Jeg våkner en gang ut på natta. Lufta som kommer inn det åpne hyttevinduet, er mild og svalende. Vinduet rammer inn trærne og litt av stjernehimmelen, stjernene tindrer for meg. Jeg blunker tilbake.
Naturen kaller.
Ingen klær eller sko. Hvorfor ellers bygge ei hytte lengst mulig unna mennesker? Straks jeg er utenfor døra, stopper jeg, som alltid. Lukta av skog, mose og min egen svette er berusende. Aldri har barnålsduften vært så klar, aldri har bekkevannet smakt så friskt. Jeg føler hele kroppen sitre og dirre av glede – og likevel også ro. Allerede da jeg låste bilen og vandret inn i skogen, følte jeg den ubestemmelige uroen slippe taket. Denne uroen som jeg hadde følt helt siden mor rømte fra livet. Det første stikket av glede hadde kommet da jeg så hytta innimellom granleggene. Hytta, selve monumentet over hva mor og jeg hadde sammen. Veggene som mor og jeg hadde laftet med håndmakt, svette og blod. En enkel laftekonstruksjon med passe plass til to mennesker.
Mosen er myk under føttene mine. En kvist knaser under foten min. Det lille stikket minner meg på at naturen aldri tar hensyn til mennesker.
«Naturen var her først, den er ikke til for oss.»
Det var min mors mantra. Mor, det eneste mennesket jeg har følt noe ekte for. Hennes familie var de siste bofaste her i området, og vi tilbrakte somrene i barndomshjemmet hennes. Som regel bare mor og meg, far hadde aldri tid.
«Pappaen din er fanget av tall, penger og fakta, han er ikke fri lenger.»
Det var noe av det siste mor sa til meg før far fikk henne lagt inn. Jeg vet ikke om hun forsto at jeg også satt i den fella, at også jeg regnet suksess i tall og prosenter. Timene vi tilbrakte rundt bålet mens hun fortalte de villeste historier om hva hun hadde opplevd i skogen, var de lykkeligste i mitt liv. Hun hadde ridd elgen, klødd nøkken under haken og danset med huldra. Den ekte huldra, ikke den i eventyrene. Mor hadde en følbar forakt for eventyrene.
«Ingen eventyr har noensinne forsøkt å fortelle sannheten om det som er der ute. Eventyr er til for å skjule og forkludre sannheta, akkurat som religioner.»
Hver gang jeg begynte å tvile på henne, skjedde et eller annet som fikk meg til å tenke at hun kanskje, bare kanskje, talte sannheten likevel. Jeg husker natta vi vandret gjennom skogen under fullmånens prakt. Plutselig legger min mor hånden over munnen min og drar meg inntil seg. Jeg står helt stille og lager ingen lyd, blikket følger hånden hennes ut i mørket. Langt der inne i skogen er det noe som beveger seg. Jeg ser ikke hva det er, for langt unna og for mørkt. Det beveger seg raskt, bevegelsen er egentlig den eneste grunnen til at jeg oppfatter at det er noe der. Så trenger et glimt av måneskinn ned gjennom den tette skogen og berører skapningen. Et kort øyeblikk ser jeg konturene av en kvinne, en naken kvinne midt i et sprang over ei trerot. I mitt hode var jeg sikker på at hun hadde hale, en overbevisning jeg holdt i mange år inntil jeg forsto at min far hadde rett.
«Sønn, det er ikke din mors fantasier som har gitt deg leilighetene eller Mercedes-en. De har du vunnet gjennom å forstå tall og realitetene bak dem. Den som handler ut fra realitetene, lykkes alltid. Om du liker realitetene eller ikke, er uvesentlig.»
Logikken og faktaene var ubønnhørlige. En av mange grunner til å hate ham. Min mor var kanskje gal, men hun var lykkelig. Helt til far og jeg forrådte henne. Hun råtnet bort på institusjonen, hun var bare en skygge av seg selv sist gang jeg besøkte henne.
«Jeg flykter i natt. Jeg kan ikke bære dette mer.»
«Nei, du må holde ut litt til, så er du snart ute.»
Jeg kjente skammen brenne, en slik åpenbar løgn.
Hun smilte til meg.
«Du er stor gutt nå, det er på tide du klarer deg selv. Farvel lille skogsbarn, din tid skal komme.»
Hun døde den natta. Legene kunne ikke finne noen dødsårsak, det var som om noen bare hadde slått av bryteren. Uro og skam har fulgt meg siden.
Utedoen er plassert nesten tjue meter unna hytta, plasseringen nøye valgt med tanke på vinddrag og odørspredning. Jeg lukker døra. Jeg er kanskje et barn av naturen, men enkelte sider ved sivilisasjonen klarer jeg ikke å kvitte meg med. Ennå. Mørket der inne er nesten totalt, kun en liten sprekk høyt oppe på døra, nok til å se en ensom stjerne. Hva skal jeg med lys? Den som ikke kan finne sin egen ræv i mørket, bør holde seg til asfaltjungelen.
Lyden er tydelig, noe knekker en kvist.
Jeg lytter, rolig, kanskje er det en elg, men mest håper jeg på rådyr. Forsiktig dytter jeg opp døra, øya mine prøver å finne kilden til lyden, men skogen er mørk, selv i stjernelys. Igjen en lyd, bak dassen denne gang. Noe berører veggen bak meg, dette noe dras langs treverket med en skrapende lyd. En guttural knurring, et grynt, så stillhet.
Jeg drar døra inntil igjen, ryggraden sitrer kaldt. Bjørn, det må ha vært en bjørn. Jeg har sett bjørnespor i området. Lenge siden riktignok, men det er ikke andre muligheter. Eller? Noe føles underlig. Stillheten varer, jeg bryter den ikke. Jeg mer føler enn hører at noe trekker seg vekk, inn i skogens dyp.
Håper jeg.
Jeg venter til morgengry før jeg i det hele tatt tør å tørke meg bak. Venter enda en time før jeg åpner døra igjen, lytter lenge før jeg våger meg ut. Jeg går bak doen og søker etter spor, redselen har lagt seg som en tung klump i halsen.
Skrapespor i doveggen, nesten som fra klør, men nei. En liten bar jordflekk bærer spor av det jeg frykter mest. Mennesker. Spor av en naken fot, mindre enn min, kanskje en tenåringsgutt, eller en kvinne. Faen. Hvorfor sniker et menneske seg rundt utedoen min midt på natta? Hvordan har de funnet hytta? Ingen vei fører hit, jeg bruker en dag på å gå fra stedet jeg gjemmer bilen. Ingen jakter her, ingen fisker her, stedet er valgt for sin ensomhet.
Likevel sniker noen seg rundt, barføtt. Guttestreker. Men her? Og hvorfor føler jeg frykt? Jeg stormer inn i hytta, får på meg klær og støvler. Stopper på vei ut, tenker lenge. Jeg vet ikke hva som foregår, det er mye rart der ute blant menneskene. Går inn igjen, åpner luka i golvet og tar frem den avsagde hagla.. Kort, og ikke mye i veien når man skal snike litt. Ikke mye er mer skremmende enn å stirre inn i en avsagd hagle. Jeg nøler litt, men tar med meg pistolen også. Sjekker at kniven sitter i slira. Skytevåpen er vel og bra, men en kniv klikker ikke.
Han skremte meg, jeg skal skremme ham
På vei ut stopper jeg og stirrer på bakken. To fotspor foran døra. Hvorfor så jeg dem ikke i stad? Jeg tråkket på ett av dem på vei inn, men det andre er urørt. Tydeligere enn sporet bak doen. En høyrefot, vanskapt. Tærne er for lange, spriker litt i alle retninger. Plattfot. Jeg ser på det andre sporet, mye av det er ødelagt, men venstrefoten er heller ikke helt som den skal.
En vanskapt guttunge som sniker seg rundt hytta min på nattestid, en som prøver å skremme meg med knurring og skraping på veggen? Her ute, så langt fra sivilisasjonen? Inn igjen i hytta, denne gangen henter jeg en spade og en sort søppelsekk. Jeg skal lære ham frykt. Er ingen ting hellig? Skal jeg aldri finne fred?
Jeg skal skape fred.
Først kartlegger jeg bevegelsene rundt hytta og doen, finner bare ett sett med spor.
Sniken kom fra nord, snek seg rundt hytta, sirklet siden rundt doen før han forsvant mot nord igjen. Jeg følger sporet, det er ikke like enkelt som på film. Sakte beveger jeg meg mellom trærne, nordover, oppover mot åsene.
