Stor oversiktsartikkel: Skriver norske forfattere science fiction  – og i så fall hvordan?

Dette essayet er en omarbeidet versjon av etterordet i SF-antologien «En strek gjennom tyngdekraften» (SolumBokvennen, 2022), og tjener som en oversiktsartikkel over norsk SF som bestilt av det kinesiske Zero Gravity Newspaper. Første versjon var skrevet av Joanna Rzadkowska og Maria Dorothea Schrattenholz, gjeldende versjon er skrevet av Rzadkowska og Rolf Enger, med god hjelp fra Karl Kristian S. Bambini.

 

av Joanna Rzadkowska og Rolf Enger

 

Handlingen foregår i jordas innerste kjerne eller på den ytterste planeten i universet. Persongalleriet kan romme androider, intelligente maskiner eller morderiske, insektlignende romvesener. Science fiction – ofte forkortet til SF eller sci-fi – er mulighetenes sjanger. Samtidig som vi lett kan gjenkjenne dens særtrekk hvis TV-skjermen gjestes av gylne roboter i Star Wars (1977) eller sandormer i Dune (2021), er sjangeren også notorisk vanskelig å definere.

I Norge har det mest innflytelsesrike perspektivet blitt frontet av Jon Bing og Tor Åge Bringsværd:

 

Litteratur kan stort sett deles i to hovedgrupper: den realistiske og den fantastiske. Så lenge menneskene har formet ord, har begge retningene levd side om side. Det karakteristiske ved den realistiske litteratur, er at den nøye holder seg innenfor grensene av det forfatteren og hans samtidige finner mulig og sannsynlig. […] Den fantastiske litteratur har samme utgangspunkt (samtidens virkelighetsoppfatning), men bryter grensene der hvor den finner det tjenlig. (Bing & Bringsværd, 1972)

 

Bing og Bringsværd karakteriserer tekstene i Hugo Gernsbacks Amazing Stories (1926), verdens første SF-magasin, som «tekniske eventyr», og sier at de selv bruker «science fiction som et synonym for fantastisk litteratur». I andre utgave av Vinduet fra 1967 hadde duoen allerede beskrevet en sjangermessig nyvinning de kalte fabelprosa: «Science fiction er ikke innhold, men metode. Eventyrets virkemidler er på nytt tatt i bruk. Fabelen er gjenoppdaget.» (Bing & Bringsværd, 1967). De argumenterer samme sted for at de i tillegg til fabelprosa beholder begrepet science fiction, fordi «selv om navnet for så vidt er misvisende, har det affeksjonsverdi». Fabelprosa besto av alle ikke-realistiske sjangre, slike som skrekklitteratur, fantasy, eventyr og allegori. Essayet har hatt stor definisjonsmakt i norsk SF-kontekst og vært bestemmende for hvordan Bing & Bringsværd gjorde tekstutvalg og organiserte antologier, blant annet i fabelprosatrilogien Østenfor sol (Bing & Bringsværd, 1969), Vestenfor måne (Bing & Bringsværd, 1972) og Stella polaris (Bing & Bringsværd, 1982). Deltitlene i sistnevnte er karakteristiske for åpenheten deres, eksempelvis «Eventyr», «Parabler», «Mumi-trollet» og «Selsomme dyr».

Noen SF-forfattere, som Åsmund Forfang, virker å ha adoptert definisjonen på fabelprosa uten store innvendinger, der han i begynnelsen av et essay skriver at han bruker betegnelsene «science fiction» og «fantastisk litteratur» om hverandre (Forfang, 1972). Andre yter motstand mot Bing & Bringsværds hegemoni. Forfatter og redaktør av SF-tidsskriftet Nova, Øyvind Myhre, ønsker seg en hardere versjon av SF i en anmeldelse han skrev av antologien Malstrøm: 

 

Det kan nemlig vanskelig skjules at samlingen er en skuffelse for mange innbitte SciFi-tilhengere. Her finnes ikke tilløp til spennende, handlingsmettet rom-opera, eller til teknisk spekulasjon på grensen av vår vitenskapelige erkjennelse. (Myhre, 1972)

 

Myhre ga generelt større motstand mot utvidelsene av sjangeren, for eksempel mot tilgrensende sjangre som skrekklitteratur. Han hadde heller ikke sansen for at overnevnte antologi var inspirert av britisk nybølge-SF¹ representert ved den britiske SF-forfatteren J. G. Ballard, som han mener «forlengst har skrevet seg ut av det store publikums interessefelt» (Myhre, 1972).

 

Internasjonale definisjoner

Ulikt den norske tenkningen rundt fabelprosa, har den internasjonale tendensen ligget nærmere Myhres synspunkter (selv om hans syn på Ballard ikke skulle tåle tidens tann). Science fiction har i mange tiår blitt beskrevet og definert som annerledes og adskilt fra sjangre som eventyr, fantasy eller magisk realisme. I dette essayet har vi lagt oss på en strammere definisjon av SF enn fabelprosa legger opp til, da den etter vårt syn kan bli så åpen at man mister egenarten i SF av syne. Innen vår definisjon av SF får leseren flere romskip enn mummitroll, med andre ord.

Tankene til litteraturprofessor Adam Roberts i den velskrevne innføringsboken Science fiction er ansporende i så henseende: «[P]remisset i en SF-roman krever en materiell, fysisk rasjonalisering, heller enn en overnaturlig eller arbitrær en. At SF er jordet i det materielle heller enn i det overnaturlige blir en av sjangerens viktigste kjennetegn.» (Roberts, 2006). Videre skriver Roberts om den respekterte, jugoslaviske SF-kritikeren Darko Suvin, som har utformet en av sjangerens mest innflytelsesrike definisjoner. Ifølge Suvin selv kjennetegnes science fiction av kognitiv fremmedgjøring (Suvin, 1968). Fremmedgjøringen kommer i stand ved at et nytt element innføres i teksten eller verket. Dette elementet kalte Suvin et novum (eller nova i flertall), en oppfinnelse, omstendighet eller gjenstand som er annerledes enn det vi finner i vår hverdagslige verden.

I Suvins resonnement blir det fremmede elementet beskrevet som troverdig innenfor tekstens litterære univers og rettferdiggjort med en logisk, vitenskapelig forklaringsmåte. De mest kjente og brukte nova, eksempelvis tidsmaskiner, romskip eller romvesener, blir hentet fra den rike og omfattende SF-tradisjonen som ofte blir betegnet som megatekst (Broderick, 1992), et reservoar av motiver, temaer og ideer fra bøker, tegneserier og film innenfor sjangeren. Kritikeren Damien Broderick mener at det er nødvendig å ha god kjennskap til megateksten for å kunne forstå SF.

Adam Roberts beskriver også science fiction som det fiksjonaliserte møtet med fremmedhet og «den andre», der temaer som rasisme, kjønn, kolonialisme og teknologi er helt sentrale. Slik Adams skriver: «[Science fiction] er basert på en grunnleggende gjestfrihet mot annerledeshet, mot romvesenet, der andre aspekter av kulturen inngår kompromisser.» (Roberts, 2006). Roberts forklarer metoden i science fiction som en optikk eller et sett med verktøy som tillater oss å se det som er radikalt forskjellig fra oss med friske øyne. Det åpner muligheter for nye perspektiver og en større forståelse for andre enn oss selv. 

