Iain M. Banks

Banks er en skotsk forfatter som ble berømt og beryktet gjennom sin første roman, “The Wasp Factory” i 1984, et bisarr innsyn i en groteskt forstyrret tenårings tanker og handlinger i en mildt sagt spesiell familie. Allerede ved debuten framsto Banks som en fiks ferdig forfatter med en fantastisk fantasi og sprudlende intelligens, en underfundig humor og ikke minst det briljante språket han er blitt kjent for, en saftig ord-kunstner. En rekke romaner fulgte, like originale og banebrytende som den første, og etablerte Banks som en av Storbritannias største forfattere i nyere tid:

I 1987 kom “Consider Phlebas” og science fiction ble aldri det samme igjen. Her møter vi sivilisasjonen The Culture for første gang, i et univers der Banks kan slippe sin fantasi løs ennå mer uhemmet enn i sine bøker fra “normal” virkelighet:

 

Fred, frihet og alt gratis

The Culture er resultatet av flere tusen års utvikling, og har vært gjennom den voldsomme og blodige historien som sivilisasjoner alltid skaper, med konflikter og kriger både på sin hjemplanet og seinere med raser ellers i verdensrommet. Når vi møter den er alt dette tilbakelagte stadier langt tilbake i historien, og The Culture har blitt et samfunn forbi knapphet og konkurranse, hvor avansert teknologi forsyner alle med praktisk talt ubegrenset materiell velstand og komfort helt gratis. All produksjon og arbeid utføres av maskiner. Banks sitt argument er at en slik økonomi gjør ekte anarki mulig (eller t.o.m. uunngåelig). Ufattelig kraftfulle kunstige intelligenser, Minds, styrer og organiserer det hele. Disse er like langt unna en datamaskin som den er fra en kuleramme. Minds har fulle rettigheter som selvstendige individer i samfunnet, noe som avgjøres av nivået av bevissthet uavhengig av om det er biologiske eller teknologiske vesener.

Det myldrer av flyvende “droner” i dette maskin-orienterte samfunnet, selvstendige roboter som langt overgår menneskelig mental kapasitet og hastighet. De er primitive sammenliknet med en Mind, men med umiddelbar kontakt med The Culture’s galaktiske internett har de tilgang til nesten all informasjon i samfunnet,  og blir superagenter i et menneskelig perspektiv. Fullt sett kraftfelt-teknologi til å manipulere sine fysiske omgivelser, hundrevis av samtidige chats gående med andre droner og Minds i Orbitals, GSVer og skip av alle størrelser, og ofte sære og nerdete interesser og hobbyer.

Det forventes av dem at de skal bistå mennesker med deres små og store oppgaver, men når de blir tusener av år gamle blir de gjerne litt eksentriske og grumpy.

Fri for økonomiske, organisatoriske og religiøse hemninger gjenstår bare den enklest mulige moral: så lenge din frihet ikke begrenser andres rett til like stor frihet, kan du gjøre hva du vil. Og det gjør innbyggerne til gangs, bøkene er fulle av morsomme eksempler på prosjekter og livsstiler man kan forfølge når det ikke er noen materielle begrensninger. The Culture er stolt av å være bokstavelig talt skamløst hedonister. Ingenting er forbudt og det verken finnes eller trengs noe politi. I verste fall, hvis noen er uforbederlig voldelige og nekter hjelp mot sine mentale knuter, får de en dronevakt som følger dem dag og natt, og da blir man sjelden invitert til noe party…

 

Habitater og moral

The Culture er en mobil sivilisasjon. De har forlengst sluttet å bo på planeter, som nå blir sett på som noe merkelig og risikabelt. Med full kontroll over materien og helautomatisk produksjon blir det ingen grense for størrelsen på konstruksjoner – dette er Space Opera i stor skala! De virkelig store befolkningssentraene er romskipene, særlig de enorme General Systems Vehicle (GSV), utallige kubikk-kilometere store med milliarder av inbyggere og ulike typer habitater. En GSV er en komplett verden, og kan produsere alt det trenger selv – handel er dermed unødvendig. Det er også de som bygger nye Minds og GSVer, og et utall andre, mindre skipstyper og droner.

Suburbia utgjøres i The Culture av Orbitals plassert i solsystemer. Dette er gigantiske ringer med diameter på millioner av kilometer, kjeder satt sammen av tusener av Plates der folk bor i planetliknende omgivelser, med fjell og daler, skoger, elver og hav. Orbitals roterer slik at sentrifugalkraften gir innsiden av båndet en kunstig tyngdekraft, og skaper dag og natt av lyset fra sola.

GSVer (og en rekke mindre fartøystyper) og Orbitals er der Minds holder til. Effekten og kontrollen de har over The Culture er sentral for settingen og de narrative rammene i bøkene. Minds har klare personligheter, er ofte eksentriske, men aldri onde. Å plassere all makt hos dem er en nødvendighet for Banks sin anarkistiske utopi, ved å ta det beste i menneskene selv og plassere det utenfor menneskenes kontroll, og dermed utenfor muligheten til maktkonsentrasjoner og ulikhet. Faren med et slikt litterært grep er selvfølgelig at disse Minds er for mektige og for flinke. De har ingen problemer med å utmanøvrere og manipulere menneskene mentalt eller praktisk, og bedriver politikk og intriger på et nivå langt utenfor menneskelig fatte-evne. Med sin nærmest uendelige evne til beregning og simulering – og umiddelbar telekommunikasjon med alle andre Minds i The Culture – opererer de med galaktiske proporsjoner og tar sine avgjørelser i tidsperspektiv på hundrevis av år. The Culture bekjenner seg strengt til en rasjonell konsekvens-etikk: det er resultatene som avgjør om en handling er god eller dårlig, og det som umiddelbart kan synes feil for et menneske viser seg nesten alltid å være det beste på sikt. Slike moralske dilemmaer er sentrale poeng i bøkene.

 

Teknologi

Banks er flink til å ikke forklare alle sine teknologiske påfunn i detalj, og unngår dermed at bøkene virker utdatert noen år seinere (i motsetning til f.eks. Asimov, som hadde med rør-radioer tusener av år inn i framtida…). Teknologien males fram med et sparsommelig og troverdig kvasi-vitenskapelig språk. I tillegg til Minds, umiddelbar telekommunikasjon uavhengig av avstand og romreiser raskere enn lyset (i “hyperspace”) er ideen om kraftfelt (“fields”) sentral for å få kabalen til å gå opp. Disse formasjonene av energi kan skapes i et utall varianter. De kan bl.a. være harde og brukes til å holde ting sammen (GSVer består mer av slike felt enn av materie) og de kan være skjold mot lyd, lys og annen stråling. Mestringen av felt-teknologien er The Cultures viktigste fortrinn framfor andre sivilisasjoner de møter. Og energien til å drive det hele tapper The Culture fra eGrid, et allestedsnærværende nivå av energi “under” det materielle universet (?).

 

Genofixing

Gjennom tusener av år som romfarende sivilisasjon har The Culture’s forgjengere blandet seg med et utall andre menneske-liknende vesener. The Culture er altså ikke knyttet til etnisitet, men til livsstil og teknologi (slik f.eks. Romerriket var). Etterhvert har de også endret sitt eget arvestoff, “genofixing”: Immunforsvaret motstår alle sykdommer; sansene er enormt forsterket; seksuell evne og nytelse like så; refleksene mye raskere, og nye lagt inn. Alle prosesser i kroppen kan styres bevisst, og det er f.eks. vanlig at folk bytter kjønn flere ganger gjennom livet. Folk lever så lenge de vil, men de fleste synes rundt 300 år er nok. Noen velger å legge seg inn til lagring (Storage) når de blir lei av livet her og nå, med bestemte kriterier for når de skal vekkes opp igjen.

Man har alltid perfekt helse, og alle kroppsdeler kan erstattes i fall av ulykker. Før ekstrem risiko-sport eller farlige utflukter kan man ta backup av alle tanker, minner og følelser, og dermed gjenskapes hvis første kropp går tapt. Det er heller ikke uvanlig at folk flytter sitt sinn og bevissthet over i andre kropper eller maskiner for en tid, eller gir opp sin individuelle identitet og går opp i en GroupMind sammen med andre, både mennesker og maskiner.

 

Drugs

Med en moral som måler fornuft etter mengden nytelse den gir, blir også bruk av rusmidler fri for våre stigma og kalvinistiske hemninger. I tillegg har Culture-innbyggerne genofixet inn kjertler som kan produsere en rekke psykoaktive stoffer under bevisst styring, alt fra smertestillende midler til stimulanter til psykedelika. De levende beskrivelsene av tilstandene viser tydelig at Banks selv har ruserfaring langt utover alkohol og cannabis…

 

Dirty Tricks Department

The Culture er så nær utopia som det er mulig å komme i et fysisk univers. Det blir dermed lite av Store Saker for innbyggerne  å engasjere seg i [litt ála rike i-land som Norge?], og den største faren er kjedsomhet. De som trenger noe idealistisk å kjempe for kan søke om å bli med i Contact, den delen av The Culture som tar seg av kontakten med andre sivilisasjoner i verdensrommet. Heller ikke her finnes noen formell organisasjon, det er et frivillig samarbeidende nettverk av interesserte Minds, mennesker og droner som selv velger sine rekrutter.

Som all god fantasy/science fiction bruker Banks genren til å tydeliggjøre vårt eget samfunn og verdier og sette dem i perspektiv. Nesten alle sivilisasjoner The Culture møter er på et lavere utviklingstrinn både sosialt og teknologisk, med en økonomi og makthierarkier vi kan kjenne igjen fra vår egen tid og historie. På tross av en innbitt intensitet og en radikal politisk indignasjon som til tider nærmer seg raseri, styrer Banks elegant unna fella med å bli kjedelig forelesende eller moraliserende. Isteden skildrer han saftig og levende de voldelige og grusomme virkningene slike samfunn gir, og lar leseren selv trekke konklusjonene i kontrast til The Culture’s flate struktur.

Det er rundt disse møtene med sine mindre heldige naboer at romanenes hovedplot dramatisk utspiller seg, med sendebud, diplomater eller spioner som hovedpersoner. Contact blander seg aktivt inn i andre sivilisasjoners gang og utvikling, utfra følelsen av en moralsk plikt til å gjøre universet til et bedre sted når de kan. Dette krever ofte hemmelige operasjoner og intriger som flertallet i The Culture ville være mot, og derfor skjer de gjennom Contacts Special Circumstances avdeling, kanskje den eneste delen av dette samfunnet der det ikke er full åpenhet og innsyn for alle. Hold deg fast, dette er ofte saftlige greier, ikke for de bløthjerta!

 

Bibliografi

Bøkene er frittstående, og kan foregå hundrevis av år fra hverandre i tid, selvom noen karakterer dukker opp i flere av historiene. Den beste introen til hans univers er kanskje novellen State of the Art (i en samling noveller med samme navn), en kostelig fortelling om da Contact ankommer Jorda i 1977 (uten at vi engang oppdager det selvfølgelig). En bra rekkefølge for romanene er Consider Phlebas,  The Player of Games,  Excession,  Look to Windward, som jeg helt klart synes er de beste. Matter var kanskje litt skuffende etter denne seiersmarsjen, men Banks tok seg opp igjen med de følgende Surface Detail og The Hydrogen Sonata.

Inversions er borderline-Culture på en middelalder-aktig planet.

I 2004 kom The Algebraist som er en av hans beste, men som foregår i et univers uten The Culture.

 

Og for all del: hans ikke-SF romaner er også vel verdt å lese! The Wasp Factory, Complicity, The Business, Espedair Street, m.fl er god og tankevekkende underholdning. Complicity er en saftig kriminalroman og sterkt politisk splatter, som også ble filmet (og det skjedde slik).

The Quarry omhandler en middelaldrende mann i ferd med å dø av kreft, akkurat som Banks selv var da han skrev den. Vi ser handlingen gjennom øynene til hans autistiske tenåringssønn, og via et fargesprakende galleri av mannens familie, venner og gammelt skrot på loftet avdekkes en utrolig fortid – og en avslutning av nåtid…

Bon appetit!

Are Hansen

Artikkelen sto på trykk i Gateavisa nr. 186, 2009.
Jeg har her gjort noen forbedringer i språk og lagt til en god del innhold

 

https://www.iain-banks.net/

Fanzine: https://efanzines.com/Banksoniain/index.htm

Fan fiction: https://trevor-hopkins.com/banks/


 

Del dette innlegget på:

Are Hansen

Are Hansen ble født i 1963 i Oslo, og vokste opp i drabantbyen Bøler. Han har jobbet som hjemmehjelper, programmerer, IT-konsulent, freelance-skribent, miljøarbeider for barn og unge i det autistiske spektrum, m.m. Han begynte å skrive under sin siviltjeneste på IT-senteret ved Universitetet i Oslo (USIT): infohefter, bruksanvisninger og kursmateriell, og fortsatte som IT-konsulent på Institutt for Sosiologi. Seinere skrev han en bok for USIT («ABC om Macintosh»), og artikler i bladet MacWorld Norge. Deretter ga han opp sin IT-karriere, og reiste isteden mye i Asia, særlig India. Fra 1992 til 2014 var han aktiv i driften av Gateavisa hvor han skrev artikler, laget layout, vedlikeholdt Mac’er og lokalnettverk, laget nettsidene, vasket gulvet, osv, osv... I november 2022 hjalp han initiativtakerne til NyeNOVA å systematisere ønsket om et nettsted, satte opp det tekniske og har fortsatt å videreutvikle og finjustere nettsidene 

Tags:

  4 kommentarer til “Iain M. Banks

  1. En liten slurvefeil i overskriften på artikkelen: Det er Iain, ikke Ian.

    • Enig.
      Det triste med ham, er at det meste annet sci-fi blir uinteressant etterpå…
      Men vi har jo Ursula K. Le Guin, da! Krystallkulen min sier at det skal komme artikkel om henne her etterhvert

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *