Ronald Kelly, et forfatterportrett

Av Emil Flakk

 

En Tik Tok time out, takk

Jeg har lekt med tanken på å prøve meg på et forfatterportrett en stund, delvis fordi jeg har en forkjærlighet for å introdusere lesere til god litteratur. Angående dette kan jeg nevne at jeg er av den noe kontroversielle og upopulære oppfatningen at god smak i populærkultur må læres. Før du protesterer på dette synspunktet, ta en titt på hva kidza i dag eksponerer seg selv for på Tik Tok, og se om du fortsatt er uenig. Spesielt glad er jeg i å introdusere folk til forfattere de kanskje ikke har hørt om, og hvor mange i Norge er det egentlig som har hørt om Ronald Kelly?

Ung og uredd… Inntil nå?

Jeg fikk min egen introduksjon til Ronald Kelly da jeg som tenåring gikk inn på soverommet til storebroren min fordi jeg trengte en ny bok å forsvinne inn i. Nå er ikke minnet mitt prikkfritt, men skulle jeg anta, ville dette vært i fasen der jeg begynte å gjøre meg ferdig med Tolkien, og hadde oppdaget at Stephen King kunne levendegjøre og dramatisere amerikansk småbyliv lik ingen andre.

Der, blant støvete skatter i falmet papir, fant jeg den norske utgaven av Pitfall, en roman om demoniske tasmanske djevler som herjer i Texas. Jeg husker ikke tittelen på norsk, men jeg minnes at omslaget var så tacky at det minnet mest om en ‘straight to video’-skrekkfilm-VHS fra 90-tallet. Det er mulig at boka var kjøpt på Narvesen, men det er en detalj jeg ikke husker helt. Men, som det er gjentatt i det uendelige, skal man ikke dømme verken en bok eller en skrekkfilm i VHS-format på omslaget, og allerede etter de første sidene hadde jeg bestemt meg for at, joda, Ronald Kelly, han var kul.

Sørstatsgrøss fra Tennessee

Året var 1959. Et begivenhetsrikt år etter flere målestokker. Hawaii ble den 50. staten i USA, Fidel Castro tok makta i Cuba, Mattel lanserte den første Barbie-dukken, og vår helt, Ronald Kelly, kom til verden i Tennessee, der han vokste opp i en småby. I tidlig alder viste Ronald interesse for både skrekk og skriving. Han lagde tegneserier, blant annet om superhelter han diktet opp. For øvrig gikk han i klasse, og var kunstnerisk kompis, med Lowell Cunningham, senere kjent som skaperen av Men In Black-tegneseriene. Ronald begynte etter hvert å skrive historier. Først i skrekksjangeren, for så å flørte med eventyr og western. Først da han returnerte til skrekksjangeren, opplevde han suksess. Han solgte sin første historie på midten av 80- tallet, og derfra ble det utgivelser i magasiner, nominasjoner til priser, og etter hvert også bokutgivelser. Det meste av det han publiserte var skrekk, men han hadde også utgivelser innen western, eventyr, og splatterpunk.

Fra 1996 tok Ronald Kelly seg en nesten 10 år lang pause fra skrivingen, blant annet fordi han syns det var vanskelig å skrive skrekk og samtidig identifisere seg som en ‘født på ny’-kristen. I 2006 begynte han likevel å skrive igjen, og det har siden den gang kommet gjenutgivelser av hans mest kjente romaner, nå med tilleggsmateriale i form av noveller satt til romanenes verdener, i tillegg til splitter nye romaner og noveller. Og det er ikke som om fyren han mistet teken heller. Personlig syns jeg at mye av det han har utgitt etter han begynte å skrive igjen i 2006, er blant det beste han har skrevet.

Southern-fried

Ronald Kellys spekulative fiksjon går under sjangeren southern-fried, altså verk som er dypt forankret i den amerikanske sørstatskulturen. Det er tykt med myter og legender knyttet til sørstatene. Sosiale temaer som er aktuelle der – som sosialt forfall, tradisjonelle verdier, rasehat, og religion – står sentralt hos Kelly. Handlingen utspiller seg typisk i småbyer og på landsbygda, der miljøet tilsynelatende har en egen sjel og spiller en sentral rolle. I slike miljø er det allerede en følelse av isolasjon, selv uten de overnaturlige skrekkelementene. Det er få som har mestret southern-fried på samme måte som Ronald Kelly. Når jeg leser historiene hans, tenker jeg alltid at fortellingene er ekte, og – til tross for sine overnaturlige elementer – gode representasjoner på livet i sørstatene. Dette kommer til uttrykk blant annet gjennom dialekter og lokale skikker. Fortellingene hans er liksom mer enn bare skrekk. De er også en utforskning av sørstatenes sjel.

Nå tenkte jeg vi kunne ta en titt på noen av hans mest kjente bøker:

Undertaker’s Moon

En skrekkelig fullmåneflørt. Undertaker’s Moon er kan hende Kellys mest kjente roman, og rent subjektivt er det også min favoritt av ham. Romanen ble utgitt i 1991, da som Moon of the Werewolf, men den byttet navn i forbindelse med nyutgivelsen gjennom serien The Essential Ronald Kelly Series, da også med ei novelle som utforsker antagonistens fortid.

Undertaker’s Moon er historien om et lite samfunn i Tennessee, som blir et veldig farlig sted da familien O’Sheas flytter dit. Samfunnet ønsker familien velkommen, men så begynner merkelige ting å skje. Grusomme hendelser under en sølvfarget måne. Og det eneste som kan stoppe denne ondskapen er en uventet koalisjon av en nerd og en sportsidiot.

Personlig, om jeg bare kunne anbefalt en eneste bok med varulver, er nok Undertaker’s Moon den jeg ville gått for. Historien er på mange måter arketypen av amerikansk skrekk, med miljø og karakterer som til tider ligger i grenseland til å være klisjeer. Men det gjør ingenting, for Undertaker’s Moon prøver ikke å være noe den ikke er. Dette er lett-fordøyelig skrekkelig god moro. Popcornunderholdning i skriftlig format, om du vil. 

Men man må ikke dermed tro at dette er flåsete litteratur som kun ble skribla ned på gulnet papir for å tjene en kjapp slant. I likhet med Ronald Kellys andre romaner, får jeg liksom følelsen av at her er en historie forfatteren virkelig vil fortelle oss. En genuin fortellerglede skinner gjennom, og det er en glede jeg mer enn gjerne tar del i.

I romanen står for øvrig irske tradisjoner og folklore sentralt, noe som er tilfelle i flere av Ronald Kellys historier, Forfatteren ætter selv fra Irland.

Fear

Jeg nevnte innledningsvis at i flere av Ronald Kellys historier, blir miljøet nettopp en del av handlingen. Fear er kanskje den boken han har skrevet, der dette kommer tydeligst frem. I denne romanen må Jeb, en 10 år gammel gutt, vandre inn i et ukjent land fylt med mystiske krefter, for å beseire en demonslange som har funnet seg til rette i Jebs landsby – i tillegg til å redde bestemoren sin.

Noe jeg personlig lot meg begeistre av under lesningen, var at Ronald Kelly evner å skrive fra et barns perspektiv. Gjennom Jebs øyne utforsker vi konseptet frykt, både den som manifesterer seg fysisk og den som ikke gjør det – i tillegg til ulike temaer – deriblant rasehat. Det er en egen kunst å kunne fortelle slik fra et barns perspektiv, å gjengi opplevelsen det er å være barn. Det er andre som mestrer denne kunsten, deriblant Stephen King, men det er også mange som har kommet til kort. Et vitnesbyrd om at nettopp Ronald Kelly mestrer denne kunsten, er at jeg satt med en slags følelse av nostalgi da jeg leste Fear – selv om Jebs barndom var svært ulik min egen.

Blood Kin

Enhver skrekkforfatter med respekt for seg selv har på et eller annet tidspunkt skrevet en vampyrfortelling. Igjen er det et lite samfunn i Tennessee som blir offer for ekstrem ondskap. Denne gang representeres ondskapen av en eldgammel vampyr ved navn Josiah Craven. Josiah har som mål å finne sine egne etterkommere og «frelse» dem, ved å tilby en eksistens som evig levende (døde?)

Blood Kin er en klassisk vampyrfortelling der vampyrene er slik den hardbarka skrekkfansen mener de skal være, nemlig gjennomsyret av ondskap. Her er det ingen blodsugere som forelsker seg i sårbare tenåringsjenter og glinser i sollyset. Dette er en fortelling om monstre med sansen for menneskeblod, som ikke skyr noen midler for å få nettopp det.

Personlig mener jeg at en av Blood Kins styrker er skildringene av interessante karakterer man får empati med. I sentrum står en familiefar som gjør sitt beste, men som blir hindret av problemer han bare delvis makter å kontrollere.

The Buzzard Zone

Ved første øyekast er det ganske lite ved The Buzzard Zone, Ronald Kellys tilskudd til zombie-sjangeren, som virker originalt. Vi følger en gruppe overlevende etter et zombieutbrudd, som søker trygghet fra sted til sted. Flere av karakterene er utprøvde standarder for sjangeren. Det er vitenskapsmannen som vet hvorfor verden er fylt med levende døde, og så er det militærmannen som ser verdens ende som en fin unnskyldning til å hive moral på bålet og leve etter en mer primitiv ‘overlev eller bli drept’-etikk.

Likevel er det flere elementer som gjør at The Buzzard Zone føles original. Blant annet er det her en original vri på hva som gjør folk til zombier, og det er også en del originalitet vedrørende fugler.

The Buzzard Zone revolusjonerer kanskje ikke zombie-sjangeren på samme måte som George Romero eller The Walking Dead gjorde, men den er definitivt verdt å lese for folk med sansen for zombier eller enkel underholdningslitteratur. Eller for sånne som meg, som har sansen for begge de to tingene.

 

Kilder/ videre lesning:

https://www.ronaldkelly.com/

https://weirdwestfiction.com/2022/09/02/weird-west-author-spotlight-ronald-kelly/

https://rkhorror.bigcartel.com/