Øynene flakker. Du stapper pipa. Fingrene gjør jobben sin. Hendene skjelver, ikke la det glippe for deg nå! Hold fokus på pipa foran deg, ignorer lydene, suset av vinden mellom trærne … Noe faller et sted inni mørket – ei grein, ei nøtt? Ignorer det! Ikke la deg forstyrre av skikkelsene du aner utenfor synsfeltet,…
I ei tid da kunstig intelligens dreper romantikken i litteraturen, er det håpløst reaksjonært å dvele ved noe så gammeldags som kjønn og kjønnsproblematikk? Eller? Duger fortsatt en novelle som dette til å vekke grøssende angst, til å drukne din stolthet i hemmelig skam, til å vekke margens motstandsvilje? (Forfatteren gjør – per parentes – oppmerksom på at han ikke selv vet om novellen eventuelt bør tolkes feministisk eller anti-sådan. Leseren kan kanskje hjelpe?).
Et grynt får deg til å heve hodet. Purketrynet ser på deg og slikker seg om truten. Tunga kryper inn det ene neseboret og etterlater seg et slibrig spor av spytt, som renner i en langsom, seig strøm ned på skuldra di.
Kortprosa av Bjarne Benjaminsen, er hele festen arrangert?