Et sentralt og subversivt trekk ved science fiction, er at sjangeren ikke tar verden for gitt. Foruten at science fiction-bøker kan fabulere rundt eksistensen av romvesener eller livsomveltende teknologier, kan andre former for «novum» være mer politiske eller samfunnsmessig betinget. Eksempelvis at menneskehetens endepunkt ikke må være klimakrise og fascisme. Eller at mennesket ikke er egoistisk, men tvert imot grunnleggende samarbeidende og orientert mot fellesskapet. Da forfatter Ursula K. Le Guin i 2014 mottok National Book Award, påpekte hun følgende i takketalen: «Vi lever under kapitalismen. Makten den har over oss virker umulig å unnslippe.» Hun la til: «Slik var det også med kongenes gudegitte makt.» For tingenes orden er sjelden så fastsatt som vi tror, eller som mange ønsker at vi skal tro. 

 

Slipstream og urfolkfuturisme

I 2011 var forfatter og skrivekunstlærer Rolf Enger med på å opprette et kurs i fantastisk litteratur ved Skrivekunstakademiet i Bergen. I et essay (Enger, 2015) beskriver han det nye kurset som en reaksjon på at realismen hadde blitt tilnærmet enerådende i Norge: 

 

Å rette oppmerksomheten mot den fantastiske litteraturen var dessuten innerst inne muligens en protest mot realismens og bekjennelseslitteraturens hegemoni. Ved at den krever fantasikraft og diktning, innebærer den gjerne det stikk motsatte av å skrive ut fra den personlige sfæren og det levde livet.

 

Noen år tidligere skrev også Jan Kjærstad at han var lei av «alle nyanser fra ren til skitten realisme», samtidig som han uttrykte et savn etter et «romanlys fra Mars» (Kjærstad, 2000). I tradisjonen etter Kjærstad foreslår Enger sjangeren slipstream som et verdig alternativ til realismen, definert på følgende vis:

 

Begrepet har sitt utspring i at ihuga SF-lesere (gjerne lett nedsettende) benevner «vanlig» litteratur som mainstream. I slipstream glir strømningene fra realistisk og fantastisk litteratur over i hverandre. Eller kanskje rettere: Realismen glipper eller glir (slip) over i det fantastiske. (Enger, 2015)

 

Slipstream kan i Engers utgave forstås som en utvidelse og videreføring av Bing og Bringsværds fabelprosa. Mens det i fabelprosa ikke finnes grenser mellom for eksempel skrekklitteratur og fantasy, er det grensene mellom det fantastiske og det realistiske som er porøse i slipstream. Enger er åpenbart inne på noe som rører seg i tiden. I en utgave av tidsskriftet Mellom skriver forfatter Sigbjørn Skåden (2021) om Grace L. Dillon, oppfinneren av begrepet urfolkfuturisme, og antologien hennes Walking the Clouds (2012):

 

Spesielt blant nordamerikanske urfolk finnes det en utpreget tradisjon for fortellermessig lekenhet, en form for gjemsellek som ofte overskrider det som i eurosentrisk tradisjon er mer fastsatte kategorier, for eksempel tid, sted og fortellerposisjon. […] I en urfolksammenheng vil rommet som blir tegnet opp ved futurismer handle vel så mye om hva som kunne vært, som hva som kan bli.

 

Disse undersjangrene har ikke et like strengt krav til logiske og konsekvente handlingsforløp som hard science fiction og den tekniske forklaringen av vitenskapelige novum blir mindre vektlagt. Begrepet kan være særlig nyttig i en norsk kontekst, da mange forfattere veksler mellom bøker skrevet i en realistisk og en ikke-realistisk stil. Andre begreper som kunne ha vært anvendt her, er myk science fiction (soft science fiction) og spekulativ fiksjon. Diktsamlingen Riv av seg ansiktet av Martin Ingebrigtsen (2018) kan plasseres i et slipstream-tradisjon. Sigbjørn Skåden bidrag i antologien En strek gjennom tyngdekraften (Simonsen og kolleger, 2022) kan leses som urfolkfuturisme.

 

Tidligere antologier

Allerede i 1954 lanserte Romanforlaget en pocketserie med oversatte science fiction-bøker, sannsynligvis for å etterligne suksessen slike billigutgivelser hadde i USA. Noen år senere startet Gyldendal, med Sigmund Hoftun som fødselshjelper, sin science fiction-satsning kalt Lanterne Science Fiction, som ble utgitt mellom 1962-1981. Bing & Bringsværd ble etter hvert ansatt som rådgivere for serien, og i 1967 kom både novelledebuten til duoen under tittel Rundt solen i ring, i tillegg til Og jorden skal beve, en SF-antologi med oversatte noveller fra størrelser som Isaac Asimov, Ray Bradbury og Arthur C. Clarke.

Den aller første antologien med originale, norskskrevne bidrag kom innenfor samme serie for nøyaktig femti år siden, i 1972. Allerede omtalte Malstrøm presenterer vinnerne av en SF-konkurranse som ble utlyst året før. Hoftun innleder i en nokså defaitistisk tone: «Den retning i litteraturen som kalles science fiction har ikke vært særlig florissant i dette land. Den har hatt få dyrkere og har hatt vanskelig for å bli akseptert som en seriøs litterær form.» Tekstene er varierte både tematisk og stilistisk, og bidragsyterne er tro mot Bing & Bringsværds forståelse av fabelprosa. Her finner vi både seksuelt villige romvesener, en mann med Napoleon i magen, Vestlandet som blir en selvstendig stat og et Oslo der drikkevannet er spekket med LSD. Når det gjelder formale eksperimenter skiller særlig Dag Ove Johansens to noveller seg ut, eksempelvis «Vietnam-krigen betraktet som et seilas i motvind» – tittelen sier i grunn det meste!

I oppfølgeren Dragsug fra 1977 møter vi en mer optimistisk Hoftun. Han skriver at interessen for den andre antologien tyder på «at vi her i landet har fått en hard kjerne av forfattere som tar science fiction alvorlig». Han håper at Dragsug, i likhet med forgjengeren, vil «bli noe av en katalysator for nye science fiction-talenter» (Hoftun, 1977). En tjueto år gammel Liv Margareth Alver debuterer i antologien med «Izmahil», en fabel om forholdet mellom menneskene og en rase store fugler. Senere skal hun blant annet skrive de to lesverdige SF-romanene «Oora og Gaios» (1982) og «Natten har fire måner» (1984). Det er mange bidrag i Dragsug-antologien som både er verdt å lese og nevne, blant annet Halvor Elviks «Podia» eller Ingar Knudtsen jr. sin «Den heldige», sistnevnte tung av dramatisk ironi. Tekstene er mindre formelt eksperimenterende og gjennomgående av høyere kvalitet enn i forgjengeren. Til tross for fabler, surrealistiske bidrag og en novelle om en UFO, julenissen og et spøkelse, er det flere tekster i denne antologien som kan kalles hard science fiction.

Og så var det over, i alle fall for Gyldendals del. Etter en kraftfull innsats og en serie neonfargede bøker som fortsatt vekker beundring, la Lanterne Science Fiction ned i 1981. Bok og Magasinforlaget overtok stafettpinnen, med antologien Siste Reis fra 1983. Redaktøren for antologien var Terje Wanberg, og den starter knallsterkt med en spennende novelle av Øyvind Myhre under tittelen «John Henry». Novellen setter handlingen til Eritreahopen, der universets siste mennesker har gjemt seg for Mekene, som er «kybernetiske maskiner, mikroprogrammert til å reprodusere seg sjølv og stadig forbedre sin egen teknologi og først og fremst til å leite opp mennesker – og utslette dem.» Vokteren Iane Eneri patruljerer ytterkantene i solsystemet på utkikk etter faretruende signaler. Jeg sier ikke mer, les selv. For øvrig er Øyvind Myhre en av svært få i Norge som har skrevet hard science fiction på et høyt nivå over mange år. I fjor utkom «Hell og lykke i Agadan» (2025) som finner sted rundt 20 000 år fram i tid.

Neste antologi i rekken, Asterveg kom seks år senere på samme forlag, redigert av Einar Gjærevold. Etter forordet å dømme, er interessen for norsk science fiction fortsatt ganske laber, til tross for enkelte ildsjeler. Gjærevold fremsetter en teori om at årsaken til den manglende interessen er at Norge er et jordbruksland og nordmenn et «jordnært folkeslag» uten interesse for «sfæriske forhold». Redaktøren beskriver et savn over at det fulle, kulturelle potensialet til SF ikke er realisert i Norge. Særlig siden han forstår sjangeren på følgende vis: «SF er en idémaskin som elter kaoset i vestlig kulturs ulike former for framsteg, og gjør det abstrakte anskuelig for de fleste» (Gjærevold, 1989). Gledelig nok har Dag Ove Johansen vært med i alle de fire første antologiene (i tillegg til den femte), og i denne leverer han nok et sprell. Bidraget hans er en samling dokumenter som – fra det norske byråkratiets perspektiv – viser skjebnen til en moderne Jesus, født av palestinske flyktninger og bosatt i Fauske. Ellers inneholder antologien sterke bidrag fra kjente navn som Øyvind Myhre, Per G. Olsen og Trond Buland. Antologien bærer ellers preg av å være for det meste skrevet av allerede rutinerte og etablerte forfattere.

Neste antologi, fra 1994, skiller seg ut fra de fem andre og er et samarbeid mellom Gyldendal og professor i statsvitenskap William M. Lafferty, som ledet forskningsprosjektet «Alternativ Framtid». Prosjektet utredet mulighetene for et fremtidig, bærekraftig samfunn. Lafferty legger i forordet til grunn et nokså instrumentelt kunstsyn: 

 

Det ligger i kunstens vesen både å kunne fornemme de usynlige alternativer og å kunne inspirere til de alternative handlinger. En alternativ framtid uten resonans i det kulturelle miljø er ingen akseptabel framtid for Alternativ Framtid. (Lafferty, 1994)

 

Sitatet er litt SF i seg selv, og en av oss fikk vage assosiasjoner til språket i den klaustrofobiske Vi (1924) av Jevgenij Zamjatin. Når det er sagt, så er flere av tekstene lesverdige, blant annet Liv Anny Sæterdals «Uten vinduer» eller E. C. Berghs herlige «Rapsodi», en skikkelig festlig novelle i fremtidsspråk der en leiemorder får et overraskende oppdrag. Novellene i antologien er gjennomgående dystopiske, akkurat som om det er å bli skremt med en nærliggende fremtid skal motivere oss til å nå bærekraftsmålene. Vi leser om postapokalypsen i form av oversvømmelser, giftig regn, giftig Oslo-luft, kidnapping av barn, moderne gladiatorkamper og overbefolkning.

Sjette antologi ut er den tredje antologien gitt ut på Bok og Magasinforlaget, Nova 2000 (2000), som dessverre virker å ha hatt sin tilblivelse i stor hast. Den kan ellers nevnes at hovedvekten av bidragene ligger tyngre på fantasy enn SF-sjangeren. Bok og Magasinforlaget avsluttet sitt virke da Wandberg døde i 2006, og fram til 2022 kom det ikke flere SF-antologier med primært norske bidrag.

Det allerede nevnte Le Guin-sitatet handler om at det går an å unnslippe samtidens klaustrofobiske klør gjennom fantasien, i tillegg til å kunne skape andre fremtider enn dem vi virker dømt til. Forfatterskapet til Ursula K. Le Guin var en av inspirasjonskildene da tre forfattere gikk sammen for å redigere en science fiction-antologi som kom i 2022, femti år etter Malstrøm. Redaktørene for antologien var Frøydis Sollid Simonsen, Maria Dorothea Schrattenholz og Joanna Rzadkowska, der de to sistnevnte også selv hadde skrevet SF-diktsamlinger. Tittelen på antologien ble En strek gjennom tyngdekraften, og den fikk en bred og entusiastisk mottagelse i den litterære offentligheten. Antologien inneholder noveller som fortsatt er typiske for norsk SF anno 2026 – et nostalgisk forhold til tapt natur, omsorgsroboter og dystopiske nær-fremtidsscenarioer preget av destruktiv teknologi.

En siste antologi er verdt å nevne, selv om den ikke er skrevet på norsk. I 2023 utkom den svært lesverdige nordiske SF-antologien Nordic Visions. The best of Nordic speculative fiction. Boken er redigert av den erfarne redaktøren og SF-forfatteren Margrét Helgadóttir (mer om hennes skjønnlitterære bidrag i antologien nedenfor).

 

Norsk science fiction-lyrikk

Der Jan Kjærstad for to tiår siden etterlyste «lyset fra Mars» i norske romaner, supplerer Rolf Enger med en berettiget betraktning:

 

Det lyset Kjærstad så, var et kornmo, et fjernt og flyktig blaff i horisonten på romanhimmelen. […] Mens romanen i Norge på sett og vis har blitt mer «sentrallyrisk», har lyrikken paradoksalt nok vist en tendens bort fra det personlige og en betydelig sjangerutvidelse ved blant annet å ta opp i seg tilfang fra science fiction. Var det kanskje lyrikkens lys Kjærstad så? (Enger, 2015)

 

En del har endret seg siden Enger skrev disse ordene i 2015, og den norske litterære offentligheten bader i tiltagende grad i sfærenes røde lys. Det er også viktig å ikke glemme tidligere lysglimt, eksempelvis Øyvind Myhres noveller: Snøen på Nix Olympia: Fortellinger fra Mars (1975) og Stjerner over Tharsis: Nye fortellinger fra Mars (1995). Når det gjelder den norske og skandinaviske lyrikken har den uten tvil vært et fantasirikt, spekulativt laboratorium siden tusenårsskiftet. I tradisjonen etter mesterverket Aniara (1956) av Harry Martinson, fikk vi norske utgivelser som SOLARIS korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid og Bella Blu (2012) av Terje Dragseth. Æ æ å (2012) av Morten Langeland, og og når det blir lyst blir det helt fantastisk (2017) av Kristin Berget er også verdt å nevne.

Poet Eirik Røkkums andre bok Grisens år (2023) er en slags bibelsk inspirert undergangsfabel, eventuelt en økodystopi, der menneskers synder har ført til et generelt forfall av samfunnet og planeten. Maria Dorothea Schrattenholzs første bok Atlaspunkt (2015) er en ambisiøs, lyrisk romfortelling som fikk bred og positiv mottakelse. Hennes andre bok, Protosjel (2021) har transhumanistisk tematikk, der det lyriske jeget blant annet er en sjel løsrevet fra kroppen sin, skrevet frem på en rystende og nyskapende måte. Interessant nok beskrev poeten Anna Kleiva sin nyeste bok Triks (2025) som «samtids-SF» under et lanseringsarrangement. Hva som ligger i det gjenstår å beskrive, men det kan virke som om flere og flere poeter prøver å fange den unike følelsen der det som tradisjonelt sett har blitt sett på som «science fiction», nå er en del av hverdagen. Som eksempler kan nevnes KI, klimaapokalypse, totalitære regimer som overvåker gjennom avansert teknologi og lignende. Kanskje poetene ser seg nødt til å bruke SF-elementer i litteraturen sin for å rett og slett klare å beskrive egen samtidsfølelse. Danske Louise Mønster reflekterer over denne trenden:

 

Selv om science fiction kjennetegnes av fremstillingen av potensielle scenarioer, er fenomenet SF-poesi langt fra en luftig forestilling. Den er derimot en levende realitet, og i de senere år har denne formen for poesi blitt utbredt i så stor grad, at den har begynt å utgjøre en markant understrøm i skandinavisk litteratur. Grunnantagelsen min er at veksten innenfor den poetiske SF i Skandinavia skyldes at en politisk engasjert generasjon lyrikere har entret scenen. Lyrikere, som er opptatt av presserende spørsmål som preger samtiden, ikke minst spørsmål som reises med referanse til antropocen og klimakrise. Dette er forfattere som opplever å leve i en truet verden og som føler et akutt behov for og en skjerpet forpliktelse til språklige og estetiske virkemidler som kan adressere disse alvorlige problemene. I forlengelse av dette oppsøker de fremtidsscenarioer som våre aktuelle livsførsler risikerer å medføre. (Mønster, 2019)

 

Norske science fiction-romaner

Overraskende nok var «Fantasien er i ferd med å dø» tittelen på et intervju med Bringsværd fra 2019, i anledning nestorens åttiårsdag. «Spør du meg, blir verden bare mer og mer fantasiløs. Det virker som om folk ikke greier å fabulere og skape en verden inne i hodene sine», sier forfatteren (Bringsværd, 2019). Her må vi så tvil, for norsk SF er tvert imot inne i et oppsving uten historisk sidestykke. Tendensen som Kjærstad etterlyste og som Enger så de første antydningene av i lyrikken, har på få år slått gnister og eksplodert inn i den norske litterære offentligheten. Det som er annerledes enn før er at det er færre dedikerte SF-forfattere som skriver utelukkende innenfor sjangeren.

Vi kan også spørre: Er nye norske science fiction-romaner først og fremst norsk litteratur, dernest science fiction? Norsk i den forstand at den skriver seg inn i en typisk norsk litterær tradisjon hvor naturskildringene er mange, og der handlingen foregår i norsk fjellheim, ved kyst, i byer og tettsteder framfor romstasjoner, andre planeter eller virtuelle verdener. Det er ikke først og fremst den internasjonale, engelsk-språklig dominerte SF-megateksten, rom-operaene eller hard-SF norske forfattere skriver seg opp imot eller lar seg inspirere av. I alle fall å dømme etter det vi har lest av ny norsk SF. Kanskje er hovedtendensen en form for futurisme rotfestet i norsk og nordisk litterær tradisjon.

 

Økodystopier

Typisk for norsk SF etter 2012 er at både etablerte og mindre etablerte forfattere skriver konvensjonelle romaner og SF om hverandre, ofte med en økodystopisk dimensjon. Maja Lundes populære forfatterskap er typisk i så måte, der hun i Klimakvartetten (2015-2022) veksler mellom fortellinger, der noen foregår i nåtid og andre i en tenkt fremtid truet av klimaendringer. Jan Kjærstads Slekters gang – fortellinger fra et glemt land (2015) er en annen roman som handler hovedsakelig om Norge i det 20. århundret, men som tar i bruk en SF-ramme for å utfordre hvordan man skriver en historisk roman. Romanen er satt i en fjern framtid som har undergått flere katastrofale endringer og fortellerstemmen tilhører tre kinesiske historikere. Jostein Gaarder er en annen kjent norsk forfatter som tar i bruk en økodystopisk framtidsramme. I ungdomsroman Anna – en fabel om klodens klima og miljø (2013) drømmer et barn om å være sitt egen oldebarn i en dyster framtid.

Mens en økt bevissthet rundt klimaendringer førte til en bølge av økodystopiske fortellinger i vestlig land, har det gått betraktelig saktere i Norge. Mellom Knut Faldbakkens duologi Uår (1974-1976) og begynnelsen av Gert Nygårdshaugs populære Mino-serie (1989-2018), har det vært relativt få norske SF-romaner med en klar miljødimensjon (noe som også henger sammen med få SF-utgivelser generelt i disse årene). To nevneverdige unntak er Jon Bings økodiktatur i Azur: kapteinenes planet (1975) og Thore Hansens poetisk økokatastrofe En vind fylt av tusen sommre (1994). Begge leverer hvert sitt tvetydige svar til vestlig levemåte og kapitalisme. De fleste av de nyere økodystopiske romanene er skrevet for ungdom og bruker klimaangst for å øke spenningen, sånn som Terje Torkildsens serie Dystopia (2009-2012) som inkluderer dramatiske bølger og flom. For andre forfattere blir økodystopien en måte å utforske energioverganger, sånn som i Elin Viktoria Unstads soldrevne ungdomsroman Vega – kampen for en ny verden og Espen Dekkos vindmølle-inspirerte Pyrocumulus (2021). Her skildrer romanen et dystert bakteppe for å fremme utopiske muligheter. Det finnes mer brutale økodystopiske romaner, sånn som Fiolinane (2010) av Jan Roar Leikvoll, som utforsker det ekstreme av menneskelig væremåte. Andre forfattere bruker miljøkatastrofe for å utforske kjønnsroller og overbefolkning. I Enkebyen-serien (2019-2020) av Thomas Enger, får kvinner skylden for ressursmangelen og i Utbryterne (2020) av Nina Borge, er det kvinner som har kontroll over samfunnet. Mens flere av tekstene handler om samfunnets svar på klimaendringer, er det få som klarer å sjonglere mellom utopiske og dystopiske tendenser som Bjørn Vatnes Nullingen av Paul Abel (2018). Her har et miljøparti tatt makt ved å hjernevaske folk digitalt, og romanen setter på spissen kampen mellom menneskelig identitet og behovet for et raskt grønt skift i en verden preget av stormer og tørke.

 

Natur

Norsk natur og hytteliv er sentrale og bærende motiver i Andrea Nicolaisen Bruns debutroman Verden er tegnet med skjelvende hånd (2023) og Ole Petter Arneberg Hyttebok (2023). I begge skrives det fram en fremmedfølelse overfor naturen. Skog og mark, fjell og kyst, hytteliv og turgåing er jo tradisjonelt et livgivende og gjerne terapeutisk element i norsk litteratur. Men i disse to romanene er naturen fremmed, og det drives rovdrift på den. Hos Nicolaisen Brun i form av et gruveselskap som vil hente ut mineraler og malm i nærheten av hytta der hovedpersonen Paula har søkt tilflukt. Paulas opphold på hytta og i bygdebyen i en nær framtid blir gradvis mer marerittaktig og hallusinatorisk.

Om den skal leses som realisme eller spekulativ fiksjon, står og faller på hvordan man oppfatter romanens hovedmotiv, tredjeelement eller novumet; en mystisk boks som er dukket opp ved Paulas hytte. Hun har søkt tilflukt der for å prøve å komme til hektene etter en traumatisk opplevelse i jobbsammenheng: En pasient hun har investert mye i, har tatt livet av seg, og hun er redd terapien hennes var helt feilslått og at hun kan ha bidratt til det tragiske utfallet. Velger vi å se boksen som noe utenomjordisk er den en slags miniatyrvariant av det tenkende havet/planeten i Stanislaw Lems Solaris (1969). Den virker inn på Paulas psyke, drømmer og minner, og det er som om den prøver å fortelle henne noe. Men den kan også oppfattes helt realistisk. Det dreier seg om et apparat plassert ut av et gruveselskap for å sondere berggrunnen, siden det altså foreligger planer i hyttekommunen om å gjenåpne noen gruveganger.

Ole Petter Arnebergs Hyttebok har også fremmedgjøring fra naturen som et hovedmotiv. Det er en treffende svartkomisk satire over norsk hytteliv i dag eller i en nær framtid. Økende velstand har ført til at bemidlede nordmenn bygger stadig flottere hyttepalasser. Men de blir som bastioner hvor vi stenger oss ute fra naturen heller enn å komme i kontakt med den. Familien som skildres i Arnebergs roman går knapt turer, i alle fall ikke på ski. De bader ikke i vannene eller plukker bær eller sopp. Foreldrene sitter for det meste inne og drikker dyr vin til utsøkte måltider, mens de to tenåringsbarna tilbringer tida innendørs foran skjermer, på sosiale medier eller oppslukt av et dataspill. Det SF-aktige i romanen kommer inn via en av de mest velbrukte tropene i nyere norsk SF – omsorgsroboten, som nylig også i norsk sammenheng er gjentatte ganger skildret i Cathrine Knudsens ruvende gode forfatterskap og i åpningsnovellen «Jeg kan ta vare på Vår» i Julia Martinčičs science fiction-samling Hjertet er en alien (2023).

Pater familias i Arnebergs roman punger ut mange millioner for det siste nye i omsorgsteknologi, en ganske uprøvd prototyp som er ment å lette byrden med å ta seg av familiens begynnende demente bestemor. Roboten, Tusse, blir, for å lette kommunikasjonen med henne, programmert med bestemoras livsanskuelse og verdisett, og når det gjelder hytteliv er hun av den gamle skole. Det skal være skiturer, bærplukking og kaffekos med vafler i solveggen. Når bestemora dør, blir roboten en slags KI-forkvaklet videreføring av henne og de tradisjonelle norske hytteverdiene.

En annen tekst vi synes det er verdt å vise til når det gjelder det norske, steder og natur i ny norsk SF, er novellen «A Lion Roars in Longyearbyen» av Margit Helgadottir i antologien Nordic Visions. The Best of Nordic Specutative Fiction (2023). Som tittelen peker på, er handlingen lagt til Longyearbyen på Svalbard mer enn et århundre fram i tid. Flyktningestrømmer har på grunn av en akselererende klimakrise i årtier gått nordover. Longyearbyen har hatt en enorm befolkningsvekst og blitt en millionby med skyskrapere, en gigantisk flyplass, store festivaler som tiltrekker seg turister fra hele verden, og ikke minst en dyrehage, som har lykkes i å bevare flere utryddingstruede dyrearter. Handlingen kretser om Levi, klodens eneste gjenværende løve født på naturlig vis, det eneste eksisterende genetisk ville rovdyret. De fleste andre dyrene i dyrehagen er blitt til på kunstig vis, gjennom genmanipulering eller kloning. Levi er dermed et ikon for dyrehagen, med titusener av ihuga følgere på sosiale medier. Forviklinger følger.

 

Byen

En annen ambisiøs norsk SF-roman er tvers igjennom urban. Kimæren våkner (2023) av Lina-Marie Ulvestad Halås er satt i et dystopisk, fremtidig Oslo etter 2050. Verdensbyggingen er kanskje noe skissepreget, men med talende elementer som at Oslofjorden er død og at hovedpersonen pendler til jobb i en gondolbane fra bydelen Ekeberg til sentrum. 

Det dystopiske ligger i at klasseskillene er blitt mer markante og et kafkask, ugjennomtrengelig byråkrati, noe hovedpersonen Kim lider under. Hun tilhører prekariatet og har store vanskeligheter med i det hele tatt å komme i kontakt med myndighetene for å få hjelp med de helsemessige problemene hun sliter med. Og da er vi inne på det som er romanens største kvalitet; et virkelig sterk og originalt (i alle fall i norsk SF-sammenheng) novum. Kim er en såkalt kimær. Det er både et fabeldyr og en medisinsk betegnelse for et individ som har i seg fremmed vev, enten fra sin egen eller fra en annen dyreart. For Kims vedkommende gjelder det hele kroppen. Da hun som ung havnet i en trafikkulykke og «døde», fikk hun muligheten til å bli gjenopplivet i en ny kropp gjennom et pioner-forskningsprosjekt. Det ble imidlertid avsluttet etter noen år på grunn av manglende finansiering. Dermed leser vi en dystopisk SF-roman tuftet på det til all tid – eller i alle fall siden Mary Shelleys Frankenstein (1818) – gangbare hovedmotivet vitenskap i beste hensikt på ville veier.

Ellers leverer Bjarne Benjaminsen en klassisk kyberpunk-novelle med Kalles kopier (2023), som i likhet med forgjengeren … som duften av en drøm … kybernetiske fabler (2020) fantaserer rundt de mange møtene mellom menneske, teknologi og virtuelle verdener. Jørn A. Jensens interessante novellesamling Gjenkomst (2018) har også både urbane og apokalyptiske motiver.

 

Statisk versus dynamisk SF

Science fiction, eller bøker som får den merkelappen, er ikke lenger sjelden vare i norske forlagskataloger og bokhandler, og det er gledelig fra vårt perspektiv. Men vi har ved flere tilfeller opplevd at en bok markedsføres som SF, uten å helt være det. Det dreier seg ofte om det vi kan kalle slipstream, hybrider eller det man med den svenske spekulative forfatteren og essayisten Lars Jakobsons begrep kan kalle «mainstream framtidsskildringer». I essayet «Om bord på de stora skeppen» i essay-antologien Stjärnfall (2003), argumenterer han for at fremtidsverdenene må være dynamiske i science fiction, at hierarkier endres, grupper oppstår og løses opp, verdensbilder splintres. Er det liv i kulissene? er et grunnleggende spørsmål han stiller i essayet. Med andre ord: Om man benytter SF-elementer, er det en fordel for boken om man gjør dem dynamiske. Fra vårt perspektiv har det vært en ansporende tanke: At om en bok ønsker å være god, kan den ikke bare sette opp SF-aktige kulisser eller drysse på SF-aktige elementer uten å bruke dem til noe. For det er jo litt rart med en novelle der sjefen er et romvesen eller det står et romfartøy i hagen din uten at noe skjer med det, at det er en del av handlingen eller at romfartøyets eller romvesenets tilstedeværelse i teksten på en eller annen måte er motivert. Det kan fort virke som om realistiske forfattere prøver å gjøre teksten sin mer interessant og eksotisk ved å ha med verdens undergang eller lignende, uten at det egentlig tilfører teksten større litterær kvalitet eller originalitet. Vårt inntrykk er at flere av de nyere bøkene som av norske forlag blir kategorisert som eller omtalt som science fiction eller spekulativ litteratur, opererer med ett enkelt eller noen få fremmedelementer i en ellers helt realistisk orientert og ofte statisk fortelling.

«Fermis paradoks», en av novellene i Anders Bortnes samling Betingelser for liv (2024) kan være symptomatisk i så henseende. Et utenomjordisk eggformet objekt lander et sted i Østerdalen, og etter hvert dukker det opp flere identiske egg andre steder i verden. Objektet er jo et klassisk eksempel på et såkalt «(stor), dum ting» ((big), dumb object), et litt latterliggjørende science fiction-begrep. Et klassisk eksempel er det perfekt sylinderformede objektet som «parkerer» i vårt solsystem i Arthur C. Clarkes Rendezvous With Rama (1973). Det er for symmetrisk til å være en asteroide. Hvor kommer det fra? Et første besøk fra en fremmed sivilisasjon? Dynamikken oppstår i og med at menneskene i boken gjør noe med det store stumme objektet, prøver å finne svar. Vi sender ut en ekspedisjon, borer hull i det som viser seg å være et skrog, utforsker innsiden.

En slik dynamisk dimensjon uteblir derimot i Anders Bortnes fortelling. Det skjer lite eller ingenting med eggene, det antydes bare noen vitenskapelige forsøk på å uteske dem noen hemmeligheter, men alt i alt venter vi bare på at noe skal skje med dem, at de skal sprekke opp, åpenbare seg, noe som ikke skjer i løpet av fortellingen. Resultatet blir, noe også anmelder Nicolai A. Styve påpeker i nett-tidsskriftet Nye Nova (14.07.25), en relativt tam novelle. Det er ikke noe liv i kulissene. Tropen er flat. De mystiske eggene får ikke noen funksjon i fortellingen annet enn å forundre.

Også Julia Martinčič benytter seg av denne tropen i novellen «Dra meg oppover, lys eller lyd» i samlingen Hjertet er en alien (2023). Bortnes og Martinčičs noveller er bemerkelsesverdig like. Hos Martinčič dukker det eggformede objektet opp på et jorde i Ås, et par mil sør for Oslo. Og mye av det samme kan sies om Martinčič novelle som Bortnes: Et mystisk fremmedelement menneskene opplever som opphøyd, men egentlig ikke våger å røre, er ikke tilstrekkelig for å skrive fram en dynamisk science fiction-fortelling. Ellers fikk Julia Martinčičs novellesamling mye oppmerksomhet, fordi den skilte seg ut med et gjennomført fantastisk tildriv. Novellesamlingen er nesten som en liten katalog av science fiction-troper; blant annet omsorgsroboten, virtuell virkelighet versus hverdagslivet, det mystiske egget, hypersøvn og kolonisering av en fremmed planet.

Det er imidlertid mange eksempler på mer dynamisk SF i Norge. Kvævens Raudt støv er en planlagt trilogi det per nå er utgitt to bind av (Raudt støv I fra 2023 og Raudt støv II fra 2024). Dette er militær SF, med handling lagt til år 2060. Det er verdenskrig, og i bind II følger vi en gruppe soldater og kvegdrivere i en liten enklave i det nordlige Australia som strever for å overleve og tilkjempe seg en framtid. Med rikt og nyanserikt språk skildres et vidt spekter av framtidsscenarier, fra tradisjonsrik fedrift, dyr og natur i kontrast til en futuristisk verdenskrig med militær teknologi vi ser spirene til i dag.

Gro Dahles Oransjeriet (Cappelen Damm, 2024) tar også skrittet helt over og skaper en dynamisk verden ut av elementer som det å våkne opp på et romskip på vei for å kolonisere en annen planet og en svært irriterende omsorgsrobot, i Dahles versjon benevnt med det fine nyordet embot. 

 

Indie og selvpublisering

Mye norsk SF kommer ut i indie-og selvpublisering-segmentet. Problemet med disse bøkene er at de blir mindre synlige og tilgjengelige. De har ikke de samme markedsføringsmusklene som bøker utgitt på de store forlagene. De er gjerne trykket i mindre opplag og har begrenset distribusjon. Bibliotekene tar ikke inn bøker som ikke er meldt inn eller kjøpt inn via Innkjøpsordningen, og enkelte av de bøkene vi prøvde å få tak i for å lese, ble heller ikke levert da vi forsøkte å bestille dem gjennom en bokhandlerkjede.

En representant for en ambisiøs science fiction-roman utgitt på eget forlag som har vært godt markedsført og tilgjengelig, er J.E. Bergfjords Cinnabar One (2023). Den handler om gruvedrift på Mars, tukling med menneskelig DNA og en utenomjordisk sivilisasjon på en planet i Barnards Star-systemet seks lysår fra jorda. Denne delen av romanen virker veldig inspirert av Ursula K. Le Guins Skog vil si samfunn (1979). Boka fikk mye god omtale i science fiction-kretser. Bjørn Johnsens Amygdala (2024) kan beskrives som mainstram futurisme som skildrer begynnelsen på en apokalypse. Verdensordenen er i ferd med å bryte sammen, og en gruppe mennesker søker tilflukt på en liten avsides øy på Helgelandskysten.

 

Slipstream og hybrider

Slipstream, hybrider, nærfremtids-SF og hverdagsnær SF går igjen blant norske bøker. Hverdagsnær SF er nært beslektet med undersjangeren nærfremtids-SF, en variant framtidsfortellinger som tidligere nevnte Cathrine Knudsen er en soleklar eksponent for i Norge, blant annet gjennom romanen Den siste hjelperen (2018). I hennes mesterlige romaner befinner vi oss ofte få år inn i fremtiden. Eksempelvis i en norsk bygd i en nær framtid med blant annet genmanipulerte geiter og futuristisk omsorgsteknologi.

Disse undersjangrene er utvilsomt fruktbare måter å skrive seg over i det fantastiske og utvide realismens rammer på. Samtidig kan man lure på om norske forfattere og skjønnlitterære redaksjoner betrakter SF-sjangeren mest som et reservoar man kan hente elementer fra, til å sette inn i en realistisk ramme, men uten å bygge dynamiske fremtidsverdener. 

Å styrke en kritisk samtale rundt science fiction-sjangeren vil bidra til at forfattere skriver bøker uten å bruke de mest intetsigende motivene (egget på jordet!) om og om igjen, men derimot utvikler sjangeren i en norsk kontekst. Siden disse tendensene først er til stede blant norske bøker, hadde det vært klokt av avisene å gi plass til litteraturkritikere med interesse og kunnskap for fabelprosa eller SF. Når SF blir lest og bedømt av realisme-orienterte kritikere, kan dette føre til misforståelser eller velvillighet. Uten et habilt kritikersjikt blir ikke sjangeren utfordret, noe som ville vært viktig for å inspirere og yte forfatterne motstand til å skrive mer ambisiøs og original norsk science fiction.

Tidligere på 2000-tallet har vi kunnet glede oss over flere gode science fiction-romaner med stor variasjon, fra Odd Suréns Den som skriver (2013), via Stig Beite Løkens Drømmelinsene (2018), Bjørn Vatnes Nullingen av Paul Abel, (2018), Gro Dahles Tolv lysår (2021) og ikke minst Mathias Faldbakkens Vi er fem (2020). De har levert solid, ambisiøst og sjangerbevisst i undersjangre som henholdsvis post-pandemi, virtuell virkelighet, dystopi, generasjonsskip og en moderne variant av Golem-myten. Faldbakkens fabelaktige og komiske bok viser hva slags monstrøsiteter du kan skape ved å blande rødleire og kunstgjødsel. Andre bøker som er verdt å nevne er Rannveig Fern Leite Molvens Der skyene begynner (2015), en slags drømmeaktig videreføring av The Drowned World (1962) av J. G. Ballard. I boken bor en mor og en datter i en stadig mer forlatt og forfallen by, kolonisert av fukt og planter. De to siste romanene til Cathrine Knudsen, Den siste hjelperen (2018) og Kjærlighetsfragmentet (2020), finner sted i en nær fremtid, der overvåknings og- omsorgsteknologien vi allerede omgir oss med har beveget seg et par skritt lengre.

Gunnhild Øyehaug er en av de fremste og beste eksponentene for den spekulative litteraturen i Norge. Gjennom hele forfatterskapet har hun hentet fritt og uhemmet fra fantastiske sjangre, også science fiction. Hun er oversatt til en rekke språk og har hatt et betydelig gjennombrudd i USA.

Allerede i debutdiktene hennes dukker det opp en mann i trettiårene som ennå ikke har fått kuttet navlestrengen og en UFO som lander på tunet til en dame. Samlingen Draumeskrivar (2017) består utelukkende av noveller med fantastiske elementer. Romanen Presens maskin (2019) handler om en mor og en datter som lever i parallelle universer. Både en SF-trope og en glimrende metafor for et problematisk mor-datter-forhold. Her kjem sola (2024) kan beskrives som hybrid mellom en portal-fortelling og en romantisk komedie. Øyehaugs fortellinger er gjerne rotfestet i noe realistisk og hverdagslig, men «sporer av» ut i det fantastiske eller drømmeaktige. Dypest sett handler de kanskje om enkeltmenneskers realitetsorientering og fantasi. Samt at de ofte er en lek med kjente litterære, filmiske eller populærkulturelle verk, gjerne framstilt essayistisk eller som tankestrømmer hos de akademisk orienterte hovedpersonene. I Øyehaugs univers er alt mulig, samtidig som fortellingene er velskrevne og snedig og elegant komponert, mer en slags surrealisme eller absurdisme, en utforsking av menneskers forestillingsevne og fantasiliv. Hun utfordrer alle sjangergrenser med sin egen variant av slipstream eller en slags norsk magisk realisme. At ikke mer er skrevet om Øyehaugs forfatterskap fra et spekulativt perspektiv, er et tap for den litterære offentligheten.

 

Fremtidens røde glød

Hva er så fremtiden til norsk SF? Den australske SF-redaktøren Jonathan Strahan skriver i forordet til antologien Edge of Infinity:

 

Forlagsbransjen innen science fiction er en noe morbid subkultur. Den er besatt av døden til SF og SF-utgivelser. Bransjen er så besatt av sin egen død at den setter sin ære i å rapportere, med monoton regelmessighet, at den er døende, kommer til å dø eller at den faktisk har dødd for lenge siden. (Strahan, 2012)

 

Denne tendensen har vært tilstedeværende i norsk SF-kultur også. En defensiv tone knyttet til at sosialrealismens dominans gjør at SF blir sett ned på, at vi lever i en lite sfærisk jordbrukskultur, at de økonomiske vilkårene er vanskelige eller at fantasien rett og slett er å finne på nærmeste likhus. Selv om tilstandsrapportene utvilsomt har hatt noe for seg, og norsk SF har opplevd mange motbakker, mener vi at det er på tide å pensjonere denne forståelsen. Selv om vi fortsatt trenger at både litteraturkritikere og forlag fatter en kunnskapsbasert interesse for SF, er det tydelig at både forfattere og lesere for lengst har kastet seg over romeventyrenes gleder.

Norsk science fiction er nemlig i en merkverdig og delvis uutforsket blomstring. Hva slags fantasifulle vekster og snodige vesener vokser i det næringsrike lyset fra Mars? Margrét Helgadóttir skriver i forordet til Nordic Visions at nordisk spekulativ fiksjon ofte leker med det merkelige og surrealistiske (the weird and surreal). I tillegg mener hun at det er vanskelig å plassere nordiske forfattere innen konkrete sjangre, fordi de ofte blander sammen elementer fra forskjellige sjangre og kanskje til og med skaper sin helt egne stil. I Norge kan dette handle om hvordan den sjangerkryssende arven til Bing & Bringsværd fabelprosa skaper stadig nye generasjoner av uærbødige og eksperimenterende SF-forfattere.

Hva med fremtiden? Mot hvilke solsystemer og galakser er norsk SF på vei? Vi ønsker oss fortsatt samtal hvor vi både tar hard SF og sjangermiks på alvor. Der vi i større grad skriver og tenker rundt hva norske forfattere prøver å si i bøkene sine og hvordan de gestalter det. Både om tilværelsen vi lever i og alt som skal komme.

 

Note:

1  Nybølge-SF (New Wave SF) er en bevegelse innenfor science fiction som startet under Michael Moorcocks redaktørperiode for tidsskriftet New Worlds (1964). Bevegelsen er inspirert av litterær modernisme og kjennetegnes av en høy grad av tematiske og stilistiske eksperimenter, ulikt klassisk SF. Den fjerner seg fra lavlitterære former for SF i masseproduserte tidsskrifter og tar sikte på å være mer litterært kunstferdig.

 

Litteratur:

Alver, Liv Margareth. Oora og Gaios. Gyldendal, 1982.

Alver, Liv Margareth. Natten har fire måner. Gyldendal, 1984.

Andresen, Ellen T. Nova 2000. Nye norske science fiction og fantasy historier. Bok og Magasinforlaget, 2000.

Arneberg, Ole Petter. Hytteliv. Flamme forlag, 2023.

Ballard, J. G. The Drowned World. Berkley Books, 1962.

Benjaminsen, Bjarne. …som duften av en drøm… Kybernetiske fabler. Orkana forlag, 2020.

Benjaminsen, Bjarne. Kalles kopier. Orkana forlag, 2023.

Bergfjord, J.E. Cinnabar One. Kaleri Forlag, 2023.

Berget, Kristin. og når det blir lyst blir det helt fantastisk. Cappelen Damm, 2017.

Bortne, Anders. Betingelser for liv. Tiden, 2024.

Bing, Jon & Bringsværd, Tor Åge. Rundt solen i ring. Lanterne Gyldendal, 1967.

Bing, Jon & Bringsværd, Tor Åge. Og jorden skal beve. 12 noveller om ett tema: en science fiction antologi. Lanterne Gyldendal, 1967.

Bing, Jon og Tor Åge Bringsværd. «Fabelprosa. Science fiction og dens bakgrunn», I: Vinduet, 1967, Vol. 21, s. 83-89.

Bing, Jon & Bringsværd, Tor Åge. «Likhetstegn», etterord i Malstrøm. Norsk science fiction 1972. Gyldendal, 1972. s. 121–2. 

Bing, Jon & Bringsværd, Tor Åge. Malstrøm. Norsk science fiction 1972. Gyldendal, 1972.

Bing, Jon & Bringsværd, Tor Åge (red.). Østenfor sol: 38 fantastiske fortellinger fra hele verden, Vestenfor måne: 56 fantastiske fortellinger fra hele verden, Stella Polaris: Fantastiske fortellinger fra Norden. Den Norske Bokklubben, 1969, 1972 og 1982.

Bing, Jon. Azur – kapteinenes planet. Damm, 1975.

Bing, Jon & Bringsværd, Tor Åge. Dragsug. Ny, norsk science fiction. Lanterne Gyldendal, 1977.
Borge, Nina. Utbryterne. Gyldendal, 2020.

Bringsværd, Tor Åge. «Fantasien er i ferd med å dø», intervju, Aftenposten 16. november 2019.
Broderick, Damien. «Reading sf as a mega-text» (1992). I: Rob Latham (red.) Science Fiction Criticism: An anthology of essential writings. Bloomsbury, 2017, s. 139-148.

Brun, Andrea Nicolaisen. Verden er tegnet med skjelvende hånd. Oktober, 2023.
Clarke, Arthur C. Rendezvous With Rama. Gollancz, 1973.

Dahle, Gro. Tolv lysår. Cappelen Damm, 2021.

Dahle, Gro. Oransjeriet. Cappelen Damm, 2024.

Dekko, Espen. Pyrocumulus. Gyldendal, 2021.

Dillon, Grace L. (red.). Walking the Clouds. An Anthology of Indigenous Science Fiction, The University of Arizona Press, 2012.
Dragseth, Terje. Bella Blu. Håndbok for verdensrommet. Cappelen Damm, 2012.

Enger, Rolf. «Et blaff i horisonten. Et essay om fantastisk litteratur». I: Svolt – det som blir att kan villdyra ete. Skrivekunstakademiet 30 år. Bergen, Vigmostad Bjørke, 2015. s. 161 72.

Enger, Thomas. Enkebyen 1 og 2. Bonnier, 2019 og 2020.

Faldbakken, Knut. Uår Aftenlandet og Uår. Sweetwater. Gyldendal, 1974 og 1976.

Faldbakken, Mathias. Vi er fem. Oktober, 2020.

Forfang, Åsmund. «Realistisk og fantastisk litteratur», i Science fiction fakta og fantasi magasinet, 1972, nr 7-8, s. 18-19. Gjærevold, Einar. «Forord» i Einar Gjærevold (red.). Asterveg. Ny, norsk science fiction og fantasi. Bok og Magasinforlaget, 1989 s. 9–12.

Gaarder, Jostein. Anna: En fabel om klodens klima og miljø. Aschehoug, 2013.

Gjærevold, Einar (red.) Asterveg. Ny norsk science fiction og fantasi. Bok og Magasinforlaget, 1989.

Hansen, Thore. En vind fylt av tusen sommere. Gyldendal, 1994.

Halås, Lina-Marie Ulvestad. Kimæren våkner. Cappelen Damm, 2023.

Helgadóttir, Margrét (red.). Nordic Visions – The Best of Nordic Specutative Fiction. Solaris, 2023.

Hoftun, Sigmund. «Forord», i Malstrøm. Norsk science fiction 1972. Gyldendal, 1972, s. 7 

Ingebrigtsen, Martin. Riv av seg ansiktet. Samlaget, 2018.

Jakobson, Lars; Larsmo, Ola; Sem-Sandberg, Steve. Stjärnfall, essays om SF. Bonnier Essä, 2003.

Jensen, Jørn A. Gjenkomst – noveller. Liv forlag, 2018.

Johnsen, Bjørn. Amygdala. Jerv Forlag, 2024.

Kjærstad, Jan. «Jeg har sett romanens lys», kronikk i Dagbladet 27. november 2000. 

Kjærstad, Jan. Slekters gang. Fortellinger fra et glemt land. Aschehoug, 2015.

Knudsen, Cathrine. Den siste hjelperen. Pelikanen, 2018.

Knudsen, Cathrine. Kjærlighetsfragmentet. Pelikanen, 2020.

Kvæven, Tore. Raudt støv I og II. Samlaget 2023 & 2024.

Lafferty, William, «Forord fra Alternativ Framtid». I: William Lafferty, Merete Morken Andersen og Morten Moi (red.), Vidunderlige nye verden? Tretten noveller fra et framtidig Norge. Gyldendal, 1994, s. 7–15.

Lafferty, William; Andersen, Merete Morken & Moi, Morten (red.), Vidunderlige nye verden? Tretten noveller fra et framtidig Norge. Gyldendal, 1994

Langeland, Morten. Æ æ å. Kolon, 2012.

Le Guin, Ursula K. Skog vil si samfunn. Lanterne, 1979.

Leikvoll, Jan Roar. Fiolinane. Samlaget, 2010.

Lem, Stanisław. Solaris. 1969, ny norsk oversettelse SolumBokvennen, 2021.

Lindberg, Cato. «When Fandom Came to Norway» av Cato Lindberg, Mimosa Nr. 23, 1999, side 18-21 

Lindholm, Audun. «Fra Algernon til Aardvark: Norske science fiction-fanziner på 1970- og 80 tallet». I: Vagant 3/2009. S. 8–17.

Lunde, Maja. Klimakvartetten: Bienes historie, Blå, Przewalskis hest og Drømmen om et tre. Aschehoug, 2015, 2018, 2020 og 2023.

Løken, Stig Beite. Drømmelinsene. Cappelen Dam, 2018.

Martinčič, Julia. Hjertet er en alien. Tiden, 2023.

Martinson, Harry. Aniara. En revy om mennesket i tid og rom. (1956, norsk oversettelse av Espen Stueland, Bokklubben, 2006).

Molven, Rannveig Fern Leite. Der skyene begynner. Cappelen Damm, 2015.

Myhre, Øyvind. «Norsk science fiction», i Science fiction fakta og fantasi-magasinet, 1972, nr. 3-4, side 36.

Myhre, Øyvind. Snøen på Nix Olympica: Fortellinger fra Mars. J. W. Cappelens forlag, 1975.

Myhre, Øyvind. Stjerner over Tharsis: Nye fortellinger fra Mars Bok og Magasinforlaget, 1995.

Myhre, Øyvind. Hell og lykke i Agadan. Kolofon, 2025

Mønster, Louise. (2019). «Skandinavisk sci-fi-poesi: Med særligt henblik på aktuel cli-fi poesi». Passage – Tidsskrift for Litteratur og Kritik, 34(82), 41–59.

Nygårdshaug, Gert. Mino-serien 1-5. Cappelen Damm, 1989-2018.
Rimbereid, Øyvind. SOLARIS korrigert. Gyldendal, 2004.

Ringdahl, Roar. «Norsk science fiction fandom», I: Jon Bing og Tor Åge Bringsværd (red.). Dragsug. Nazar 4. En science fiction-antologi. Gyldendal, 1977. S. 136–50.

Roberts, Adam. Science fiction. The new critical idiom. Routledge, 2006.

Røkkum, Eirik S. Grisens år. Flamme forlag, 2023. 

Schrattenholz, Maria Dorothea. Atlaspunkt. Oktober, 2015.

Schrattenholz, Maria Dorothea. Protosjel. Oktober, 2021.

Simonsen, Frøydis Sollid; Schrattenholz, Maria Dorothea & Rzadkowska, Joanna (red.). En strek gjennom tyngdekraften. Solum Bokvennen, 2022.

Skåden, Sigbjørn. «Om urfolkfuturismer og ominøse lys i landskapet». I: Mellom, tidsskrift for omsett litteratur. Temanummer om feministisk science fiction og andre fiksjoner, nr 1, 2021, side 86-92.

Skåden, Sigbjørn. Fugl. Cappelen Damm, 2019.

Strahan, Jonathan. «Introduction» I: Jonathan Strahan (red.), Edge of Infinity, Solaris Books, 2012. S. 11.

Surén, Odd. Den som skriver. Aschehoug, 2013.

Suvin, Darko. «On the poetics of the science fiction genre» (1968). I: Rob Latham (red.) Science Fiction Criticism: An anthology of essential writings. Bloomsbury, 2017, s. 116-127.

Torkildsen, Terje. Dystopia 1-4. Samlaget, 2009-2014.

Unstad, Elin Viktoria. Vega. Kampen for en ny verden. Cappelen Damm, 2017.

Vatne, Bjørn. Nullingen av Paul Abel. Gyldendal, 2018.

Vatne, Bjørn. Død og oppstandelse. Gyldendal, 2020.

Wandberg, Terje (red.) Siste reis. Ny norsk science fiction og fantasi. Bok og Magasinforlaget, 1983.

Zamjatin, Jevgenij. Vi. (1924, norsk oversettelse av Torgeir Bøhler, SolumBokvennen, 2017).

Øyehaug, Gunnhild. Draumeskrivar. Kolon, 2017.

Øyehaug, Gunnhild. Presens maskin. Kolon, 2019.

Øyehaug, Gunnhild. Her kjem sola. Kolon, 2024.