Oppvask (novelle av Catharina Schønning-Lykke)

Morgenen slepte seg sakte av gårde mellom husveggene. Kjøkkenet seilte rundt som en egen verden av uendelig rot og oppvask. Han orket ikke tanken og snudde i døren. Ikke i dag igjen. Han nektet. Ville ut og svømme, ut å klatre, opp til stjernene, kjenne evigheten i sjelen. Det umulige og tiden la seg som klam tåke i hodet. Han søkte seg til sofaen og sank ned i en bok. 

Morgenen slanget seg sakte av gårde mellom stjernene. Morgen bare fordi hun hadde sovet og nå var våken, der skipet hennes endeløst seilte omkring. En stille, blå verden kom til syne på skjermen. Hun antok at den verken var stille eller blå på nært hold, men her oppe fra var den vakker. Hun åpnet en kanal for å søke etter intelligent eller tallrikt liv. Det myldret. Mylderet spredte seg gjennom henne til hun sitret. Med forventningsfulle tastetrykk tappet hun seg inn på de tre mest lovende artene, og innredet et habitat til hver. Tiden det tok erstattet den sakte tålmodigheten hennes med skarp entusiasme. Hun forberedte seg. Ville det likne på noe hun ikke hadde opplevd før? 

Med utstrakte lemmer trådte hun gjennom transformatoren til det første habitatet. Det blå. Som viste seg å ikke bare være blått i det hele tatt. Hun kom gjennom som en muskuløs, glatt og litt buet form med velutviklet sanseapparat. Den ikke helt uvante kroppen frydet henne mens den bølget seg gjennom vannet. Instruksjoner om hvordan de flest av denne arten oppførte seg akkurat nå, sivet inn i bevisstheten hennes, og hun gjorde som dem. Svømte og hoppet i vakre, felles formasjoner. De lånte omgivelsene kunne skape ringvirkninger der nede, så tiden var også til låns. Men denne opplevelsen var velkjent variasjon, ingenting tydet på noe helt nytt. 

Neste habitat var grønt. Med små vinger og stor bakende opplevde hun et annet av livets mirakler. Hun elsket å fly, nesten like mye som hun elsket å svømme. Tenk at denne sort- og gulstripete arten kunne fly med en slik anatomi. Men også denne opplevelsen hørte til repertoaret av hvordan levende vesener på andre planeter utfoldet seg. Blomstene hun besøkte hadde andre dufter, trærne andre blader, men følelsen var den samme. Fellesskapet også.

Med lavere forventninger lot hun seg forvandle gjennom transformatoren en gang til. Denne kroppen manglet de andres grasiøsitet og naturlige væren. Alle lemmene kunne beveges relativt uavhengig av de andre, og virket funksjonelle. Dette var noe nytt. Hun så seg om i et underlig kantete, konstruert rom. En innretning av metall langs den ene veggen lot vann renne ned i en beholder, med et hull i bunnen. Hva i alle dager skulle det være godt for? Rundt beholderen var flater i et ukjent og unaturlig materiale som hun heller ikke kunne se hva skulle tjene til. På veggene rundt var det andre konstruksjoner, like kantete som rommet, men i varierende størrelser. Med fantasien søkte hun ned til planeten der nede. Hva gjorde denne arten med disse tingene? Hun fant det hun søkte etter – et rom tilsvarende det hun hadde skapt på skipet, men det var fylt av gjenstander som lå på alle flatene, tilsynelatende uten struktur, på gulvet, i vannbeholderen. Hun vurderte om hun kunne låne gjenstandene der nede fra, eller om hun måtte gjenskape dem alle selv. Milliarder av skapninger befattet seg med akkurat de samme tingene i liknende rom, og akkurat nå var det ingen i rommet hun observerte, så hun tok sjansen. 

Til å begynne med var bevegelsene hun fanget opp uvante og forseggjorte. Hun plukket opp ting fra gulvet og la dem på en flate høyere opp. Hun fylte vann i beholderen og flyttet gjenstander fra flatene over i vannet. Deretter plasserte hun små og store biter av materialer hun ikke kunne identifisere inn i de større konstruksjonene på veggene. Hva var meningen? 

Etter hvert ble hun vant til å håndtere de ulike strukturene og fasongene, og kunne begynne å tenke samtidig. Hun så seg rundt og kunne se at rommet hun befant seg i hadde endret karakter. Fra å være fylt av spredte gjenstander tilsynelatende uten tilhørighet, var de nå stablet sammen og tok mye mindre plass. Hun tenkte det kanskje kunne ta enda mindre plass om hun stablet sammen ting som liknet hverandre. Oppglødd begynte hun å ane et mønster. Det var om å gjøre å samle alle tingene og la dem forsvinne! Det var en lek! 

Plutselig ante hun at vesenet hvis ting hun hadde lånt, rørte på seg. Ville det oppdage at noen hadde lekt på dets område? Hastig og litt melankolsk sendte hun alt tilbake. Hun håpet at den andre ikke ville legge særlig merke til lånet, selv i sin nye orden. Og tenkte som alltid at hun ønsket hun kunne tilbringe mer tid med artene hun besøkte, ikke bare katalogisere dem. 

Denne forunderlige leken var i alle fall et studium verdt.

Catharina Schønning-Lykke er sosialantropolog av utdanning, arkivar og historieformidler av yrke og befinner seg nå midt i livet med en mulighet å skrive. «Litteratur har alltid vært en stor del av livet mitt, men jeg har ikke alltid skrevet. Mest tiltrukket er jeg av sterk litteratur med vakre setninger og fabelaktige sammenhenger,» sier forfatteren, som skriver korte prosatekster med fantasifullt snitt.