Luke 22: Den Store Krigen: Marvel vs. DC. (Torgeir Treidene vs. Patrick Sahlstrøm)

Superhelter redder verden og synger rettskaffenheten inn. Vi er etter hvert mange som har fått vår viktigste oppdragelse fra kappe- og trikotkledde muskelbunter med kjappe reflekser og treffende replikker mellom knyttneveslagene. Men hvilket superheltunivers er best, Marvels eller DCs? Se, det er et spørsmål som krever en slagferdig tvekamp mellom likemenn!

Torgeir Treidene og Patrik Sahlstrøm med hver sin inngang til dette vektige tema innen mytologiske studier:

 

1)

DC på tronen

Helt siden faderen satte en stor pappeske på rommet mitt en dag for veldig lenge siden, har jeg vært mer eller mindre besatt av superhelter. Noen ganger er en gammel pappeske en skattekiste i forkledning, og min skattekiste var fylt med Lynvingen, Supermann, Gigant og Superboy. Og for ordens skyld, noen Edderkoppen fra Atlantic forlag samt en pen bunke Fantastiske Fire. (Bladet het riktignok Atlantic-serien, uten at det ga noe spesiell mening).  Historiene om Rommets Helter i det 30.århundre (i Superboy-bladene), Grønne Pil og Grønne Lykt, Sumpvesenet, Metallmennene, Mr.Mzyxptlk, Metamorfo og så veldig mange andre, fascinerte meg voldsomt. Et fargesprakende univers av superhelter begynte å vokse i tankene mine, medfølgende en trang til å vite mer om hva som foregår der – og å finne flere helter og flere historier. I prossessen måtte selveste Donald Duck godta å bli skjøvet ned fra førsteplassen han hadde besatt i årevis. Og nå har jeg fått i oppgave å fortelle hvorfor DC er bedre enn erkefienden Marvel. Det skal sies at jeg har brukt en ikke uvesentlig del av livet på marvelserier også, så jeg måtte vasse gjennom en liten flodbølge av motstridende følelser før jeg fikk meg til å sette noen ord på papiret.

Hvor begynner man å sammenligne disse gigantene? Og mener jeg egentlig at en av dem er best? Antall hyllemeter i heimen fordelt til hvert forlag er ikke noen målestokk, ei heller gleden jeg føler når jeg plukker opp et blad fra den eller den andre. Fortsatt i kamp med bølgen slo jeg fast at jeg ikke var egnet for denne oppgaven og tilbrakte en uke fastlåst i min beste prokrastineringsmodus, med sterk uvilje mot å svikte noen av heltene mine. 

Men en morgen stoppet jeg ved bildet av Supermann som henger i gangen min, og den sagnomsuste pæra over hodet sa ding og lyste opp: Supermann er originalen. DC er originalen, Marvel er kopien – og originalen er selvfølgelig best. Supermann er selve Superhelten. Ingen over, ingen ved siden. Og det er vel det som er kjennemerket til DC fremfor noe, ultraikoniske helter som Wonder Woman, Green Lantern, Batman og Robin. Til og med bifigurene er episke: Jimmy Olsen, Lois Lane og Alfred. De er så ikoniske at horden av kopier som er derivert fra disse, blekner som et seriecover i sommersola ved sammenligning. Og galleriet av skurkete sosiopater er ikke noe å kimse av, de heller: Joker, Penguin, Lex Luthor, Brainiac, Catwoman, The Riddler og Harley Quinn. Nå ble det mye Batman der, men når man snakker om ikonisk, er vel nattens ridder kongen av dem alle – med alt fra drakt, en uslåelig logo, en bil som ville gjort både James Bond og David Hasselhoff misunnelige, en patentert Bat-Shark-repellent spray og et herskapshus med flaggermushule under.

Og når vi er inne på det ikoniske, kommer vi inn på noe annet som gjør DC bedre: DC turte å gå inn i mørket, mens Marvels folk muligens sov med nattlys hele sommeren. Mens Marvel utga Care Bears og My Little Pony under Star-underforlaget, overga DC seg til månelyset og ga oss Vertigo i stedet. Vertigo var en liten revolusjon idet det var målrettet kun mot voksne lesere, og alltid var trykket på papir av høyere kvalitet. Sandman, Fables, Transmetropolitan, Preacher, Y: The Last Man, og (her må jeg ta med en personlig favoritt) Shade, the Changing Man. Disse titlene er i seg selv en så stor del av den kollektive tegneseriekulturbevisstheten at de kanskje kunne dunka Marvel ut av ringen på egen hånd. Man kan kanskje argumentere for at Marvel prøvde å injisere litt mørkt i seriene sine, de og, men Darkhawk, Deathlok og Terror Inc. ble liksom ikke helt på samme nivå, kremt. 

Dette fokuset på dypere og mer avanserte figurer og historier strakk seg gradvis over til de klassiske superseriene. Vi kan nok i stor grad takke DC/Vertigo for en generell markant kvalitetsøkning i superserier frem til i dag. Jeg kunne tatt med Watchmen, Frank Miller’s The Dark Knight Returns eller den til dags dato eneste superserien som fikk meg til å le høyt – og viste oss at mellom alt det mørke og alle heroiske kamper for det gode, ligger det, som en uoppdaget tektonisk plate, et helt plan av komedie: fantastiske Justice League International av J.M.Dematteis og Keith Giffen. Her lærte vi å le av en surmulende Batman og en stiv og firkanta Superman. Man kan vel dra en ganske direkte linje fra denne til dagens slager The Boys også. Begge seriene drar superheltene inn i vår egen verden med realistiske temaer som: økonomisk styring av et lag med superhelter, kommersialiseringen dette fort fører til, hvordan man kanskje egentlig hadde reagert i disse situasjonene våre kjære helter havner i, og viktigst, at også helter kan ha en personlighet et godt stykke unna noe som vil passere som supert – og muligens hadde hatt godt av å få et klippekort til psykologen til jul. Nok en innovasjon på trofehylla til DC der.

At DC var først ute med multivers og crossovers, er jeg noe mer betenkt på å dra frem som seiere, jeg har et noe splittet syn på det kaoset der. Men først var de, det får få et halvt poeng.

Noe som ikke slo meg før jeg begynte å sette de to forlagene opp mot hverandre, er at det er noe iboende mer individualistisk med DC – og samtidig noe kollektivistisk med Marvel. Det kommer til syne på forskjellige vis, jeg har neppe oppdaget alle. For eksempel finner vi hos Marvel langt sterkere fokus på lagbaserte serier, med en skog av X-team, og medlemmene er i de fleste av disse svært utskiftbare – mens DC i større grad tviholder på samme lagoppstilling, med Superman og Batman i front for Justice League. Lederskapet for Marvels team har gått mer på rundgang: Det er teamet som er viktig, den enkelte kommer i andre rekke.

Her kommer vi også tilbake til den større bredden i innhold blant DC-titler, hver helt eller antihelt får lov til å være seg selv.  Justice League, Teen Titans og Doom Patrol er ikke uniformerte liksom X-Men og Fantastic Four. De er individer som jobber mer eller mindre villig sammen, før det er tilbake til solooppdrag. Laget definerer ikke dem, de definerer laget. Det samme er ikke tilfelle hvis man er en Avenger eller X-Person, lagidentiteten er her størst, med visse unntak. (Hulk er først og fremst Hulk og kanskje er dette grunnen til at Marvel holdt Spider-Man unna et Avengers-medlemskap såpass lenge.)  Typen team må vel også sies å eksistere i et større spekter hos DC enn hos Marvel. Marvel holder seg til den trauste formelen med helter som stort sett alltid gjør det rette og er litt «goody two shoes», mens DC har slikt som Suicide Squad i registeret. Ufordragelige og frekke Guy Gardner, psykopaten Lobo, komiske Mr. Miracle, den rimende demonen Etrigan, leiemorderen Deathstroke: Takhøyden er stor hos DC.  Kanskje er det en av grunnene til at Punisher ble så stor hos Marvel, mens Vigilante knapt er en bisetning hos DC? Punisher brøt opp gjennom takhøyden? Vel, akkurat den årsaken heter vel heller Frank Miller. Muligens ligger det noen grunnleggende ideologiske forskjeller til grunn, som uttrykker noe av det vi ser i dag med det et så  todelt USA? For min del foretrekker jeg det mer frie uttrykket til DC, med vidt rom til alle, og det passer fint til konklusjonen: Marvel er bra, men hjemme er best, og for meg blir det DC og mannen med den røde kappa.

Torgeir Treidene

2)

Marvel 4Ever!

 

En viktig del av mitt portveisdop inn i fabelprosa var superheltserier. Var rundt 10 år (dvs. midt på 80-tallet) da jeg begynte å kjøpe dem på familiebesøk i Sverige. Som liten pode ante jeg ikke forskjellen på Marvel og DC, men må innrømme at en serie som het Läderlappen på svensk (Batman) hørtes for dum ut til at det var tenkelig å kjøpe den. Det gikk i Spindelmannen, Hulken, Fantastiska Fyra og Stålmannen, der Stålmannen var den som fenget minst. Spindelmannen var den suverene favoritt, supplert med mutantene da de dukket opp i Sverige/Norge.

Raidet det som var av bruktbutikker for tegneserier, først i Trondhjem og senere i Oslo. Plukket der opp Gigant og Superserien i tillegg til mine kjære Marvel-helter.

Godt inn i tenåra var fortsatt en superhelt en superhelt, noen riktignok kulere enn andre, men uten noe fundering over hvem som ga dem ut. Dette forandret seg da jeg ble kjent med andre nerder – og vi begynte å diskutere superhelter som bare nerder kan. Terningen var kastet idet noen påsto at Supermann var den kuleste siden han per definisjon var best i alt. Dette stemte for så vidt, og det var derfor jeg syntes at han var kjedelig. Alt Supermann-historier handlet om, var: “Hvor er kryptonitten?”. Kryptonittproblemet ble løst og Supermann seiret over månedens skurk, uten at en hårlokk ble rufsete. Selv for en 14-15-åring ble dette for banalt. Dessuten hele suppa med supergutten, superjenta, superbikkja, superhesten, superhamster’n og så videre. Hadde DC i det minste innsett det latterlige med denne superdupergjengen, hadde de for meg hevet seg over nivået til Bompibjørnene. Men siden DC tok seg selv så høytidelig, var valget enkelt – basert på dette alene.

Marvel derimot, de hadde defekte helter, noe som ga uendelig mye bedre, dypere historier. De hadde rett nok mange “Månedens Skurk”-historier, de også, men det var i det minste forsøk på å fortelle litt større historier. Marvel var også uendelig mye mer spennende i at man ikke alltid var garantert 100% seier, uten konsekvenser slik det var hos DC. Spiderman stoppet (kanskje) skurkene, men hva nytt var det som gikk galt i privatlivet hans? Hulken kunne denge hvem som helst, men kjernen i historien var Bruce Banners forsøk på å få kontroll over sitt alter ego. Daredevil fikk livet ødelagt etter at en eks røpet hans identitet i bytte mot heroin. DC var til sammenlikning så stuerent og familievennlig at bare det å nevne narkotika var bannlyst.

Nå kan det hevdes at superheltserier ikke skal tas så himla alvorlig. At det er meningen at leserne skal drømme seg vekk med/som Superdupermann, og at denne projiseringen ikke funker med Marvels defekte helter. Og det var nettopp det jeg elsket med dem. Det var det som gjorde dem heroiske, at de hevet seg over sine mangler. Et veldig hederlig unntak (og mine favoritt DC-helter) var Green Arrow & Black Canary, to vrak som begikk sin helting på gatenivå. 

Med alderen oppdaget jeg mer som strøk meg mothårs med DC. Deres serier var langt mer konservative enn Marvels, i hvert fall for en tenåring som hadde oppdaget sin indre pønker. Der DCs helter var glattbarberte forkjempere for tradisjonelle familieverdier, var Marvels helter utstøtte og foraktet – der de fra skyggene utførte sine heltedåder. 

Kan det være en skygge av “krigen” mellom venstre- og høyre- anarkistene i 70-tallets sf-mljø, som jeg på 80-90-tallet merket som bitterhet i striden mellom Marvel og DC? At Marvel var mer progressive enn DC? Hvis man ser på Marvels flaggskip her i Skandinavia, så var Spiderman ettersøkt av politiet, Hulk ble jaktet på av de militære, mutantene var alltid hatet – mens vi på DC-siden hadde Supermann, fra en liten by med konservative småbyidealer, og Batman, en mangemillionær. Rett nok hadde han traumer etter at foreldrene ble plaffet ned, men Bruce Waynes playboy-liv ble aldri problematisert på samme måte som Marvel gjorde med Iron Man/Tony Stark. Mistenker at de pønka nerdene gikk for Marvel, mens de mindre opprørske søkte etter en farsfigur som Supermann.

Er også relevant hvordan mange av kjernefansen til DC som klikka i vinkel over minimal modernisering av Supermann (selv om det var en del Marvel-fans som sleit med en muslimsk Captain Marvel og en homofil Iceman.)

Et lite forbehold her: Min hyllest til Marvel dekker den perioden jeg nostalgisk husker som Marvels gylne æra, cirka 1975-1995. Dette er min totalt subjektive og nostalgiske definisjon. Jeg nevner dette siden det en gang på begynnelsen av 90-tallet skjedde noe hos Marvel. Virket som om det var markedsføringsavdelingen eller regnskapsavdelingen som tok over styringa, og Marvel tippa helt over til å kun skvise fansa for penger – med historier spredt over så mange titler at det var umulig å henge med uten å abonnere på to dusin titler. Marvel rekrutterte folk som skulle gjøre seriene hippere (Liefeld m.fl.). Kvaliteten stupte, og jeg må innrømme at DC til slutt gikk av med serien, særlig med etableringen av underbruket Vertigo. Og selv om Marvel har vunnet kino-krigen, så er fortsatt Suicide Squad med spin offs mer av det jeg elsker med Marvel enn det Marvel selv greier å få til nå for tida.

 

Patrik Sahlstrøm

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  1 kommentar til “Luke 22: Den Store Krigen: Marvel vs. DC. (Torgeir Treidene vs. Patrick Sahlstrøm)

  1. Marvel og DC har mange superhelter med lignende egenskaper. Det er ofte vanaskelig å se hvem som kopierte hva. Ta for eksempel Doom Patrol og W-men. To team hvor deltakerne har ulike superevner og ledes av en professor i rullestol. To team hvor ulike forfattere lar sammensetningen av laget variere og drar historien i nye retninger. Viktigste forskjellen er at X-men er mutanter. Doom Patrol viser nok størst variasjon i kvalitet fra genial surrealisme til klassisk superheltaction. I perioder er Doom Patrol uendelig mye bedre og kreativ enn X-men og så skjer det motsatte. Filmserien om Doom Patrol er derimot en hån mot tegneserien med et team satt sammen fra seriens ulike perioder og med hovedvekt på sutring.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *