– Vi fant faktisk dukken utenfor barnehagen en dag på skolen. (Intervju med forfatteren bak grøsserne «En kamp mot demoner» og «3 steiner til Nøkken»)

av Nicolai Alexander Styve

Introduksjon

Gjennom arbeidet med å sette sammen en oversikt over all norsk fabelprosa har jeg blitt skrekkelig klar over hvor sporadisk norske grøssere har blitt ugitt i moderne norsk litteraturhistorie. Til tross for at utgivelsene har tatt seg opp de siste ti årene – takk og lov – har den gemene hop vist lite interessere for skrekk her til lands. Fabelprosa generelt har ikke stilt veldig sterkt opp gjennom, sant nok, men grøssere for voksne har vært underrepresentert (spesielt sammenlignet med grøssere for barn), virker nærmest uglesett og ikke tatt spesielt seriøst. Det kan for all del skyldes forlagene og ikke nødvendigvis leserne.

For oss nordmenn som elsker grøssere, er det uansett stas med nytt blod. I 2020 utga Kjell-Vidar Åhman Teig debutboken «3 steiner til Nøkken: 7 historier om Robert Baastads liv og død» (novellesamling), og i 2023 kom «En kamp mot demoner» (roman). Settingen er den fiktive bygda Øyerstad, og selv om de samme karakterene dukker opp i begge bøkene, kan man fint lese dem uavhengig av hverandre. 

I utgangspunktet skulle jeg kun skrive en anmeldelse av bøkene for lesere av Nye NOVA, men i min entusiastiske iver i rollen som Nye NOVA-ambassadør og forkjemper for norske fabelprosaforfattere, har jeg også satt meg fore å intervjue Teig. Ikke minst fordi han er utrolig hyggelig og imøtekommende  

Om forfatteren:

Først som sist kan jeg informere om at forfatteren har en egen forfatter-nettside. Her (https://enkampmotdemoner.no/) kan man bestille bøkene, lese hyggelige anmeldelser av fornøyde lesere, få skrivetips via bloggen hans og lese en smakebit av novellesamlingen (tekstutdrag fra «Kråkeklippa» samt lytte til lydbokversjonene av «Knapper og skolebrød» og «Den tøffeste gutten»). 

På nettsiden din står det litt om deg. Blant annet at du bor i Sverige, jobber i et reklamebyrå og har skrevet, produsert og spilt inn to musikkalbum («Bag of Bones» lenke: https://artists.landr.com/628810171859 og «Bare noen minner» lenke https://artists.landr.com/628810319664). Det står også at musiker- og forfatterdrømmen var noe du virkelig satset på først etter at du fylte 40. 

Når innså du at du ville bli forfatter?

Jeg har drømt om å bli forfatter siden jeg var kid. Allerede på barneskolen pleide frøken kjefte på meg fordi jeg skrev så blodige og grusomme historier. Skolestil var right up my alley så lenge temaet var åpent. Seinere, på ungdomsskolen, under en foreldresamtale, sa frøken til fattern at «Kjell kommer til å bli forfatter en dag”. Jeg trodde selvsagt ikke på henne, for jeg var veldig usikker som person, selv om jeg spilte tøff på utsiden. En fasade. Det var veldig viktig for meg å ikke gjøre noe feil, eller dumt. Å bli forfatter var nok ikke for meg, tross alt. Ikke rockemusiker heller.

Lenge før din første bokutgivelse hadde du begynt på – og la på hylla – to bokprosjekter. Hva kan du fortelle om de prosjektene?

Da jeg var 20 år, fikk jeg jobb som reiseleder for Star Tour. Det ble mye ventetid på hoteller rundt omkring. En dag fant jeg en blokk og en penn i en av resepsjonene. Kanskje jeg skulle prøve å skrive noen ord? Det ble fort noen skarve dikt og sanger. En dag skreiv jeg introen til en historie. Ei jente som blir jaga gjennom skogen av noe… kanskje skogen selv. Den reiv og sleit i henne. Det ble ganske bra, så jeg fortsatte å skrive. Til slutt hadde jeg ca 300 håndskrevne sider på et manus til en bok som het “La regnet komme” som også utspiller seg i Øyerstad. Man kan vel si at sitatet “When hell is full, the dead will walk the earth” er toneangivende for handlingen. Jeg leker i disse dager med tanken på å skrive ferdig boka. Den kommer i så fall til å være fra Roberts pappa sitt perspektiv. Som kuriosa, kan jeg nevne at En kamp mot demoner lenge het nettopp La Regnet Komme. Etter et par år som reiseleder flytta jeg til Oslo og starta mitt første reklamebyrå etter å ha studert på Norges Kreative Fagskole et par år. Jobben krevde mye og igjen ble jeg usikker på om manuset mitt var godt nok… Så jeg ga rett og slett opp. Det funka ikke.

Seinere, etter å ha flytta til Sverige i 2009 sammen med kone og datter, skulle jeg freestyle en godnatthistorie for Ida på 5 år, og jeg begynte i Tangers skitne gater hvor min farfar stjal et gullhjerte som han tok med seg til Øyerstad etter avtjent tjeneste som sjømann. Han gjemte det på loftet og en dag fant jeg det der oppe, og så stjal jeg det igjen fra min farfar. Greia var den at de som min farfar opprinnelig stjal hjertet fra, aldri ga opp å leite etter hjertet, selv etter at skipet deres forliste og de drukna alle mann. Så hver kveld etter jeg stjal det stjålne hjertet, da det ble mørkt, hørte jeg det banke på vinduet. Tre tunge dunk. Sterkere og sterkere, nærmere og nærmere for hver natt som gikk. Datteren min ble så redd at jeg aldri fikk lov til å freestyle en spøkelseshistorie igjen. Jeg skrev ned et skjelett av historien og også det havnet i skuffen.

Hva var katalysatoren for den fornyede satsingen på forfatterdrømmen?

40-årskrisa! I nærmere 15 år hadde jeg jobba med ulike kreative prosjekter og kom til realisasjonen at om jeg noen gang skulle bli forfatter eller rockemusiker, så måtte jeg jo gjøre noe med det før det var for seint. Jeg så ofte i jobben at forskjellen på de som fikk til og gjennomførte prosjektene sine, og de som ikke gjorde det, var at de som gjorde det, de gjorde det. Altså de bare gjorde det. Det var forskjellen. Kreativitet er 1% idé og 99% beinhardt arbeid. Det handler om å ha nok stamina til å kjempe seg hele veien gjennom, å aldri gi opp uansett hvor tøft det blir. Så jeg bestemte meg til slutt for å drite i den kritiske røsten, og bare gjøre det. I løpet av et par år skreiv jeg og produserte to album, som tross alt ble helt ok. De er kanskje ikke mesterverk, men det er fine låter og noen av dem funker bra med tanke på at jeg gjorde 90% av jobben selv. Skrev låtene, spilte inn alle instrumentene og produserte osv.

Etter at albumene ikke gjorde meg til en rockestjerne bestemte jeg meg for å skrive en bok. Ikke noe stort og tungt som romanen jeg begynte på… Den spøkelseshistorien jeg fortalte til Ida… Kanskje jeg skulle skrive noen kortere historier, noe litt mindre overveldende og se hvordan det går. «Bakeren“ ble den første jeg skrev, og historien jeg fortalte til Ida, ble etter hvert til «Gullhjertet” i “3 steiner til nøkken.»

Debutboken:

Det høres ut som en passende anledning til å begynne å snakke om novellesamlingen din «3 steiner til Nøkken: 7 historier om Robert Baastads liv og død». En debutbok i seg selv kan jo virke som et overveldende eller umulig prosjekt. Bare det å begynne å skrive kan være et hinder mange ikke kommer over fordi den kritiske røsten skingrer såpass skarpt at man blir handlingslammet, og så kan livet komme i veien for en. Men nedturer og personlige kriser blir kanskje litt som man gjør dem til; de er aldri så ille at de ikke er godt for noe! Du har bevist at man rett og slett må utvise handlingskraft hvis man vil få gjennomført prosjektene sine, og at det handler om å ha «nok stamina til å kjempe seg hele veien gjennom, å aldri gi opp uansett hvor tøft det blir».

Det er ikke til å grave ned i en mørk skog at personene i bøkene dine har sine egne personlige kriser. Spesielt gjennomgangsfiguren Robert Baastad får virkelig gjennomgå livets uforutsigbare strabaser. Gjennom syv noveller følger vi ham i oppturer og nedturer. I første novelle går han i 6. klasse, og i den siste er han 23 år gammel. Roberts oppvekst er selve kjernen av verket, og tematikken går hånd i hånd med Roberts utvikling og opplevelser.

Samlingen virker altså å være i kronologisk rekkefølge, men det skjer ting i hver av de første seks novellene som ikke ser ut til å ha hendt i de påfølgende. Uoverensstemmelsene blir ikke direkte forklart, og da virker det som om man får innblikk i alternative tidslinjer. Dette var litt forvirrende i starten, så det kan være kjekt å vite.

Robert ble født i 1978 og vokser derfor opp på 80- og 90-tallet. Dette kommer tydelig frem underveis av et drøss med populærkulturelle referanser. Noe som vil være en nostalgisk fryd for mange, vil jeg tro. Øyerstad er som nevnt en fiktiv bygd, men den er lokalisert i Indre Østfold, så både tid, kultur og geografi er ellers forankret i virkeligheten. Her har vi den magiske realismen: Bygda er tilsynelatende rolig, begivenhetsfattig og harmonisk på overflaten, men som det står i prologen: «Stopper du dog et lite øyeblikk og kjenner etter, søker litt blant husene og ute i de mørke skogene, så vil du merke at det er noe mer under overflaten. Noe udefinerbart et sted lang der nede, som følger deg med sultne øyne.»

En tilsynelatende harmonisk bygd som skjuler mørke hemmeligheter er en velkjent, men velfungerende trope. Novellesamlingen belyser dette stedet fra flere sider, og det samme med livet til Robert, som tar stadig sorgfulle og urovekkende vendinger. Mitt inntrykk er at han er en god gutt, om enn en litt for selvsikker rabagast. I flere av novellene driver han og brødrene og venner gjøn med folk eller utfører såkalte hyss (ablegøyer/narrestreker/faenskap), og disse handlingene får alvorlige konsekvenser, både naturlige og overnaturlige. Det er selvfølgelig ikke alt som lar seg forklare så lett heller. Roberts versjon av bygda blir på sett og vis en slags marerittverden, et slags «upside down» og et personlig helvete. Som om han blir hjemsøkt av traumatiske hendelser i det som skal være et trygt sted å vokse opp. Han er enten tidenes ulykkesfugl eller så er det mørkere og mektigere krefter i spill.

I prologen til «3 steiner til Nøkken», skriver du at i arbeidet med boken har «lekt med mørke og lyse minner, ideer og fantasier», og at det «har vært mye følelser i spill». Du skriver også at historiene har vært «løst basert på egne opplevelser og oppvekst». Hvor mye av deg selv har du videreført til Robert? 

Vel, Robert er jo mer eller mindre meg. Jeg er Robert, men Robert er også mer enn meg, mange fler. Han er en miks av blant annet brødrene og barndomsvennene mine. Han har en påtatt selvsikkerhet utad, men et usikkert indre, noe jeg kjenner meg igjen i. Hvor viktig det var for meg å gjøre de rette tinga, være bra på ting, å være synlig, å få den oppmerksomheten som jeg kanskje ikke alltid fikk i oppveksten på hjemmefronten.

Samtlige av historiene i 3S er basert på virkelige hendelser. For eksempel dukken i historien med samme navn. Vi gjorde mange hyss, og jeg er kanskje ikke like stolt av dem alle i dag. Vi fant faktisk dukken utenfor barnehagen en dag på skolen, og den landa til slutt på en tralle borte ved kirka. Det verste var at det til og med var begravelse den dagen… Heldigvis fikk kirketjeneren øye på dukken og fjerna den før folk kom ut … Og etterhvert kom også tanken; hva hvis ingen hadde fjerna dukken før dørene til kirka slo opp? Hva hvis…?

Jeg var livredd for gjødselbingen på gården i utkanten av bygda vi besøkte på skoleturer, og så var det Kråkeklippa. Dessverre er også mye av det der sant. Jeg hadde et forferdelig mareritt en gang for ikke så lenge siden, hvor jeg løp og løp over evige sletter med ei kråke flyvende over meg. Etter en stund kom jeg fram til vannet hvor jeg fant familien min… drukna, zombies… Drømmen ble skrevet ned, og ble etter hvert en fortelling om mamma, som dessverre valgte å forlate oss i 1990. 

Som eldre har jeg reflektert mye over hva som får et menneske til å ta et slikt valg som hun gjorde. Hvor mørkt det må være. At det rett og slett ikke finnes noen andre utveier. Man velger å forlate barn, familie og venner. Alt for å slippe den evige kampen for å få en slags ordning på livet. Jeg har tenkt mye på hva slags demoner som herjer oss mennesker som ikke klarer å finne en annen utvei. Hva slags demoner min mamma kjempa med. Det må være noen fryktelige krefter. 

Advokatbesøket og andre detaljer i historien er mer eller mindre selvbiografiske og ligger så nært sannheten at jeg måtte forankre historien hos nær familie før den ble publisert. Det har vært en svært utleverende og tøff historie å skrive, og det har kommet en del tårer i prosessen. Det finnes tidligere versjoner som forteller det akkurat slik det var, men de er aldri utgitt. Historien slik den står nå, er nær nok.

Den Tøffeste Gutten kunne vært en dagbok. En hyllest til min bror, som døde av kreft i 2023, 25 år gammel. Historien ble først skrevet som et minne om hans liv. Historien slik den står nå, er i prinsippet 100 % biografisk. Helt fram til … slutten.

Med disse dødsfallene, og flere i nær familie, utvikla jeg etter hvert et syn på døden som noe forferdelig og ødeleggende. Fylt med smerte og faenskap. Ingen lykke. Jeg har ofte fått spørsmålet om å skrive boka har vært en slags form for terapi, og jeg har har svart at jeg ikke tror det, men kanskje har det vært det likevel, for det har endra mitt syn på det hele. Endra mitt syn på døden. Jeg er ikke lenger redd for det som kommer der framme en gang. Det er en del av prosessen.

Hva betyr Øyerstad for deg?

Jeg vokste opp i Båstad, i Indre Østfold og i første utgave av boka foregikk alt i Båstad. Men etter hvert som historiene kom til ble tyngden i dem alt for nære virkeligheten, så jeg skapte Øyerstad. ØYEren og BåSTAD ble til Øyerstad. Jeg flytta om på noen hus og endra litt her og der, og slik ble Øyerstad til. Det er ikke så ulikt Båstad, altså. Bortsett fra at det ikke er like mye faenskap under overflaten i den virkelige bygda. Selv om jeg bor i Bålsta utenfor Stockholm nå, er det alltid stas å komme tilbake til hjembygda der jeg vokste opp for å hilse på familie og venner. Det sies at man kan ta Båstingen ut av Båstad, men aldri Båstad ut av Båstingen.

Både Stephen King og Dean R. Koontz blir nevnt i bøkene dine. Hva har du lært av disse forfatterne?

Nevnte Koontz har jo vært min «all-time favorite», spesielt er det noe med måten han tar paranormale fenomen og forklarer dem som om de var ekte. Han får deg til å tro på det som skjer. Magisk realisme. Jeg elsker det. Begge bøkene mine er sterkt inspirert av det å få det umulige til å bli mulig, logisk og ekte. I de seinere årene har han dog begynt å irritere meg med hvordan han skriver dialoger, de blir for mye i sine krampaktige forsøk på å være morsomme og absurde. Karakterene blir bare teite og irriterende. Mine dialoger skal være så ekte som mulig, og de skal drive historien fremover.

Når det gjelder King, er han jo vanskelig å komme unna. Første boka jeg leste med ham var hans memoarer «On Writing», og jeg lærte enormt mye av den. Blant annet at adjektiver kan brenne i helvete 🙂 Måten «Carrie» er oppbygd på har inspirert meg i arbeidet med «A Battle Against Demons», og man kommer ikke heller unna at «IT» er et mesterverk uten sidestykke. Herregud for et prosjekt. Coming of age aspektet der har jo også prega bøkene mine i stor grad.

Det jeg liker så godt med begge bøkene, er hvor tett på Robert, familien og bygda vi kommer. Jeg ble så godt kjent med folk, og da ble jeg naturligvis ekstra engasjert i det som skjer. Det samme kan sies om Øyerstad; den ble så nær og virkelig for meg, og da virket det overnaturlige enda mer faretruende. Du gjør altså det umulige mulig, du virkeliggjør det uvirkelige, det sinnssyke sannsynlig.

Slik sett syns jeg du lykkes i å spille på de samme strengene som Koontz, de som får meg til å lytte nøye til og leve meg inn i den litterære komposisjonen. Du lykkes også med å skrive troverdige dialoger mellom troverdige personer. Historiene er alt annet enn solskinnshistorier, men humoren føles hverken påtvunget eller overdreven, bare en organisk del av det underholdende hele. Denne tilnærmingen lykkes du med mye takket være fortellerstilen og strukturen. Fortelleren henvender seg til leseren på en måte som kan minne om en etterpåklok selvbiografi og med et glimt i øyet og en fortrolighet som kan assosieres med en dagbok. Her er noen eksempler:

«Vi kom fra en familie med stolte tradisjoner der en god fis, uansett lydnivå og kjemisk utslag, var verdsatt.» (16) 

«Mange timer hadde passert der oppe under filosofiske samtaler om jenter, skole og de kule gutta i Skjønnsund. Vi ville bli som dem, og vi ville ikke bli som dem.» (37)

«Mitt navn er Robert Baastad, jeg er tolv år og øyerbo (…) Jeg er lillebror til Anders som er seksten år og storebror til Fredrik som er elve (…) I dag er det ett år siden vi var på advokatkontoret i Askim, hvor vi skulle velge mellom mamma og pappa.» (64)

«Nå er det snart over, og det er helt greit. Det er ikke brukanes å ligge her mye lenger, selv om smertene de siste dagene ikke har vært så ille som tidligere. Men jeg er så lei av å se mennesker rundt meg så lei seg hele tiden. Ingen kan gjøre noe med det, men det er faktisk på grunn av meg at de lider, og nå vil jeg bare at det skal være over.» (149-150)

I det hele tatt liker jeg novellesamlingen veldig godt. Historiene blir mørkere, mer personlig og mer ubehagelig utover i boken – som en økende kvalme, et guffent crescendo. Den første novellen, «Gårdsbesøket», er derfor relativt forsiktig i sin tilnærming til det uhyggelige, mens i den siste, «Den sterke gutten», blir vi konfrontert med noe av det skumleste som fins: det å se døden i hvitøyet. Den er ikke en grøssernovelle, men man grøsser ikke mindre av den grunn. Mine favoritter er «3 steiner til Nøkken» og «Kråkeklippa», for de er de mest stemningsfulle og psykologisk gufne av dem alle. De utmerker seg altså med sin virkelighetsfordreide, marerittaktige og foruroligende fremtoning. Ingen av novellen stiller store spørsmål eller kommer med store svar, men de klarer fremdeles å skape sterke følelser av ubehag, tvil, angst og avsky. Det er noe ved den utilslørte tonen som vekker dyp empati i meg, og som gjør skrekken mer rå og inngripende. Dessuten satt latteren ganske løst. Det kan hende at enkelte overnaturlige innslag virker litt vel tilfeldig, men de fleste historiene tar overraskende vendinger nettopp på grunn av det, og da blir man bare mer spent på hva som kommer til å skje. Og selv om det av og til kan være litt forutsigbart, så gjør ikke det noe. Selv har jeg tenkt at forutsigbarhet ikke er en ulempe i grøssersjangeren;  avslutningene er heller uunngåelige, og det i seg selv blir et tilfredsstillende ritual. Skrekk briljerer jo i den skrekkblandede fryden dette fremkaller.

Hvorfor har du selv valgt å bruke grøssersjangeren som uttrykksform?

Jeg har alltid hatt en dragning mot det skumle, både i form av musikk og tegning, noe jeg drev veldig mye med da jeg var liten. Jeg har alltid elska skrekkfilm og sett det aller meste innen sjangeren. Filmer som Poltergeist, The Thing, The Descent, Gremlins, Haisommer og flere – jeg har slukt det rått siden jeg var barn. Herregud, da jeg så Pet Sematary første gangen, satt jeg med en kniv i sofaen for å beskytte meg. Den skremte dritten ut av meg. Så var det dette med Midnattsgrøsseren og skrekklitteraturen som mamma leste mye av som jeg også var fascinert av som liten.

Når man er ferdig med å skrive debutboken, er man offisielt en forfatter, og man har fått verdifull erfaring. Du skriver om laber selvtillit som førte til at du ikke skrev ferdig de første bøkene du startet, men så forsvant tvilen på deg selv og «frykten for frykten» med 40-årskrisa. Allikevel nevner du «jeg er egentlig fortsatt livredd for hva du skal synes». Har du fått mer selvtillit nå? Hvordan føltes det da du var ferdig med den?

Jeg har nok blitt tryggere på meg selv, generelt sett. Jeg har kommet meg gjennom det meste i livet så langt og sett hvor tungt det kan være. Jeg har klart å sette ting i perspektiv, og nå trives jeg veldig godt med det meste her i livet. Jeg bryr meg rett og slett mindre om hva folk synes nå enn jeg gjorde for noen år siden. Jeg er ikke så opptatt av å være perfekt lenger. Ved å akseptere frykten for å bli dømt nord og ned, bare la den være der, så har den også blitt mindre og svakere. Hvis folk ikke liker det, så trenger de jo ikke lese heller. Når det er sagt, så er det jo moro å lese folks tilbakemeldinger når de liker det da 🙂

Jeg veit at 3 steiner til nøkken er ikke perfekt, og det er greit – det er min første bok. Jeg gjorde i prinsippet alt selv, bortsett fra litt hjelp fra familie og venner (ja, jeg har lært at det kanskje ikke er det beste å gjøre alt selv). Jeg designa, skrev, redigerte, fiksa og miksa, trykka og ga ut. Selvsagt kunne den blitt bedre med hjelp fra andre, men situasjonen jeg var i da, tillot ikke større kostnader på prosjektet, og dessuten viste jeg ikke bedre. Det var en bratt læringskurve. Jeg har ikke angra på at jeg tok sjansen.

En kamp mot demoner

Den andre boken er altså en roman, og handlingen finner igjen sted i Øyerstad med samme karakterer. Det ser ut til at boken har lykkes på flere fronter. Ikke bare har den et meget lekkert omslagsdesign, som det krever kompetanse til å verdsette fullt ut, men den kom på andreplass i Indiebokprisen 2023 (i kategorien «skjønnlitteratur»), der juryen blant annet bestod av Tor Åge Bringsværd! Det er jammen stor stas! 

Boken ser dessuten ut til å ha fått mange positive anmeldelser så langt. Enkelte trekker frem at bokens struktur kan være noe utfordrende, og der er jeg enig. Ikke bare har den et stort persongalleri, men det veksles mellom tider, synsvinkler og skrivestiler. Innimellom kan det også bli litt mye eksposisjon og for lite handling, men boken virker tross alt å være en kombinasjon av selvbiografi og roman – en slags skjønnlitterær dagbok. Av og til kan det altså virke unødvendig forvirrende og komplisert, men Teig har orden i skrivesakene: Alt som utspiller seg i nåtid, alle tilbakeblikkene, vekslinger, virkemidler og menneskene vi blir kjent med, er alle biter av puslespillet. Det skapes og innfris forventninger, det bygger opp stemning, mer og mer står på spill, og med litt tålmodighet blir leseopplevelsen verdt det. 

Hvordan var det å skrive en roman etter å ha skrevet en novellesamling?

Først og fremst var det en modningsprosess. 3 Steiner var en slags prøve for å se om jeg i det hele tatt kunne skrive historier som engasjerte. Til tross for bokas skavanker, viste det seg at leserne ble berørt og engasjert. Jeg klarte å røre ved noe i dem. Selv om jeg hadde prøvd meg på noen bokprosjekter tidligere, ble dette en bekreftelse på at jeg kanskje hadde noe i meg.

Så begynte jeg, i all min naivitet, å skrive en roman – noe som viste seg å være mye mer krevende enn jeg hadde forestilt meg. Én ting er å skrive kortere historier med løsere sammenheng; noe helt annet er å skrive en sammenhengende historie på over 90 000 ord, hvor alt må henge sammen. Jeg tør ikke engang gjette hvor mange revisjoner den boka har vært gjennom før alle puslebitene falt på plass.

Men det har også vært utrolig givende å se helheten komme sammen og oppleve at mange setter pris på resultatet. Totalt sett liker jeg nok bedre å skrive en roman enn korte historier.

Som nevnt tidligere får Robert seg mange lærepenger i novellesamlingen. Men siden Robert ikke får tatt med seg alle disse erfaringene og lært av sine feil, uteblir noe av karakterutviklingen og dermed følelsen av å følge samme person tett på i deres gode og dårlige dager. Men dette fungerer bedre i romanformatet. I «En kamp mot demoner» har det litterære prosjektet mer sammenheng og bakkekontakt. Puslespillets motiv blir et tilfredsstillende skue. Alle følelsene i mitt følelsesspekter ble stimulert underveis, og jeg ble grepet av de mørke vendingene, det absurde og marerittaktige i skyggene og dypet av folks sjeleliv. 

Jeg likte også veldig godt Teigs bruk av det overnaturlige. Det skjer jo en form for inngripen i den virkelige verden. I vår verden. Følelser som sorg, dødsangst, dårlig selvtillit, frykt, ensomhet, avhengighet og lignende blir legemliggjort og får en ny, forunderlig og truende dimensjon ved seg. Ikke bare var dette engasjerende, det var komplekst og utfordrende, men flertydighet og tvil i og om virkeligheten i skrekklitteratur kan generelt få oss til å konfrontere ubehagelige sannheter og fremprovosere klarhet. Det opplevde i hvert fall jeg.

Vil du si at du har klart å utvikle din egen stil og stemme?

Ja, uten tvil. Demoner vingler kanskje også litt her og der, men den er mye mer fokusert enn 3 Steiner. Jeg lærte enormt mye av å skrive 3 Steiner, da det ble veldig mye eksperimentering, prøving og feiling. I Demoner har jeg funnet en mer definert stemme – nærmere klassisk bokmål, men fortsatt med en blanding av dialekt. 3 Steiner er på sin side langt mer radikal i formen.

Begge bøkene dine er nå oversatt til engelsk: «A Battle Against Demons» og «3 Stones for the Nixie: Stories of Life and Death in Øyerstad». Nå er du enda et skritt nærmere King-status. Har du like store ambisjoner i dag?

He-he, det har vært spennende å jobbe med oversettelsene, særlig fordi det har gitt meg mulighet til å justere historiene nok en gang basert på feedback fra norsk publikum. Den engelske utgaven av 3 Steiner har for eksempel fått store løft i både innhold og struktur.

Når anmeldelser fra bookstagrammere med tusenvis av følgere sier at bøkene minner dem om “tidlig King, Clive Barker og Bradbury”, er det lov å drømme, selv om jeg nok har litt å gå på i forhold til boksalget…

Som en anmeldeler sa:

“I kept getting earlier King vibes (specifically Pet Sematary/IT) with sprinklings of Bradbury’s ‘Something Wicked This Way Comes’. As in ‘Pet Sematary’ we see a family in decline and suffering loss due to powers stronger than them, it has ‘Something Wicked This Way Comes’ & ‘IT’s coming of age-aesthetic combined with the creepy circus tendencies.”

Fra spøk til revolver – det er en lang vei dit, men jeg drømmer om å selge flere bøker, slik at jeg kan trappe litt ned på dagjobben og bruke mer tid på skrivingen. Jeg har mye mer på hjertet. Ambisjonene er der, absolutt.

Kan du fortelle mer om arbeidet med oversettelsene og omslagsdesignet?

Oversettelsene har tatt langt mer tid enn forventet. Jeg har brukt eksterne partnere til grunnoversettelse og line edits, men mye arbeid gjensto for å gjøre tekstene til mine egne. Jeg måtte kjenne meg igjen i karakterenes stemmer også på engelsk, ellers kunne jeg ikke stå inne for teksten. Det har vært mange runder med tilpasninger og gjennomlesninger for å få det riktig.

Når det gjelder design, har jeg brukt bakgrunnen min som Art Director og tegneferdighetene mine i stor grad. Omslagene er en kombinasjon av ulike bilder, stockfoto, egne illustrasjoner og digitale manipulasjoner. For eksempel har jeg brukt vannmaling som jeg skannet inn for å få malerieffekten på sirkusteltet. Skogen på 3 Steiner til Nøkken er basert på bilder tatt på en strand ved hytta vår i Sverige, bearbeidet til å bli Nøkkendammen i Øyerstad. Dette er en del av arbeidet jeg virkelig elsker. 

Hva håper du at leserne får ut av å lese bøkene dine?

Mye av det jeg skriver om er selvopplevd, og jeg har erfart at man alltid kan komme seg gjennom vanskeligheter, uansett hvor mørkt det ser ut. Man har et valg i hvordan man ser på ting: fokusere på tapet eller sette pris på det som har vært.

Jeg vil at de skal le, gråte, savne, føle frykt, utmattelse, iver og utforske det lyse og det mørke – men alltid med vissheten om at det finnes et lys der ute. Håp. Uansett. Vi har begrenset tid her på jorda, så det gjelder å gjøre det beste ut av den. Kanskje er det bedre å minnes og hedre enn å grave seg ned i bunnløs sorg?

Har du lest noe i det siste du vil anbefale?

En bok jeg nylig leste og likte godt, er The Ritual av Adam Nevill. Første del av filmen er fantastisk, men slutten skuffa meg. Boka har en sterkere andre halvdel, selv om den også faller litt. Akkurat nå leser jeg Lightning av Dean Koontz for tredje gang. Den er litt utdatert i stilen, men fortsatt en fantastisk bok.

Hva er ditt neste skriveprosjekt?

Jeg har begynt å skisse på en tredje bok fra Øyerstad, en roman med arbeidstittelen Bølla. Den følger en annen karakter i samme tidsepoke som de andre bøkene. Historien er cirka klar i hodet, men nå gjenstår jobben med å få den ned på papir. Det blir nok ikke gjort i en fei, men jeg tror dette kan bli bra. Kanskje 2026 er Bøllas år?

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist & redaktør, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *