Øyvind Kvernvold Myhre
Novelle av Øyvind K. Myhre
Gjengitt med tillatelse fra forfatteren.
Første gang trykt i NOVA nr. 1-1973.
«Nei, nei og nei igjen!» ropte Torgeir McDermott og slo i bordet så det skvulpet i whiskyglassene. «Den datamaskin er ennå ikke programmert som kan slå et menneske i sjakk. En datamaskin er en idiot – den har ikke en eneste original tanke i hodet. Nei, sier jeg!»
Han tok et djupt drag av glasset, silte den stramme maltwhiskyen gjennom skjegget som kraup som kjerringris over nedre halvdel av det brede, rødmussete ansiktet, svelget unna så det store strupehodet spratt opp og ned som en stempel og begynte å regne opp argumentene sine.
«For det første: Det er ikke maskinen som spiller. Maskinen utfører bare instruksjoner. Det er programmet som spiller, og dét er skrevet av en eller annen programmerer. Og medmindre vedkommende kombinerer en genial sjakkbegavelse med en usannsynlig dyktighet som programmerer, er du nødt til å vinne før eller seinere.
For det andre: Maskinen spiller fullstendig mekanisk, uten spor av variasjonsdjubde. Et menneske, derimot, tenker assosiativt, maskinen tenker – nei, la oss heller si opererer – i streng logisk sekvens. Alle store framskritt i vitenskap og kunst er oppstått ved at noen har fått et innfall som vedkommende ikke har kunnet føre tilbake til en logisk deduksjon. En logisk utledning – hvilket er det eneste en maskin kan klare – er bare en forlengelse av allerede eksisterende viten: En maskin, eller et program, kan aldri bringe noe prinsipielt nytt inn i spillet – det kan bare et menneske. Sjøl en middelmådig sjakkspiller som jeg.
For det tredje: Når mennesket bringer noe helt nytt inn i spillet – la oss si ved et dronningoffer – blir det nesten umulig for maskinen å vurdere den nye situasjonen – med mindre programmet er så omfattende at det beskriver hver eneste kombinasjon som i det hele tatt kan oppstå på brettet, hvilket er en latterlig tanke. Aner dere hvor mange forskjellige måter toogtredve brikker kan plasseres på fireogseksti ruter på – sjøl når en forutsetter at alle brikkene er like? La oss se: Fireogseksti fakultet delt på toogtredve fakultet i annen …»
Han fomlet i lommene etter papir og blyant. Mannen rett overfor ham – Titus Demaitre, en kar i førtiårene med skarpt, intelligent, bartprydet ansikt – løftet hendene avvergende. Han hadde fulgt argumentasjonen med et velvillig smil, nå benyttet han pausen til å bryte inn: «Nok, nok! Du har overbevist meg forlengst. Men nede på datasenteret har vi altså dette sjakkprogrammet; og det skulle være morsomt å se deg bevise dine påstander i praksis …»
Torgeir fnyste. «Som sagt, en hvilken som helst undermåler av en sjakkspiller … Program, sa du? Hvem har skrevet det?» Han ble plutselig mistenksom i blikket.
Demaitre trakk på skuldrene. «Noen karer i avdelingen min. De holdt på i et halvt år, og for et par måneder siden – »
Mistanken forsvant igjen. «Pø! Jeg vedder ti tusen kreditt på at jeg skal slå den imbesile blikkboksen, bare vi får spilt noen ganger – »
Demaitre smilte innfult. «Hvis du meiner interkredit, slår jeg til med god samvittighet.»
Torgeir fnyste. «Jeg meiner eurokredit, meiner jeg! Når jeg vedder, vedder jeg om penger – ikke om verdilause papirlapper som FN utsteder til målpasseringspremie i det latterlige monopolspillet mellom regjeringene!»
Seks par øyne stirret bestyrtet på ham. Hans dame for kvelden – Anya Hodson, som han pleide være forlovet med av og til; han hadde vært fra henne så lenge nå, så han hadde en forutanelse om at han kom til å fri igjen ganske snart – utbraut: «Nå får du gi deg, din tullebukk! Vet du ikke hvilket program det er?»
Torgeir så på henne, edru et øyeblikk. «Nei?»
Demaitre fikk en ironisk rynke over øynene. «Siden det har unngått din oppmerksomhet, vil jeg nevne at dette programmet slo verdensmesteren Caball – verdens største sjakkgeni siden Fischer – med tjue seire og fire remis i en kamp som gikk over fireogtjue spill her i sommer. Det var litt av en sensasjon og en PR-triumf for oss. 3V hadde overføring hver eneste kveld.»
«Hvor i all verden har du vært hen, Torgeir?» spurte Anya. Den mjuke stemmen røpte nøyaktig så mye interesse av helt personlig art at Torgeir kjente blodet banke litt hardere.
«I Labrador med kano og moskitonett og et tonn hermetikk,» gryntet han. «Tre måneders ferie. En er nødt til å slippe bort fra asfalten og 3V og det binære tallsystemet en gang i blant.»
« – så jeg tror vi setter en strek over veddemålet,» avsluttet Demaitre. «Som sagt, argumentene dine er overbevisende, det eneste som får meg til å nøle med å godta dem, er kjensgjerningene.»
Torgeir satt litt mens han ble langsomt rødere. Så brølte han: «Neiggu om vi setter strek over noe som helst! Jeg skal banke den binærtelleren i denne kveld, om jeg så er full som en kavring og spiller sjakk som om det var ludo. Få tak i ei drosje!»
Han visste godt at han var i ferd med å dumme seg ettertrykkelig ut – han kunne bare ikke trekke seg nå. Særlig ikke etter tre stive maltwhisky, når latteren boblet rundt ham og Anya så på ham med store, svarte, medlidende øyne.
Derfor nyttet det ikke at resten av selskapet prøvde å roe ham og slå det hele bort som en spøk. «Dette er en prinsippsak!» snøvlet han. «Jeg akter å bevise på hele menneskehetens vegne at ingen klump med ledninger og monolittiske prosessenheter og monokrystalliske hukommelsesblokker kan overgå mennesket i intellektets edleste kappestrid. Verdensmesteren kunne sikkert banke en fyr som meg med to bønder og konge – men noen datamann er han ikke. Han spilte sikkert slik som han ville spilt mot et menneske, og da måtte han tape. Men jeg akter å spille slik en skal spille for å banke en overbegavet fagidiot!»
Siden ingen fikk ham fra det vanvittige forsettet, ble de enige om at det skulle spilles fire partier. Klarte Torgeir to seire eller bedre, vant han veddemålet. I motsatt fall … Demaitre trakk irritert på skuldrene. «Jeg kan ikke nekte deg å sette en formue overstyr hvis du insisterer på det,» sa han. «Men jeg kommer til å sette pengene på en sperret konto som vil tilfalle dine stakkars, utarmete arvinger.»
Han så på klokka. «Det skulle være ledig tid på maskinen nå,» sa han. «Du får sitte aleine på et eget rom ved sjakkterminalen. Vi gjorde det slik for å gi disse sjakkprimadonnaene sjansen til å spille uforstyrret. Vi andre kan følge trekkene på en skjerm på naborommet. Er du sikker på at du ikke vil sove på dette?»
Torgeir ristet mutt på hodet.
Demaitre fikk tak i et par biler. En halvtime seinere var de på vei inn mot det store datasenteret hvor Demaitre arbeidet som mediakonsulent. På veien inn fikk Torgeir en rask innføring i sjakkprogrammets interne logikk.
«For det første: Programmet husker ikke ett eneste trekk,» sa Demaitre. «Det husker hvem som flyttet sist. Samme situasjon vil alltid resultere i samme trekk fra maskinen. Får du den til å flytte en brikke tilbake til posisjonen i forrige trekk, kan du altså framtvinge remis ved evig trekkgjentakelse. Vansken er bare å finne det trekket som lurer den til å flytte tilbake … Trekket framkommer ved at programmet vurderer alle mulige trekk, fastsetter styrkepoeng etter bestemte algoritmer og velger det trekket som gir størst posisjonstyrke. Stillingen «Sjakk matt» gir sjølsagt alltid høgest poengsum. Programmet ser altså heller ikke framover: Et program som gjorde det, ville blitt så komplisert at vi neppe kunne ha skrevet det. Vi måtte antakelig ha laget et program til å skrive programmet …»
«Og hvor lang tid går det med til alt dette?»
«Et helt minutt, pluss minus noen sekunder. Men du får sjølsagt ubegrenset trekktid …»
De kom ned til det store datasenteret, som lå fullt opplyst nede i sentrum av millionbyen. Demaitre loste dem gjennom vakten, hvorpå de tok heisen opp i tolvte etasje. «Maskinen ligger djupt nede i kjelleren,» forklarte han. «Men vi trenger ikke å være i nærheten av den så lenge vi kan nå den fra terminalene her oppe.»
Torgeir kjente seg som en større og større tosk. Og jo mer han irriterte seg over seg sjøl, jo sintere ble han på denne fantasilause metallklumpen som om noen minutter skulle gjøre alle hans fine argumenter til skamme og vise hvem som var den virkelige mesteren … Raseriet kokte i ham. Hva var en datamaskin egentlig? Et kolossalt koplingsnett, ikke noe annet; et vidt forgreinet nett av strømkretser, milliarder av ørsmå brytere som skrudde hverandre av og på med elektronisk presisjon: Blottet for fantasi, oppfinnsomhet, genialitet, egentlig bare ei stor kuleramme som arbeidet binært i stedet for desimalt – ikke en gang intelligens kunne den sies å ha, etter noen fornuftig definisjon av ordet. Skulle en slik boks vise seg ham, mennesket, overlegen i det edleste av alle fantasiens og intelligensens spill?
Sannsynligheten talte unektelig for det, ja.
Han prøvde å stille opp en slagplan. Han mintes systemprogrammerernes gamle trosartikkel: Ethvert program inneholder minst én logisk feil, og enhver rettelse innfører minst én til. Uansett hvor godt uttestet et slikt program var, måtte det inneholde hundrevis av skjulte feil – kanskje endog feil som han kunne oppdage, hvis han fikk studere dokumentasjonen i noen måneder … Verdensmesteren hadde åpenbart ikke funnet dem. Men kanskje fantes det feil som var så åpenbare, lå så helt opp i dagen at en måtte være datamann for å falle på å tenke på dem?
Hm. Han tenkte igjennom det Demaitre hadde sagt – men fant ikke noe han kunne huke seg fast i.
«Sjakkprogrammet,» fortsatte Demaitre mens han førte dem gjennom en korridor, «opptar sjølsagt bare en ørliten del av maskinens oppmerksomhet. Samtidig som sjakkprogrammet utføres, tar maskinen hand om tjue-tredve andre oppgaver – industriprognoser, fjernprosesskontroll, værovervåking via satelitt, nyhetstjeneste, trafikkoptimalisering – jeg kan nevne at gatelysene i hele bykjernen styres av denne maskinen døgnet rundt. Slike enkle forlystelser som å spille sjakk skyver den langt bak i bevisstheten – den har tross alt viktigere ting å tenke på. Men så er det jo laget spesielt for oppgaven, hvilket vi ikke er!» Han smilte skjevt til Torgeir, som såvidt klarte å styre trangen til å plassere en diger neve midt på den spisse barten.
Demaitre låste dem inn på et rom. «Her,» sa han med andakt i stemmen, «sitter Mesteren, oppslukt av kampen med maskinen. I rommet tvers over gangen kan vi dødelige følge gigantenes møte fra en annen skjerm. Vi vil se nøyaktig det samme på skjermen som det Torgeir ser, men vi har sjølsagt ikke anledning til å gripe inn i spillet.»
Han kalte opp sjakkprogrammet ved å slå inn noen kodeord på et tastatur. På skjermen kom det fram et diagram av et sjakkbrett med brikkene oppstilt, hvitt nederst, svart øverst. «Når første spill er ferdig, blir brikkene stilt opp med hvit øverst, og maskinen foretar sjøl første trekk,» forklarte han. «Som sagt: Programmet husker ingenting, bortsett fra hvem som flyttet sist. Du trekker ved å flytte denne lyspennen – » han skauv ei lita lommelykt, formet som en penn, i handa til Torgeir – «fra den posisjonen hvor brikken du vil flytte befinner seg, til den posisjonen du ønsker å besette. Trekket blir straks analysert, og dersom det ikke følger reglene, kommer ordene: «TREKK IKKE AKSEPTERT: FLYTT PÅ NY» fram nederst på skjermen. De forsvinner igjen så snart du foretar et korrekt trekk. Maskinen betrakter imidlertid ikke trekket som avsluttet før du trykker inn denne knasten – » han pekte på tastaturet – «og da vil den akseptere bare det siste trekket du gjorde, så det nytter ikke å prøve å flytte flere ganger på samme trekk!» Torgeir beit seg i leppen.
«Mer skulle det ikke være. Da overlater vi rommet til deg og trekker oss diskret tilbake til siderommet, hvor vi vil følge spillet i åndelaus spenning … Hvis du ikke er kommet til sans og samling og foretrekker å innrømme din begrensning?»
«Ikke før jeg har banket den innbilske blikkboksen,» brølte Torgeir. Demaitre trakk på skuldrene.
Det første Torgeir gjorde da han var blitt aleine ved sjakkterminalen, var å ta en lang, styrkende slurk av flaska med maltwhisky han hadde smuglet med seg. Så begynte han å konsentrere seg om spillet.
Han hadde kanskje vært litt beskjeden da han omtalte seg sjøl som en middelmådig spiller. Faktisk lå han litt over gjennomsnittet. Særlig mye teori kunne han ikke, men han spilte ganske mye til husbruk. En kombinasjon av intelligens, fantasi og brutal aggressivitet ga angrepene hans en brodd som det var vanskelig å forsvare seg mot. Han pleide spille direkte mot målet, ofret gjerne en lett offiser eller to for å bygge opp et angrep, foretrakk hensynslaus nedslakting framfor langvarig stillingskrig. Nå forsøkte han å anvende sine egne argumenter fra tidligere på kvelden. Kunne han bare tvinge fram en stilling hvor et dramatisk offer ville åpne motstanderens rekker, kunne han kanskje overliste de fiffige poengtabellene maskinen brukte … Altså kjørte han fram et massivt angrep med dronning, løper, springer og to bønder på kongefløyen. I trettende trekk ofret han springeren. Enhver fordel han måtte han vunnet ved det, var eliminert i løpet av et par trekk. Deretter forsvant i tur og orden bøndene, løperen og dronninga; alt han fikk som kompensasjon var et tårn. Deretter begynte maskinen sakte, men sikkert å klemme ham flat med posisjonspill. Etter treogtredve trekk var han matt.
Brikkene kom opp igjen, nå med svart nederst. Hvit åpnet med kongebonden to fram: Godt – dét var altså det beste åpningstrekket, slik ekspertene fra Capablanca til Larsen hadde påstått.
Han spilte mer forsiktig nå, klok av skade, men likevel med et vakent øye for enhver mulighet for å gjøre et gunstig offer. Første spill hadde vist at ingenting mindre dramatisk enn et dronningoffer kunne forvirre maskinen: Godt, han fikk passe på –
Han fikk aldri sjansen. Han burde ha visst bedre enn å prøve å måle seg med maskinen i forsiktig posisjonsspill: Ganske snart lå springere og løpere klemt opp mot sidene, mens bøndene ble feid av brettet og hvit behersket midtfeltet fullstendig. Denne gangen var han matt etter tjue trekk.
Situasjonen var kritisk. Mens han førte kongebonden to plasser fram, slik maskinen hadde lært ham, tenkte han på ny igjennom alt Demaitre hadde sagt. Det måtte jo finnes en måte … En eller annen … Målt mot maskinen var hans egne analytiske evner like hjelpelause som en sprettert mot en H-bombe. Men Torgeir McDermott var noe mer, noe langt mer, enn et analytisk intellekt: Han var et menneske, et fantastisk sammensatt hele av vilje, erindringer, ønsker, fantasi, følelser, sluhet – skulle ikke dette tilsammen mer enn oppveie all verdens elektronisk presisjon? En svekling kunne felle en kjempe med jiu-jitsu, forsto han bare å bruke fiendens styrke mot ham … Fiendens styrke? Var det ikke det han hadde gjort, forsåvidt, da han brukte maskinens eget åpningstrekk nå nettopp?
Hva hadde Demaitre sagt igjen: Programmet husket bare hvem som hadde flyttet sist.
Et ondskapsfullt flir bredte seg langsomt over ansiktet hans. Han så at svart hadde besvart åpningstrekket ved å flytte sin egen kongebonde to fram …
Igjen drakk han djupt, lot den hutrende varmen fra whiskyen strømme ut i kroppen. Så lente han seg fram mot tastaturet –
Snakket og latteren døde bort i siderommet. Måpende trengte tilskuerne sammen omkring terminalen, hvor trekkene kom fram etter hvert som brikkene ble flyttet: Etter at maskinen i de to første spillene hadde massakrert Torgeir fullstendig, utførte han nå en sjakkballett så elegant at ingen stormester kunne ha gjort det bedre. Att og fram bølget spillet, brikkene danset over brettet. Angrepene haglet snart den ene veien, snart den andre, – ble brutt mot forsvaret som brottsjøer mot klipper i havgapet – rant så smult og harmlaust ut i ingenting, inntil neste bølge bygde seg opp …
Førti trekk. Seksti, søtti, åtti …
Svart begikk en brøler!
Nådelaust kastet hvit seg over den vergelause kongen. Dronning og springer smekte sammen som en stålkjeft.
Kongen var død: Shah mat, som det lød på gammelpersisk.
Forbløffet, mållause, så de på hverandre: Torgeir McDermott hadde klart det som ikke en gang verdensmesteren hadde greidd – etter to og åtti trekk hadde han spilt datamaskinen matt.
«En ren tabbe,» mumlet Demaitre mellom tennene. «Åpenbart har Torgeir reint tilfeldigvis snublet over en feil i programmet som bare inntrer ved helt spesielle kombinasjoner. Han er ikke så heldig neste gang!»
Siste spill utviklet seg som et speilbilde av første – inntil maskinen, denne gangen som hvit, begikk en ny tabbe. Etter førti trekk hadde svart vunnet.
Tilskuerne så på hverandre som om de var blitt vekt fra en djup trance. Demaitre klarte å skjule irritasjonen bak et stramt smil: «Utrolig! Han klarte å finne logikkfeilen igjen. Han har faktisk vunnet veddemålet – »
Døra gikk opp. Torgeir McDermott kom slentrende inn, ikke helt stø i ganglaget og med et flir som delte den svarte krattskogen på fjeset hans i to. Den digre bjønneskrotten rugget att og fram mens han løftet ei halvtom whiskyflaske og ropte: «Er det noen som vil skåle med en nybakt stormester?»
Noen timer seinere halvt satt, halvt lå han i en sofa i Anya Hodsons leilighet, med Anya sjøl trygt forvart i armkroken og en siste tynn én på strak arm foran seg.
«Torgeir?» mumlet Anya søvnig.
«Hm?» Det surret i hodet hans; hvor mye som skyldtes maltwhiskyen, og hvor mye som skyldtes situasjonen forøvrig, kunne han ikke avgjøre. Det spilte ingen rolle: Han hadde aldri kjent seg bedre, han hadde en mett, tilfreds følelese helt ned i vesletåa – han var en mann i fred med verden og seg sjøl.
«Hvordan klarte du å lure den maskinen, egentlig?»
«Å. Litt anvendt datamasc-schinsykk … kologi. Det er yrket mitt, veit du. Kjente den på tennene et par … schpill, så jeg skulle finne ut hvor svakhetene lå – »
«Ikke tøys, da. Du jukset, ikke sant?»
Han trakk på skuldrene. Den gode, varme følelsen nektet å flytte på seg. «La oss si at vi, slik det er vanlig blant gode venner over sjakkbrettet, foreslo forskjellige trekk for hverandre. Jeg godtok noen av forslagene dens, og den aksepterte et par av mine.»
«Det vil si at du fikk den til å spille for deg, hva? Og så gjorde du et trekk for den, slik at den tapte?»
Han smilte, smattet på den gylne væsken. «Juks kan det ikke kalles. En maskin har ingen bevissthet; den har ingen oppfatning av omverdenen – den er ikke i stand til å bedømme motivene hos en motspiller, for eksempel … Den kunne jo ikke ane at det lå noe annet enn velmeint hjelpsomhet bak rådene mine? Du skjønner – den husket ingenting. Ikke en gang hvilke brikker den førte. Den husket bare hvilken farge som hadde flyttet sist, og om det var min tur – eller dens – til å trekke. Den kontrollerte bare at jeg ikke flyttet mer enn en brikke før jeg ga signal om at jeg var ferdig – men den kontrollerte ikke om jeg hadde flyttet noen i det hele tatt …»
«Aha. Du lot bare være å trekke, og så trykte du på knappen som sa at det var maskinens tur?»
«Akkurat. Og da husket den sitt eget trekk, og tenkte som så: «Ah, nå må jeg flytte en brikke av motsatt farge» … Så lot jeg den spille som den ville ei stund, før jeg foretok et lite feiltrekk på dens vegne.»
Hun lo stille. «Du burde jo ikke ha mottatt de ti tusen – det var ikke du som slo den … Eller var det det?»
«Jo, jeg synes da det – alle store spillere prøver å anvende motstanderens psykologi mot ham, ikke sant? Det var ett – mmmfft, la meg snakke ut – »
«Du sa sjøl at en måtte bruke motstanderens psykologi – »
« – det var ett argument jeg glømte i diskusjonen med Demaitre, kanskje det viktigste: Så lenge ingen klarer å lage en maskin som kan fuske, så lenge er mennesket skapningens ubestridte herre …»