Luke 17: Patrik Sahlstrøm: Selvpublisering – et onde eller et gode?

Artikkel av Patrik Sahlstrøm. 

 

Vi lever i en forunderlig tid, når Gud og Hvermannsen kan legge ut sine litterære verk i digitalt format for en billig penge.

Suksesser som The Martian, Metro 2033 og – ehm – Fifty Shades of Grey m.fl. kom til folket på denne måten. Men det må sies at det også er en god del ræl som selvpubliseres.

Før jeg drøfter fordeler og ulemper med dette, bør det påpekes at jeg er én av forfatterne som begynte gjennom selvpublisering – før jeg skrotet den tilnærmingen. (Jeg kommer til å søke et forlag for min kommende serie The Dragongirl Chronicles.) Så det er mulig jeg ikke er heelt objektiv.

For leserne medfører selvpubliseringen tilgang til veldig mange tekster som aldri hadde nådd ut på annen måte. Mange av disse tekstene er veldig bra, og ofte såpass sære at ingen etablerte forlag ville turt å gi dem ut. Men det kan være vanskelig å finne frem til gullet blant gråsteinene, særlig siden de færreste selvpubliserte forfattere har ressurser til nevneverdig markedsføring. Det kan også være frustrerende med tekster som kunne vært glimrende – hvis de bare hadde fått noen runder med polering før de ble sendt ut til folket. Dårlig språk og mengder med skrivefeil dreper lesegleden. Eller ta for eksempel Metro 2033, som jeg opplevde som en lidelse å lese. En kompetent redaktør kunne kuttet ⅔ av boka, rent fyll som hverken driver historien fremover eller fremhever settingen. Det er grenser for hvor interessant det er med en tenårings filosofiske funderinger.

Det vil være nyttig, for alle fabelprosaelskere, om vi som lesere er bevisste på rollen vår: Noe av det vanskeligste for oss selvpubliserte fabelprosaforfattere er nemlig å få folk til å vite om bøkene våre; vi har ingen markedsføringsmaskin i ryggen.  Når lesere har kost seg med en selvpublisert bok, må de derfor veldig gjerne anstrenge seg litt for å spre det glade budskap. Men vær ærlige, ingen vits å skryte bøker opp i skyene når de egentlig stinker! Ikke at man trenger å offentlig slakte de dårlige, bare forbigå dem i stillhet.

Min påstand er at flommen av selvpubliserte bøker er til gode for oss lesere. Selv om det hender vi kaster bort tida på ræl, så pleier de selvpubliserte bøkene i det minste å være veldig rimelige eller gratis.

Så over til å se det fra et forfatterperspektiv. Jeg var i utgangspunktet ekstremt positiv til selvpublisering. Tenk å slippe å stå med lua i hånda og bønnfalle forlag om å gi ut mesterverket mitt! Å kunne peke nese til de teite forlagene som bare var interesserte i krim og kjendisbiografier. “Bare vent!” tenkte jeg. “Når jeg har erobret det angloamerikanske markedet, da kommer dere til å angre.”

Var ikke akkurat det som skjedde. Jeg har riktignok greid å dytte ut ca 3500 eks (de fleste gratis) av bøkene mine, via sosiale medier, kongresser, Amazon og fysisk salg på gata. Men jeg tviler på om det er mer enn et titalls mennesker som faktisk har lest dem. Og godt er det, for de er eksempler på hvor ræva selvpubliserte bøker faktisk kan være. Det var moro og ekstremt lærerikt å gjøre det på den måten, og det har også gjort meg mye mer ydmyk overfor hvor sinnssykt mye jeg IKKE behersker når det gjelder å gi ut bok. Som håpefull forfatter kan det føles som en himmelsk snarvei å slippe å stå i forlagskøen – men det man ikke vet, er hvor mye arbeid som ligger i få en god historie til å bli en suksessfull bok. Har man erfaring fra forlagsbransjen og/eller en stabel av bøker på CVen, har man kanskje odds for å lykkes. Men som håpefull debutant? Vel, det er jo ikke umulig, men alt ekstraarbeidet med redigering, forside, markedsføring, regnskap osv, hadde kanskje vært bedre brukt på krige seg til en utgivelse via et tradisjonelt forlag? [I den grad en slik krig overhodet kan la seg vinne. Red. anm]

Både seriøse og mindre seriøse aktører (nevner ingen navn, siden ingen av dem har vett nok til å sponse meg) tilbyr hjelp med disse tjenestene. Stikk hue’ innom en av de mange forfattergruppene på sosiale medier og spør hvem folk anbefaler, så finner du frem til de seriøse og unngår svindlerne. Men det løser ikke det grunnleggende problemet, at selv de seriøse tjener penger uavhengig av om boka blir en suksess eller ikke. Det er sjelden de gir den triste beskjeden om at “Sorry, ingen kommer noensinne til å være interessert i denne boka”. Ikke at etablerte forlag har et orakels viten om hvilke bøker som kommer til å gjøre det bra – men et forlag er motivert til å kvalitetssikre alle leddene i produksjonen, siden deres egen lommebok får merke det.

Håper jeg ikke med dette skremmer folk fra å prøve selvpublisering. Jeg slenger på noen råd for dem som er modige nok til å prøve:

  • Det er sinnssykt mye mer jobb enn du tror. Selve skrivingen er kanskje 10% av jobben, 20% hvis du tar med redigeringen.
  • Du MÅ ha en ekstern redaktør, som du helst ikke bør ha familie- eller vennskapsbånd til. Du trenger en fremmed til å ta tak i det som stinker med manuskriptet. Og tro meg, det er alltid noe som stinker.
  • Markedsføring er et jækla helvete. Selv om du allerede veit hvordan du skal markedsføre, så må det faktisk gjøres. Som selvpublisist lærer du respekt for at influencere faktisk jobber for statusen. Postene du legger ut må skrives, videosnuttene må lages, og hele pakka er egentlig en heltidsjobb. Og nå snakker jeg bare om sosiale medier. Å bygge nettverket for å nå utenfor SoMe-bobla, er enda en heltidsstilling.
  • Bruk penger på profesjonelle folk. Du er kanskje ikke garantert mer ekspertise enn fra glade amatører, men det er lettere å kreve kvalitet og tidsfrister når du betaler skikkelig. Noen som utfører en jobb for noen hundrelapper, gjør deg egentlig en tjeneste – og det er grenser for hvor mye du kan kreve av dem.
Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  3 kommentarer til “Luke 17: Patrik Sahlstrøm: Selvpublisering – et onde eller et gode?

  1. Så bra! Du har listet opp de poengene jeg også ville tatt med. Det er utrolig mye å lære, og veldig mye jobb å gi ut på eget forlag. Forfattere der ute: Vær så snill: Gjør det likevel! Men sørg for en god redaktør, og en grundig korrekturleser. Den viktigste fordelen, sett fra en lesers synspunkt, er at vi får tilgang på bøker som de fleste forlag aldri ville gitt ut fordi, som du sier, er for rare, ikke tror det er verken priser å hente, eller salg i vente. Utfordringen for lesere er hvor mye rart som må vurderes for å finne gullet, som du sier. Det gis jo ut mye rart, også på etablerte forlag, men mest av alt mye som ikke passer meg. Jeg vil ha mer original science fiction. Ekstern redaktør og lave opplag er suksesskriterier for å nå mitt siste poeng. Gode fabelprosaforfattere trenger å skrive flere bøker, for de fleste blir enda bedre med trening. Hvis ikke andre forlag vil gi dem ut, så er både små forlag og veldig små forlag et godt sted å utvikle seg på. Så kan de store forlagene ergre seg når en forfatters femte bok blir en storselger.

  2. Etter fire romaner på andre forlag har jeg nå utgitt min første roman som selvpublisist («Ainano», også omtalt på NyeNovas nettider), men mine erfaringer adskiller seg noe fra Patriks. Den største forskjellen er kanskje at jeg har droppet å lagerføre fysiske eksemplarer av boka, men har satset på en print-on-demand-løsning. Science fiction er – i hvert fall foreløpig – en ganske marginal sjanger, så det er nok ingen som impulsivt leter seg fram til min roman innerst i en hylle når de er innom Ark for å kjøpe julepapir. Bedre da å kutte dette salgsleddet og selge romanen direkte gjennom nettbokhandlene.
    Det andre grepet jeg har gjort, er å overlate mest mulig til en leverandør av slike tjenester som jeg trenger: Redaksjonelle tjenester, korrektur, ombrekking, omslagsdesign og distribusjon til alle nettbokhandler. Totalt koster pakken meg en månedslønn, og det er i grunnen en rimelig kostnad for å tilgjengeliggjøre en roman jeg har investert et årsverk i å skrive.
    Den store bøygen er, som Patrik er inne på, markedsføring. Potensielle lesere må få vite at boka fins. Det tragiske er at dette er det eneste et etablert forlag kunne ha vært mye bedre på enn meg, men det er også den oppgaven som forlagene alltid overlater til den enkelte forfatter. Jeg kan altså produsere boka mye billigere enn et stort forlag (som skal holde seg med dyre sentrumsgårder, overbetalte direktører og fancy hageselskaper), men uansett må jeg stå for all markedsføringen selv. At forlaget da forlanger 86% av overskuddet, er fra mitt synspunkt en meningsløs deal.
    Jeg vet naturligvis ikke ennå om jeg klarer å gå i null med prosjektet, men jeg får i det minste hele overskuddet selv. I tillegg til full styring med prosjektet og alle rettigheter i alle territorier i all evighet.
    Så vidt jeg kan forstå er de etablerte forlagene i ferd med å prise seg ut av markedet. At forfatterorganisasjonene nå har måttet gå til tvistemålssøksmål mot forleggerforeningen for å få en akseptabel normalavtale, ser jeg på som en siste krampetrekning fra en forlagsbransje som ligger på dødsleiet.

  3. Det er jammen mange aspekter ved selvpublisering. For det første er redaksjonell støtte avgjørende. De flaue tabbene går hus forbi når du er alene om teksten. Og markedsføring: Slippfest, oppmøte i lokale medier, mase på bygdas bokhandlere om hylleplass og kanskje boksignering … ikke noe for sarte, innadvendte sjeler.

    Men forlag da? At forlagene tar brorparten fra små og store opplag, er ikke noen hemmelighet. Men prisen på nær 400 kroner ut til leserne er i seg selv et stort hinder. Jeg vet at det dreier seg om Bokavtalen, men kravet om innbinding hindrer mange solgte eksemplarer.

    Så må vi ta innover oss at det er trangt i nåløyet hos forlagene, dels grunnet berettigede kvalitetskriterier, men også som resultat av kommersielle vurderinger og preferanse for stemmer i økosystemet av forfatterskoler, litteraturvitere, forlagskonsulenter, bekjente, kulturjournalister og redaktører.

    Dessuten, og la oss erkjenne det: Det finnes langt flere fortellere enn fem komma fire millioner nordmenn klarer å fordøye.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *