Pappa la en stein på varden. «Sånn, nå er det offisielt», sa han. Isak satte seg ned og tok ut termosen og en ekstra kopp fra ryggsekken. Han helte kaffe til dem begge. De satt en stund uten å si noe. Den svale vinden var behagelig kjølig mot svetten i ansiktet. De så utover en dal med majestetiske grantrær under en fjellvegg med snødekte topper. Midt mellom grantrærne gikk en stri elv.
«Er det som forventa?» sa pappa.
«Ja, men bedre», sa Isak. Det var mange som sa det ikke var vanskelig å se at han var sønnen til pappa, men Isak så det ikke selv. Pappa hadde smalt ansikt, og en slank, men senesterk kropp. Isak, derimot, var mer rund i formen. Ikke tjukk, men kraftig, og med brede skuldre. Også skjegg og hår var annerledes. Pappas var krøllet og tovete, mens Isak hadde mykt hår, som også var lysere i fargen enn pappas.
Pappa delte en Crunchie sjokoladebar i to og ga den ene halvdelen til Isak. «Kvikklunsj er bedre», sa pappa.
«Ja», sa Isak. Han var glad for at pappaen hans fortsatt var reiselysten i en alder av 64, men hadde også merket at han var blitt en sånn som alltid syntes det kjente var det beste. Senest i går hadde de sett en grizzlybjørn på den andre siden av en innsjø, og pappa hadde bare betraktet den i noen sekunder før han fortalte om da han så brunbjørn i Femundsmarka som guttunge, en historie Isak hadde hørt mange ganger før.
«Isak! Kom. Dette må du se.»
De hadde nettopp satt opp teltet. Stedet der de skulle campe, var en idyllisk gresslette ved siden av en bekk. Isak ruslet dit pappa satt på huk.
«Se på dette.»
Først så Isak bare stein, men snart skjønte han hva pappa var så begeistret for.
«Dinosaurspor!»
«Ikke bare det. Dette her er fotsporet av en T-rex. Kanskje var det noe sementaktig materiale her, og så stivnet det og ble til stein», sa pappa.
Isak la hånden i fotavtrykket. Tre tagger stakk ut av det massive sporet. «Ser ut som foten til en kylling. Tror du det er falskt?»
«Nei, jeg tror ikke det. Du vet at her i Alberta er det funnet massevis av knokler etter T-rex, også her i Banff.»
Da de hadde bestemt seg for å legge ferien til Canada og nasjonalparkene i Alberta, hadde pappa brukt mye tid på å lese seg opp om alt fra dyreliv og planter til historie og geografi.
Isak syntes det forsteinede fotsporet kjentes varmere ut enn grunnen rundt dem. Det var som om T-rexen hadde stått der for bare noen øyeblikk siden og varmet steinen med den enorme foten.
Bålet var i ferd med å dø ut. Bare noen sta glør klorte seg fast til klumpene av kull. Pappa satt med en pinne og pirket i glørne. Over panna hans gikk det en dyp fure. Det hadde alltid vært sånn. Når det var noe som bekymret ham, eller når han hadde noe å tenke på, satt han alltid med det samme uttrykket og fiklet med noe i hendene. Isak trakk beina inntil seg og hvilte armene på knærne. Han visste hva pappa tenkte på. Mobilen til Isak lå presset inn mellom låret og buksa hans. For bare ett øyeblikk siden hadde pappa sett Isak sitte med den i hånda, og det hadde minnet pappa på alt som hadde skjedd. Han hadde inntil nylig vært eier og daglig leder i Reidars dagligvarehandel, en av de få selvstendige matbutikkene som var igjen i Norge. Det hadde alltid vært planen at Isak skulle ta over butikken, han hadde jo praktisk talt vokst opp der. Da Isak for fem år siden hadde annonsert at han skulle studere økonomi og markedsføring, hadde pappa sagt at det kom godt med som butikkeier. Isak hadde egentlig slått seg til ro med planene om å ta over virksomheten.
Helt til Rabbit Runner.
Når Isak tenkte seg om, var det kanskje ikke så overraskende at han hadde gjort karriere i å utvikle spill for mobiler. Han hadde alltid vært flink med data, og særlig programmering.
De to møtte blikket til hverandre. Pappa smilte anstrengt. At Isak likevel ikke overtok butikken, var et tema de ikke hadde fått snakket seg gjennom. Det hadde det heller ikke vært behov for etter at Isak hadde lansert Rabbit Runner sammen med venner fra universitetet. Spillet nådde raskt listene over de mest solgte appene for iOS og Android, og da var det liksom ingen grunn til å prate mer om det. Isak og vennene hadde også grunnlagt Joystick Joy, som allerede hadde 12 ansatte. Og etter at mamma døde tidligere dette året, hadde pappa solgt butikken. Der Reidars dagligvarehandel hadde stått, var det nå en Kiwi.
«Nei, gamlinger liker å legge seg tidlig», sa pappa.
«Ja, er trøtt selv jeg», sa Isak. Han trampet i hjel de siste glørne.
«Isak. Isak, du må våkne.»
Isak kjente pappas hender riste ham i skuldrene. «Du må se.»
Isak strakk seg. Hva kunne det være? En elg, kanskje en grizzlybjørn. Isak fikk på seg vindjakke og sko og kavet ut av teltet. Han gned søvnen ut av øynene og så gjenferdet av T-rex.
Pappa grep Isak i skulderen så han ikke ramlet overende. Det var virkelig det, et gjenferd av en T-rex. Det massive dyret var dobbelt så høyt som et voksent menneske, og omtrent tretten meter langt. Hele dyret skinte blått og var gjennomsiktig. T-rexen var ikke helt ulik slik den var portrettert i populærkulturen, men klørne på de små armene pekte innover i stedet for nedover. Hodet, ryggen og haletippen var dekket med noe som lignet en kombinasjon av fjær og pels. Det tok flere sekunder før Isak innså at han sto bare 20 meter fra den mest fryktinngytende kjøtteteren som noensinne hadde eksistert. Pappa må ha forstått hva Isak tenkte, for han sa: «Jeg tror ikke den kan skade oss. Se, den vet ikke engang hvilken verden den er i.»
Isak forstod at pappa hadde rett. Dinosauren gikk rett gjennom trærne. Den svingte hodet til venstre og høyre og virket urolig.
«Tenk, i 65 millioner år har den vandret her, som et levendegjort minne», sa pappa.
T-rexen tok sprang. Den kastet seg fremover og bet etter noe som egentlig ikke var der. En tanke for gjennom Isak: Det hadde vært best om t-rexen bare forsvant. Det mektige beistet var fanget i en verden der den ikke hørte hjemme. Han ville strekke ut hånden og berøre dinosauren. Han ville få den til å forstå at den måtte gi slipp. Men Isak fikk aldri tatt på T-rexen. Den vendte ryggen og ble borte mellom trærne.
Isak ble stående og så etter dinosaurens spøkelse. «Takk for at du tok meg hit», sa han, så lavt at det nesten var en hvisken.
Pappa nikket. Blikket hans var også vendt mot skogen der dinosauren hadde forsvunnet. «Du vet det, noen ting dør liksom aldri helt. De lever videre i alt vi gjør», sa han.
Isak svelget, men kom ikke på noe å si. I stedet vendte han blikket oppover. Den mørke himmelen var skyfri og full av stjerner. De var stille og urokkelige, som de alltid hadde vært.