Novellen «Roxy» er hentet fra den ferske novellesamlingen Vannvokteren (Cappelen Damm, mars 2023). To av novellene i samlinga er science fiction. Rannveig Fern Leite Molven (f. 1974) har tidligere skrevet fem romaner, hvorav to er fremtidsdystopier (Der skyene begynner, 2015, og Duelyktene, 2020). Dessuten bidrar hun med åpningsnovellen i sf-antologien En strek gjennom tyngdekraften (Solum 2022). Rannveig Fern Leite Molven bor i Bulandet i Askvoll.
Foto: Eivind Senneset
Timen mellom elleve og tolv er den eneste der Alice er aleine. Roxy er selvsagt sammen med henne, men når de går tur, er det bare dem. Alice later alltid som om hun ikke følger med, at hun ikke vet akkurat når klokka er kvart over ti, fem på halv, sju over halv. Hun lar blikket følge linjene på skjermen som hviler i fanget, tar til seg teksten hun leser i tilfelle han spør om noe. Hun er likevel alltid helt klar over akkurat hvor lang tid det er til låsen åpnes, lukkes. De har to minutter på å gå ut. Glemmer hun seg bort og ikke rekker å åpne døra og gå ut i løpet av disse to minuttene, må hun vente til neste dag. Det har bare hendt et par ganger. Den første gangen forsøkte hun å forklare, si at hun var akkurat et par sekunder for sein fordi han hadde ropt på henne, bedt henne om å lage en kopp te. Han kunne brukt Milo, men han liker best når hun gjør det. Teen smaker bedre da, sier han. Milo gjør alt riktig, temperaturen og blandingsforholdet er alltid perfekt, men det er likevel ikke det samme. Hun rakk nesten fram til døra den gangen, men den svake tikkelyden den gir fra seg når låsen er åpen, stanset akkurat idet hun la handa på den. Roxy stod rett bak henne, blunket med de gråbrune øynene, før hun gikk tilbake, opp trappa, la seg i hundesenga ved de store vinduene ut mot terrassen. Hadde ikke Alice visst bedre, hadde hun trodd det var en slags skuffelse der, i måten hun holdt hodet litt lutere enn vanlig.
Alice klarer aldri å bli enig med seg selv om forventningen om åpen himmel og frisk luft er best, eller å være der, ute i skogen, uten blikket hans, uten hendene, bare hun. Og Roxy.
Området er annerledes enn da hun var barn. Den gang var skogen bare et navn de brukte, som ikke hadde noe med hvordan det så ut der. Det lille som var att av ubebygd mark, var hard, steinete jord. Bare her og der vokste det noen grastuster, men det fantes ikke trær, ikke dyr, om man ikke regner med de rottene som grov tunneler i bakken, og som romsterte rundt i gatene om kveldene når det var mindre folk ute. De rottene var ikke redde for noe. Ingen brydde seg med å sette opp feller, og det fantes knapt en katt i området, ikke etter at de fikk en sjukdom der det eneste symptomet var at de sluttet å mjaue, før de plutselig døde. Det gikk raskt, og snart var det ikke en eneste katt igjen. Alice husker særlig godt en stor oransje katt, lang og smal og stripete, som pleide å følge henne langs vegen til skolen. Han så på henne, mjauet inderlig, men uten at det kom noen annen lyd enn et slags lavt, halvkvalt kvekk. Så rottene fikk stort sett gjøre som de ville. Hvordan de fant nok mat, og syntes å trives så godt, var et mysterium.
At hun skulle komme tilbake, bo her, var en tanke som ikke hadde streifet henne. Hun hadde reist derfra så fort hun kunne, og ikke tenkt på stedet på mange år. Ikke før hun møtte ham, og han fortalte om det store prosjektet som var i ferd med å endre alt. Skogen var bare en liten del, et slags pilotprosjekt, i et større terraformingsinitiativ som de gjenværende autonome statene hadde kommet til enighet om. Alt hadde gått bedre enn forventet, det hadde tatt kortere tid, og resultatene var fantastiske, langt bedre enn noen hadde våget å love, eller engang å håpe på. Nå er det tett skog der det før hadde vært bygninger, og en stor innsjø der det svømmer gullvederbuk og ørret. Det vokser flere planter der enn noe annet sted, eik, rogn, noen furuer, all slags busker og blomster, og et mylder av insekter. Området har blitt definert som en temperert sone, med årstider. Det sparer en del energi i forhold til de mindre, tropiske prosjektene, og det var fortsatt mulig å få det meste av nødvendige matplanter til å vokse. Alle husene som var der før, er borte. I stedet er det bygget noen mindre boliger, ment for to eller tre mennesker. Han kunne ikke bo der aleine, og foreslo at de skulle bo sammen. Hun hadde sagt ja, selv om hun kanskje allerede da hadde en mistanke om hvordan det kom til å bli. Nei, hun visste så klart ikke det. Det er kun nå etterpå, hun tenker at hun burde visst. Men det er mye man burde visst, og hun valgte å tro det beste, de gangene han holdt henne våken og gråt og sa hun aldri, aldri måtte dra fra ham.
Mellom husene er det skogstier, der man kan gå tur, puste frisk luft. Det renner en liten bekk ved sida av huset de bor i, som følger stien helt fram til innsjøen. Hun tenker ofte at om alt var annerledes, kunne hun og Roxy stanset ved den bekken, og Roxy kunne drukket vannet, kanskje vasset i det. Men Roxy enser ikke vannet som renner tett inntil stien, hun bryr seg ikke om ekornene som klatrer hurtig og smidig opp og ned trestammene, eller de små gylne dådyrene de noen ganger ser i lysningene. Roxy bryr seg bare om én ting. Ikke at Alice klandrer henne. Ikke noe av dette er Roxy sin feil, og hun har like liten innvirkning på hvordan alt er blitt, som hun selv. Mindre, egentlig.
Døra glir igjen bak dem med et nesten lydløst knepp, en lyd som alltid minner Alice om hvordan han ofte lukker munnen uten å fullføre setninger. Hun ser på Roxy, tar båndet hennes, begynner å gå. Hodet hennes er om lag i skulderhøgde med Alice. Pelsen på ryggen skimrer i dagslyset. Det er fortsatt så merkelig at de ikke er like, at de er to vidt forskjellige former for liv. Alice vet hvordan det er, men det er likevel umulig å skjønne. Roxy er mer levende enn de fleste mennesker hun har møtt, hun er alltid til stede, alltid klar for å bli fortalt hva Alice vil. Ikke at Roxy hører på henne hvis hun ikke kan. Hun har sine begrensninger. Men ofte gjør hun det, og det er lenge sia Alice sist ba henne om noe hun ikke kunne gjøre. De vet begge to hvor de har den andre, og hvem som bestemmer. Vilje har lite med det å gjøre, og kun småfeil og forglemmelser som han gjorde til å begynne med, førte til at de et par ganger fikk to hele timer ute på tur, eller at Roxy en gang hadde oversett en liten, flat plastboks bare noen som husket godt hvordan ting var i gamle dager, ville gjenkjent som en pakke med barberblader. Alice hadde funnet den en av de første gangene hun og Roxy gikk på tur, den må ha ligget i fyllmassene, en liten rest fra et av husene som var der før. Bladene hadde rustflekker, men var fortsatt skarpe nok. Hun hadde gjemt den i lomma, og Roxy hadde ikke merket seg noe uvanlig. Antagelig hadde hun ikke registrert noen forskjell på boksen og de små hvite steinene Alice noen ganger plukket med seg fra bekken. Om det ikke var for søvnløsheten, hadde han aldri gått så nøye gjennom alt heller, ikke sett hele opptaket. Han bryr seg ikke om hva de ser eller gjør når de er på tur, han bryr seg ikke om trær, eller rennende bekker eller innsjøer med gylne fisk og hoppende frosker, og som oftest går han bare raskt gjennom rapportene.
Han er sint for at de fortsatt bor der, og har gjort det i langt mer enn de to–tre åra han hadde sett for seg, og selv om det er et bedre sted enn alle andre steder på den nordlige halvkule. Han hadde hatt andre planer. Men det er en ubalanse i ham. Legene har forsøkte å rette den opp, men de har aldri klart å stanse anfallene med petit mals helt. Fortsatt er det små kortslutninger i oppmerksomheten hans, han sier noe, glemmer hva han snakker om, eller han løfter et glass mot munnen for å drikke, men mister i stedet glasset i golvet. Han merker det ikke selv, noen ganger, men hun kan se det, hvordan noe i ham henger seg opp i et øyeblikk, det minner henne om når strømmen går i et hus, men bare så kort at lyset blinker litt, og hun tenker på det sånn, at det er det som skjer i hodet hans. Han ville ikke tålt å være om bord på Juno i mange måneder, eller å bo i atmosfæren, som ennå er langt fra ferdigstilt, og fortsatt bare tilnærmet den han vokste opp i.
Bladene er i ferd med å skifte farge og gjør skogen nærmest glødende, i varme oransje- og rødfarger, blandet med intense lysegule og grønnbleke toner. Nytt i dag er den klare rosa fargen som noen mindre løvtrær hun ikke vet hva heter, har fått. Den minner om solnedgangene ved havet, den gang atmosfæren var tung av partikler fra skogbrannene i randsonene, og hver dag endte med sterke farger, skyer som virket regntunge, men bestod av støv og aske, og den stadige lyden av torden, noen ganger lysglimt, langs horisonten. Byen hun bodde i da, er det eneste hun noen gang har savnet. Hun har savnet gatene, hun har savnet menneskene, men mest av alt følelsen hun hadde da hun kom dit, og som aldri gikk helt bort i løpet av åra hun var der. Hun skjønte det ikke den gang, ikke før det hadde gått litt tid, at hun hadde mistet den siste lille resten av evnen hun før hadde hatt til å forestille seg at dagene som kom, kunne bli noe mer, bety noe mer, enn de dagene som hadde vært. En utilgivelig tanke, og hun visste at hun aldri kunne fortelle det til noen. Om det fantes én eneste ting man ikke kan klare seg uten, er det framtidshåpet. Dess færre muligheter som finnes, dess viktigere har det blitt å være en av dem som holder fast på ideen om at alt som blir gjort, er til et felles framtidig beste. Da broren hennes druknet, fikk hun umiddelbart i oppgave av læreren å skrive et essay om hvordan hans død hadde gjort henne til et bedre menneske, og hvordan hennes unike opplevelse kunne gagne fellesskapet. Om man aldri får ta del i noen av gledene selv, skal en likevel legge til rette for de menneskene som kommer etter. Tanken på å gi opp vil si å å gi opp menneskene, og gir man opp menneskene, har ingen bruk for en. Da er vegen til randsonen kort.
De går helt til de kommer til benken der de kan se utover innsjøen. Det er ingen andre mennesker der, bare et par ender som svømmer i ringer som krysser og flyter over i hverandre. Alice setter seg på benken, Roxy tett inntil. Alice lukker øynene, hun er så trøtt, hun sover så lite, våkner stadig opp uten å forstå hvorfor, noen netter våkner hun med ti minutters mellomrom, kanskje en halvtime, og etter et par–tre oppvåkninger klarer hun ikke å sovne att. Små glødende spiraler glir over netthinna, kroppen kjennes tung. Hun angrer på at de gikk så langt, tenker at de snart må begynne å gå tilbake. Men hun klarer ikke å røre seg, kroppen vil bare sitte akkurat slik, helt i ro, i sollyset. Det tar noen sekunder før hun forstår hva den varme tyngden mot armen er. Hun åpner øynene, ser ned på hodet som hviler inntil skuldra hennes. Roxy gjesper, og slipper ut et langt, lavt pip med et kort bjeff på slutten. Hun har aldri lagt hodet inntil Alice på den måten før, og det gir Alice en intens fornemmelse av glede. Dette er et hull i gjerdet. Hun har lest om at det finnes en mulighet for slike hendelser, men aldri tenkt på det som en reell mulighet.
De kommer tilbake et par minutter før tolv. Roxy bryr seg ikke med å sette seg ned, det er heller ikke nødvendig. Sitter hun, er det fordi hun blir bedt om det, eller fordi det er en del av den tilmålte daglige tida der hun skal sitte, for å være mest mulig som andre hunder. Om man ikke vet veldig mye om hunder, ville man aldri tenkt at hun var annerledes. Det eneste er hvis man noen gang har sett bilder av grand danois slik de var før, ville man lagt merke til pelsen. Den er ikke brun, eller stålblå, og har heller ikke noen av de andre fargene eller markeringene som var tillatt. Den er skimrende hvit, med mørkere grå partier rundt ansiktet, ørene og halen.
Hvordan var turen? spør han. Fin, svarer hun. Godt, sier han. Godt. Han gjør alltid et poeng ut av å være høflig. Ingen grunn til ikke å oppføre seg, sier han, mens han for eksempel tar grep om nakken hennes, holder hodet under vann i karet som samler regnvann om nettene. Et par ganger har hun forsøkt å puste inn vann med vilje, da har han rykket henne opp, og dradd henne inn att i huset.
Nå lager han mat, luktene av lime og et krydder som minner om kanel, men er noe annet, noe hun ikke vet hva er, men som alltid gjør henne kvalm, driver gjennom lufta. Snart klart, sier han. Jeg er ikke sulten, sier hun, begynner å reise seg fra stolen, tenker at hun vil ta en dusj, kanskje gå ut i drivhuset. Han gjør en rask bevegelse med handa, og Roxy er der, reiser seg på bakbeina, legger forpotene mot skuldrene hennes, skyver henne ned igjen på stolen. Du må spise, sier han. Roxy står foran Alice, hviler tyngden sin i et jevnt press mot henne, og hun kan ikke rikke seg. En annen ting som ikke går an å se, er at Roxy er tyngre enn en vanlig grand danois-tispe ville vært. Tyngre, og mye sterkere, enn hanndyrene også. Alice blir sittende, han gjør seg ferdig. Milo kommer sigende, står klar i ventemodus for å rydde når de har spist. Roxy sitter ved sida av Alice. Den tynne halen rett ut, mens hoftene langsomt glir litt til hver side, slik de ville gjort om hun ble sliten av å sitte sånn. Hun venter også. Han bøyer seg ned, skyver de siste matrestene rett inn i munnen fra fatet med kniven, før han drar knivbladet over tunga, og legger bestikket ned igjen på fatet. Samtidig snur Roxy seg mot Alice. Blikket hennes er annerledes enn vanlig, annerledes enn det alltid har vært, tenker Alice. Roxy har hatt et fullstendig nøytralt blikk, øyne som bare ser, men ikke tillater seg å vurdere noe av det hun ser. Alt ligger i programmeringen. Men blikket hennes nå er nytt. Det er ei lita ubestemmelig glo innerst i øynene. I et kort øyeblikk trekker hun munnvikene opp, får et par rynker langs neseryggen, viser tenner, før ansiktet hennes glir tilbake til det vanlige ubevegelige, uutgrunnelige uttrykket, samtidig som han løfter hodet. Han har ikke merket noe, men Alice flakker med blikket, hva er det, sier han, ikke noe, svarer hun, litt vondt i magen, bare. Alltid noe, sier han, hun svarer ikke. Du burde trene mer, sier han, det hadde du hatt godt av. Og slutte å tenke så mye på fortida, det får deg til å råtne innenfra. Alice nikker. Hun våger ikke å se på Roxy, pirker laus et riskorn som har limt seg til kanten av fatet, tenker at hun kan ha innbilt seg det hele. Og selv om hun ikke innbilte seg det, har hun ingen formening om hva det betyr. Han fikk Roxy da han var ti år. En av betingelsene, var at han kunne ta vare på henne, gi henne riktige utfordringer for å lære, gå fra valp til voksen, og tilegne seg ulike ferdigheter. Men likevel. Nei. Hun forsøker å slippe tanken, men den fortsetter å gnisse i bakhodet, er en stadig påminnelse, som ei flis i fingeren.
Etter at de har spist, vil han sove. Hun går ut på terrassen. Det er litt for kaldt til å sitte ute, men hun gjør det likevel. Det er det eneste stedet i huset som ikke lukter som ham, og der lufta ikke smaker lett metallisk. Roxy er med henne, ligger på golvet, potene i kryss, hodet hvilende oppå. Alice sitter i en av dekkstolene, trekker beina opp. Hun slipper den ene handa ned, stryker over Roxy sin nakke. Pelsen er mjuk, varm. Særlig rett bak ørene kjennes det ut som hun stryker over silke. Alice reiser seg, begynner å gå mot drivhuset. Roxy reiser seg også, følger henne. Alice har ikke sagt noe til ham om å gå dit, men Roxy stanser henne ikke. Alice går langsomt, stopper opp, Roxy venter, så går de videre. Drivhuset ligger inntil naboeiendommen, men det er ingen gjerder der. Det har ikke vært nødvendig heller, ikke så lenge Roxy alltid er der sammen med henne. Alice åpner døra inn til drivhuset, Roxy følger henne inn, legger seg på plassen sin. Noen planter trenger vann, hun fyller kanna et par ganger, fordeler vannet mellom de to benkene. Tomatplantene har begynt å gulne. Hun har heller ikke vært påpasselig nok med å fjerne de små blomstene, det har blitt for mange av dem, og for mye bladverk, for få tomater. Andre planter som skal hvile nå, står i en egen lukket del av drivhuset, der det er kjøligere. Disse trenger mindre vann, ingen gjødsel, men hun går likevel innom og ser til dem. Rommet er mindre enn hoveddelen av drivhuset, bare sju, kanskje åtte kvadrat. Lukta er litt annerledes også, det lukter mer av jord og mineraler her, mindre av planter, fukt. Alice sorterer frøene hun har plukket. De er tørre nå, og hun tenker at hun må ta dem med seg. Hele tida ligger Roxy på plassen sin ved sida av døra. Hun gløtter opp noen ganger, følger Alice med blikket. Kom, sier Alice. Roxy reiser seg, kommer mot henne. Skal vi gå? spør Alice.
Nydelig historie, fine, åpne retninger for tolking og meddikting. At din novelle åpnet «En strek gjennom tyngdekraften» var et helt riktig valg, forresten. Ser frem til å lese den nye samlingen din.
Takk for gode ord! Veldig kjekt å få en så hyggelig tilbakemelding. Og takk for at du leser!