Det er ingen fjell i horisonten eller skjær som stikker opp av sjøen, kun den blanke vannflaten som de hvite skyene speiler seg i. Georg har knytta håndkledet rundt midja. Stranda strekker seg langt, bortsett fra den lille grønne flekken bak ryggen hans, der klinikken står, en stor, hvit terning av mur, er det bare sand og hav å se.
Georg setter seg i skredderstilling. Tar et dypt pust inn gjennom nesa, gjennom lungene og ned i magen og så langsomt ut igjen. Med hvert utpust sender han vekk distraherende tanker. Han fokuserer på pusten, utelukkende på pusten nå, puste inn og puste ut, langsomme dype drag av pust, til roen tar overtaket og han blir tung, trygg og avslappa. Jeg er et fint og positivt menneske, sier han til seg selv. Jeg er trygg. Jeg kan utrette store ting. Disse tankene repeterer Georg inni seg. Jeg er vakker. Jeg gir alle rundt meg mye glede, gjentar han. Jeg kan utrette store ting. Jeg er et unikt menneske av stor betydning. Når han åpner øynene, ser han Georgine. Hun står i vannkanten, barføtt, i en rød sommerkjole, og med en hvit stråhatt på hodet, helt stille. Et perfekt bilde. Han ville gjerne ha fanget dette øyeblikket med pensel og maling, og hengt det på veggen sin, over senga i det sterile rommet han bor i.
«Det er en vakker dag,» sier Georg. Han presser frem et smil.
«Det er alltid en vakker dag,» svarer Georgine.
«Det er alltid en vakker dag,» sier Georg, og holder fast på smilet sitt. Det speiler Georgines smil. Tennene hennes er kritthvite, tannstillingen perfekt.
«Det er en nydelig dag på stranda, og du er et fint menneske. Du er full av liv og positivitet,» sier Georgine.
Georg spaserer opp til den hvite kuben som leder inn til klinikken, mens Georgine står igjen og ser utover havet. Uteområdet er strengt tatt på innsida av klinikken, og den hvite kuben han ser er kun en representasjon av den egentlige klinikken, men disse landskapene er så realistiske at Georg glemmer at det er innendørs, selv om sanda og vannet er ekte nok. Han vet han aldri vil skjønne teknologien som ligger bak, men det er ikke så viktig heller, så lenge det oppleves ekte. Han går inn i kuben. Klinikkens rom ligner på hvite lerret. Flater som er fri for distraksjoner. Man kan fylle denne hvitheten med det man ønsker, men helst skal man ikke fylle den med noe som helst. Det er det som er det vanskelige. Å la hvitt være hvitt. Her skal man finne roen. Synke ned i klinikkens stillhet. Klinikkens ansatte går gjennom korridorene i hvite klær. De har milde smil og mjuke, lave stemmer. De forteller Georg at han er et flott menneske, at han kan oppnå store ting, at han kan finne hvile her. Alt her er mykt og stille. Alt her er som et hvitt laken i ei nylig oppredd seng. Det myke stoffet ønsker Georg velkommen. Og han gir seg hen til roen, og til mykheten, og legger seg ned, og slapper av, puster dypt, puster inn roen, og lar det hvite sengetøyet omslutte kroppen. Alt er ro. Georg er trygg her. Han åpner døra inn til 145 B. Rommet hans er like hvitt som alt annet her. Georgine sitter i senga hans.
«Du ser bekymret ut, kanskje du trenger en oppmuntring,» sier Georgine.
Det kan hende.
«Jeg vet hva som kan få deg til å slappe av, sier hun.»
Georg vander gjennom dampende korridorer. Forbi dusjer, bad, og badstuer, før han kommer til det store bassenget, som viser seg å være tomt. Gjennom de store åpne vinduene kan han se ut på granskogen. I går var det en tropisk strand. I morgen er det kanskje Sahara eller en takterrasse i New York. Han går ned i det store bassenget, og mens han ligger og flyter ser det ut som bassengvannet og tjernet utenfor er ett og samme vann, som en illusjon i illusjonen. Flisene er pynta med projeksjoner av trær og ugler. Flytende overganger mellom skog og spa, natur og arkitektur. Atmosfærisk musikk fyller rommet, toner av et fjernt piano, et sus av vind, av bølger, av det organiske. Ting som flyter, sildrer og blafrer. En ensom fugl i det fjerne. Kvirrevirrevipp.
Georg ligger og flyter, og ser samtidig ut på det lille boblebadet på terrassen utenfor de store vinduene. Det er kaldt der ute vet han, en perfekt imitasjon av høstklima. Han ser en stor rosa mage stige opp over boblene, det er Teddy. Det er lite plass igjen til noen andre i bassenget. Det er mye av Teddy, både kropp og ord. Teddy lener seg tilbake i boblebassenget. Georg hører Georgines stemme rett bak seg.
«Gå ut og snakk med ham, du trenger å snakke med noen.»
Georg sukker oppgitt.
«Men jeg snakker jo med deg, Georgine.»
«Nå er du negativ. Vær positiv.»
«Ok.»
Georg reiser seg opp fra vannet, og går ut mellom de store skyvedørene av glass. Teddy smiler.
«God kveld, ta plass i bassenget, er det ikke en deilig kveld?» sier Teddy.
«Det er en deilig kveld,» sier Georg. Han føler det ikke, men sier det likevel.
«Det er alltid en deilig kveld,» sier Teddy, uten et snev av glede i stemmen, «jeg lurer på om den er en god kopi, denne granskogen? Om det var slik det føltes, lufta i en skog, da vi mennesker fremdeles bodde på jorda?»
«Det er ikke lett å si. Hvem veit. Det er så lenge siden nå.»
«Det var nok bedre da, i gamledager, på den gamle planeten, før vi mennesker kom inn i bildet. Jeg blir gal av denne klinikken.»
«Hvorfor er du her, på klinikken, Teddy?»
«Hvorfor er noen her? Jeg er her fordi jeg har råd. Fordi det er et sted å være, som er mye bedre enn alternativet. Hvem som helst kan legge seg inn her om de har råd. De kaller det en klinikk, men har du virkelig møtt noen sjuke mennesker her? Er du sjuk? Du er ikke sjuk. Bortskjemt, kravstor, men ikke sjuk. Vi er her fordi dette stedet oppfyller ønskene våre. Alt her kan tilpasses oss. Vi snakker med våre spesialdesignede samtalepartnere, og vi kan stadig kjøpe nye modifikasjoner, vi kan gjøre dem til kopier av oss sjøl, med et annet kjønn om vi vil, som din Georgine. Vi kan få alt vi vil ha her, absolutt alt.»
«Georgine ligner ikke på meg.»
«Jovisst gjør hun det, du har laget den kvinnelige utgaven av deg sjøl.»
«Nei, nå må du gi deg.»
Georg kjenner at han er i ferd med å bli sint, men han kan ikke bli sint, ikke på et flott sted som dette, hvor hver dag er et eventyr.
«Sjøl liker jeg ikke å snakke med dataprogrammer. Jeg er gammeldags, disse kunstige intelligensene er ikke min ting, og veit du, Georg, for å være helt ærlig veit jeg ikke hvor jeg har dem. Hva om noen utenfor hacker dem, vi skal ikke være så naive at vi tror de ikke kan hackes, omprogrammeres til å gå til angrep på oss, overta klinikken. Og spesielt disse nye modellene, som så og si dukker opp bare du tenker på dem. De gjør meg nervøs, ikke minst det at de modifiserer seg selv, ja, de gjør det ikke sant?»
«Jo.»
«Nei, jeg er gammel, det kler ikke en oldis som meg å henge rundt med slike. Det er så kunstig med sånne vesener som dukker opp når du tenker på dem, det kjennes så unaturlig.»
«Kjeder du deg ikke?»
«Gjør vi noe annet enn å kjede oss?»
«Hva mener du?»
«Jeg var dranker i mange år? Det var kjedsomhet det, skal jeg fortelle deg, kun det, fordi jeg ikke hadde noe bedre å ta meg til. Da jeg slutta å drikke innså jeg at jeg ikke er en sosial person, det å være sosial hadde først og fremst vært et påskudd for å drikke. Jeg er ganske sikker på at jeg ville være sosial i starten, i slutten av tenåra og langt opp i 20-åra, da dro jeg ut for å oppleve livet og også, i et anfall av narsissisme, for å vise meg selv fram for folk. Jeg hadde et enormt oppmerksomhetsbehov. Men mot slutten av mitt liv som alkoholiker var jeg knapt på en fest, og om jeg var det var det kun et par timer før jeg dro hjem igjen for å drikke. Jeg avlyste sosiale anledninger, for å kunne tilbringe alenetid med ei flaske vodka og en sekser med øl. Jepp, det var den daglige dietten det, det gikk presis en flaske brennevin og 6 øl om dagen. Ølla var nærmest som tilbehør å regne, det var alltid spriten som sto i fokus, ølla hadde jeg til å skylle ned spriten med. Men jeg gikk på jobb hver dag, alltid sliten, alltid kvalm, alltid gretten. Alltid anspent, alltid klar til å plutselig eksplodere, alltid redd, alltid uvel, slik var jeg slik var hverdagen min. Kasta opp på toalettet, kunne ligge i en time på toalettet på jobben noen ganger. Det ødela kroppen min, det gjorde meg deprimert og redd og sjuk, og jeg kunne ligge i timesvis i senga og være paralysert av angst, og jeg merka at drikkinga gjorde det verre, men jeg fortsatte likevel, fordi det ga meg et øyeblikks distraksjon. Som barn var det leker og godterier jeg rusa meg på, også fordi jeg kjeda meg, jeg kjeda meg konstant, alle dager var så smertefullt lange da jeg var barn. Var det sånn for deg og, som barn? At dagene var lange? Men vi fortsetter å kjede oss, som voksne, selv om dagene er kortere, vi er mer oppfinnsomme, men vi kjeder oss og distraherer oss selv. Men kjedsomheten gjør oss destruktive. De utenfor har neppe ressurser til å kjede seg, ikke at jeg misunner dem den begredelige eksistensen der. For all del.»
Så mye prat om elendighet. Georg skjønner ikke at Teddy kan klage så mye, han har alt han trenger på klinikken, pleiere, omsorg, rene laken, og om han hadde villet kunne han hatt sin helt egen spesialtilpassede samtalepartner av valgfritt kjønn, legning og etnisk opprinnelse. Georg forstår seg ikke på Teddy, han forstår ikke hvorfor Teddy er så bitter. Georg smiler, reiser seg og skal til å gå. Men Teddy griper tak i beinet hans.
«Hvordan får du til å ikke være trist? Alt jeg vil er å ikke være trist.»
Georg river seg løs. Det er noe desperat i blikket til Teddy. Han må være syk. Selvsagt gleder Georg seg over livet her. Alle gleder seg over livet her. Hver dag her er fantastisk, unik og berikende. Han er så glad han ikke bor utenfor, at han ikke er en av dem som lever der ute, blant rottene. De stimler seg sammen utenfor klinikkene blir det sagt, i et håp om å kunne snike seg inn på en eller annen måte.
«Georgine, er du der?»
Georg sitter i senga si, og trenger tilfredstillelse. Alt pratet til Teddy om tilværelsens meningsløshet og vår alles kjedsomhet har gjort Georg tankefull og tankefull vil han ikke være, og det eneste som kan hjelpe ham nå er en utløsning. Georgine stikker den smale hånden ned i bukselinningen til Georg, og Georg ser henne inn i øynene idet hun beføler kjønnet hans. Hun er vakker. Georg ser det nå, Georgine er en feminin kopi av ham selv, komplett med blondt, fluffy hår og blå øyne. Faen heller, det er virkelig seg selv han blir kåt av. Han hadde kun hatt et par kjærester i sitt liv, og det slår ham at de alle har hatt samme hår og øyne som ham selv. Han er forvirra nå, for mens han ser på denne kvinnelige kopien av seg selv, kjenner han at det skjer noe nedentil, han kommer nå, han kjenner det, han er rett ved orgasmens topp, helvete heller, tenker Georg. Og det er deilig.
Han synker sammen på senga idet hun er ferdig.
«Ønsker du noe mer,» sier hun.
«Bare sitt her litt til. Vær hos meg»
«Vet du at det er folk som dør der ute, hauger av lik sies det, det er lufta, den er giftig, alt dør,» sier Georg.
«Dette kan jeg ikke prosessere,» smiler Georgine.
«Du har rett, det er ikke noe å snakke om.»
«Skal vi ikke heller snakke om hvilken fantastisk dag dette er? Georg, det er en fantastisk dag.»
«Ja, Georgine, du har rett, det er en fantastisk dag.
Jørund Fiskergård
Jørund Fiskergård er født i 1981, i Molde. Han har gått på kunstskolen i Bergen og skrivekunstakademiet i Hordaland. Tidligere har han utgitt tegneserien Den synkende skute, noveller på horror-nettstedet The Grim Reaper, og novellen Død Mann på det digitale forlaget Publizm. I tillegg har Jørund Fiskergård drevet med Stand Up-komedie, trylling, gate-artisteri, og improteater. Han har også podkasten Vi ser på fjernsyn, sammen med forfatter Jon Øystein Flink.