Midt i et steg stopper jeg, har lyst til å slå meg selv. Finne ut hvor gutten kom fra, ja, selvfølgelig. Hagle, feltspade og søppelsekk? Faen, det er galskap. Jeg åpner hagla, tar ut patronene og pakker begge deler ned i sekken. Så fortsetter jeg å følge sporene. Jeg slapper av og nyter skogen, jeg elsker å stå blant grantrærne og se opp mot himmelen: det finnes ingen bedre kontrast enn den mellom trærnes dype grønnfarge og himmelens blåhet. Det begynner å tynnes blant grantrærne, mer og mer furu tar over etter hvert som sporene tar meg oppover. Elsker lukta av furunål over alt annet, den lukter som mor. All frykt og uro bare flyter ut av sinn og kropp. Hva er det vel å frykte her? Ikke engang bjørnen er farlig, bare du ikke kommer for brått på den. Hva er det egentlig som foregår i hodet mitt? En gutt som løper barbeint rundt i skogen her trenger mest sannsynligvis hjelp i en eller annen form. Hvorfor reagerer jeg så irrasjonelt? Alt har en rasjonell forklaring. Enkelte ganger er den vanskelig å se, men det betyr ikke at den ikke er der.
Bakken flater ut og plutselig står jeg foran et lite tjern. Sporene fører rett ut i vannet. Jeg går rundt tjernet, finner noen avtrykk, men alle er gamle. Sporene kommer og går fra alle retninger, men aldri mot nord, aldri mot åsen som ruver over alle andre. Personen er her jevnlig. Jeg tar en større runde rundt området, men finner ingen nye spor, derfor vender jeg tilbake til tjernet. Underlig. Han kan jo ikke ha blitt der nede? Har han druknet seg selv? Hvorfor har jeg aldri vært her før? I alle de årene jeg har tilbrakt her i skogen, så har jeg aldri sett dette tjernet.
Jeg bøyer meg ned og kjenner på vannet. Det er mye kaldere enn forventet. Sommeren har vært lang og solfylt, et lite vann som dette burde ha blitt varmet opp langt mer. Jeg stirrer ned i tjernet, det er klart og rolig. Dypt, veldig dypt, som en tunnel ned i jordens mørkeste indre. Jeg blir dratt mot vannet, hypnotisert. Akkurat idet jeg er i ferd med å tippe over, våkner jeg med et rykk. Tar et skritt tilbake, puster ut.
Hva slags menneske er dette? Hvem er det som igjen og igjen bader i det kalde vannet? Hvem er det som bor her ute? Jeg trodde jeg selv var en merkelig skrue. Liker det ikke. Frykten graver seg frem fra ryggmargen igjen.
Jeg tar hagla ut av sekken igjen.
Jeg trekker meg tilbake til hytta. Mørket senker seg. Jeg stenger alle vinduer og låser døra. Hagla plasserer jeg på nattbordet, pistolen under puta. Legger meg fullt påkledt. Føler meg paranoid. Sovner likevel.
Lyden av singlende glass river meg ut av drømmeland. Når kroppen rykker opp i sittende stilling, møter ansiktet mitt både glassplinter og trefliser i fart gjennom rommet. Instinkter tar over. Jeg vipper av meg dyna, lar den falle på gulvet for å dekke glass og fliser. Huker tak i hagla og fyrer av det ene løpet mot vinduet.. Jeg fokuserer på vinduet, lytter, den første som viser seg skal få reisepass til Helheimen.
Jeg hører stemmer utenfor. Faen, det er ikke bare en. Det er flere! River til meg en ny patron fra nattbordet. Lader om igjen det brukte løpet. Plukker pistolen fram fra under puta.
Det dundrer og smeller i inngangsdøra. Jeg løper over til den, knyttnever hamrer mot det tjukke treverket. De tror vel ikke de kan slå seg gjennom med bare never? Selvfølgelig, de vil bare ha meg vekk fra vinduet på soverommet. Jeg stormer tilbake dit, akkurat tidsnok til å se noe bli lempet inn vinduet. Jeg gir begge løpene denne gangen, eneste responsen er en guttural latter fra mørket der ute.
Tar frem lykta og lyser på gulvet, på gjenstanden som ble kastet inn.
Har ikke vært så redd siden … har egentlig aldri vært så redd.
Aldri.
Hodet er revet av, sener og muskler henger og slenger, blodet drypper fremdeles. De oppsperrede øya er fremdeles fuktige. En fullvoksen hannbjørn i sin beste alder. Klin gærne de der ute. Duften av ferskt blod er ikke noe du vil kjenne på ditt eget soverom. Jeg står og stirrer, klarer ikke å røre meg. Det dreier seg bare om sekunder, men de virker evige.
