Hodet verker, dundrer, slår som ei klokke. Svetten pipler, det svir i hovne øyne. Du kjenner noe klissent treffe deg i ansiktet. Råtten frukt? Møkk? Dyretarmer? Luktesansen er borte, og du ser knapt folkemengden med ditt nedsatte syn. Hvor er beina dine, armene? Har du følelse igjen i kroppen? Du forsøker å sprelle med fingrene, og registrerer noe som beveger seg i øyekroken. Men ellers ingen følelse, det er som å tvinge fjerne legemer med viljen.
Lyder når fremdeles inn. Rop, jubel, et surr av stemmer. Alle kvinnelige.
”Se på dusten!”
”Nå får han som fortjent!”
”Så fæl han er.”
Og:
”Forferdelig fyr.”
”Gi meg en tomat, søster, jeg skal pælme en skikkelig nesestyver.”
De er på tomatene fortsatt. Fremdeles kan du være i stabil fysisk forfatning. I teorien står helsa til å redde.
Når de går over til stein, er alt håp ute.
Men er det ikke blod som renner ned foran øynene dine nå? Eller bare uskyldig tomatsaft?
Hvem er du? Hva har du gjort for å fortjene denne behandlingen, hvorfor utsettes du for spott og spe i gapestokken? Hva er grunnen til all denne forakten fra mengden av kvinner?
Du husker ikke, du vet ikke, fortida er ikke til stede her og nå. Kroppen er usynlig, urørlig, ufølbar. Hva er igjen av deg, hvem er det igjen å være? Bare et ørlite håp, en trøst i at du ennå lever og i teorien fortsatt kan gjenreises til gamle høyder … hva enn det måtte være …
”Kom igjen, søstre! Ta frem bleiene!”
”Nå skal han få smake!”
”Nå skal han få!”
”Fruktene av sin egen lek, den ansvarsløse drittsekken!”
Latter. Flere klissete trøkk i trynet.
”Du kan ikke stikke av, din jævel.”
Du er naken, tenker du. Ingen bukser og intet intellektuelt byggverk å gjemme dine ugjerninger bak. Bare ditt skraltende, sårbare, uklare ego – synlig for dine leende bødler, men for deg selv nesten identitetsløst. Bare din egen dødelighet er smertelig til stede, som en kniv i hjernen.
Med ett er det som hodet ditt kløyves. En tanke glipper ut av hjernebarken:
Jeg er uskyldig, tenker du. Jeg er ikke den de sier jeg er. Det er ikke jeg som har bragt ulykke over kvinnene.
Du roper!
Det blir stille. Et lett vindpust kjølner smerten i de oppsvulmete øynene dine.
Noen har kommet helt opp i ansiktet ditt. Hun holder det ene øyelokket ditt åpent, med tynne, men sterke, fingre.
”Er ikke du han som kaller seg konge, patriark, prest, ridder?”
Flere kommer til:
”Knekt, husbond, herre, svenn?”
”Mann, far, general, soldat?”
”Sønn, elsker, yngling, bror?”
De er overalt rundt deg, grafser deg i håret, klatrer opp på gapestokken, spytter og slår.
Surret av stemmer intensiveres, skyter inn fra alle kanter samtidig, sirkler deg inn, får verden til å svirre.
”Hvem er du? Hva gjør du i verden? Hva skal du være godt for?”
”Hva er din funksjon?”
Hva er din funksjon?
”Hva er din funksjon?”
Hva skal du være godt for?
”Hva gjør du i verden?”
Hvem er du?
Husker du noe som helst? Hvorfor skal du være i live?
”Jeg skal si deg hvem du er,” snerrer hun som holder hodet ditt. Du ser nå at hun er vakker tvers gjennom sin strenghet og sitt sinne.
”Du er Lidelsen! Det er du som opprettholder smerte og angst, du som forvolder skade, som bringer delelinjer inn i verden. Som hindrer oss i å være ett. Du er bekymring, du er dom og synd. Du er viljens ulidelige herredømme over sjelen! Forstår du?”
Jeg er livsgnisten! vil du svare, men kvinnene stapper kjeften din full av vått papir. Du forstår at du er skyldig. Du mest av alle. Det er ingen vei utenom.
En stein knekker nesa di.
Bjarne Benjaminsen
LES OGSÅ:
Denne tidligere upubliserte novellen skrev jeg for en god del år siden (ca 20), da lekte jeg meg med å forfatte flere korte «mareritt»-scenarier. «Kjøttdansen», mange år senere publisert på baksiden av Klassekampen samt på Nye Nova, ble skrevet under samme raptus.