Vi er nå kommet til femtende episode av Nye NOVAs løpende føljetong fra det ytre rom.
Hadde Surklut enda fått opplæring i kampflyvning og unnvikelsesmanøvrer, ville situasjonen kanskje ikke vært så gal. Et skall av romskrot omga denne vannplaneten. Alt fra metallstøv til rester av bæreraketter ga den et forsvarsverk langt mer effektivt enn minebelter. Skipsskjoldene burde likevel være i stand til å håndtere de mindre bitene, slik at Surklut kunne konsentrere seg om å danse mellom vrakrestene som var store nok til at sensorene oppdaget dem. Alt virket såre vel inntil kontrollpanelet tok fyr.
Iianea var på pletten med en brannslukker, mens en skrekkslagen Surklut styrte mer eller mindre i blinde. Skjoldene mistet effekt, og overga skroget til høylytte, skrapende risp og kutt fra strømmen av mikroskopiske gjenstander.
Surklut hadde for lengst gjort seg klar til etterlivet da landingsskipet sluttet å riste. De var gjennom skallet! Iianea hadde fått slukket ilden, og en inspeksjon av skadene ga både gode og dårlige nyheter. Det var selve kontrollpanelet som hadde blitt overbelastet, resten av det elektriske systemet var fortsatt oppe. Det var ikke noe teknisk i veien med skjoldene, men kontrollene som styrte dem var stekt. Ditto med kommunikasjonssystemet.
Uten skjold var det umulig å komme seg velberget gjennom skrotskallet en gang til. Hvor hardt skroget var blitt skadet, var umulig å si så lenge de fortsatt var i flymodus. Høsting eller ikke høsting, de måtte lande for å utføre reparasjoner.
«Dårlige nyheter, kompis. Skuta holder på å falle fra hverandre. Vi må lande et eller annet sted,» meldte Surklut til Iianea, som tok det hele langt roligere enn partneren sin.
«Det skal vi jo uansett. Ta det rolig, ikke stress. Dette går så fint.»
«Ikke stress!? Vi er fanget på en planet full av militær biomasse utstyrt med nukleære våpen. Vi har mistet kontakten med moderskipet, og dette fartøyet ramler fra hverandre når som helst! Vi har ikke reservedeler, og uansett er ingen av oss mekanikere. Vi må nødlande, og jeg må ta en beslutning om hvor vi skal gjøre det. En beslutning som vil avgjøre om vi lever eller dør! Ja, jeg er stressa!»
«Jeg vet ikke om du puster, Surklut, men hvis du gjør det, så pust med fordøyelsesorganene dine. Dette går helt fint. Du er bare litt nervøs, siden det er din første landing.»
Iianeas myke stemmet gjorde Surklut et hakk mindre hysterisk.
«Veldig bra, min venn. La oss ta det punkt for punkt. Vi er ikke fanget her. Kjerra stammer fra et militært overskuddslager. Den er bygget for å tåle litt. Og ikke undervurder meg. Jeg er kanskje ingen ekspert, men jeg kan litt elektronikk. Dette kontrollbordet kan fikses. Det vil ta en stund, men det gir oss mer tid til høsting. Og så fort vi har fått fiksa skjolda, flyr vi rett ut igjen!»
«Og hvor skal vi få nye kretser fra? De har jo smeltet!»
Iianea sukket litt oppgitt. «Biomassen har atomvåpen. Jeg antar at de også har elektroniske kretser. Vi skaffer oss reservedeler mens vi høster!»
«Og hvordan i huleste skal vi greie det?»
«Den broen brenner vi når vi kommer dit. Først må vi finne egnet biomasse.»
«Hele denne inntørkede planeten er dekket av biomasse. Hvordan skal vi vite hva som er egnet?»
«Surklut, kjære venn. Dette er en vannplanet, og ikke direkte inntørket.»
«Du skjønner hva jeg mener!»
«Ja da, prøver bare å irritere deg fra å være hysterisk. Det er gode odds for at en eventuell intelligent biomasse vil tro at vi er guder, og gladelig vil gjøre alt vi ber dem om.»
«Og hvis de ikke er gudfryktige?» Surklut kunne ikke fatte hvordan Iianea kunne ta dette så rolig.
«Da må vi nok improvisere. Ikke ta den fargen. Det er uansett ingenting Månefisken kan gjøre for å hjelpe. Vi må greie oss selv. I verste fall. Hvis våre venner drar uten oss, tar det ikke lang tid før gruveselskapene er på plass og henter oss.»
Surklut skulle til å påpeke at de neppe ville gjøre det gratis, men innså at det var viktigere å komme seg ned på bakken enn å krangle. Det var to større og et mindre kontinent å velge mellom, for Surklut hadde ingen tro på at landingsskipet deres ville holde seg flytende i vann. En grundig analyse av sensorrapportene ville gjort det lett å velge en bra landingsplass … hadde de hatt tid til en grundig analyse.
«Hva skal jeg sikte på?» spurte Surklut desperat.
«Se på nattsiden. De lysene må være kunstige. Sikkert byer. Det kan bli litt stress hvis du lander i dem. Lenger borte er det noe som ser ut som midt i ingensteds. La oss prøve der.»
Surklut siktet seg inn mot området Iianea pekte på. Det var altfor mye biomasse der til at Surklut var komfortabel. Den måtte stole på Iianea, men hvis hun tok feil, var det ikke håp om å overleve. Surklut fant en kolle som hadde mindre biomasse enn resten av plassen, og foretok en ikke helt elegant landing.
«Flott landing! Atmosfæren virker grei. Nå kan du bare slappe av mens vi sjekker ut området.» Iianea rullet 1-5 ned landgangsrampen, og ventet på at de skulle våkne. Til sin store skrekk så Surklut flere lyspar som i raskt tempo slynget seg mot åsen de hadde landet på. Siden kontrollbordet var stekt, kunne ikke Surklut varsle landerne innenfra, og måtte flyte ut for å advare dem.
Surklut holdt på å størkne av kulde så fort den var utenfor skipet, men plikten overvant instinktet som tilsa at den skulle komme seg inn i varmen igjen. Den lille kollen var relativt fri for biomasse, bare litt pjuskete lysegrønne planter. Disse var derimot omgitt av enorme mengder massiv, mørk grønn biomasse, som heldigvis ikke beveget seg utover å bøye seg i vindkastene. Planter, de også.
Iianea hadde posisjonert 1-5 i det Surklut håpet var en forsvarsformasjon. Hun så spørrende på Surklut.
«Lys på vei! Biomassen kommer! Vi er fortapt!» boblet Surklut usammenhengende.
Iianeas øyestilker signaliserte fornøyelse, og hun fiklet med en liten metallboks.
«Vær stille, og la meg stå for kommunikasjonen, så går dette hel …»
Iianea ble avbrutt av smell og små metallprosjektiler som føyk forbi dem. Et par av prosjektilene rikosjetterte fra Iianeas tykke pels, og etter et øyeblikks panikk husket Surklut at kinetiske våpen ikke kunne skade den.
Det kom uforståelige lyder fra den bevæpnede biomassen: «I hit it! I’m sure! I fucking hit Bigfoot!» Iianea koblet metallboksen til kommunikatorenheten sin, og lydene ga mening.
«Det der var faen meg ikke storfot. Jeg så ballongen! Det er noe kinesisk dritt, sier jeg. Og du traff ikke en skitt, Billy-Bob, den kinesergreia står der fortsatt,» ble det sagt i et røft stemmeleie.
«En kinesisk storfot? Hva er neste tullet du finner på, J.J? Må’kke spise så jævla mye sopp,» sa en tredje stemme.
Iianeas kommunikator sprakte av feedback i det hun forsiktig prøvde seg med: «Ta oss til lederne deres?»
Haha! Hysterisk.