Frittstående ultra-kjapt kapittel i sagaen om den kryptisk-krypterte data-heltinnen Lea Kognistix Super-Gaia. Denne gang er hun i ferd med å gå over styr: Går hun i klinsj med selve vitenskapen, vil hun tilbake til tida i svart/hvitt? Les den forrykende avslutningen.
Sagaen om den digitale superheltinne Lea Kognistix Super-Gaia fortsetter, med brutte linjer liksom den stadig brytende strømmen av digi-data-info. Men kan kroppen egentlig frelses? Og hva betyr erotikk i datastrømmens tidsalder? Et lite glimt for dagen …
Et hull i gjerdet. Rikard stikker fingeren inn. Pirker, trykker mot den løse gipsen som mot et åpent sår. – Forsiktig, sier Sigrid. – Kantene kan være skarpe. Rikard trekker fingeren kjapt ut. Det lille hullet kom overraskende på voktersken; hans kjappe reaksjon sørger for at han slipper med irettesettelsen? Hun gir ham ikke noen…
Den vitenskapelige metode handler om eksperiment og observasjon, sf-metoden handler om eksperiment med vante forestillinger (?). Ukas ferske sf-eksperiment er undertegnet en av Nye NOVAs redaktører, til ære for Edgar Rice Burroughs’ 111 år gamle jungelfigurer m.fl.
Fredag 17. februar klokka 20 inviterer forfatter Bjarne Benjaminsen, Orkana forlag og magasinet Nye NOVA til boklansering på Bokkaféen Jaap von Huismanns minne, Hjelmsgate 3, Oslo.
Boka som lanseres er Kalles kopier, en langnovelle i kyberpønk-sjangeren.
Nye NOVA bringer et utdrag fra boka, det trettende av i alt 27 kapitler. Kapittelet kan fungere som en novelle i egen rett. God fornøyelse!
En rapport i flyktig poetisk form fra nevronenes digitale framtid. Lea Kognistix, anarkoprimitivist og kroppsfanatiker, skjuler seg bak flere lag av virkelighetsbeskrivelse i den virtuelle verden. En trussel mot «personvernet»?
Det er ingen fjell i horisonten eller skjær som stikker opp av sjøen, kun den blanke vannflaten som de hvite skyene speiler seg i. Georg har knytta håndkledet rundt midja. Stranda strekker seg langt, bortsett fra den lille grønne flekken bak ryggen hans, der klinikken står, en stor, hvit terning av mur, er det bare…
Opprinnelig publisert i «…som duften av en drøm…» (Orkana Forlag 2020).
En fryktelig følelse får Merethes ansikt til å stivne som ei blå maske: Prøver Jorda å riste henne av? Hun støtter seg til vinduskarmen. Hånda skjelver. Stålskapene, stolene og det lange spisebordet i plast dreier og snurrer, synes å miste konturene, flyter i ett med de nakne veggene. Rommet går rundt og rundt.
