Det er god kutyme ikke å avsløre navnet bak et pseudonym så lenge forfatteren er i live. Etter forfatterens død, derimot, er det på sin plass å gjøre nettopp det. Rundene rundt grautfatet er over, nå skal katta endelig få meske seg.
Vi ærer minnet etter Tor Åge Bringsværd ved å gjennomgå forfatterskapet til Edgar Burås, ett av to pseudonym den produktive forfatteren benyttet seg av. Mannen skrev som kjent hundrevis av bøker, og måtte ty til pseudonym-trikset for å få så mange av dem utgitt i farta.
Under pseudonymet Edgar Burås utkom fire bøker:
- Ungawa
- Mordet på Lemuel Gulliver
- Du og jeg, Alfred
- Alfred 2.0
Enhver liebhaber til Bringsværds forfatterskap vil kjenne igjen hans medrivende penn i Burås’ bøker. Her er også nok av hint i bøkene om at de to forfatternavnene, Bringsværd og Burås, har vært intimt forbundne under idémyldringa. I gjennomgangen (under) skal jeg (undertegnede) derfor plassere Burås-titlene inn i Bringsværds helhetlige forfatterskap.
Ungawa (2018)
En dag (på 50-tallet) flytter det gamle ekteparet John og Janne Kleiten inn i det gamle huset over gata fra Per Oscars familie. De er ikke som andre voksne, John klarer for eksempel ikke å holde seg fra å klatre i trær.
John Clayton er som kjent det kristne navnet til den notoriske fiksjonsafrikaneren Tarzan. Dama hans heter Jane. Og forfatteren av de opprinnelige bøkene var Edgar R. Burroughs. Herav altså pseudonymet Edgar Burås, som et lite «åndeskriftlig» innslag etter den gamle spenningsmesteren.
«Ungawa» er et jungelrop som kan bety litt av hvert. Og litt av hvert handler også denne livfulle, lekne, dyrevennlige barne-/ungdoms-/barn-i-alle-aldre-boka om. Navnet «Tarzan» ytres imidlertid aldri. Her er det meningen leseren skal ta et par pekere (om både den ene og den andres mer eller mindre skjulte identitet).
Dette var ikke første gang Tor Åge Bringsværd lekte med Tarzan-figuren – som han dro med seg fra barndommens kinosal, tegneserier og spenningsbøker. I skuespillet Jungelens herre (1974) smelter han sammen handlingen fra den første Tarzan-boka med Bram Stokers like beryktede Dracula (1897). Vi snakker om politisk teater i beste 70-tallsstil: Blodsugeren Dracula (kapitalisten) og jungelens herre (imperialisten) Tarzan blir sammenfallende skikkelser. (Snedig!) Innledningsreplikken til Lianemesteren (Tarzans undersått som gjør det nødvendige forarbeidet så herskeren kan skinne) fungerer som en novelle i sin egen rett.
På 70-tallet handler det altså om å dekonstruere Tarzan-figuren, bruke ham til å legemliggjøre en politisk målskive. I 2018-utgaven framstår den aldrende Tarzan derimot som en vennlig og imøtekommende frihetskjemper. Pengejag og kapital er fortellingens skurk også her, men barndomshelten løftes nå til gamle høyder; han står nå fram med sprelsk inspirasjon til overskridelse snarere enn som en imperialistisk utbytter.
Bringsværd og makkeren Jon Bing likte begge å leke med barndomshelter og spinne videre på andre forfatteres verker – så vel som på myter om forfatterne selv. En av antologiene deres, Åndeskrift (Nazar 2) fra 1976, har nettopp dette – «forfattere som går igjen» – som tema. I samme bok kan vi lese om og fra forfatteren Philip Jose Farmers «frie forskning» på Tarzan-fenomenet.
Ungawa utkom på Ena forlag, et inprint av Vigmostad & Bjørke. På samme forlag hadde Tor Åge Bringsværd nettopp utgitt en bokserie om Katt på ville veier. Her må en katt som våkner opp med tapt hukommelse i Kina (på vei til å bli slaktet), finne tilbake til sine kjære i et fjernt land (i vest og nord). Reisen gir anledning til rikelig «åndeskrift» – med streif innom indiske guder, flyvende tepper fra Arabia og levende italienske dukker (for å nevne noe).
Mordet på Lemuel Gulliver og den sanne beretning om hans ukjente reise (2019)
Pseudonymet Edgar Burås sprang ut av Tarzan-leken fra første bok. Forfatternavnet skulle imidlertid leve videre uavhengig av Tarzan, og i sin andre utgivelse tar Burås fatt på en ganske annen «åndeskrift». Nå diktes det videre på den klassiske romanen Gullivers reiser (1726) av den irske dikterpresten Jonathan Swift.
Selv om Burås-navnet dermed frakobles meta-funksjonen som Tarzan-rekvisitt, henger altså elementet av åndeskrift fortsatt ved. Samtidig beveger Burås seg ut av barneavdelingen og inn i bibliotekets hyller med «bøker for voksne.»
For romanen om Gulliver er slett ikke «barnelitteratur», slik mange kanskje har fått inntrykk av via tegnefilmer og forkortede utgaver. Vi snakker om en av de helt helt store satiriske romanene i verdenslitteraturen, der Swift med skarpe pennestrøk risser revner i samfunnsordenens hykleri. Voksenbudskapet i Gullivers reiser er noe Bing & Bringsværd har vært opptatt av å formidle hele veien; den satiriske tradisjonen fra Swift (og vår egen Ludvig Holbergs Niels klims reise (til den underjordiske planeten Nazar)) er sentral i deres framstilling av fantastisk litteratur.
I Mordet på Lemuel Gulliver får vi også høre om hvordan den opprinnelige romanen om Gulliver ble redusert til barnebok (og om hvorfor dette på ingen måte holder). 2019-romanen er nemlig bygd opp på finurlig vis med essayistiske innslag, utdrag fra fiktive brev & gamle skrifter, og diverse skrumspring på meta-nivå. Dette er rimelig karakteristisk for Bringsværd, noe han begir seg ut på i flere romaner (tilbake til den aller første, Bazar (1970)).
Særlig tydelig kan vi dra en parallell fra Mordet … til romanen Pinocchio-papirene fra 1978. Liksom i 78-romanen utgår handlingen i Burås’ roman fra en «leserstemme» som forsker i gamle papirer, og i begge romanene avdekkes gradvis en skremmende intrige. Ikke minst knytter begge bøkene denne gruvekkende intrigen til særs relevant (les: Virkelig Uhyggelig Skremmende) samfunnskritikk. I Pinocchio-papirene utgjør tredukkens forbindelse til jordens flora en nøkkel, mens vi i Gullivers (videreførte) univers får høre om (spoiler alert! no pun intended) underjordiske planer om å skape et mektig våpen som kan utslette alt liv på kloden.
Du og jeg, Alfred (2020)
I 2020 har pseudonymet Edgar Burås etablert seg som et navn å regne med. I dette årets bok står forfatternavnet på egne bein, her er intet som lenger hinter til et konsept spunnet ut av fiksjons-Afrika fra begynnelsen av forrige århundre.
Tittelens replikk «Du og jeg, Alfred» er riktignok en allusjon til Astrid Lindgrens Emil i Lønneberget, men utover slik små-lek er dette ingen øvelse i åndeskrift. Handlingen er lagt til et stykke ut i framtida, og følger Elias som bor med katta Zakkeus i smart-huset Alfred. Elias har en broket fortid, foreldrene hans var aktive i Norge First-bevegelsen. Alfred er en kunstig intelligens av den typen som vanskelig lar seg skille fra en menneskelig sådan (hva bevissthet og fri vilje angår). Etter hvert skal flere karakterer gjøre sin entre, og Elias blir stilt overfor gjennomgripende livsvalg.
Jeg var (over) inne på hvordan flere av Bringsværds romaner er preget av lek med nivåer, essayistiske digresjoner og krumspring. Du og jeg, Alfred er et eksempel på et annet – vel så karakteristisk – trekk ved Bringsværd. Med enkel og elegant språkføring kan vår mann gi oss en fortettet fortelling, som på medrivende vis sitrer av usagt spenning. På 106 sider åpnes et rom som dirrer av følsom varme, satt til en bakgrunnsverden som snerrer med samfunnskritikk. En slik bringsværdsk kortroman har gjennomført SF-snert over seg, og er etter min mening langt å foretrekke framfor det meste av (altfor lange) sjangerskriverier som utkommer på dagens angloamerikanske scene.
Under pseudonymet Edgar Burås morer Bringsværd (vinner av Riksmålsprisen) seg med å skrive litt mindre konservativt bokmål. Men språkføringen er fortsatt så tydelig bringsværdsk at ingen kjenner kan være i tvil om hvem man egentlig leser. Videre gis enkelte pekere (til forfatterens identitet) i små overlapp (i handling eller navnebruk) til bøker utgitt under Bringsværds eget navn. Særlig gis en del sammenfall mellom denne boka og den senere utgitte kortromanen/langnovellen/fortellingen Magnoliadamen (2025). Men der kybernetisk teknologi er den viktigste i Alfred-universet, får bioteknologi mer av en plass i den posthume 2025-boka.
Alfred 2.0 (2022)
Ovennevnte Du og jeg, Alfred bærer undertittelen [et tidsbilde] på tittelbladet. Liksom andre slike korte Bringsværd-bøker (ikke minst fra de siste årene) har den sin styrke nettopp i den fortettede handlingen; det usagte og antydede åpner leseren for et ladet rom av refleksjon og innlevelse. Kortromanen slutter på en åpen tone, en poetisk avrunding som inviterer oss til dikte videre.
Like fullt kan man ta seg i å tenke at historien slutter for brått, at det vi har lest (i 2020-romanen) er mer et første kapittel enn en egentlig roman. (Ikke minst dersom man leser flere slike poetisk avrundede Bringsværd-bøker på rad, kan dette inntrykket bli påtrengende. Magnoliadamen slutter f.eks. på tilsvarende vis: Et naturlig sted å runde av for hovedpersonen, men samtidig (riktignok effektfullt) midt i handlinga for bakgrunnsverdenen som er tegnet opp. Mordet på Lemuel Gulliver toner også ut i en (effektfull) åpen slutt. I den første Alfred-boka er den uavklarte «store handlinga» spesielt påfallende, noe som nok er grunnen til at Bringsværd-Burås så behovet for den avklarende undertittelen).
Dermed blir det kjærkomment med oppfølgeren: Alfred 2.0. Denne fortsetter der den første Alfred-boka slapp, og tar mer av som ambisiøs SF-spennningsfortelling. Det er vellykket: Også Alfred 2.0 har vakker poesi i seg – og sagaen munner ut i et klimaks som sømløst passer til det moralske universet bøkene tegner opp.
De to bøkene fungerer altså best som de står, som to sammenhengende bøker i serie. (Dermed bevares Du og jeg, Alfreds poetiske avrunding, samtidig som leseren (i bok nummer to) får innfridd forventningene om en større avslutning). Oppfølgeren Alfred 2.0 fungerer dog best om du først leser 2020-boka. (Strengt nødvendig er det for så vidt ikke, da Alfred 2.0 forklarer alt du trenger for å henge med i handling og personkarakteristikk).
Avrunding
Og dermed var vi ved enden av Edgar Burås’ forfatterskap. Til videre lesning (etter Burås) anbefales alle de nevnte bøkene av Bringsværd, Bing & Bringsværd, Swift, Holberg, Lindgren, Stoker og Burroughs. Og til oss fans og lesere som kanskje også skriver, kan vi lykkelig konstatere at også norsk SFs grand old man Tor Åge Bringsværd skrev fan fiction av et slag. God åndeskrift!
Bjarne Benjaminsen