Det begynner å smelle i veggene. Er det stein? Hyling og latter, minst fem forskjellige stemmer. Fem? Har noen tømt et helt galehus? Jeg stiller meg midt på gulvet i stua, derfra ser jeg alle vinduer og dører. De to vinduene i oppholdsrommet går i knas, en anselig mengde stein begynner å samle seg på golvet.
Jeg aner noe røre seg utenfor det ene vinduet, fyrer av begge løpene. Belønningen er et skrik etterfulgt av ord jeg ikke helt klarer å forstå, det er ganske sikkert banning. Kreket er neppe hardt skadet, men vondt gjør det tydeligvis. De trekker seg unna, steinene treffer ikke lenger med samme kraft. Etter hvert stillhet. Jeg lytter. Helt stille.
Lenge.
Trommer. Trommer i mørket, rytmer som ikke er rytmer. Fløyter. Fløyter i natten, melodier som ikke er melodier. Grove stemmer messer ord jeg ikke forstår. Jeg føler noe bevege seg dypt under hytta. Noe som langsomt presser seg opp. Intet av dette hører hjemme her i min skog, i mitt mørke.
For mørket er mitt.
Jeg åpner golvluka og hopper ned. Roter rundt en stund før jeg finner det jeg leter etter. Et par infrarøde nattbriller og et par flashbang-granater. Nattbrillene kjøpt på postordre og granatene, vel, noen fordeler er det med Dark Web.
Stiller meg opp foran det ene vinduet og roper ut.
«Siste sjans’ hvis dere vil leve, løp for livet eller bli jaktet ned som de skabbete kjøterne dere er. Jeg er ulven, dere er lammene!»
Jeg venter et halvt minutt, ingen tegn til at de fjerner seg. Hvorfor føler jeg glede over det jeg skal gjøre? Jeg trekker ut splinten, kaster granaten ut vinduet, snur meg vekk og lukker øynene. Smellet er skarpt, lysglimtet så voldsomt at det tar knekken på ethvert nattsyn der ute. Jeg trekker nattbrillene på plass og aktiviserer dem, kaster meg ut vinduet. Infrarøde nattbriller viser ikke steiner, trær og kalde ting like tydelig som andre nattbriller, men alt som utstråler varme lyser opp som juletrær. Jeg kjenner hver stein og trestubbe rundt hytta som min egen bukselomme.
Det første jeg ser er tre figurer, samlet i en klynge. Det er andre varmesignaturer der ute, men jeg må ta den nærmeste først. Jeg aner ikke hvor lenge overtaket mitt varer. Jeg evner ikke å se ansiktstrekk, men jeg ser det jeg trenger. Jeg løper rett mot dem. Jeg kommer veldig nær dem før de skjønner at jeg er på vei mot dem. Jeg fyrer av begge løpene med hjortehagl før de rekker å røre seg. De skriker i smerte og angst. Det er definitivt mennesker. Hva skulle det ellers vært? Skrømt? Ting gir fremdeles ingen mening. Et øyeblikk vurderer jeg å løfte opp brillene for å se kreka med mine egne øyne, men det vil koste tid. Jeg må slakte så mange som mulig før de får igjen nattsynet. Vil jeg egentlig se ansiktene til dem jeg dreper?
De forsøker å flykte, en er mer skadet enn de andre og sjangler av gårde i ujevnt tempo. Jeg lader om igjen mens jeg løper mot kreaturet. Berører hodet dens med hagla og trekker av.
Blod og hjernemasse spruter. Glødende flekker dekker trær og steiner, først er de hvite før de går over i rødt ettersom temperaturen synker. Det hodeløse kreket går rett i bakken. Jeg ser meg rundt, søker etter neste mål. Det er mange flere enn jeg trodde. Jeg ser minst fem klynger spredt rundt hytta, kanskje tjue individer til sammen. Minst.
Jeg løper videre mot neste klynge, den har allerede begynt å spre seg, men jeg rekker å sende ei blybyge etter dem. Skader minst en av dem, etter lyden å dømme. Jeg fortsetter å bevege meg så fort som mulig, løper rett mot de største klyngene jeg ser og fyrer løs. Prøver å holde initiativet, sprer mest mulig død og skrekk på kort tid. Jeg slipper alt sinne og frustrasjon løs, jeg har aldri følt meg så levende.
De lærer fort, sprer seg og beveger seg konstant. Jeg sender salve etter salve etter dem, hører at jeg treffer noen. Steiner begynner å hagle igjen, noen har nok allerede fått igjen nattsynet. En stein treffer meg i bakleggen og beinet svikter et øyeblikk. Jeg snubler, lar meg falle. Later som jeg er mer skadet enn jeg er.
Gutturale hyl. Lyden av nakne føtter som stormer mot meg. Jeg lytter. Bedømmer avstand og retninger. Tia er inne, jeg spretter opp. Tømmer først ett løp rett frem, før jeg sender det siste mot venstre. Slipper hagla, trekker pistolen og fyrer løs. Kan ikke bomme på dette holdet. Jeg brøler det jeg er kar om. Et skrik fylt av hat, forakt og livsglede. De som kan, rømmer. Jeg skyter et par av dem i ryggen. En av dem faller.
Overraskende få ligger igjen. Andre halter og vingler, men løper vekk selv om de er truffet av hjortehagl på kloss hold. Djevelyngel. Nye steiner begynner å hagle. Jeg pukker opp igjen hagla og trekker meg tilbake til hytta. Kaster ut en lysgranat før jeg smekker igjen døra etter meg. Det skrikes der ute. Så blir det stille. Jeg står vakt hele natta, klar med hagla.
Hører ingenting mer. Lyset kommer med sola. Elsker sola.
Hva nå?
Jeg ser ingen der ute, ingen lik. Jeg beveger meg sakte ut. Søker gjennom området. Jeg finner ingen kropper, men mye blod. Tydelige tegn på at kropper er blitt slept vekk. Nordover. Fotsporene uroer meg. Vanskapte alle som en. Hjernen min forsøker å finne den rasjonelle forklaringen.
«Det er alltid en rasjonell forklaring, hvis noe fremstår irrasjonelt har du for lite data. Det eneste som kan være irrasjonelt, er mennesker. Dem sender du til behandling.»
Det var første gangen far ymtet frempå om å få mor innlagt.
Jeg er sliten og trekker inn. Lukker og bolter døra, barrikaderer vinduene. Jeg bygger et lite fort av bord og stoler. Der inne legger jeg meg og sover. Fire timer får holde, når jeg våkner er det fremdeles mye dagslys igjen.
Jeg tar meg ned i kjelleren igjen, finner frem jaktrifla og 20 skudd. Vurderer å ta med flere, men prioriterer flere haglpatroner. I tett skog er det lite som konkurrerer med ei avsagd hagle likevel. Jeg tør ikke engang tenke på hva de egentlig er for slags kreaturer. Langt mindre på hva som beveget seg i fjellet under hytta. Hva om det ikke var mamma som var gal? Stenger slike tanker ute. Nekter å tenke eller føle noe som helst. Det kan vente til jeg har flere fakta på bordet. Ingenting må hindre meg i å ta initiativet.
Initiativ er seier.
Jeg går fort ut av hytta og legger kursen sydover. Vil ikke gjøre det enkelt å følge meg. Hvis de tror jeg rømmer, desto bedre. Går langt før jeg gjør en sirkel tilbake og krysser sporet mitt. Studerer det nøye, prøver å se om noen har fulgt etter. Ser ikke slik ut. Legger kursen nordover igjen, men svinger godt utenom hytta. Målet er å komme meg usett til tjernet, helst fra en uventet retning. Tjernet er mitt beste håp om å spore dem opp. Vet ikke hvor ellers jeg skal lete.
Turen tar lengre tid enn beregnet. Det har allerede begynt å skumre da jeg finner igjen tjernet. Tydelige spor. Fotspor, blodspor og spor av kropper som er blitt slept. Alle forsvinner i tjernet. I dypet.
Hva nå?
Hører intet, ser intet. Venter. Kan ikke bare stå her.
Trekker meg litt tilbake. Finner en posisjon som gir meg oversikt over tjernet og området rundt. Kommer meg på plass og legger an rifla. Venter, observerer og passer på ikke å bli så fokusert på vannet at jeg ikke får med meg hva som skjer bak meg.
Ingenting skjer, men jeg er tålmodig. Plutselig. Trommer. Lyden kommer nordfra, fra åsen som ruver over skogen.
«Nøkketjernåsen, dit må du aldri gå alene. Da kan nøkken ta deg.»
Typisk mor, hun … Nei! Ikke tenk på henne nå. Fokus. Hva gjør jeg nå?
Egentlig intet valg.
Jeg tar meg oppover den furukledde åssida, smyger meg fra skygge til skygge, stopper, lytter. Jeg vil ikke tenke for mye. Begynner jeg å tenke nå, rakner alt. Ingenting henger på greip. Tror ikke jeg vil kunne forstå dette før jeg har fått en avslutning. Jeg må ha håndfaste bevis før noen slutninger kan trekkes. Fløytene starter sin atonale hån av alt som vi kaller melodi. Trommeslagerne og fløytistene later til å ignorere hverandre fullstendig.
Flammer. Det tennes et bål der oppe på toppen, Det flakkende, bølgende lyset får skyggene fra trærne til å danse. Jeg sakker farten og er veldig nær. Rart om de ikke har vakter ute? Så starter sangen, guttural og skingrende, og med den faller bitene på plass. Det er et system i galskapen, det er en melodi. En ubehagelig og underlig melodi, men likevel en melodi.
Endelig kommer jeg nær nok til å se. Et tjern og et stort bål. Flammene og den tynne skalken av en måne speiler seg i tjernet. Mellom vannet og bålet sitter musikantene. For første gang ser jeg dem ordentlig, disse vanskapningene. Ingen av dem er større enn en unggutt, mange enda mindre. En er på vei opp fra tjernet. Hodet bryter overflaten sakte.
Øynene er det som virkelig skiller dem fra oss mennesker. Store og runde, fylt med gjenskinnet av de dansende flammene fra bålet. Håret er grovt og flokete, fylt med blader og kvist. Brune i huden og med brede, flate neser. Jeg har sett tegninger av slike før, i lærebøker når jeg gikk på skolen. Våre forfedre, urmennesker, nærmere aper enn mennesker. Det eneste som ikke stemmer er de store øynene. Jeg vet verken hva jeg skal tro eller gjøre, men fortsetter å observere. Jeg ser fire døde skapninger på bakken ved bålet, flere av de andre har synlige skader.
De døde er bare slengt på bakken der det passer seg, noen på magen og noen på ryggen. En gruppe skapninger går bort til de døde og begynner å hogge løs på dem med steiner. Parterer dem som om de skulle vært et jaktbytte. Kjøttstykker blir tredd på pinner og stekt over bålet. Hjertene blir delt i biter som blir fordelt blant de skadde. De blir spist rå. Hjernemassen blir skrapet ut av de knuste hodeskallene og eltet til mos. Mosen blir lagt på flate stener som legges nesten inne i bålet. Ben blir splintret og margen spist rå. Det de ikke vil spise, blir slengt på bålet.
Musikken stopper aldri.
Jeg vil drepe. De må vekk, de er en hån mot alt som gir virkeligheten mening. De skal ikke finnes.
Det er da hun danser ut av flammene. Dette perfekte mennesket. Hun danser ikke etter musikken, hun danser musikken. Fløytene, trommene og sangen følger henne, ikke motsatt.
Flammene følger henne.
Vinden følger henne.
Hun er alt.
Dansen hennes er en hyllest til rovdyret. Hver bevegelse et angrep, en eksplosjon av kraft og drap. Nei, hun er intet barn av sivilisasjonen. Ikke ett hårstrå besudlet hennes kropp, ikke hodet, ikke ansikt eller skjød. Symboler jeg aldri har sett før dekker kroppen hennes, ser ikke helt om de er tatovert eller bare malt på. De flyter rundt på huden hennes, danser sin egen dans.
Er egentlig glad for at jeg ikke forstår tegnene.
Det som virkelig skremmer meg, det som får virkeligheten til å briste, er halen. Den pisker og slår, den slynger seg rundt lemmene hennes, selve symbolet på hennes umenneskelighet.
Mitt begjær er grenseløst. Må ha henne. Nå.
I det øyeblikket jeg skal til å reise meg, endrer musikken seg. Den begjærte stopper opp, vendt mot bålet. Messer med en røst dypere enn mørket.
Iä! Shub-Niggurath! Iä! Iä! Shub-Niggurath!
Skogmor, hør dine barn!
Iä! Shub-Niggurath! Iä! Iä! Shub-Niggurath!
Skogmor, se dine barn!
Iä! Shub-Niggurath! Iä! Iä! Shub-Niggurath!
Skogmor, hør vår sang.
Iä! Shub-Niggurath! Iä! Iä! Shub-Niggurath!
Skogmor! Skogmor! Kom til dine barn!
La din vilje være vår vilje.
Iä! Iä! Iä!
La din tanke være vår tanke.
Iä! Iä! Iä!
Skogmor!
Shub-Niggurath!
Jeg vemmes, kroppen vrenger seg og sinnet brister. Noe trenger seg inn i denne verdenen og inn i sinnet mitt. Noe som ikke skal finnes. Noe jeg ikke vil se presser seg frem fra mørket i skogen. Det velsignede bålet og røyken beskytter øynene mine mot å se vederstyggeligheten klart. Det jeg ser, er nok:
En mørk, uformelig masse; øyne som kommer og går, tentakler som pisker og slår. Hover som skraper i mosen. Det er tilstedeværelsen i sinnet mitt som smerter meg. Vissheten om at alt jeg har trodd og visst, er løgn. Min mor var ikke gal, det var menneskene som var gale.
Vi, vi er så små.
Så ynkelige.
Hun, den halebehengte, står med ryggen til meg. Rak som en furu, hendene hevet over hodet med spredte fingre. De vanskapte, ligger flatt på magen med ansiktene begravd i mosen. Jeg klarer å tvinge blikket bort fra kvinnen, vekk fra hele den forbannede seansen.
Jeg må vekk.
Jeg må flykte tilbake til galskapen, tilbake til den velsignede uvitenheten. Tilbake til rasjonalitet og vitenskap.
Nå.
Stemmen hennes er rungende, kallende.
«Det er på tide å ønske vår gjest velkommen. Kom frem fra gjemselen, vis deg.»
Kroppen min lystrer ikke viljen min; jeg reiser meg og går frem mot bålet, mot henne. Hun har snudd seg, øynene hennes møter mine mens jeg går mot henne. Blå, ikke som himmelen, men som havet. Kroppen min går rolig frem, lytter ikke til viljen min. Vederstyggeligheten fra hinsides vår virkelighet trekker seg tilbake blant trærne, forstår kanskje at den ikke kan vise seg for mitt åsyn hvis sinnet mitt ikke skal revne.
Den lar kvinnen snakke.
Men jeg kjenner den der inne i sinnet mitt.
Jeg står foran kvinnen, nesten nese mot nese.
«Kriger, du har trengt deg inn på mine venners land, land de har eid siden før våre forfedre vandret ut av Afrika. Det er ikke mange steder igjen hvor de kan leve i fred.»
«Fred! Hvorfor lot de ikke meg i fred? Jeg har vært i denne skogen i mange år, hvorfor angriper de meg nå!»
Hun ser mot skapningene og smiler.
«Redsel, de har sett deg komme og gå i mange år, men du har ikke betydd noe for dem. Da du vendte tilbake denne gangen, var du annerledes, noe var i ferd med å våkne i deg. Noe de ikke forsto. Som alle enkle skapninger frykter de det ukjente. Så de prøvde å skremme deg vekk.»
«Hva er disse krekene, hvilken avgrunn har de krøpet ut av?»
«Det vet du allerede innerst inne. De er våre forfedre, de som tapte evolusjonens spill. Sterkere og smartere slektninger presset dem ut i periferien. Til områder de ikke hadde forutsetninger for å leve i, der døde de ut.»
«Ikke disse.»
Jeg pekte på skapningene som lå på bakken og tittet opp på meg.
«Nei, disse inngikk en pakt med Skogmor, en pakt som sikret deres overlevelse.»
«Og disse degenererte krekene er etterkommerne deres?»
Hun ristet på hodet.
«Nei, det er disse. Ingen nye er blitt født. De ofret alle sine hunner til Skogmor, det var en del av pakten. Hun ga dem øyne til å se i natten, kropper til å tåle den bitreste kulde og fratok dem evnen til å eldes. Hun lovet dem at den siste av dem ikke skulle dø før det siste av de nye menneskene døde.»
«Krek! Umennesker …»
Jeg kokte. Igjen ville jeg bare drepe, drepe hva som helst.
Hun la hånden over munnen min.
«Nei, de er mer mennesker enn deg, de er ubesudlede av moral og tro. Ingen sivilisasjon har lagt sine lenker over kropp og sinn.»
«Tro! De er mer besudlet av tro enn jeg noensinne har vært, denne vederstyggeligheten …»
Flathånden hennes treffer meg med slik kraft at jeg kjenner noe briste i kjeven. Blodsmaken fyller munnen. Hvorfor hater jeg så mye? Hva er det egentlig jeg hater og frykter?
«Har du ikke fattet noen ting! De tror ikke, de vet. Akkurat som deg, du har sett gudinnen, du kjenner henne i ditt sinn. Det er ikke lenger plass for tro og tvil i ditt sinn. Jeg kjenner murene dine rase, sivilisasjonens ferniss sprekker. Så vakkert! Ser du det? Føler du det? Mennesket i deg dør!»
Jeg føler tankene hennes i mine. Ingen ting er hemmelig. Øynene hennes sperres opp.
«Du! Du er ikke hvem som helst. Jeg føler din mors blod våkne, hun danset med oss før din far stjal henne og forrådte henne. Vi er av samme blod, du og jeg.»
Jeg synker ned på kne, Tankene mine kverner, de nekter å fokusere, vil ikke ha noe med dette å gjøre. Jeg vil ikke ha noe med virkeligheten å gjøre. Jeg vil ikke ha noe med meg selv å gjøre. Mor, hva har vi gjort mot deg? Følelser, alle de som et menneske kan ha, raser uhemmet gjennom kropp og sinn. Jeg kan ikke annet enn å skrike. Ordløst.
Hun legger hendene på hodet mitt. Ømt, men bestemt drar hun det inntil seg. Jeg kjenner den varme, myke magen mot panna mi. Haka hviler mot venusberget. Duften av svette og eimen av kjønn i nesa mi gir meg noe håndfast jeg kan føle. Det sprenger i pikken. Hvor absurd. Jeg hater kvinnen mer enn noe annet, men likevel. Hendene hennes stryker over hodet mitt. Hun nynner en sang uten ord, uten mening. Jeg har hørt den før, min mor sang den da jeg var liten. Noe av kaoset roer seg, men jeg er fremdeles ikke i stand til å tenke eller handle.
«Kriger, du vet noe ingen bør vite, du har sett noe ingen bør se.»
Den ene hånden hennes stryker meg over nakken, den andre har tvinnet seg inn i håret mitt i et fast grep. Det er tankene mine som hindrer meg i å handle. Jeg lar følelsene flomme fritt, dytter bort alle tanker.
«Kriger, du har to valg. Enten må du bli en av oss, du må tjene meg og vår urmor. Vi skal elske og danse til verden ender. Ditt andre valg er døden.»
Hånden finner kniven; instinkt og noe umenneskelig tar over. Aldri har jeg beveget meg så fort, aldri har jeg brukt større styrke. Kniven knuser seg vei gjennom ribbein og brusk på vei til hjertet hennes. Kraften kaster henne vekk. Kroppen hennes ligger på skogbunnen og skjelver mens hjerteblodet fosser ut av kroppen. Øynene hennes stirrer mot stjernene til livet svinner.
Krekene kaster seg i tjernet med skrik og grynt. Jeg føler skrekken deres. Jeg løfter liket hennes, lukten av blod er sterk og berusende. Jeg blir fylt med den ekstasen som bare det å drepe et menneske kan gi. Jeg river kniven ut av den ødelagte kroppen.
Jeg snur meg mot Skogmor. Hun kommer frem fra skogen, et av øynene hennes møter mine. Hun snakker til meg, ikke med stemmen, men tanke til tanke.
«Makt, du har makt, min sønn.»
Jeg har aldri før luktet skogen så sterkt, jeg kjenner livskraften flomme. Jeg ser verden i all dens fantastiske gru. Ser meg selv i all min gru. Jeg er en vederstyggelighet.
Skogmor trekker seg tilbake til skogens mørke, ute av syne, men aldri ute av sinn. Jeg kjenner hennes kraft flomme.
Kroppen jeg holder, rykker til. Jeg ser ned mot de livløse øynene, en gnist tennes og livet vender tilbake. Øynene stirrer mot stjernene før de møter mine. En hånd kommer opp og stryker over kinnet mitt.
«Du drepte meg.»
Stemmen er drømmende, uten sinne eller redsel.
Stemmen stiger i klang og styrke.
«Du er ingen tjener, du er kommet for å herske. Denne skogen og dette folket er ditt til denne verdens ende.»
Hun omfavner meg og hennes munn møter min.
Jeg vet i mitt innerste. Skogen er min, min urmor, min gudinne har talt.
AV SAMME FORFATTER: