «dum».

Men det er likevel en usedvanlig rik erfaring å ta med seg når man oppdager en unik dikter – eller for den saks skyld en tilsvarende musiker, kunstmaler, oppfinner, filmregissør, whatever – som helt åpenbart er det vi kaller et godt menneske også. Hel ved.

Bringsværds bøker vil trolig vår generasjons oldebarn og deres oldebarn igjen også lese, hvis vi har tenkt å ta vare på ting og bli her en stund. For om hundre år er nok ikke allting glemt, der antar jeg at nevnte Hamsun tok feil – uansett hvor mye slemt og snilt det var i den skrotten, og uansett hvor rett han hadde i mye annet. Om hundre år er sikkert så mangt fremdeles husket og lagret, hvis vi da altså stadig finnes og har et samfunn, og jeg kan egentlig ikke tenke meg annet. Da sitter det nok fremdeles folk rundt omkring og opplever Kintsugi. For er det noe jeg tror på, så er det at den boken blir ingen døgnflue. Den vil, som så mange virkelig verdifulle verker, bli tydeligere i neste omgang.

Her og nå er imidlertid forfatteren stadig iblant oss. Han er kjøtt og blod og har slett ikke mistet evnen til å oppgradere systemet sitt heller. Måtte det vare så lenge som overhodet mulig. I våre folkeeventyr sier vi «snipp, snapp, snute», fordi alt jo har sin ende – men i den arabiske eventyrtradisjonen, som vi bl.a. møter i vidgjetne 1001 Natt, uttrykkes det samme på mer lyrisk vis: Helt til den kommer som bryter alle bånd og slukker alle gleder.

Tor Åge har vært svært aktiv og stadig nyskapende i sin produksjon etter fylte åtti år. Det er ikke mange som kan slikt, heller ikke blant de som lever atskillig lenger enn gjennomsnittet og er friske til hverdagsbruk. Å fungere som genuint kreativ er noe annet, det er ekstremt krevende – og jeg, som ble født i -63, merker allerede at jeg må konsentrere meg på en annen måte enn før og bruke mer tid for at resultatene skal bli like bra. Hvis jeg runder åtti år, tror jeg det er høyst usannsynlig at jeg da fremdeles kan skrive en roman på linje med de jeg har utgitt til nå, selv om jeg slipper å bli dement. Man kan ikke forvente det.

Men det finnes stjerneskudd. De er ikke brudd på naturlovene, du ser bare liksom ikke flere av dem samtidig, de kommer ikke i byger.

Og jeg husker Eneherskeren i Tove Janssons Mummipappa på eventyr. Jansson er jo en av de få barnebokforfatterne som egentlig skriver for alle, og i likhet med trollmannen vår en stemme som bør kunne høres gjennom seklene. Og denne Eneherskeren, i nevnte underfundige lille roman, er en biperson vi møter idet han feirer sin egen hundreårsdag med et gedigent haraball fylt av moro, leven og fantestreker. En av hans undersåtter hyller ham da med følgende bevingede ord, sitert etter hukommelsen: «Gratulerer med det første århundret, Deres majestet, og lykke til med det neste!»

Nå er jeg sikker på at dere helt har glemt blekkspruten Tusen-og-tredve? Men faktum er jo at han lærte den vanartede sjøormen å svømme. Det er ytterst påkrevd og som regel medfødt for sjøormer å kunne svømme – eller det ville trolig ha vært det hvis de fantes.

Hvis de fantes. Å være eller ikke være, det er som kjent spørsmålet. Som i André Bjerkes dikt om den bedrøvede fuglen, den som gråt fordi den ikke fantes, og som så via noe tullball ble trøstet, slik at pippipen kunne «sove godt i kveld, fordi den fins allikevel». Den galeien kan vi jo umulig gå nærmere inn på her, for det er liggende åttetall – fra Platons hulelignelse til vår nyoppståtte simuleringshypotese, med alt mulig og umulig attåt.

Sjøormen lærte uansett å svømme i en eller annen verden og forstand. Slik blekkspruter faktisk har skrudd opp forseglede bokser med nammenam i våre akvarier – og slik Tor Åge Bringsværd indirekte lærte lille Elin å lese og skrive på en annen måte enn hun ellers ville ha gjort. Det kreves en landsby for å oppdra et barn, sies det, og det var mange nok som lærte meg å lese og skrive, og de var både nære og fjerne, levende og døde – men dere vet, enkelte pedagoger husker man ekstra godt, ikke bare frem til skoleferien.

Og dette er de som kan inspirere, fordi de selv er direkte knyttet til den frekvensen vi kaller inspirasjon. Jeg tror dette utgjør den viktigste biten i den forskjellen som ofte er diskutabel og vanskelig å sette fingeren på – mellom en dyktig og en glimrende dikter.

Det er neppe snakk om noe overnaturlig, nesten uansett hva vi legger i det begrepet. Men det er noe du enten har eller ikke har. Det kan ikke lages kunstig, du kan ikke kjøpe det eller operere det inn noe sted. Selvsagt kan og må du øve, men for å få til noe som virkelig lever trengs det i utgangspunktet en spesiell gnist der som kan foredles. A priori, om du vil.
Og dette ubestemmelige, som vi kanskje og kanskje ikke finner årsaken til i fremtiden, kan alle som har værhår lukte at Bringsværd besitter. Det strøymar på så man knapt kan andast, overalt i den store, fascinerende mosaikken som utgjør hans litterære virke.

Det skal til og med godt gjøres å ikke finne noe for enhver smak, hvis man tar seg tid til å lete. Og smake. Er mye umami der også. Ja, kanskje aller mest av akkurat det.

I litteraturtidsskriftet Bøygen høsten 2021 svarte Tor Åge på spørsmålet om hvordan han konstruerte det fremmede, fiktive stedet der handlingen i Kintsugi foregår.

Han sier: «Jeg prøver ikke å konstruere noe som helst. Det greier seg med en antydning. En ny drikk eller et tre med ukjent navn. (Vi satt i skyggen av et rabakatre og drakk varm palasaft.) Det er nok, det bør holde. Jeg vet godt at det finnes mennesker som har det som hobby å konstruere andre verdener hvor alt skal være «riktig»: klima, årstider, tyngdekraft og you name it. Men jeg er ikke der, det interesserer meg ikke. For det er moralske spørsmål, tvil og konflikter, likeverd og toleranse, økologiske problemer, vår forståelse av dyr, ja av hele skaperverket. Det er det jeg vil skrive om. Fremtiden og den andre verdenen gir meg bare den avstanden jeg trenger for å ta opp de spørsmålene jeg brenner for. Spørsmål vi bør lete etter svar på i vår egen samtid, her og nå.»

Dette er på en måte selvfølgelig, men likevel ikke. Det trengs iblant at man utlegger det. Man kan la teksten tale for seg selv, det er ofte det aller beste, men det skader heller ikke å dele ut noen bruksanvisninger i relevante sammenhenger. Tor Åge setter seg ikke på sin høye hest og gjør seg for god til å hjelpe folk litt på vei her, han tar seg tvert om gjerne tid til å tegne og forklare en smule på utsiden også. For et sted skal man jo begynne, og hvem vet, kanskje blir det da også en fortsettelse, for leseren som trengte akkurat den veiledningen som åpning.

Men om det jeg siterte her antagelig fortoner seg temmelig innlysende for folk som er vant til å lese den typen beretninger, så må vi ikke glemme at Bringsværd meget vel også kan velge å besvare spørsmål på måter som krever litt mer egen tankevirksomhet av den som spør. Det sies jo at man skal helst ikke besvare et spørsmål med et nytt spørsmål, men dette gjelder bare i en del sammenhenger, for det kommer til de grader an på innhold og kontekst her. Dvs. det kan være uhøflig, unnvikende eller på annet vis kleint å bruke den metoden, men det kan også være svært fruktbart. Som da han retorisk skrev, i samme forbindelse der han ble utfordret til å forklare poenget med den ukjente kloden i Kintsugi: «Kan vesener med hale likestilles med mennesker?»

Det lyder som et enkelt spørsmål. I ca. to sekunder. Og så kan du bli sittende resten av dagen og skrelle av lagene der, og du vil trolig finne flere ideer enn kun det sannsynlige svaret på hvorfor ellevarene faktisk har haler.

Bringsværds bøker er av den sorten som kan leses så mange ganger det skal være uten at det spiller noen rolle at vi kjenner slutten på handlingen, og uten at vi kan unngå å finne noe nytt ved hver eneste gjennomlesning. Har man den minste flik av nysgjerrighetsgenet, går det heller ikke an å lese raskt igjennom noen av disse tekstene, for man er nødt til å stanse opp stadig vekk for å gruble over saker og ting eller spinne videre på noe som festet seg et sted i reptilkomplekset og begynte å sende følere opp mot frontallappene, eller kanskje omvendt. Det er en sann svir å lese slike bøker hvis man er disponert for dem, men det er samtidig en form for arbeid, også i de ikke helt sjeldne tilfellene hvor man får talløse pauser med en befriende latter som kommer helt nede fra magen.

For å kunne uttrykke seg på så ulike måter som Bringsværd gjør, må man selvfølgelig være en sann ordkunstner. Han kan uanstrengt skifte fra tilsynelatende enkle, meningsbærende beskrivelser, via en sær og helt «eldritch» stemning (som kjent ett av Lovecrafts yndlingsadjektiver) og til snedige formuleringer eller burlesk humor. For å nevne noe.

Og enhver skjønnlitterær forfatter må selvsagt ha såkalt skapende fantasi. Du må ha den evnen for å kunne skrive godt, og du må også være klar over at du har den og hvordan du skal ta den i bruk.

Hvis man bare bestemmer seg for at man vil dikte, fordi man simpelthen ønsker å utgi en bok sånn just for the hell of it, uten egentlig å ha noen dypere drift til det, så besitter man ofte heller ikke det nødvendige talentet for å få dette tilfredsstillende gjennomført. Kunstnerisk inspirasjon er ingen myte, det er noe som krever å bli forløst. Du forestiller deg ikke bare hvordan det ville være å skrive en novelle, og prøver å komme på hva du ønsker å formidle med den – du får snarere ideer tilsynelatende ut av det blå, og så går du bevisst løs på arbeidet.

Da jeg var yngre, strevde jeg en del med å avgjøre hva jeg skulle svare på henvendelser fra skoleelever som ville skrive oppgaver om bøkene mine. Det var selvsagt hyggelig at de ville det, men svært ofte gikk et vanskelig spørsmål igjen: Hvorfor skrev du akkurat den boken, hvorfor handler den om dette?

Etter noen år fant jeg imidlertid frem til et standardsvar som jeg fremdeles mener duger ganske godt for å beskrive inspirasjon slik jeg kjenner den på kroppen, og som åpenbart har mye til felles med det andre kreative folk opplever. Jeg sier til leserne at jeg vet ikke, det er ikke noe jeg i utgangspunktet planlegger – man kunne like godt spurt meg: «Hvorfor drømte du akkurat dette i natt?»

Og den sammenligningen har jeg erfart at mange responderer godt på og kanskje til og med får en liten aha-opplevelse av. Alle mennesker drømmer jo, og de litt mer reflekterte tenker også over hvorfor de drømmer og vet at det kan finnes mange slags delforklaringer av ulik art, men at vi nesten aldri kan gi et egentlig fornuftig svar hvis noen spør oss personlig hvorfor vi sist natt hadde den der drømmen om jentungen som glemte pistolen sin på T-banen eller en som var deg selv og likevel en annen og datt ned fra et fjell. Jo, vi har drømmetydere i ymse tradisjoner, og psykologer og nevrologer og søvnlaboratorier og Morfeus og hans oldemor, men vi bare innsirkler dette her fra ulike vinkler – vi vet ikke hvorfor vi drømte det vi nettopp drømte, og iallfall ikke hvorfor vi ikke gjorde det i fjor isteden, eller en gang til uka. Så når disse tenåringene hører at jeg synes det er like vanskelig å fortelle hvor ideen til en bok kommer fra som hvor en drøm kommer fra, forstår de det som regel bedre.

Man kan også se det slik at folk med kunstnerisk inspirasjon har en ekstra drift. Og det som primært kjennetegner en drift, er at det er lettere å følge den enn å la det være. Når du tilfredsstiller en drift, kjeder du deg iallfall ikke, uansett hvor mye bry det måtte bli med å få saken unna på en måte man helst ikke behøver å skamme seg over. Det er for eksempel ikke bryet verdt å tilgodese blodsukkeret ved å ha med matpakke i kirken. Folk er en art som skammer seg nesten mer enn bikkjer, og som regel for helt feil ting, for når det er på sin plass eier vi gjerne ikke skam. Og må du skrive en bok som du ikke synes du kan være bekjent av, bruker du selvfølgelig pseudonym.

Men hvis det egentlig er en veldig enkel sak for deg å la være å skrive den boken eller lage den filmen eller male det bildet, og du ser det for deg som et ulystbetont arbeid du bare vil ha unna for etterpå å kunne imponere naboen som alltid skal innbille seg noe, har du ikke inspirasjon. Det kan du faktisk være helt sikker på. Du har en idé, kanskje, men den er fiks. Da burde du trolig bruke tiden din på noe annet.

Og denne lakmustesten kan du også til en viss grad benytte når du leser det andre har skrevet. Du merker som regel ganske fort om det er en nerve der. Det holder ikke at grammatikken er korrekt, eller at historien for eksempel lærer deg hvor galt det kan gå hvis du absolutt skal ta ting som andre eier. Nei, teksten må gjøre inntrykk på deg – og som regel vil du ikke helt klare å forstå hvorfor, ikke om du er proff litteraturkritiker engang. Du kan liksom bare antyde det. Da er det sannsynligvis et inspirert verk du leser. Ikke nødvendigvis noe genialt, det er jo mange grader av dette her som av det meste annet – men den som skrev var inspirert, det er ekte. Han eller hun gjorde noe som så vakkert kalles å legge sin sjel i arbeidet, og hadde evnen til å kommunisere det.

Og dette ser og innser jo alle (med øyne i hodet og nerver noe som helst sted) med det samme de åpner en av Bringsværds bøker. Det er så man til slutt nesten blir nervøs for hvordan det skal gå neste gang. Men man klarer jo ikke å slutte.

Nei, har man egen inspirasjon er det uhyre krevende å slutte, man blir liksom bare gående og tenke på det som ikke får lov å skje. Og har man blitt avhengig av å lese bøker fra en bestemt forfatter, er det en slags smitte, for da blir det krevende å si slikt til seg selv som at jeg har ikke tid til å lese den nye boken til Bringsværd før neste uke. Man får abstinenser.

Det er ikke så veldig mange forfattere jeg har det akkurat slik med. Men bl.a. Thomas Mann, Alice Munro, Terry Pratchett og William Faulkner har gitt meg perioder med slik besettelse. I det samme landskapet hører vår helt selvfølgelig hjemme. Han er den nålevende norske forfatteren jeg setter høyest, kanskje ved siden av Thure Erik Lund.

Og jeg tror nok at jeg for min del ville blitt forfatter uansett, men det er ikke sikkert jeg ville skrevet fabelprosa hvis det ikke var for påvirkningen fra Bringsværd. (De fleste bøkene mine må betegnes som mainstream.)

Det er utfordrende å skrive om noe man ikke egentlig kjenner. Men det hender folk ikke stoler nok på fantasien sin – de tror de kun kan skildre ting de selv har opplevd direkte, eller hørt andre fortelle inngående om. Men fantasi dreier seg egentlig mest om å flytte på kulisser og bytte ut masker. Hvis du har anlegg for dette, kan du sette deg inn i de fleste situasjoner du ikke selv har erfart. Det skyldes nok at alle noenlunde normale mennesker har det samme grunnsettet med emosjoner, som det meste springer ut av.

For eksempel skrev jeg som ung en bok der handlingsrammen var at en far mistet sin lille datter pga kreft. Jeg skrev i første person og sendte inn manus til en anonym romankonkurranse. Der trodde hele juryen at jeg var en mann. Det var jeg imidlertid ikke den gangen heller, selv om det er lenge siden, og på den tiden hadde jeg heller ingen datter eller noen erfaring med å være nær innpå alvorlig kreftsyke mennesker. Men jeg flyttet altså på ting. Jeg erindret bl.a. hvordan det føltes da lillebroren min fikk en annen type livstruende sykdom. Det var ikke vanskelig.

Og jeg tror egentlig ikke at det å skrive om noe på en annen planet eller i fremtiden krever en fundamentalt sett annerledes fantasi enn det jeg nettopp nevnte. Man kan flytte på akkurat hva som helst, hvis man først har denne flyttingen i seg.

Er man derimot av den sorten som foretrekker å gjøre det samme hver dag til samme tid, eller bli ekspert på ålens svømmeblære og aldri tenke på noe annet hvis det ikke gjør vondt et sted, så klarer man seg fint uten fantasi. Det er ikke noe man absolutt må ha mer enn et livsbevarende minimum av – sånn liksom «jeg bør ikke gå helt ut på kanten av den fjellskrenten med disse skoene på, for da kan et eller annet uheldig komme til å skje».

Men hvis man liker å flytte på ting og lærer seg å utnytte dette på givende vis, er det knapt grenser for hva som kan komme til å skje inne i ditt eget hue, og i huene til de som møter deg. Du trenger ikke egentlig noe romskip for å komme til Andromedatåken, den er sånn sett rett borti høgget her, og du kan utmerket godt forestille deg hvordan det må være når du lander på den kloden som ikke går rundt seg selv lenger og derfor ikke har noe døgn, men stadig kretser om solen og har et innmari langt år hvor det er altfor kaldt nitti prosent av tiden, men så treffer du en fyr som kan fly og har rosa ugleøyne som ser i hver sin retning. Alle vet jo egentlig hvordan det føles.

En av mine yndlinger blant sci-fi-forfatterne er William Tenn, som skrev mest på femti- og sekstitallet. Hvis du ikke skulle ha lest ham, synger jeg gjerne en trist sang på dine vegne ved anledning, i håp om å få deg ut av tilstanden – men akkurat her vil jeg bare, som avslutning på dette foredraget, fortelle om hans «sealed universes»-bilde.

Tenn poengterte at en forfatter innenfor den aktuelle sjangeren har den fordelen at han ikke er bundet av oppleste og vedtatte regler for hvordan virkeligheten er beskaffen, han kan i utgangspunktet fabulere frem nær sagt hva som helst – men dette oppveies av den digre utfordringen det innebærer å gjøre den oppdiktede verdenen troverdig. Man må få med seg leseren inn i sitt forseglede univers, og det universet må også ha sin form for lover — når noe skjer, må du forstå hvorfor. Ikke alt, da, det forstår vi jo ikke her vi faktisk befinner oss nå heller, men tilstrekkelig til at det liksom er noen vits i å lese videre. Eller leve videre om du vil. Noe må man forstå, ellers er det hverken spennende eller til å holde ut. Dette er bare menneskelig.

Bringsværd har mange forseglede verdener i sine bøker. Og mens du er inne i ett av disse universene, vil en del av deg alltid tro det eksisterer.

Og hemmeligheten er at de forseglede universene ble i en viss forstand egentlig aldri helt forseglet.

Det finnes bestandig et sesam.

 

Elin Brodin

 

Elin Brodin er en norsk forfatter, oversetter og samfunnsdebattant. Siden debuten i 1983 med romanen Morgen i Aftenlandet har hun skrevet over 30 bøker, hvorav flere kan karakteriseres som science fiction eller fantasy. Forfatterskapet preges av skarp sivilisasjonskritikk; Brodin bruker science fiction til å sette dyptloddende spørsmål om menneskelig tilhørighet og personlighet i relieff mot upersonlig styringslogikk og snusfornuft. (Red.)