– Jeg er død, jeg, pappa.
Først trodde jeg at hun mente det som en spøk. – Er det liv i deg, Maja? hadde jeg nettopp spurt, hun satt jo bare der lent mot sofaputene med telefonen lysende i fanget, så ikke på den engang. Stirret bare på det store vinduet ut mot hagen, men i mørket var det ingen hage å se. Kun speilbildet av oss fire på hjørnesofaen i stuen, og filmen som gikk på TV-en uten at noen av oss egentlig fulgte med.
Ida skottet opp fra strikketøyet sitt, hevet et bryn og liksom rynket det andre. – Øh … Hva sa du for noe nå, vennen min?
Langsomt snudde Maja ansiktet mot oss. Som om hun hadde all tid i hele verden.
Hun smilte ikke, akkurat, det var kanskje mer bare det at ansiktet hennes virket så avslappet. Som om alle de trassige, små tenåringsmusklene hadde gitt opp å stramme trekkene hennes i stress og irritasjon.
– Jeg sa: “Jeg er død, jeg, pappa.”
Tonefallet var nøyaktig det samme som for noen sekunder siden. Ikke flatt, akkurat, bare helt uanfektet, som om hun serverte oss en slags saksopplysning, en nyhet som ikke angikk henne selv i det hele tatt.
Ida rettet seg litt opp i armkroken min. Fingertuppene klemte seg hvite mot strikkepinnene. Hun kastet et lynkort, nølende blikk på meg før hun vendte seg mot Maja igjen. – Er det … er dette en sånn TikTok-challenge igjen, Maja?
Men telefonen hennes lå jo bare der i fanget hennes, skjermen var til og med gått i svart.
– Nei, sa Maja. Og så på oss uten den minste følelse i fjeset.
Det strammet seg i magen min. En del av meg hadde lyst til å kjefte på henne, men jeg var jo ikke irritert. Bare urolig. Eller kanskje til og med litt engstelig.
Ida så på meg igjen, engstelig hun også. Det lyste ut av henne at det var min tur nå. Jeg måtte si noe.
Jeg skottet bort på Noah, han hadde ikke fått med seg noen ting der bak iPad-en og de store hodetelefonene.
– Maja … jeg skjønner ikke, prøver du å være morsom nå? sa jeg.
– Nei.
– Men hva … Da skjønner jeg ikke, hva … hva er det du mener, egentlig?
– Du spurte om det var liv i meg, pappa. Og det er ikke liv i meg lenger. Jeg er død nå.
Som én lente Ida og jeg oss fremover i sofaen. Både strikketøyet hennes og telefonen min var fullstendig glemt.
– Hva er det du sier for noe? sa Ida.
– Jeg sier at jeg er død nå, mamma.
Fortrakk ikke en mine. Bare satt der, tom og liksom lett som en dukke.
Noe knøt seg i meg. – Men … men, Maja, hva er det du snakker om, du sitter jo her og … Du sitter jo her med oss, du sitter jo her og snakker med oss, hva er det du prøver å si, jeg skjønner ikke … ?
– Det er ikke jeg som sitter her, pappa. Det er bare kroppen min. Jeg har ikke noen bevissthet lenger, for jeg er død.
Jeg kjente det på Ida, at det flammet opp i henne, hun strammet seg og begynte å bli rød på halsen. – Maja, nå slutter du med dette her, det er ikke noe morsomt!
Og så satt bare Maja der, stille, uanfektet, og så på moren sin med tålmodighet som en eldgammel brønn.
Fra TV-en kom stemmene til Benedict Cumberbatch og Kiera Knightley der de frenetisk var i ferd med endelig å knekke nazistenes Enigma-kode.
Og Maja bare satt der.
– Maja? sa Ida. – Maja, alvorlig talt, vær så snill å holde opp med det der. Kan vi ikke bare ha det litt hyggelig, nå som vi for en gang skyld er hjemme på en lørdagskveld alle sammen?
– Nei, sa Maja.
Jeg kjente Ida begynne å blåse seg opp igjen, så jeg la en hånd på armen hennes. Kjefting ville ikke føre til noe som helst.
For det var noe galt her. Noe galt med Maja. Jeg kjente det i hele meg, en vinter av panikk som frøs seg fra magen og ut gjennom kroppen.
– Maja, sa jeg.
– Ja, sa Maja.
– Hva mente du nå, da mamma spurte om vi kunne ha det litt hyggelig sammen og du sa nei?
– At jeg ikke kan ha det hyggelig.
– Hvor–
Jeg svelget. – Hvorfor kan du ikke ha det hyggelig?
– Fordi jeg ikke har noen bevissthet lenger, og da kan jeg ikke ha det hyggelig heller. Jeg kan ikke ha det på noen måte i det hele tatt.
Dette var ikke noe Maja latet som, jeg kjente det. Noe hadde skjedd med henne. Noe som fikk henne til å si disse meningsløse tingene. Et drypp, kanskje? Et hjerneslag? Skjedde det med barn også?
– Jeg tror … jeg tror kanskje vi skal dra på legevakten, sa jeg.
Ida snudde seg mot meg. Det var noe bebreidende i blikket hennes, som om jeg ved å sette ord på uroen min, hadde gjort hele situasjonen mer virkelig enn den trengte å være.
Hun snudde seg mot Maja igjen. – Tror du at du trenger å dra på legevakten?
– Nei, sa Maja.
– Ok, begynte Ida, men Maja var ikke ferdig med å snakke. – Jeg tror ingenting, jeg, mamma.
Annet enn hodet og øynene, hadde hun ikke rørt en muskel siden jeg spurte om det var liv i henne.
Ida så på meg igjen, rynket brynene mørkt over øyne som lyste i frykt. Så skubbet hun seg bortover sofaen, rundt hjørnet og satte seg inntil Maja. La en hånd på pannen hennes.
– Herregud, vennen min, går det bra med deg? Hva er det for noe?
– Nei, mamma. Det går ikke bra med meg. Det går ikke på noen måte i det hele tatt, for jeg er død.
– Neimen vennen min, du er jo ikke det! Hvordan kan du være død hvis du sitter her og snakker med oss?
Det var noe med å høre Ida si de ordene, de meningsløse ordene, snakke med datteren sin, datteren vår, si til henne, av alle ting, av alle ting i hele verden, å måtte si til henne at hun ikke var død. Noe bare vrengte seg i meg, kjente en klump i brystet som ville ut, ut gjennom tårekanalene, den presset på. Hånden min skalv, fant mobilen. Jeg klemte den hardt, roet meg ned.
– Det er ikke egentlig noe jeg her som snakker med dere, hørte jeg Maja si. – Jeg rakk aldri å lære helt hvordan hjerneceller fungerer, men det er i hvert fall sånn kroppen min gjør ting nå. Det bare går sånn strøm eller noe gjennom hjernecellene her inne, og da snakker munnen min, eller så gjør kroppen min andre ting. Det er bare det, egentlig. Jeg har ikke noen bevissthet lenger. Alt går bare av seg selv.
– Er det som skjer?
Noah hadde hektet hodetelefonene av ørene, noe billig elektronisk pling-plong pep ut av dem, skrapte i sur dissonans mot den dramatiske musikken fra TV-en. Han kikket opp på lillesøsteren sin med en halvinteressert mine.
– Øh … Maja føler seg bare ikke helt bra, sa jeg, og visste hva som ville komme, hva hun ville si, at hun ville rette på meg, si at hun ikke følte noen ting i det hele tatt.
Men hun sa ingenting.
– Er det noe farlig? sa Noah. Blikket hans var på meg nå. Fortsatt ganske uinteressert, men det hendte han kunne være oppvakt, han plukket lett opp hvordan jeg følte meg, så jeg klemte hardere rundt telefonen og roet ned et hakk til og smilte.
– Nei da, det går nok bra. Hun har nok bare et lite illebefinnende, det går over.
– Ok, sa Noah. Han kikket bort på TV-en, så på fjernkontrollen på bordet. Satte seg litt opp, pekte på den. – Skal jeg sette på pause, eller?
– Nei da, nei da, jeg –
– Espen! sa Ida.
– Ja, sa jeg, snudde meg mot henne igjen.
– Hun puster ikke.
Jeg stivnet. – Hæ?
– Hun puster ikke! Hun puster ikke, Espen, hun har sluttet å puste!
Ida grep henne om skuldrene, ristet henne.
Maja pustet ikke. Begynte å bli blå i ansiktet.
Ida ristet. – MAJA! MAJA! Hva er det for noe, du må puste, Maja, du må –
Plutselig trakk Maja pusten igjen, som om noen åpnet en ballong i baklengsfilm.
Ellers rørte hun ikke en muskel.
– Herregud, vennen min! sa Ida, jeg kjente panikken smelte av henne. – Hva var det der, hvorfor sluttet du å puste?
– Fordi jeg er død.
– Hæ? sa Noah.
Maja snudde de uttrykksløse øynene mot broren sin. – Jeg sa: “Fordi jeg er død.”
Noah la iPad-en til side i sofaen. Blikket hans vaklet mellom Ida og meg. Jeg kjente hvordan oppmerksomheten hans varsomt spredte seg ut i rommet, som en speider i et brått ukjent landskap. Lente seg frem. Så på Maja, på Ida, på meg.
Jeg trakk på skuldrene. – Ja, det er bare … Maja bare føler seg ikke helt bra. Ikke tenk på det du, Noah, vi finner ut –
– Hun puster ikke igjen.
Han hadde rett. Maja hadde sluttet å puste. Frykten rykket meg opp av sofaen, dyttet meg de to skrittene mot Maja og Ida. Ida hadde begynt å klappe håndflaten mot kinnet hennes. – Maja! Maja! MAJA DU MÅ PUSTE MAJA! MAJA!
Og plutselig, akkurat som for noen sekunder siden, trakk hun pusten igjen og panikken slapp hos både Ida og meg. Jeg pustet selv, satte meg ned igjen så vi hadde Maja mellom oss.
– Hva er det som skjer, Maja, hvorfor driver du og holder pusten? sa Ida.
– Jeg holder ikke pusten. Jeg bare puster ikke.
– Men hvorfor puster du ikke? sa Ida.
– Fordi jeg er død.
Jeg skottet fort bort på Noah. Han satt helt stille, fremoverlent med albuene på knærne. Blikket hans nærmest slukte søsteren. En liten fure hadde dukket opp i pannen hans, klemt frem mellom øyenbrynene. – Pappa? sa han, men jeg løftet en finger for å be ham vente.
Maja satt der akkurat som før. Hendene hvilte slapt på sofasetet, mobilen lå i fanget, ansiktet åpent, tomt og livsløst.
– M-men du puster jo nå? sa jeg. – Så … da vet du at du ikke er død, ikke sant?
– Nei, pappa. Jeg vet ingenting, og det er nettopp fordi jeg er død. Men jeg må bruke luft når jeg svarer på det dere spør om, så da må jeg puste også.
Noe brast for Ida. Hun tok seg til munnen, ansiktet hennes drog seg sammen, og det glinset i de spill åpne øynene. Hun lagde ikke en lyd, klarte det sikkert ikke engang.
– Pappa? sa Noah.
Jeg prøvde å tenke, men alt var bare kaos inni meg. Vi måtte komme oss til legevakten, til noen som skjønte hva det var som var galt med lille jenta mi og kunne hjelpe henne, hjelpe oss, var det min skyld, hadde jeg gjort noe? Ikke gjort noe? Hadde det med … hadde det med drikkingen min å gjøre, men det var jo så lenge siden nå, mange år siden, jeg hadde jo sluttet for lengst og bare vært der for henne, vært der for både Maja og Noah og, ja, for Ida også, det var jo alt jeg hadde gjort i mange, mange år nå, bare vært der for dem, for henne, det kunne da ikke være min skyld, dette, men …
Idas øyne var kuler av frykt.
Det var ikke min skyld. Men det var mitt ansvar. Jeg måtte gjøre noe. Ikke bare for Maja, men for Ida også. Måtte vise henne at jeg var mann nok til å ta vare på familien min.
– Pappa, sa Noah. – Hun … hun er jo ikke der.
Og da stivnet Ida helt, trakk seg langsomt unna datteren sin som om hun var blitt livredd for henne.
Hun hadde sluttet å puste igjen. Uten å tenke sa jeg: – Pust, Maja!
Og så begynte hun å puste igjen.
Og da skjønte jeg noe.
– Maja, jeg vil at du skal puste hele tiden, sa jeg. – Ikke bare når du snakker, men hele tiden.
Jeg så ikke på Ida, klarte det ikke. Sa bare til Maja det jeg måtte.
– Jeg vil at du skal puste sånn som du gjorde da du var levende.
#
Hun gjorde som jeg sa, heldigvis. Men hun gjorde ikke noe annet. Ingenting annet enn det vi sa hun skulle gjøre, eller spurte om. Hun blunket ikke engang før jeg ba henne gjøre også dét sånn som hun gjorde da hun var levende.
Som om det ikke var noe inne bak øynene hennes som kunne sette i gang noe, som ville noe, som trengte noe. Alt måtte komme fra oss, vi måtte sparke i gang hver eneste nevrologiske prosess som fikk kroppen hennes til å gjøre noenting som helst. Og hele tiden insisterte hun på – eller, insisterte blir feil, hun var jo ikke insisterende på noen måte, bare gjentok gang etter gang med det samme likegyldige tonefallet: “Jeg er død, jeg.”
Ida kjempet med seg selv hele tiden. Hun var så redd, det lå som en usynlig dis i luften rundt henne. Mest av alt var hun redd fordi hun ikke forsto, fordi hun ikke hadde noen kategori å putte det i, hva enn det var som hadde skjedd eller holdt på å skje med datteren vår. Det sprengte alle de sirlige oppsatte rammene som Ida, og mer og mer også jeg, levde livet innenfor. Det fantes ikke noe manus for dette. Ida fungerte bedre når hun hadde nettopp det: et manus, en oppskrift, en løype å følge. Da kunne hun få til det utroligste. Men med en gang hun stod overfor noe ukjent, en krise som hun ikke hadde planlagt for på forhånd, så gikk det meste i stå.
Jeg var omvendt. Ingenting stresset meg mer enn forventninger, at andre visste hva som var riktig av meg å gjøre i en gitt situasjon, mens jeg selv ikke hadde den fjerneste peil. Sånn hadde det alltid vært for meg, følelsen av at folk visste noe jeg ikke visste, og at jeg måtte fake meg gjennom alle mulige slags situasjoner, suge til meg alle hint om hva som var det riktige å gjøre, og så prøve etter beste evne å treffe.
Men når det ukjente skjedde, når alle forventninger og all normalitet bare ble blåst ut av vinduet og krisen trådte frem i alt sitt befriende kaos, da var jeg kongen. Da vi gikk oss bort i marka eller da kontoret ble covid-stengt eller da Noah kjøpte hamster uten å be om lov. Da var det ikke lenger noen hemmelige regler å bryte, noen hemmelige forventninger å skuffe, da var alt lov, og enda mer var mulig. Det var nesten som å være full igjen.
Men bare nesten. For i fylla hadde jeg aldri vært redd. Det var jeg nå, til tross for at jeg stod bedre i situasjonen enn Ida gjorde.
Det ble til at Ida ringte legevakten mens jeg fotfulgte Maja opp trappen. Jeg hadde bedt henne om å gå på badet, og hun hadde reist seg fra sofaen som om noen bare rettet ut knærne og hoftene hennes, som en dukke. Telefonen hennes hadde bare sklidd av fanget ned på gulvet. Så hadde hun gått gjennom stuen som en søvngjenger. Ikke med armene foran seg sånn som folk tror at søvngjengere går, nei, de hang bare rett ned som på en zombie. Langsomme skritt, hun hadde hatt all tid i hele verden.
Sånn som en trettenåring skulle ha hatt mens hun fortsatt levde.
Jeg fulgte etter henne opp trappen og ble stående utenfor den åpne døren da hun gikk inn på badet. Jeg ba henne pusse tennene, og hun gjorde det. Jeg ba henne skylle munnen, og hun gjorde det. Jeg ba henne bruke tanntråd, og hun gjorde det.
– Må du på do?
– Jeg må ingenting, jeg.
– Jeg vil gjerne at du tisser likevel, og tørker deg etterpå. Og vasker hendene.
Hun sa ingenting, bare stod der og så på meg.
– Ja, jeg lukker døren først, altså, sa jeg.
– Nei, sa hun.
– Hva … vil du tisse mens … med døren åpen?
– Jeg vil ingenting, jeg. Men jeg har begynt å tisse nå.
Først da så jeg den mørke flekken, kjente den sure eimen.
– Slutt å tisse nå, sa jeg. Hodet mitt tenkte klart, men det kjentes som at det lå der og fløt oppå en stormete suppe av skam og frykt og sinne og stakkars, stakkars, stakkars lille jenta mi hva er det som skjer med deg? – Når jeg lukker døren, Maja, så vil jeg at du tar av deg buksen og trusen og setter deg på do …
Jeg sjekket, dolokket var åpent og setet nede. – Og så tisser du ferdig, sånn som du gjorde da du var levende. Så vil jeg at du trekker ned, og at du legger buksen og trusen i skittentøyskurven, og tar av deg resten av klærne dine og tar en dusj sånn som du gjorde da du var levende. Kanskje bare litt kortere. Og så vil jeg at du tørker deg med håndkleet ditt og henger håndkleet tilbake på knaggen din og tar på deg t-skjorten og pysjbuksen som jeg kommer til å legge rett innenfor døren her. Og så vil jeg at du går inn på rommet ditt og legger deg i sengen din. Ok?
– Ok, pappa.
Det gikk heldigvis ganske greit etter planen. Ti nervepirrende minutter med lukket baderomsdør, så gikk dørhåndtaket ned og hun kom ut. Så ikke på meg engang, bare gikk forbi i t-skjorte og pysjbukse, inn på rommet sitt. Jeg hadde vært forutseende nok til å brette dynen til side så hun ikke skulle legge seg oppå den. Idet jeg skulle til å pakke den over henne, hørte jeg Idas stemme bak meg.
– K-kan jeg gjøre det?
Hun stod der med telefonen presset mot brystet og en følelse i ansiktet som var nesten helt uutholdelig vond å se på. Det var den samme følelsen som skylte rundt inni meg selv, der nede i brystet mitt.
– Ja, selvfølgelig, sa jeg, og Ida kom inn og pakket dynen rundt Majas kropp. Hun pleide alltid å sove på siden. Nå lå hun på ryggen med armene strake og stirret tomt opp i taket.
Ida ble sittende litt på sengekanten, strøk hånden opp og ned over dynen der armen til Maja lå gjemt. Stirret ned i gulvet.
– God n–, begynte Ida, men kom ikke lenger. Jeg støttet henne ut av rommet, slukket lyset, kastet et siste blikk på Maja idet jeg skulle til å stenge døren. I skinnet fra månen og gatelyktene så jeg øynene hennes. De stirret opp på ingenting.
– Lukk øynene, Maja, sa jeg. Hun lukket øynene.
Jeg lot døren stå åpen og fulgte Ida ned på kjøkkenet.
Noah satt ved kjøkkenbordet, så opp fra telefonen da vi kom inn. – Går det bra med henne eller?
– Jada, jada, det går bra, sa jeg.
Han så på Ida. Hun smilte blodsprengt, bevrende på randen av gråt.
– Går det bra med deg eller, mamma?
– Åååh. Jeg vet ikke helt, jeg, gutten min. Jo. Joda. Det skal gå bra. Jeg bare blir litt … Jeg bare liker det ikke når vi ikke helt vet hva som er med … med henne, vet du.
Jeg trakk ut en stol for Ida, og hun satte seg ned. Jeg tappet et glass vann og satte det på bordet foran henne, strøk henne over skulderen og satte meg ned jeg også.
– Takk, sa Ida, grep om telefonen sin med begge hender.
– Det var jo liksom som … hun var jo liksom bare helt borte! sa Noah.
Han følte det nok sånn som jeg gjorde. For meg utstråler alle folk en slags vilje, den skinner gjennom i alt de sier og ikke sier, i hvordan de fører seg, hva de ser på, hvordan musklene i ansiktet danser. Her og nå, for eksempel, kunne jeg kjenne hvordan Noah ville være til nytte, ville hjelpe oss og mest av alt søsteren sin, men han visste ikke hvordan, så omsorgen hans famlet rundt der mellom oss uten å finne noe å gripe fatt i. Og Ida? Ida trengte bare å vite nøyaktig hva som var galt, sånn at hun hadde noe å styre etter. Akkurat nå var hun som i en seilbåt på blikkstille vann, åreløs og rådvill. Det var merkelig godt å kjenne hvordan hun trengte meg.
Men med Maja hadde jeg ikke kjent noe sånt siden jeg spurte om det var liv i henne. Ingenting.
– Ja, sa jeg. – Men vi finner nok ut av det. Nå har hun lagt seg, i hvert fall, og det er jo ikke noe … noe akutt, ser det ut til, så vi finner nok ut av det. Hva sa de på legevakten?
Ida stirret på vannglasset, jeg kunne kjenne at hun kjempet for å ta seg sammen. – Ååh … Ikke så mye, egentlig. De … de sa det sikkert gikk bra, at vi heller fikk ringe igjen i morgen hvis hun ikke blir bedre.
Det var mer der, jeg kjente det. Det gjorde sikkert Noah også, men hva enn det var, så ville ikke Ida belemre ham med det nå. Og der, i forholdet til sønnen vår, hadde jeg full tillit til dømmekraften hennes. Der var fremdeles rammene tydelige for henne, grensen mellom hva som hørte hele familien til og hva som var forbeholdt oss voksne. Det der var ikke alltid like klart for meg, i hvert fall ikke i det daglige, men jeg hadde lært av Ida hvor viktig det var å respektere de grensene likevel, og å la henne ta litt ledelsen når jeg selv stod i fare for å plumpe uti.
Og det som Ida hadde å si nå, det var altså ikke for Noahs ører.
– Det er sikkert lurt, sa jeg. – Går det greit med deg da, Noah?
– Jeg veit ikke jeg, ass. Synes det er litt stress egentlig.
– Det skjønner jeg. Kanskje du bare skal prøve å slappe av litt? Det er jo ikke så mye vi får gjort nå uansett, og da kan du jo kanskje bli med hvis vi drar til legevakten i morgen?
Han så på oss, kjeven gikk litt fra side til side. Han likte ikke dette, plukket selvfølgelig opp at Ida og jeg hadde noe å snakke om som han ikke fikk høre. – Er det noe gærent, eller?
– Det –, begynte jeg, men Ida kom meg i forkjøpet.
– Det er jo det, men det er ikke noe farlig, Noah. Det er ikke noe å bekymre seg om.
– Dere virker jo ganske bekymra, da.
Hun smilte. – Vi er foreldrene hennes, Noah, vi bekymrer oss om alt mulig, vi. Men det trenger ikke du å gjøre, ikke akkurat nå, i hvert fall.
– Men det var jo som hun ikke var der i det hele –
– NOAH!
Hun smalt telefonen i bordplaten så vannglasset veltet. Jeg var på bena med tørkepapir i hendene før noen av dem fikk summet seg.
– Unnskyld, sa Ida. – Jeg bare … Jeg bare er litt sliten, ok? Det var ikke meningen å kjefte, altså, unnskyld.
– Det går bra, sa Noah.
– Åh. Unnskyld, altså.
– Det går bra, mamma. Jeg bare går og spiller litt, jeg, så legger jeg meg etter det.
– Ok. Takk, vennen min.
– Takk, Noah, sa jeg, og han gikk mot døren til stuen.
– Si fra hvis det er noe, da.
– Det gjør vi, vet du.
Han lukket døren. Bordet var tørt igjen, og Ida og jeg var alene.
– Hva sa de? spurte jeg.
Ida stirret på telefonen i hendene hennes. – Fader … jeg tror jeg knuste skjermen.
– Ida.
Hun lukket øynene, pustet tungt. Åpnet dem igjen, festet blikket på vannglasset. Det var fortsatt fullt. – Nei, altså … de sa at … de sa at det jo ikke hørtes ut som om hun var i noen umiddelbar fare, akkurat, og at vi bare fikk holde øye med henne i natt. Sikkert noe psykologisk, sa de, så ja. Sånn som jeg sa til Noah. De tenkte det var best om vi bare får en time hos fastlegen hennes til uka, og at vi godt kunne komme til dem i morgen hvis hun ikke er bedre.
– Men …?
– Men så, ja … Så fortalte jeg dem om det med pustingen, at hun … at hun ikke pustet, at hun bare gjorde det når hun skulle svare oss. Og … og etter at du hadde bedt henne om å gjøre det hele tiden, sånn som …
Jeg la hendene mine rundt hennes, kjente hvordan de strammet seg rundt telefonen.
– Ååh, sa Ida, lirket løs en hånd for å tørke en tåre.
– Det går bra, sa jeg. – Hva sa de da?
– Nei, at … de sa at … eller, de begynte å spørre en masse. Om hun … om hun fortsatte å puste sånn som hun hadde fått beskjed om, hvordan det var med andre ting, om hun … om hun blunket, og hun gjorde jo ikke det heller, ikke før du sa til henne at hun skulle gjøre det. Så de var … de var veldig interessert i alt det der, da. At hun … at hun bare gjorde det vi ba henne om å gjøre og ikke noe annet.
– Ok. Vet du hvorfor de var så interessert i akkurat det?
Hun så på meg. Uroen stakk i blikket hennes. Hendene var kalde.
– Espen, jeg … jeg tror det har skjedd med noen andre også. Og jeg tror kanskje ikke det gikk så bra.
Angsten knep til som en tang.
– Hva … hva mener du?
– Jeg tror noen sluttet å puste og ikke begynte igjen.
#
Vi bestemte oss for å sove på skift. Jeg ryddet en bylt med Majas klær bort fra den store og upraktiske kurvstolen i rommet hennes og satte meg der for å holde vakt. Gikk et par turer innom rommet til Noah, snek døren opp og kikket inn. Første gang var han fremdeles våken, på telefonen, selvfølgelig. Prøvde halvhjertet å gjemme den bort, men jeg var bare lettet og lot som at jeg ikke hadde sett den. Sa bare god natt igjen, lot døren hans stå på gløtt. Andre gang jeg sjekket innom, lå han og snorket.
Ellers satt jeg inne hos Maja og så på henne i det fargeløse lyset fra natten utenfor vinduet. Helt stille, lå hun, på ryggen med armene strakt langs sidene. Pustet jevnt gjennom nesen, holdt øynene lukket. Sov hun? Det så jo sånn ut, på en måte, i hvert fall. Men så lå hun jo der så stiv også, så kunstig stiv, som et … Ja, ikke sant. Som et lik. Men sov hun? Gav det spørsmålet i det hele tatt mening?
Sittende der i kurvstolen, i stillheten, kom i hvert fall min egen trøtthet sigende innpå. Lyset fra mobilskjermen holdt den litt unna, men det var vanskelig å la meg gripe av alt som skrollet forbi under tommelen. Ingenting betydde noe mot det som hadde skjedd med Maja. Og hvis det var sånn som Ida mistenkte, at noe liknende hadde rammet noen andre også, så var det i hvert fall ingen spor av det i feeden min. Jeg prøvde å søke litt også, men fant ingenting av nytte. Så var det tilbake til skrollingen, men den gav meg fremdeles ingenting, verken løsninger eller ro. Kroppen min skrek etter sprit.
Etter fire lange timer, kun avbrutt av de to kjappe innsjekkene med Noah, reiste jeg meg fra kurvstolen. Jeg kunne selvfølgelig ha blitt sittende der hele natten, bare tatt meg et par kopper kaffe og en benstrekk ute i nattekulden for å holde meg våken, sånn at Ida kunne fortsette å sove. Hun trengte det sikkert, og i denne udefinerte situasjonen hadde hun uansett ingen regler å irettesette meg utifra. Men ingen av oss visste hva morgendagen ville kreve, så det var nok lurt om jeg også fikk meg litt søvn uansett.
I døren snudde jeg meg og så på Maja igjen. Hun pustet fortsatt. Skulle jeg si noe til henne? Spørre om hun sov? Verdens dummeste spørsmål, for det har jo uansett bare ett svar. Jeg smilte av den tåpelige ideen, men smilet stivnet. For verdens dummeste spørsmål hadde jo faktisk et litt annet svar hvis det kom fra Maja nå.
Først da slo det inn, som en slegge i magen: Hva om det var sant? Hva om hun faktisk ikke hadde noen bevissthet lenger, alt hun gjorde bare var reflekser? Hva om lille jenta mi ikke var der inne i det hele tatt?
Bena mine drog meg bort til sengekanten hennes, jeg falt på kne og kjente verden dra seg sammen til ett eneste fryktsomt punkt, og det punktet var fjeset hennes. De lette fregnene over neseryggen, øyenbrynene som pekte slakt oppover mot hverandre, de gode, runde kinnene som hun delte med moren sin. Herregud, så mye liv som hørte hjemme i det fjeset, alt det hadde ledd og grått og himlet med tenåringsøynene sine. Nå var det bare en dødsmaske.
Nei. Jeg kunne ikke tillate meg å tenke sånn, kunne ikke la det jeg fryktet og følte få piple opp og forgifte tankene mine. Jeg måtte være klar, nå, jeg måtte styre familien gjennom dette og finne en måte å gjøre Maja frisk igjen på.
Så jeg strøk henne bare litt gjennom håret, kysset pannen hennes og hvisket: – Sov godt, vennen min.
– Jeg kan ikke sove, pappa, for jeg er død.
Jeg reiste meg sakte, kjente beina skjelve. Knuget telefonen i hånden. Snudde om og gikk ut.
Kunne det være at Noah hadde gjemt bort noe alkohol på rommet sitt? Jeg visste jo at han drakk på fest, han hadde jo kommet full hjem et par ganger det siste året. Jeg stoppet opp ved døren hans, hørte ham snorke.
Så Noah levde i hvert fall fortsatt. Og han kunne ikke ha en alkis til far. Og i hvert fall ikke en alkis som stjal fra ham.
Jeg gikk mot døren til mitt og Idas rom, den eneste av de tre som var stengt i natt. Da jeg innså dét, slo panikken gjennom meg. Ida! Hva om denne helvetes sykdommen rammet voksne også, hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det hvorfor hadde jeg ikke sjekket hvordan det gikk med Ida hvorfor hadde jeg ikke sjekket om hun pustet tenk om –
Jeg drog opp døren. Mobilskjermen lyste opp ansiktet hennes nedenfra, sånn som vi gjorde med lommelykter da vi var små, når vi skulle skremme hverandre.
Ja, hun så ut som et spøkelse. Men hun var levende.
– Hva er det som har skjedd? sa hun, skrekken hennes veltet mot meg som en bølge.
– Ingenting! Ingenting, vennen min, jeg bare … hun er bare helt rolig, det har gått helt fint.
– Sover hun?
– Æh … Det er … det er vanskelig å si. Har du sovet, da?
Et svakt smil, som en liten ventil for frykten hennes. – Litt. Skulle bare ønske at jeg aldri hadde sluttet å røyke.
Jeg smilte også. – Blir ikke helt det samme med strikkingen?
– Heh. Nei. Det gjør jo ikke det. Går det bra med deg, eller?
Jeg visste hva hun egentlig spurte om. – Joda. Kan godt ta et par timer til, hvis du vil det?
– Nei, nei, det er min tur nå. Legg deg og sov litt, du, så tar jeg og passer på.
– Ok. Er du sikker?
Hun løftet dynen og vippet bena ned på gulvet. Til vanlig sov vi nakne begge to, men nå hadde hun på seg både joggebukse og t-skjorte. Klar for alt. – Jada, jeg tror ikke jeg får sove så mye mer uansett.
Hun reiste seg opp, jeg tok et skritt mot henne, vi slo armene om hverandre og klamret, begge skipbrudne, begge hverandres drivved.
– Det kommer til å gå bra, vennen min, sa jeg.
– Mm. Legevakten i morgen?
– Legevakten i morgen.
– Ok.
Sakte lot vi hverandre gå. Jeg satte meg ned på sengen og tok av meg sokkene, Ida stakk telefonen i joggebukselommen og la hånden på dørhåndtaket. – Sov godt, da, vennen min, sa hun.
– Sov g– … Hehe. Takk, vennen min, sa jeg og smilte igjen. – Men du, kanskje … Jeg tror det er best om du bare er veldig stille der inne med Maja. Ikke … ikke si så mye til henne, kanskje. I tilfelle hun faktisk sover.
Jeg kunne knapt se ansiktet til Ida der i mørket, men jeg kjente det på silhuetten hennes. Hvordan den stivnet, hvordan hun ble dratt inn i marerittet hun ikke kunne kontrollere.
– Ok, sa hun bare, åpnet døren, gikk ut, lukket den igjen.
#
Telefonalarmen vekket meg klokken syv neste morgen. Hånden min famlet over nattbordet, fant mobilen og fikk skrudd den av. Så husket jeg at det var søndag, jeg måtte ha satt på alarmen ved en feil. Jeg rullet meg over på siden for å legge armen rundt Ida, men hun var ikke der.
Så husket jeg hvorfor.
Skrekken ilte gjennom kroppen min, vekket meg skikkelig. Jeg satte meg opp, drog på meg buksen og T-skjorten fra dagen før og gjorde mitt beste for ikke å storme til døren, men gå rolig over gulvet så knirkene i kjøkkentaket ikke skulle skremme Ida eller Noah hvis de allerede var oppe.
Jeg åpnet døren, og lukten av nytrukket kaffe fylte luften. Fra trappen ned til første etasje kom noe klassisk musikk jeg ikke kjente, duret fra avtrekksviften, latter.
Den kjente jeg.
Døren til Majas rom stod åpen. Sengen var tom og oppredd. Jeg tvang meg selv til å gå på badet først, på do, vaske hendene, tørke dem. Håpe at dette ikke var en drøm. Åpne baderomsdøren, kaffelukt og musikk og småprat der nedenfra. Ut i gangen, jogge ned trappen, latter igjen, ned i stuen, inn på kjøkkenet.
Ida stod ved komfyren og stekte egg og bacon. Maja satt ved frokostbordet med en kopp te. Hun så opp meg, strålte. – God morgen, pappa! sa hun og gliste. Hva enn det var hun og Ida hadde spøkt om nettopp nå, så glødet det fremdeles i henne.
Det kjentes som om en isklump inni meg plutselig fordampet.
Ida smilte over skulderen. – God mo-orgen, nesten sang hun.
Så lettet at jeg nesten svevde.
– Hei hei, god morgen! sa jeg.
– Vil du ha kaffe, pappa? sa Maja og spratt opp av stolen sin. Hva enn det var som hadde skjedd kvelden før, så hadde det gjort gode ting med humøret hennes.
– Eh, ja takk, sa jeg. – Hvis du byr, så.
– Er dere som betaler, da! Jeg er bare servitør, jeg, sa Maja. Så lo hun igjen, og Ida med, og jeg klarte ikke holde meg jeg heller. Det brast ut av meg, først et par latterstøt, så et hikst idet det siste av pappaangsten slapp taket. Jeg badet i boblende lettelse.
Maja helte opp en kopp fra presskannen og satte den på bordet foran den faste plassen min.
– Tusen takk, sa jeg og satte meg ned.
Takk for at det hadde gått bra. Takk for at jenta mi var akkurat som før igjen.
Hun la armene om halsen min og gav meg en bakfraklem. – Vær så god, snille pappaen min.
Nesten som før, i hvert fall.
– Så godt det lukter her, da, sa jeg, mest for å få Ida til å se på meg. Det virket.
– Får håpe det smaker godt også, sa hun og smilte. Jeg løftet øyenbrynene i et stille spørsmål, hun nikket kort. – Maja, kan du gå og vekke broren din? Si at han må komme seg opp nå hvis han skal ha egg.
– Jess, sa Maja og småsprang ut i stuen og opp trappen.
– Jeg vet ikke helt hva som skjedde, sa Ida og lempet egg fra pannen over på tallerknene våre. – Først lå hun bare helt stiv på ryggen, jeg kunne ikke se om hun faktisk sov engang. Men etter en time eller noe sånt så var det bare som om hun … hun slappet av, da. Trillet over på siden og begynte å puste mye roligere, lagde sovelyder og sånn. Og så våknet hun for en halvtime siden, kanskje, og da …
Hun trakk på skuldrene, veivet stekespaden rundt et par ganger som en tryllestav. – Da var hun bare helt fin igjen.
– Herregud, så bra da. Så slipper vi legevakten også, og alt det maset der.
– Ikke sant?
– Men har hun sagt noe? Om hva det var, de greiene i går?
– Nei, egentlig ikke. Jeg har ikke spurt henne heller, tenkte det var greit å kanskje bare ta det når du var oppe også.
– Noah da?
– Det går nok helt bra, han kommer jo til å lure, han også. Og hun kommer vel uansett til å si det samme til ham som til oss, like greit at vi tar det felles, tror du ikke det?
Sånne ting visste Ida best, så jo. – Joda, sikkert bra det, sa jeg, tok en slurk. – Herregud, så bra at det gikk bra.
Ida smilte, byttet stekepanne og begynte å servere bacon.
Jeg hørte føttene til Maja i synkoperte sprang ned trappen. Sekunder senere var hun tilbake på kjøkkenet, full av energi. – Han kommer nå, sa hun. – Så godt det lukter her da!
Så rart. Hun hadde jo egentlig aldri vært noe særlig til morgenperson, enda mindre etter at puberteten satte inn. Treg til å stå opp, søvnig og innesluttet. Nå var det som om solen skinte i henne.
– Hehe, ja. Får håpe det smaker godt også, sa Ida, la det siste av baconet på Noahs tallerken og satte den tomme pannen på en avskrudd kokeplate. – NOAH! ropte hun ut mot trappen. – KOMMER DU?
– Jaa. Jeg kommer, hørte vi der oppe fra, og så skrittene hans, tunge og langsomme inn på badet. Suset i rørene da han trakk ned, da han vasket seg, så skrittene hans igjen, ned trappen.
I mellomtiden hadde Maja satt ut juice og pålegg, og nå plumpet hun ned på stolen sin og la hendene om tekoppen sånn som hun pleide å gjøre for å varme dem. – Mmm, sa hun, lukket øynene og smilte og løftet koppen til munnen, tok en slurk. – Mmm.
Plutselig tenkte jeg på filmen Alien, scenen der rollefiguren til John Hurt sitter og spiser sammen med resten av mannskapet etter å ha våknet fra sitt monsterinduserte koma. Presset det vekk.
Noah kom inn.
– God morgen! sa Ida.
– Hei, sa Noah.
– Hei, Noah, sa jeg. – Sovet greit?
Jeg kjente noe nølende i ham, noe prøvende. – Jada, sa han, og satte seg ned. Ida gjorde det samme. – Har sovet bra, jeg. Hva med dere da?
Han så på oss etter tur. Ida og jeg så på hverandre. Hun smilte, og jeg speilet det. – Litt av og på, sa jeg. – Det … ja, det ble jo litt rart i går kveld.
– Ja, det ble jo det, sa Ida. – Maja, har du lyst til å fortelle oss hva det der var for noe, egentlig, det i går kveld? Og bare spis, altså dere, ellers blir det kaldt.
Jeg saltet egget og gjorde som hun sa, tok en rik og deilig munnfull. Noah pirket litt med gaffelen i baconet, tok en beskjeden slurk av juicen sin. Maja gjøv løs på maten, og samtidig satte hun i gang å fortelle. – Mmjam, mjeg … mmm … jeg fikk en sånn – mm – mmfjøfhmmulmuh-muhm – mm –
Ida lo. – Hehe, ta det litt med ro du, Maja. Det går ikke så bra å snakke og spise samtidig, vet du. Én ting av gangen.
Maja smilte til moren sin, svelget ned. Så fylte hun munnen med egg og bacon igjen og fortsatte å spise i stillhet.
Noah gjorde store øyne og hevede bryn, så på først meg, så Ida. Ida trakk på skuldrene. – Eh, ok, vennen min. Du får fortelle når du er ferdig med å spise, da.
Maja gaflet i seg. Noah stirret på henne. Noe kvernet i ham. I meg også.
Saltbøssen stod rett foran tallerkenen til Maja. Jeg strakk armen ut mot den, lot håndbaken røre ved tekoppen hennes. Den var kald.
Noe kløp i magen min.
Jeg grep bøssen, saltet litt for syns skyld, spiste videre.
– Men ja, sa Ida, da blir det i hvert fall ikke noen tur til legevakten i dag. Har du noen kule planer eller, Noah?
– Nei, sa Noah. – Bare spille litt, tenkte jeg. Også skal jeg trene med Jurij etterpå, hvis det er greit?
– Klart det, sa Ida. – Hvordan går det med moren hans nå, forresten? Var det ikke hun som hadde – oj! Ferdig allerede?
Maja skramlet kniven og gaffelen ned på den tomme tallerkenen, tygde og svelget ned det siste.
– Mm. Sånn! sa Maja og smilte. – Jeg fikk en sånn følelse av at jeg var ganske svimmel, bare, og så ble jeg veldig slapp, sånn at jeg liksom ikke helt orket å gjøre noen ting. Og det var kanskje litt på tull, det jeg sa når jeg sa at jeg var død og sånn, men jeg vet ikke … jeg bare følte meg litt sånn rar, litt sånn som når man er full eller noe sånt, kanskje, det var derfor jeg sa det.
Jeg skjønte ingenting. – Full? sa jeg.
Maja så på meg, smilte. – Ja, eller jeg tror i hvert fall det. Hvordan er det egentlig når man er full, pappa?
Et kaos av følelser strammet seg rundt meg, en kokende og iskald tvangstrøye. Hjernen stod stille, kroppen helt låst i skam.
– Øh, det … det kan være mye forskjellig, det, sa jeg. Slikket leppene og satte koppen til dem, tok en slurk, kjente knapt hvordan kaffen smakte.
– Men du føler deg bra nå, eller? sa Ida.
– Ja, nå er jeg helt fin igjen, sa Maja.
– Så bra da, sa Ida.
– Ja, sa jeg. – Det er bra.
Noah sa ingenting.
#
Søndagen gikk som søndager flest, i hvert fall på overflaten. Etter frokost gikk Noah på rommet sitt for å spille noen timer, så skulle han møte Jurij på treningssenteret. Ida satte seg ned med strikketøy og en lydbok på øret, og Maja hjalp meg å rydde bordet. Hele tiden var hun så lett og blid, men jeg hadde en uro i kroppen etter det passiv-aggressive hintet hennes om drikkingen min. Det var så ulikt henne, eller var det bare at hun hadde levert stikket sitt med dette ukarakteristiske smilet, denne lettheten som jeg ikke hadde sett i henne siden hun var ti?
Nei, det var mer enn det. Selv når hun var sitt sedvanlige trettenårige jeg, med sine himlende øyne, sitt ampre mørke og sitt ubegripelige minefelt av snevre og uuttalte sosiale regler, var det grenser for hva Maja var villig til å gjøre for å såre meg. Å rippe opp i alkoholismen min – som hun ærlig talt også hadde blitt forskånet for det verste av – var langt over de grensene. Men nå hadde hun gjort det, og med en tilforlatelighet som bar bud om at hun var villig til å stikke enda dypere neste gang.
Så jeg sa ingenting, ryddet bare unna pålegg og juicekartong og salt og pepper mens Maja skylte av tallerkener og satte dem i oppvaskmaskinen. Jeg tørket av bordplaten, Maja satte på oppvasken, så ble vi liksom bare stående der med kjøkkenbordet mellom oss, nølende begge to. Maja smilte. Alt føltes galt, som en vag, ubestemmelig kvalme dypt nede i meg. Jeg ville si noe, men hva var egentlig riktig å si i en situasjon som dette? Det var jo på en måte ikke en situasjon engang, alt hadde jo gått bra og vi var tilbake til det vanlige.
Men vi var jo ikke det, ikke helt. Hadde ikke Ida merket det? Eller var hun bare så lettet over det hele, kanskje også over at humøret til Maja var så mye bedre, at hun ikke fikk seg til å kjenne at det var noe som skurret? Eller var det bare jeg som hadde gått glipp av noe igjen, kanskje alt var ved det vanlige, kanskje Maja hadde denne siden ved seg ellers også, bare at jeg var for selvopptatt eller opphengt i alt som irriterte meg ved henne til å legge merke til den? Ida hadde jo vært så bekymret i går kveld, helt ute av seg, og nå satt hun der ute i sofaen og strikket og hørte på lydbok, hun hadde jo ikke gjort det hvis hun hadde den minste mistanke om at noe ikke var helt som det skulle med datteren hennes, hadde hun vel det?
Men hvorfor hadde Maja sagt det der om drikkingen min? Eller hadde hun ikke ment det sånn i det hele tatt? Kanskje jeg bare overreagerte? Fra stuen klikket det i strikkepinner.
– Ja, takk for hjelpen, da, sa jeg.
– Bare hyggelig, sa Maja og smilte igjen.
– Har du noen planer for dagen, da?
Hun trakk på skuldrene. – Bare det vanlige, egentlig.
Det vanlige, ja. Henge med Jasmin og Charlotte, sannsynligvis, ellers sitte på telefonen og makse ut sin tilmålte skjermtid.
– Du da? sa Maja, og da kvapp jeg til.
At hun spurte meg om hva jeg hadde tenkt å gjøre, at hun tok seg bryet med å vise den minste interesse for hva faren hennes kunne tenke seg å bruke en søndag på; dette var ikke noe jeg innbilte meg, dette var nytt. Og hyggelig, selvfølgelig, det var jo det. Men hvorfor nå? Hvorfor dagen etter det skumle og forvirrende opptrinnet som vi ennå ikke hadde fått noen god forklaring på?
– Øh, nei, jeg tar noen timer i garasjen, tenker jeg. Og så blir det vel sikkert å løpe litt før middag, i hvert fall hvis været holder, sa jeg. Så fikk jeg en innskytelse. – Du Maja, vi skal ikke kanskje gå en tur sammen, da? Du og jeg og mamma, hvis hun har lyst?
– Gjerne! Det har jeg kjempelyst til! sa Maja og gav meg et bredt og entusiastisk smil. Det var bare litt for entusiastisk, og entusiasmen stoppet liksom der, i ansiktet hennes. Som om kroppen ikke riktig hang med. Det føltes bare falskt.
– Så bra da, sa jeg likevel. – Hører du med mamma om hun blir med også?
– Ja, det skal jeg gjøre, sa Maja og gikk ut i stuen hvor Ida satt og strikket. Jeg fulgte etter, men ble stående å vente mellom døren ut til entreen og trappen opp til andre. Maja stilte seg opp foran moren sin og vinket, Ida tok øreproppene ut og lot strikketøyet hvile.
– Hei, sa Ida.
– Hei, sa Maja. – Pappa spurte om jeg skulle høre med deg om du blir med å kanskje gå en tur sammen, da? Du og jeg og pappa, hvis du har lyst?
Setningene hennes vekket et snodig ubehag i meg, det var noe feil over dem, noe omstendelig og oppstyltet. Og noe nesten déjà vu-aktig.
Så slo det meg: Det var jo nærmest ord for ord det jeg selv nettopp hadde sagt til Maja.
– En tur? sa Ida og snudde seg mot meg.
– Ja, kanskje bare en kort en rundt Skoklefalltjernet eller noe, sa jeg. – Hadde ikke det vært hyggelig? Du trenger ikke å henge med hvis du ikke vil, altså.
Ida så på Maja, på strikketøyet sitt, på meg, på strikketøyet igjen. Drog på det. – Eh, jo. Joda, vi kan godt det. Er du sikker på du har lyst til å gå tur, da, Maja?
Maja bare smilte, så på Ida, på meg, på Ida igjen.
– Hun hadde i hvert fall det for et minutt siden, sa jeg. – Ikke sant, Maja?
– Jo, det hadde jeg.
– Har du fortsatt lyst til å gå tur, da? sa jeg.
– Gjerne! Det har jeg kjempelyst til!
– Så bra, da, sa jeg. – Skal vi rusle sånn i tolvtiden? Så får vi bygd opp litt lunsjapetitt?
– Ja. Ja, høres bra ut det, sa Ida. – Hva tenker du å gjøre i mellomtiden da, Espen?
– Tenker jeg tar en tur ut i garasjen, jeg.
– Ok. Og du da, Maja? Sitter du her litt sammen med meg, eller?
– Ja, det kan jeg godt, sa Maja og satte seg på sin vante plass i sofaen. Samme plassen som hun hadde sittet på i går, da alt det skumle hadde begynt å skje. Men nå var det jo over, var det ikke det?
Noe lå der på gulvet ved siden av venstrefoten til Maja, noe sort og firkantet. Det var telefonen hennes.
#
Garasjen var fristedet mitt. Jeg hadde kjøpt en Triumph Trophy fra 1971 etter at jeg sluttet å drikke, dels som en belønning og dels for å ha noe konsentrere meg om og flikke på når tørsten satte inn. Jeg hadde skrudd og mekket på den sykkelen av og på i fire år nå, godt hjulpet av YouTube og en tålmodighet som jeg visste at Ida fant like deler imponerende som enerverende. Jeg likte det, at det var noe ved meg som gnisset mot henne. Og jeg likte at det handlet om sykkel og motor og garasje, det fikk meg til å føle meg … jeg vet ikke. Det var liksom bare sånn det skulle være.
Så der satt jeg på den lille krakken min og pusset tennplugger, nøt lukten av bensin og olje og gummi, nynnet med til musikken fra Bluetooth-høytaleren: Duh-duh-duh. Duh-duh. Duh. Duh. Duh-duh-duh-duh. Det tunge, stakkato gitarriffet til Queens of the Stone Age durte under Josh Hommes monotont insisterende vokal. Hele teksten var bare en eneste lang oppramsing av rusmidler, og jeg pleide egentlig ikke å spille akkurat denne skiva lenger, i hvert fall ikke så ungene kunne høre det. Eller Ida, for den saks skyld. Men akkurat i dag var det som om jeg trengte å gjøre et lite opprør, ta noe tilbake. Markere meg litt, om ikke for andre enn meg selv.
Det kom jo av den stikkende kommentaren som Maja hadde gitt meg ved kjøkkenbordet, den om å være full, jeg skjønte jo selvfølgelig det. Hun hadde forrykket en maktbalanse mellom oss, og det hadde ikke vært et frustrert utfall eller noe, sånn som vi alle var vant til at hun kunne komme med av den minste grunn, eller uten grunn i det hele tatt. Nei, dette hadde vært mer kalkulert, mer bevisst, mer …
Bevisst, ja. Jeg smilte for meg selv. Var jo i hvert fall bra, det da.
Men at det var så kalkulert, så … strategisk, liksom. Så voksent. Hvor kom det fra? Og hvorfor? Hvorfor ville hun skremme meg fra å spørre om hva som hadde skjedd med henne kvelden før?
Plutselig så jeg for meg telefonen hennes der den lå på stuegulvet, rett ved siden av foten hennes. Som om hun ikke engang enset at den var der.
Hvorfor i all verden hadde hun varmet hendene på en tekopp som var kald?
– Herregud, pappa, hva er det du hører på?
Jeg skvatt opp fra krakken, virvlet meg rundt og så Noah stå i garasjens lille sidedør med treningsbagen over skulderen og et skeptisk flir om munnen.
– Æh, sa jeg, grep telefonen fra arbeidsbenken og satte på pause. – Bare noe gammel rock fra den gangen jeg var ung og dum, sa jeg.
– Sånn som meg, liksom?
– Nei nei nei, gutten min, femten er da ikke ungt.
– Haha. Men du, jeg skulle bare si fra at jeg stikker bort til Jurij nå, så drar vi og trener.
– Ok, sa jeg, men jeg merket at det var mer der også. Skulle jeg spørre? Hva han tenkte om dette med Maja? Eller var det typisk noe Ida ville ha ment at jeg ikke skulle presse på ham, en bekymring som kun hørte oss foreldre til?
Heldigvis trengte jeg ikke velge. – Du pappa, sa han, smånølende i døråpningen.
– Mm? sa jeg.
– Hva er det egentlig som er gærent med Maja?
– Det som skjedde i går, mener du?
Han så ned på sneakersene sine, skrapte litt med den ene foten mot betonggulvet. – Ja, eller … det er jo … det er jo sånn nå også.
Inni hodet mitt sang Josh Homme seg gjennom oppramsingen sin enda en gang. – Hva mener du, Noah?
Han kastet et raskt blikk over skulderen, mot huset. Så lot han det flakke litt rundt i garasjen, alle andre steder enn på meg. – Nei, hun … hun er jo bare skikkelig rar, liksom, sa han.
– Hmm, sa jeg og smilte. – Ja, hun er jo i ganske godt humør i dag.
– Nei, det er ikke det jeg mener. Du merka det i går, du også, ikke sant? Da hun sa alle de greiene, hun var jo ikke der. Det var jo ingen der inne i det hele tatt, inni henne, ikke sant?
Jeg sa ingenting. Han så på meg, og han så at han hadde rett. Jeg hadde jo kjent det samme jeg også, men … men i dag var hun jo bra igjen. – Noah, jeg vet ikke hundre prosent hva det var som skjedde med Maja i går, men nå er det jo over. Ikke tenk –
– Men det er jo ikke over! Jeg veit at hun sa at hun bare følte seg rar og alt det der, men … men det er jo ikke hun som sier det. Det er jo bare akkurat sånn som det var i går, hun er jo ikke inni seg selv, det er jo ingen der!
Plutselig kjente jeg meg voldsomt kvalm. Alt var bare altfor mye, det drog seg til både rundt meg og inni meg, strammet til som en sjelens akutte klaustrofobi. Jeg støttet hånden mot arbeidsbenken, kjempet for å skjule alt som skrek i hodet mitt, i kroppen min. Jeg er død jeg, pappa. Lille jenta mi, lille surmulende, ufordragelige Majaen min med sine himlende øyne og sitt gnissende, uforutsigbare, urettferdige agg, med sine fregner over nesen som hun var så stolt av da hun var liten, med sitt såre, hjemsøkende femåringsblikk som en gang hadde tryglet oss om å la henne adoptere den vingeskadde svarttrosten vi kom over på tur i marka, med sin spade og sin plastbøtte og sin rosa lille regnjakke, vaggende bort til sandkassa for å lage et hus til maurene som skulle holde uværet ute bedre enn tuene deres gjorde …
– P-pappa?
Noah hadde lagt hånden sin på armen min, øynene hans var spill åpne, angsten ljomet ut av dem. Jeg kunne ikke utsette ham for dette, for alt jeg følte nå, men hvordan i helvete skulle jeg føle noe annet? Faen i helvete, hva slags far var jeg egentlig? Hva slags mann?
Jeg er død jeg, pappa.
Så hvorfor påstod hun i dag at hun var levende likevel?
Kjente telefonen i hånden min, jeg hadde grepet den uten å merke det.
Duh-duh-duh. Duh-duh. Duh. Duh. Duh-duh-duh-duh.
Smilte så hardt jeg kunne, selv om Noah selvfølgelig ville kjenne at det var falskt. – Det går bra, Noah, løy jeg. – Vi tar henne med til fastlegen hennes i morgen, tenker jeg, så finner vi ut av det. Bare stikk og tren du, gutten min. Og hils Jurij!
– Er du sikker, pappa? Går … går det bra med deg?
Glasset mot underleppen, ånde inn den lett sviende dunsten, åpne munnen litt mer, glasset mot tennene nå, i én og samme bevegelse løfte det og knekke nakken litt bakover, kjenne whiskyen skylle inn, brenne seg ned halsen, bli en glødende kjerne av magma i mellomgulvet, så spre seg ut i bølger av varme og ro og verdens urokkelige riktighet.
Jeg smilte igjen. Trodde nesten på det selv. – Det går fint, Noah. Kom deg av gårde, du.
Han nikket, slappet litt mer av nå. – Ok. Ses til middag, da.
Så gikk han ut, lukket døren etter seg, og jeg var alene. Knuget telefonen så hardt at det gjorde vondt.
#
Da jeg kom inn i stuen, lå telefonen til Maja fortsatt på gulvet der hun hadde mistet den. Men Maja selv hadde flyttet seg. Nå satt hun rett ved siden av Ida, som tydeligvis holdt på å lære henne å strikke.
– … og så er det akkurat det samme når du skal strikke vrangt, bare at du tar pinnen inn fra baksiden, og så tar du med deg tråden gjennom til fremsiden … Sånn ja! Bra!
Ida løftet hodet mot meg, søndagslykken lyste opp fjeset hennes. – Hei, er du ferdig i garasjen allerede?
Så løftet Maja hodet også, men bevegelsen var akkurat litt for treg til å virke naturlig. Smilet, derimot, var … Nei. Jeg skulle bare ønske det var naturlig, for det var akkurat sånn jeg innerst inne ville at hun skulle smile. Åpent og bredt og uskyldig og forbeholdsløst.
– Ja, sa jeg til Ida. – Ferdig for i dag.
– Så skal vi gå tur, da? sa Ida.
– Ja! sa Maja. – Det har jeg kjempelyst til!
Jeg så ikke på henne, klarte det ikke. Holdt blikket på Maja. – Kan vi prate litt? Bare vi to?
Jeg kjente angsten hennes som en revne mellom oss. – Hva er det for noe?
– Bare noe … bare noe jeg tror vi tenger å ta på tomannshånd, sa jeg.
Hun smilte, men angsten lå bak der fremdeles. – Ja, ok. Selvfølgelig.
Hun reiste seg, klappet Maja på hodet. Sånn som Maja hadde likt å bli klappet før hun hadde begynt å hate det. Nå bare smilte hun, myste fornøyelse mot moren sin.
– Du får bare fortsette å øve deg så lenge du, Maja.
– Ja, mamma. Det skal jeg gjøre.
Vi gikk opp trappen, jeg først og Ida etter. Jeg kunne høre på skrittene hennes at noe i henne strittet imot. Så inn på soverommet vårt, jeg lukket døren.
– Hva er det for noe? sa Ida.
Jeg satte meg ned på sengekanten, men Ida ble stående. Skulle jeg reise meg igjen? Nei, det ville bli dumt. Pluss at dette kom til å bli en sånn samtale som man nesten måtte ha sittende.
– Vil du sette deg litt, vennen min? sa jeg.
Hun slikket seg over leppene, det rykket litt i munnvikene hennes. – Hva er det for noe? gjentok hun. Uroen hennes drog i meg også, gjorde min egen enda vanskeligere å navigere. Ja, det var en ukjent situasjon for oss begge, dette her, derfor var det også en situasjon som ikke var minelagt av skjulte forventninger, en situasjon som det var opp til meg å finne veien gjennom. Jeg var jo god på sånt, men det var så mye annet her også.
For jeg var jo også en far som hadde mistet sin datter. Og jeg hadde en kone som tydeligvis ikke klarte å se det. Som jeg måtte overtale til å skjønne at barnet vårt fortsatt var borte, og at vi trengte hjelp hvis vi skulle ha noe håp om å få henne tilbake.
– Ida, jeg tror ikke at Maja er blitt bra igjen.
Sjokket hennes traff meg som en iskald vind. Hun la armene i kors. – Hva mener du?
– Jeg tror det var sant, det hun sa i går. At hun … at hun ikke hadde noen bevissthet. Og jeg tror at det er sant fremdeles.
– Nei.
– Vennen min, jeg vet at det høres –
– Nei.
Jeg pustet dypt, forsøkte å ikke få det til å høres ut som et sukk. – Vil du sette deg litt?
– Espen, hun er jo helt fin igjen! Hun sa det jo selv, hun følte seg bare litt rar i går, jeg skjønner ikke hvorfor du begynner å mase om dette nå!
– Vennen min, hun er jo ikke seg selv.
– Hva da, bare fordi hun smiler og har det bra sammen med familien sin? Kanskje hun bare er glad for at hun er frisk allikevel og at hun har noen rundt seg som er glad i henne, har du tenkt på det?
– Du vet hvordan hun pleier å legge hendene rundt tekoppen sin, ikke sant? For å varme dem?
– Ja, selvfølgelig?
– Hun gjorde det ved frokostbordet i dag. Men jeg tok på koppen hennes like etterpå, og … og den var kald.
– Hva så? Hva faen skal det liksom bevise?
– Det beviser selvfølgelig ingenting, vennen min, jeg bare tror det kan være lurt om vi ringer legevakten igjen, eller i hvert fall bestiller time hos fastlegen hennes –
– Nei, herregud, Espen! Nå er du bare paranoid, vi ringer ikke til legen for å si at vi ikke tror på datteren vår når hun sier at hun er frisk!
– Telefonen hennes, da? sa jeg.
– Hæ?
– Telefonen hennes. Vet du hvor den er?
Det rykket i fjeset hennes, som om det prøvde seg på en serie med grimaser uten å lande på en som passet. – Nei, hun har den vel i … jeg vet ikke, jeg skjønner ikke hva det har med noen ting å gjøre, hva –
– Den ligger på gulvet nede i stuen, sa jeg. – Akkurat der den falt ned i går kveld. Hun har ikke rørt den en eneste gang i hele dag.
Ida stirret på meg. Stod urørlig som et fjell, men følelsene hennes brant og frøs og slo og kastet, et helvetes kaos av mørke, frykt og kjærlighet og raseri. – Dette gidder jeg faen ikke å høre på, Espen. Nå tar du deg sammen, eller så kan du faen meg finne deg et annet sted å bo.
Så snudde hun ryggen til meg, rev døren opp og marsjerte tilbake mot trappen.
Jeg ble sittende på sengen, tom og helt stiv i kroppen.
Hva faen var det som hadde skjedd?
Hadde jeg tråkket på en forventningsmine likevel? Driti meg ut? Ødelagt ekteskapet mitt?
Men … men jeg hadde jo rett! Det var noe galt med Maja, noe skikkelig galt, og Noah så det jo han også? Hvordan kunne Ida være så blind? Hvorfor … hvorfor ville hun ikke hjelpe datteren vår?
Smerte i hånden. Den nærmest krampet seg om telefonen. Jeg løsnet grepet, men da ble angsten bare sterkere.
Alt var helt feil. Alt var helt feil.
Duh-duh-duh. Duh-duh. Duh. Duh. Duh-duh-duh-duh.
Ja.
Jeg reiste meg sakte. Bena skalv, det gikk en hutring gjennom kroppen. Hver muskel var spent og bevrende, som om jeg stod naken i en snøstorm.
Satte en fot foran den andre. Den andre foran den første. Passet på å puste.
Skritt for bevrende skritt gjennom rommet, gjennom døren.
Langs gangen. Forbi badet, forbi trappen. Forbi rommet til Maja.
Stoppet foran rommet til Noah.
Tvang hånden rundt dørhåndtaket, skjøv det ned. Trakk døren opp. Gikk inn.
Arsenal-skjerfet på veggen. Sengetøyet i en krøllete haug. PC-en med alt det fargede lyset under tastene.
Jeg trengte ikke lete lenge. Øverste hylle i klesskapet, bak alle posene med klær han hadde sluttet å gå i. Akkurat der jeg ville ha gjemt den selv.
Hard og klar lå den i hånden min. Hjernen min sa nei, men kroppen ropte høyere.
Jeg vred korken av, satte tuten mot leppene, knakk nakken litt bakover, og i samme bevegelse løftet jeg flasken og kjente spriten skylle inn i mu
#
– Du må puste, Espen, sier jeg.
Han puster.
– Husker du hvem jeg er?
– Nei, Ida, jeg husker ingenting, for jeg er død.
Det kommer til å gå bra. Jeg har vært gjennom dette før.
– Det er viktig at du fortsetter å puste hele tiden, Espen, sier jeg. – Akkurat som da du var levende. Kan du gjøre det for meg?
– Ja, Ida. Det kan jeg gjøre for deg.
– Så bra. Og du må blunke også, akkurat som da du var levende.
Han blunker.
– Sett deg opp.
Han setter seg opp.
Fremdeles er han ikke helt seg selv. Men snart.
– Skru korken på flasken her, og så legger du flasken tilbake der du fant den.
Han skrur korken på flasken, reiser seg og går bort til klesskapet. Åpner det, stuer flasken inn bak noen poser på den øverste hyllen.
– Bra, Espen, sier jeg. – Så kan du gå ut på badet og hente en dorull som du tar med tilbake hit.
Han går ut på badet og henter en dorull som han tar med tilbake hit.
– Bruk dopapiret til å tørke opp vodkaen som du har sølt på gulvet her.
Han bruker dopapiret til å tørke opp vodkaen som han har sølt på gulvet her.
– Så kan du gå ned på kjøkkenet og hente en klut og en sprayflaske med universalrengjøringsmiddel og ta med begge deler inn hit.
Han går ned på kjøkkenet og henter en klut og en sprayflaske med universalrengjøringsmiddel og tar med begge deler inn hit.
– Bra, Espen, sier jeg. – Så kan du spraye rengjøringsmiddel på gulvet der du sølte vodkaen og tørke over med kluten.
Han sprayer rengjøringsmiddel på gulvet der han sølte vodkaen og tørker over med kluten.
– Så kan du tørke over en gang til med dopapir, så kan du gå tilbake på badet og kaste dopapiret som du har brukt i do og trekke ned. Så kan du sette dorullen tilbake der du fant den. Så kan du legge kluten i skittentøyskurven. Så kan du gå ned på kjøkkenet og sette sprayflasken tilbake der du fant den. Så kan du sette deg på den vanlige plassen din i sofaen i stua.
Han tørker over en gang til med dopapir, så går han tilbake på badet. Jeg følger etter. Han kaster dopapiret som han har brukt i do og trekker ned. Så legger han dorullen tilbake i skuffen under servanten. Så legger han kluten i skittentøyskurven. Så går han ned på kjøkkenet og setter sprayflasken tilbake i vaskemiddelskapet. Så setter han seg på den vanlige plassen sin i sofaen i stua.
Maja sitter der også. Strikker, smiler. Jeg klapper henne på hodet.
Så setter jeg meg ned ved siden av Espen. Tar hendene hans i mine.
– Fra nå av skal du oppføre deg nøyaktig sånn som du gjorde da du var levende, sier jeg. – Bortsett fra at du godt kan være … du godt kan oppføre deg litt mer selvsikkert i sosiale situasjoner. Også kan du bruke litt mindre tid på å mekke på den motorsykkelen din. Og du skal selvfølgelig ikke drikke alkohol mer. Kan du gjøre det for meg, Espen?
– Ja, Ida. Det kan jeg gjøre for deg.
– Så bra. Og hvis –
– Men du, vennen min, vi må snakke om dette med Maja. Jeg tror virkelig at vi burde ta henne med til –
– Stopp.
Han stopper.
– Du skal oppføre deg som at du er sikker på at Maja fremdeles lever. Kan du gjøre det for meg, Espen?
– Ja, Ida. Det kan jeg gjøre for deg.
– Bra. Og hvis noen spør om du er levende eller død, så svarer du alltid at du er levende. Ikke sant?
– Selvfølgelig, Ida. Jeg er jo levende.
– Bra. Og hvis noen sier at de ikke tror på deg, eller hinter om det, så bruker du alt du vet … alt du visste om dem og folk generelt til å få dem til å holde kjeft. Kan du gjøre det for meg, Espen?
– Ja, Ida. Det kan jeg gjøre for deg.
– Bra. Elsker du meg, Espen?
– Selvfølgelig elsker jeg deg, Ida.
– Så bra. Jeg elsker deg også.
Jeg hører ytterdøren gå opp, og stemmen til Noah som roper:
– Hallo! Er det noen hjemme?