Hva hadde norsk rock vært uten Festningen? (novelle av Lars Schwed Nygård

Hva hadde norsk rock vært uten Festningen?

Svaret er vel egentlig «akkurat det samme som den er i dag», bortsett fra at et par-tre vordende spellemannsvinnere hadde måttet finne seg et annet sted å øve. Men det var ikke svaret til Narstad.

Nei, svaret til Narstad var et ganske annet. Svaret til Narstad, hver eneste gang, var «ingenting».

Unnskyld: «INGENTING!» Med store bokstaver og utropstegn og en liten sky av ølspytt som en sparedusj i fjeset på den skyldesløse stakkaren som tilfeldigvis måtte befinne seg ved siden av ham i baren på Alfsens akkurat den formiddagen og ikke hadde stilt spørsmålet en gang, for det hadde selvfølgelig Narstad gjort selv. Ingen i hele verden hadde noen gang stilt det spørsmålet andre enn Narstad.

Men vi liker jo å tro at han hadde rett, gjør vi ikke det? Vi synes vel han fortjener såpass? 

Hva sier du, skulle vi gjort en sånn «It’s a Wonderful Life»-greie? Vist ham en verden hvor Akersbryggeriet aldri hadde blitt dølle kontorer på sekstitallet og så stått tomt halve åttitallet før det endelig ble kommunaleid øvingslokale der på starten av nittitallet? Hvor Kristiania Krübbedöd aldri fant noe sted å øve så de aldri ble til noe og det var ingen som kunne inspirere Atilla «Fatle» Fredheim til å starte Aldersgrense 11 År, bandet som ble selveste patient zero for den pandemisk populære punksjangeren kjent verden over som norsk nekro? Som ingen oversatte engang, for alle visste at hvis du sa «Norwegian Necro», så var du bare en turist, en poser?

Nei, vi gidder ikke det. Vi gjør sånn her i stedet: Vi sier bare Narstad hadde rett, at uten Festningen, så hadde ikke norsk rock vært mye å skryte av.

Og Festningen, den var Narstad.

Han husket det så vidt, nå, der han satt i baren på Alfsens og skrek «INGENTING!», at han egentlig skulle vært et annet sted. Men hvor?

Og hvorfor?

Høh. Stakkaren ved siden av ham kikket varsomt og motvillig opp fra ølen sin.

Ja, det var dette her, ja. Hva hadde norsk rock vært uten Festningen? Det var det han hadde spurt om, han stakkaren, var det ikke det? Joda, og det skulle Narstad si ham. Trakk pusten og ga ham det han virkelig trengte, et kompromissløst og malmfullt sannhetens brøl: – INGENTING!

Stakkaren tørket seg på haken og så ned i ølen sin. Den var litt over halvfull. Han satte den på disken og bestilte en ny.

– Harru’kke tenkt å drekke’n opp? sa Narstad.

Stakkaren så bort på ølen der på disken. Tok seg en serviett og tørket seg på kinnet. – Bare ta den, du.

– Smakte’n dritt?

– Neida. Jeg … jeg bare fikk lyst på noe annet.

– Men er jo akkurat samma øllen som hu tapper til deg nå, jo! sa Narstad og pekte.

Stakkaren så bort på bartenderen. Mona Rasmussen. I motsetning til stakkaren hadde hun lært seg å holde en sprutlengdes avstand til Narstad når han hisset seg opp.

Stakkaren snudde seg tilbake mot Narstad. – Nei. Dette er en annen.

– Hæ? Ærre du snakker om, er jo Akerspils den der også!

– Nei.

Mona satte ølen på disken. Narstad så på den. Så på den halvfulle.

– Ærru sikker?

– Ja. Vil du ha den, eller?

– … Ærre for noe, a?

– Akerspils.

Narstad myste mistenksomt på ham. Det var noe som ikke helt stemte her. Han ga stakkaren et hardt blikk, litt sånn truende. Det fikk være nok. Så nikket han og tok den halvfulle pilsen.

Mm. Var god den, da.

– Du, Narstad? sa Mona.

– Mnh? sa Narstad.

– Skulle ikke du vært på jobb klokka to, a?

Han myste hardt over glasset på Mona og skulle til å si at Jo, klokka to, ja, men klokka ække to, jeg er jo på Alfsens, men skjønte at det ikke helt hang sammen sånn som å faen i helvete klokka var kvart på tre!

Tiden revner.

– Hælvete! ropte Narstad og dro med seg lærjakka og raste forbi stakkaren og ut døra.

Mona så på stakkaren og ristet på hodet. – Georg, altså. Du må bare si nei til’n, han tåler det, vet du! Trenger ikke å høre på den der leksa hans hver eneste uke, du som ikke jobber her.

– Hehe. Næh. Går greit, det.

– Hæ? Blir du ikke helt gæren av det der? Han husker jo ikke hva du heter engang! Og herregud, spyttinga?

Stakkaren smilte. Tenkte på om han kanskje skulle klinke glasset sitt borti det Narstad hadde løpt fra, men det hadde blitt litt for cringe, som det visstnok het her i 2025. – Næh. Han trenger jo noen som vil høre på ham, Narstad også, sa stakkaren.

#

Det var i det hele tatt mange ting Narstad trengte. De færreste hadde han, enda færre husket han. Som for eksempel nøklene sine faen hadde han glemt nøklene sine ikke hjemme vel måtte ha vært på Alfsens faen han måtte tilbake også var han faen seg nei der var de å takke faen.

Han burde ikke løpe, men gjorde det allikevel. En diger, prustende okse med sølvgrå hestehale og lærjakke på i solsteiken. Kjente ølen ville opp igjen, skvalpa rundt der nede som et drita foster. Å herregud det svei i lungene, han trengte en røyk.

Men klokka var ti på tre, nesten en time for sent ute, hvordan faen hadde han greid å glemme tida så inni helvete fullstendig? Han hadde aldri kommet så sent på jobb før, aldri, aldri, aldri i sine to og tredve år på Festningen hadde han kommet en time for sent på jobb, men han kjente i kroppen at det ikke var sant. Den husket akkurat hvordan det var å komme pesende her rundt hjørnet ut på Nordals gate, se det gamle tårnet med klokka som hadde stått på fire over halv tolv helt til Narstad en kveld hadde klatra opp der og funnet ut hvordan han kunne stille den til tolv og så gjort det. Han husket ikke lenger hvorfor han hadde gjort det, men det ble i hvert fall litt ryddigere sånn.

Men kroppen hans husket. Den husket hvordan det var å være full og varm og litt for gammel og tung til å løpe, den husket melkesyra forbi Narvesen og de gamle bryggeriportene som kom nærmere og lungene som brant. Men mest av alt husket den skammen over å drite seg så jævlig ut hele tiden.

For det var jo ikke det at Narstad begynte å bli gammel. Eller, det var i hvert fall ikke bare det. Han hadde jo hatt en slags karriere en gang, vært gitarist i No Fun Intended. Tighte skinnbukser og hårspray og hele greia. Hadde tatt av litt, det bandet. Men Narstad hadde tatt av enda litt mer. Festet litt hardt, prøvd det meste. Og litt for ofte det meste samtidig.

Så til slutt hadde de sparket ham ut av bandet, og da Narstad hadde drukket opp og sniffet opp og poppet opp og røyket opp det han hadde av penger og til og med solgt alle gitarene sine bortsett fra én, hadde han måttet få seg en vanlig jobb. Og den vanligste jobben han hadde funnet, var som vaktmester på Festningen. Ikke dødsbra betalt, kanskje, men han fikset jo å skifte et lysstoffrør og spikre en list og bestille noe dasspapir, og med gratis tilgang til øvingslokaler kunne han jo kanskje til og med starte noe nytt en gang. Men akkurat det hadde ikke skjedd ennå, og det var jo ikke så ofte at Narstad plukket opp gitaren sin lenger.

Herregud, så jævlig hold han hadde, og det sved i hele kroppen og han gispet og trengte skikkelig til å spy. Måtte egentlig stoppe, men tvang seg selv til å løpe videre mens kjeften bare hveste som en sykkelpumpe. Svett og jævlig, vet du, og faen seg helt utslitt.

Framme ved porten måtte han bare lene seg mot den et øyeblikk, bøye seg litt fram og få tilbake pusten.

Fy faen. Han skulle aldri komme for sent igjen, aldri glemme tiden og drite seg ut sånn som dette. Fy faen.

Han rettet seg opp, trakk knippet ut av bukselomma og stakk nøkkelen inn i den utgamle låsen og la vekten mot porten og dyttet den opp.

Åh, endelig skygge. Og nå var han i hvert fall på jobb, sånn teknisk sett.

Faen altså. Bare det ikke hadde gått en sikring eller noe mens han var borte. Nei, da hadde de sikkert ringt ham, de gjorde det for den minste lille dritting, disse ungene, klarte jo ikke å fikse noen ting sjøl. «Klarer ikke få opp vindu», var det en som hadde ringt og mast om en gang. Var vel en av disse gutta i dette ska-metal-bandet, hva var det det het? Klækk? Var det det det het? Var det ikke det, da? Jo, det var i hvert fall et av dem som het Klækk, det var Narstad sikker på, og han var nesten like sikker på at de lå etter på leia.

Det skulle han sjekke på dataen når han kom opp på kontoret, og så skulle han si til denne karen på telefonen at han ikke skulle få noe hjelp med å åpne noe vindu før de hadde gjort opp for seg.

Nei. Faen, det med vinduet var jo lenge siden. Et par uker siden, i hvert fall, eller var det kanskje i fjor? Måtte ha vært på sommeren, i hvert fall, for på vinteren var det jo alltid litt for kaldt i rommene der oppe i tredje etasje og da var det vel ingen som ville åpne noe vindu, var det vel det?

Hvis ikke de hadde røyka hasj der inne, da, og skulle lufte ut? Kanskje det var det? Men hvorfor ringte de, da, og ba om hjelp hvis det var fullt av hasjrøyk i lokalet? De visste vel hva det ville bety? Det måtte han høre med dem om, det hang ikke riktig på greip dette her. Han fikk vel i hvert fall ringe dem og si at han var på vei, da, så skulle han få fikset det vinduet. Stakk hånden i jakkelomma, men der var det ikke noen telefon.

Faen heller, da, hadde han greid å glemme telefonen også?

Også? Hva mer var det han hadde glemt? Jo! Jo, nøklene, selvfølgelig, men … nei, vent litt, han hadde jo ikke glemt nøklene, han var jo inne, hadde til og med krysset den lille parkeringsplassen allerede og låst seg inn i hovedbygget der hvor alle øvingsrommene var og begynt å pese seg opp trappa opp til andre etasje hvor kontoret lå. Så da var det jo greit da.

Nei! Nei faen, telefonen!

Helvete, tenk om noen hadde ringt? Tenk om det hadde gått en sikring et sted? Så sto de der, et av disse bandene, og hadde ikke strøm og fikk ikke spilt sånn som de hadde betalt for? Også hadde de ringt og ringt og ringt og blitt skikkelig forbanna på Narstad, men akkurat det dreit han i, det at de var så forbanna, ja, for Narstad var minst ti ganger så forbanna på seg selv.

Var det Klækk de het? Var det ikke det, da? Han var i hvert fall sikker på at de lå etter på leia. Det skulle han slå opp på dataen, måtte bare komme seg inn i –

Så skvatt han som en speedfreak for akkurat da bare dundret det løs gjennom døra til 21. Herregud, hørtes ut som dommedag, jo! Basstrommer som doble jordskjelv og gitarriff som en motorsag inn i ørene. Faen altså, hadde de ikke lukket døra? Jo. Men måtte de spille så jævlig høyt, da?

Vokalen kom inn, melodiøs og kraftfull og eitrende med hat mot Gud. Mørke saker. Men ganske bra. Kunne i hvert fall bli det.

Jaja. Han fikk vel bare slå opp litt mer isolasjon, da.

#

Ok, Klækk. Måtte ikke glemme Klækk. Det var derfor han var på vei til kontoret, for han skulle sjekke på dataen at de lå etter på leia. Og gjorde de det, så fikk de klare seg selv med det vinduet.

Der ja, kontordøra. Fingeren hans fant nøkkelen lett, og han smatt den inn i låsen.

Så luktet han det. Søtlig og svakt. Fra litt lenger bort i korridoren.

Musikken fra 21 ramlet sammen, det ble stille. Bare noe dempet kjefting derfra, var vel en av dem som hadde driti seg ut på noe.

Han gikk mot lukten. Forbi 23 … 25 …

– En – to – tre – firr! kom det fra 29, så en laidback folkefunk-beat med noe slags elpiano over. 29, det var disse nye, det, de som hadde startet forrige uke, var det ikke det? Hva var det de het igjen?

29. Å jada. Var derfra den kom, den lukten. Han reiv tak i døra og dro den opp.

Musikken bråstoppet. 

Å jada. Her luktet det gull og brune skoger, vet du.

 – Ærre dere som er Klækk? sa Narstad.

Fire unge fjes stirret tilbake på ham. En afrikansk fyr bak tangentene. En som så ut som en byråkrat på bassen. En skikkelig kjekkas med lange krøller på fele og sang. Skikkelig sånne Musikkhøgskolen-typer.

Og bak trommesettet satt det faen ham ei jente. 

Men vent litt: Vinduet sto jo åpent? Hvorfor hadde de ringt da? Han pekte mot det, nikket et par ganger. – Årna seg med vinduet, eller?

– Hæ? sa kjekkasen.

Forsterkerne summet. 

 – Ærre dere som er Klækk?

– … nei? Vi er Rånestråle …?

– «Rånestråle»? Høres ut som en jævla russebil, jo!

Bandet så på hverandre. Virka litt som han stakkaren på Alfsens, nesten.

Det begynte å buldre fra 21 igjen. Rånestråle bare sto der og stirret på ham med de åtte øynene sine, som en edderkopp. Hvem faen var disse folka? Hadde de betalt leia? Også også også også, ikke minst: – Har dere ei jente på trommer? Hvorfor i hælvete har dere ei jente på trommer? Altså, jeg prøver ikke å være no sånn mannsgris eller no sånn her altså, men kunne dere ikke ha bytta plass dere to, a? Sånn at du spilte trommer og hu spilte fele? Og sang, ikke sant, for det er jo liksom litt mer feminint, ikke sant? Du er sikkert jævlig god og sånn, jeg sier ikke det, men jeg har sett jævlig mange band komme opp gjennom her, ikke sant, og det er noe med trommer, ikke sant, det er liksom en maskulin greie, det er en egen energi, ikke sant, det er liksom vikingenergi! Men altså, jeg skjønner at det er forskjellig også, da, jeg skjønner det, at det kanskje er litt forskjellig for forskjellig typer musikk og sånn, jeg skjønner jo det. Men det var ikke så mye sånn da jeg spelte, ikke sant, men … ja, men det var jo på den tida rock var rock også da, og da skal det liksom være litt baller, ikke sant? Og trommene er jo det, ikke sant, de er jo liksom balla på hele bandet, ikke sant? Ikke sant, eller … eller jo, altså, jeg skjønner at det er nye tider og sånn, og at vi, liksom generasjonen min da, vi var kanskje litt … enkle, da, eller kanskje litt … ja, usikre, da, kan du si, som menn, kanskje. Så, ja. Det har jo kanskje ikke så jævlig mye å si, egentlig. Var jo bra det jeg hørte av dere, egentlig. Så, ja.

De stirret på ham. Forsterkerne summet.

– Dere hakke mista no strøm her inne, dere?

– … n-nei …?

Han nikket bryskt, la hånda på dørhåndtaket, stanset. Det var et eller annet med dette her.

– Ærre dere som er Klækk?

– Øh … nei … vi er Rånestråle.

Han myste mot dem, én etter én. Hm. Det var et eller annet …

Ja, faen. Klækk. Han måtte sjekke det med leia.

Og disse her var … Rånestråle. Det skulle han faen seg huske. Rånestråle. Bra band.

– Har dere betalt leia?

– Øh … ja. Eller, depositum, vi har bare vært her i to uker.

– Ja, ja, jeg veit jo det. Ehm. Funker det greit med alt her inne, eller? Dere har strøm og alt er greit?

– Jada … strøm og alt.

Han myste mot dem.

– Sikker på at det ikke er dere som er Klækk?

– Ja. Helt sikker.

– Ok, sa Narstad, nikket bryskt og gikk ut. – Rock on, da, gutter. Og jenter.

Så lukket han døra bak seg og lot som han ikke kunne høre at de fniste. Hva faen var det de fniste for jævla unger.

#

Faen, der hang nøkkelknippet i kontordøra, vet du. Gamle idiot, herregud, hvem som helst av disse jævelungene kunne jo bare ha knabba hele dritten. Han måtte faen meg finne på noe, han måtte bare binde fast hele nøkkelknippet i en snor til en beltehempe eller noe, for sånn som dette her, nei det var faen ikke forsvarlig. Kunne ikke holde på sånn.

Ok, inn på kontoret. Øl.

Nei, faen, det var jo noe han skulle gjøre på dataen. Fort nå, før han glemte det. Satte seg ned på kontorstolen.

Faen. Hva var det han skulle –

Klækk! Klækk, var det, de hadde ringt om et vindu nei for faen det var leia! De lå etter på leia, han skulle bare sjekke det på dataen. Sånn var det.

På med dataen.

Husk å sjekke e-mail!!! sto det på en gul lapp på kanten av skjermen.

Ja. Det måtte han gjøre. Eller hadde han gjort det i går? Eller i forgårs?

Han så på lappen. Den krøllet seg litt i hjørnet, sånn at det bare var halvparten av klistrestripen som holdt den fast til skjermen. Hadde visst hengt der stund, når han tenkte seg om.

Fikk sjekke e-mail, kanskje. Før den datt ned. Så kunne han ta seg en øl etter det.

Sånn ja. Dataen var på. Men det var bare en sånn grå firkant med noe greier på skjermen. Det var noe skrift der, men hele bildet var jævlig uskarpt. Hva var dette å ja, faen, det var de greiene der, ja! «Passord», han måtte skrive inn «passord». Så gjorde han det, og trykket på linjeskift.

Det kom en skikkelig plastikk engleakkord fra dataen, så var den i gang med alle programmene og greiene der på plass. Men jævlig uskarpt bilde.

Faen, her satt han liksom. Med data og greier.

Han hadde begynt med data for ti-femten år siden eller noe sånt. Jo. Femten. Da han ble forfremmet til daglig leder. Fra vaktmester, for det var det han hadde startet som. Men nå var han daglig leder. Med data og greier. Bortsett fra det var det jo mye det samme. Samle opp søpla, fikse armaturer, åpne tette rør. Kjefte på ungene når de glemte å sette tomgodset i pantekassa. Tørke støv av trommesettene, men bare når han ikke hadde noe annet å gjøre.

Også var det data, da. Nå som han var daglig leder.

Jævla uskarpt bilde, altså, var det ikke noen knotter på skjermen et eller annet sted? Nei. Men det var da det? Kanskje bak den lappen som holdt på å dette ned, han rev den løs.

 Husk å sjekke e-mail!!! sto det.

Faen, det var det ja! Men han kunne jo ikke se en dritt, hvor var brillene hans? Han myste over skrivebordet. En bunke regninger med «BETALT»-stempel på. En Brutallica-kopp med penner og en lighter oppi. En Mummi-kopp med kaffeslam fra i går. Et askebeger med –

Øy! Røyk! Han var jo skikkelig hypp på en røyk. Trengte det nå, etter alt dette … ja, hva det nå enn var.

Røykpakka i brystlomma, ja. Hvert fall noe som var på plass. Fem igjen, det holdt, det. Han tok en, stakk hånden i bukselomma, men ingen lighter. Nei men faen, da.

Aha! I Brutallica-koppen, sammen med alle pennene. Der stakk’n opp, vet du. En kjip, liten Bic-lighter, men var stor nok til å gjøre jobben.

Flikk.

Å jada. Var jo ikke tom engang.

Han tente røyken, trakk inn og kjente nikotinen krible gjennom kroppen, bli svimmel. Ååh. Å ja.

Ha. Der lå de jo. Brillene. Rett ved siden av telefonen hans.

Han skulle sjekke dataen, sånn var det. Klækk. Leia. Ja.

På med brillene og verden ble skarp. Han hadde en gul lapp i hånda ja for faen selvfølgelig. Ikke Klækk. E-mail først.

Et dypt trekk, så lete gjennom alle de små tegningene på skjermen, alle programmene og sånn, til han fant e-mail.

Der, vet du. Klikket på den.

Ingenting.

Å ja.

Klikket på den to ganger rett etter hverandre. Skjermen ble full av e-mail.

Og jeg mener full, liksom. F-U-L-L. Det bare rant inn, som et jordskred. 

Helvete.

Narstad kjente at han var klam i hendene. Fosteret nedi magen hans ble til en dukke av stein. Trakk et langt og dypt trekk av røyken. Skalv da han blåste ut.

Herregud. Faen, altså.

Han røska tak i bunken med de gule lappene, dro ut en penn fra Brutallica-koppen, køla ned seks reine ord og like mange utropstegn: «Husk å sjekke e-mail for hælvete!!!!!!» Så klistret han lappen til dataskjermen.

Puh. Da var det gjort.

Nei, faen! Han måtte jo lese alt som var kommet inn. 

Herregud. Bare det ikke var noe viktig.

Men det var jo selvfølgelig det. Tok bare litt tid før Narstad fikk jobbet seg ned til mailen fra Figenschou i eiendomsselskapet.

I mellomtiden var det sikkert hundre spørsmål fra band som nettopp hadde startet opp, unger som kalte seg Mountains of Moom og Looking For Members og Fucking Your Mama og Matemusikomagi og som trengte en plass å bli bedre. Han svarte dem alle. Ja, vi har et rom ledig, men er mange om beinet nå. Nei, dere kan ikke leie forsterkere eller trommesett, men vi har strenger og noen stikker til salgs. 3000 i måneden, to måneders depositum. Også går det kanskje an å bruke telefonen også, da, til sånt noe som dette her. Snakke sammen sånn som vanlig folk. Så går det litt kjappere også. Tenk på det neste gang. Rock on. Hilsen Narstad.

Også masse greier fra Facebook, bare samme greiene om og om igjen. Han skjønte ikke en dritt av det, var det noe han skulle svare på? Masse prat om venner og greier, han skjønte ingenting og dreit i det.

Så var det noe greier fra hu der Madelene i HR, noe medarbeiderundersøkelse og masse andre greier, han dreit i det også.

Reklame. Dreit i.

Noe greier fra Bjørn i regnskap. Dreit i inntil videre.

Hva faen var dette, Grusaas Musikk kundeklubb? Dreit i.

Eva fra Zeitheist i 33 som klagde på at søpla ikke var tømt. Dreit ikke i. Klasket seg til pannen og bannet og svertet. Skrev tilbake at dette var jævla dumt og skyldtes rutinesvikt og ikke ville gjenta seg. Håpte at det ikke hadde gjort det allerede.

Faen altså, han måtte stikke opp i 33 og sjekke. Reiste seg opp og tok seg til lomma. Nøkkelknippet var der. Ok. Men det var noe som ikke stemte helt. Det var noe han måtte huske på, faen hva var det hva faen var Husk å sjekke e-mail for hælvete!!!!!!

Stemmer det, han måtte jo gjøre seg ferdig, måtte få unna den jævla e-mailen, så skulle han fikse det vinduet. Ja. En ting av gangen, nå.

Satte seg ned. Lente seg fram over dataen. Faen at alle måtte skrive så smått her da, kunne de ikke bare å ja faen brillene ja. Hvor faen der ja. På hodet. Han vippet dem ned på nesa.

Og der lå den. Fra Figenschou i eiendomsselskapet. Sendt for to måneder siden.

Oppsigelser, het den.

For det var ikke bare det at han fitta Figenschou tok fra Narstad jobben. Han kicka ut alle bandene som øvde der også. For nå skulle Festningen bli til leiligheter.

Takk for lang og tro tjeneste. Varsle leietakere om at samtlige kontrakter er oppsagt. Tre måneder for Narstad, to for leietakere.

For ja nøyaktig to jævla måneder siden.

Tiden revner. Han synker i et timeglass. Hvert øyeblikk er et sandkorn, de henger ikke sammen. Trekker ham ned, drukner ham. Presser på ham fra alle kanter, han klarer ikke å puste. Hjelp. Men det er ingen som kan hjelpe ham. Det var jo han som skulle hjelpe dem. Han faller. En foss av sekunder regner rundt ham. Glimt av et liv som gikk på tverke. Et tredve år gammelt ansikt i et liggende speil, delt på midten av en stripe med hvitt pulver. Blodige knoker på en bar i Berlin. Moder’n som ligger der på pleiehjemmet og dør. Publikum som buer når han sjangler seg av scenen på Roskilde. Lyden av tusen amatørband gjennom Festningens øvingsromdører. Linoleum og hybelkaniner og knuste briller og jævlig vondt i nesa.

Det siste var nå. Han lå på gulvet. Snortet blod. Måtte pisse noe helt sinnsykt.

Det var det som var så bra med å måtte pisse, da glemte han aldri hva det var han hadde å gjøre. Strevde den tunge kroppen opp på beina. Smerten jog fra nesa inn i skallen. Helvete. Pisse.

Stavret seg ut i korridoren, bort til dassen. Tomt, heldigvis. Bås i tilfelle noen skulle komme inn, smart. Belte, smekk, grave rundt litt og vippe den ut. Så lettelse, rislende og støtvis.

Og etter hvert som pisset hikstet ut av ham, piplet først den kalde, kvalme frykten inn, og så til slutt minnet den sprang ut av: Oppsigelser.

Husket så vidt å pakke bort kuken igjen, lukke smekken og vaske hendene. Stirret på dem over den sprukne porselensservanten. Breie som spadeblad, flekket gule med træler. Never som på en arbeidskar. Det dryppet blod på dem. Løftet blikket til speilet. Hele barten var rød. Nesa blå. Øynene liksom tomme og sinte samtidig.

Og langt borte fra, hult og fordreid gjennom bygningens labyrinter av rør, hørte han en stemme og en sang som det umulig kunne være.

#

– Narstad, jo! Halla! … Hei, går det bra med deg, eller?

De tre metallhuene hadde nettopp kommet ut i korridoren fra 21. Gitarbager over smale skuldre, langt hår over bleke fjes, naglebelter og kølsvarte t-skjorter med bandnavn som det ikke gikk an å lese, øyne fulle av tro på at de en gang kom til å bli noe.

Hva faen skulle han si?

– Ob det går bra? ble det. – Faed spør du ob det for?

– Øh … nesa di? Har du blitt slått ned, eller?

– Slått ded, dei! Serru desse devede her, eller? Hæ, serru deb?

To av metallhuene så plutselig litt redde ut, men han siste bare tok et skritt nærmere og flirte. Drev han og yppet?

– Driveru og ypper?

Guttungen stivnet litt, men ble stående. – Herregud, Narstad. Bare spør om det går bra med deg, jo.

Jaha? Og hvorfor sto Narstad med nevene klare da?

Ja, hvorfor gjorde han det egentlig? Han kunne ikke huske helt, det var noe med disse gutta, hva var det de het? Var det de som var Lillithium? Ja, stemmer, det, Lillithium i 21. Det var noe med dem hva faen var det jo! Han måtte slå opp noe mer isolasjon der inne, det var det.

Nei for faen.

Det var jo ikke det det var.

Oppsigelser.

Narstad senket nevene. Han var tørr i kjeften.

Måtte si det. Måtte bare si det. 

Faen altså. Si det for faen.

Si det.

– Har dere … dere hakke bista do strøb der idde, dere?

Guttungen så skakt på ham. – Da hadde vi vel sagt fra, tror du ikke det?

Narstad myste. – Veit aldri, sa han, og begynte å gå mot kontordøra. Kjente blikkene deres i nakken. Det var det eneste som holdt verden sammen akkurat nå.

– Snakkes da, Narstad.

– Ja. Jada. Rock od.

Han hørte det slamre i døra til trappeoppgangen. Alt begynte å smelte, måtte komme seg til kontordøra før –

Det var som om han ble sugd ned i seg selv, ned i noe kaldt og mørkt som en kollapsende stjerne. Hjertet gikk som en trommevirvel. Det ble så langt til kontordøra, noe begynte å gnage på kantene av virkeligheten. Visste at han kom til å besvime, gå i bakken, men han klarte ikke å gjøre noe med det, bare ramla seg bortover korridoren, fikk ikke puste, kjente gulvet bli dratt bort under føttene som et teppe.

Og midt i fallet husket han stemmen, og sangen. Gjennom rørene. Fra et sted langt borte, og for lenge, lenge, lenge siden.

Du er så søt når du er sur

Så deiset han i gulvet. Det gjorde sikkert vondt, det måtte jo det, men Narstad kjente det liksom ikke. Eller, det var vel der, et eller annet uviktig sted helt i utkanten av bevisstheten hans, sammen med sinnet og skammen som til vanlig lå og ulmet midt i midten av alt han var.

Men midten av alt han var, var opptatt med noe annet nå.

Du er så stor når du er spak

Du er så tom når du er full

Anette. 

Anette, som skulle redde ham.

Hvordan i helvete hadde han klart å glemme Anette?

Stemmen hennes hadde vært det første han hadde hørt her inne, etter at han fyren fra kommunen hadde møtt ham i den gamle bryggeriporten og tatt ham med opp på kontoret den gangen for to og tredve år siden. Allerede da hadde Festningen hatt dette gamle over seg, dette liksom litt forglemte og oversette. Det var vel egentlig vel så mye dét som hadde virket forlokkende på Narstad som lønna og det å fortsatt kunne ha noe med musikk å gjøre: å ha et sted å gjemme seg bort, å ikke bli sett. Klipt håret hadde han gjort på den tiden, og begynt å anlegge bart. Også hadde han begynt å bruke det egentlige navnet sitt igjen, sånn at han med hånden på hjertet kunne svare nei hvis noen i disse amatørbandene spurte om det ikke var han som var Sammy Silveraxe fra No Fun Intended. Ingen hadde spurt, i hvert fall ikke det Narstad kunne huske, så da hadde det vel fungert, da.

Men der hadde han gått, da i hvert fall, opp trappene til andre etasje sammen med han fyren fra kommunen, for dette var en god stund før Festningen ble solgt til eiendomsselskapet og Narstad ble forfremmet til daglig leder. Ja, det var jo faktisk den aller første dagen hans på Festningen, var jo bare uka før eller noe sånt at han hadde vært på intervju og greier, mer nervøs på stolen i det lille blekrosa kommunekontoret enn han noen gang hadde vært på scenen. Akkurat det hadde kanskje vært fordi han var edru, da, men allikevel. Han hadde jo klart det, en første lille seier på jævlig, jævlig lenge, og han hadde vel vært ganske nervøs den dagen også, der han hadde gått opp trappene sammen med han fyren fra kommunen opp til andre etasje, og så plutselig hadde han hørt det. Kassegitar som en harpe og en bass som bomull, forsiktige trommer som om stikkene var av glass. Og så stemmen til engel:

Du er så søt når du er sur

Du er så stor når du er spak

Du er så tom når du er full

Du er så sterk når du er svak

Og akkurat da, da den stemmen hadde kommet sivende gjennom lufta fra 23 som en velsignelse, så hadde Narstad visst at han var hjemme. Den hadde lurt seg inn bak det nyklipte håret og den nygrodde barten, bak Sammy Silveraxe og det virkelige navnet hans, bak spriten og dopet og hver eneste jævla ting han skulle ønske han kunne glemme, og der hadde den blitt til to armer og en halsgrop som han kunne vrenge seg selv inn i, grine ut av seg hver eneste dråpe sorg og anger og selvforakt og kjenne dem fordampe i en sky av evig kjærlighet.

Og i dag hadde han hørt den igjen. Gjennom rørene. Både sangen og stemmen. Stemmen til Anette.

Hvordan i helvete hadde han klart å glemme Anette?

Var hun faktisk tilbake?

Nå som det var for sent?

Nei. Skjerp deg, Narstad. Alt har gått til hælvete, men du er ikke gæren for det.

Han begynte å kjenne at det gjorde vondt. Trakk pusten dypt og dyttet seg opp fra det møkkete linoleumsgulvet. Alt var så tungt. Vondt i nesa. Det verket i kroppen. Kom seg på beina, låste seg inn på kontoret, ble stående der inne mellom stolen og kjøleskapet. Lyden av det derre folkefunkbandet, hva faen var det de het? Sløye synkoper og slentrende felespill. Taket summet med det heseblesende bassduret til elektrostøyduoen i 34. Var det de som var Klækk?

Mailen fra Figenschou lyste på dataskjermen. Han husket hva som sto der. Åpnet kjøleskapet og tok ut en øl.

Ble sittende på kontorstolen og stirre ut gjennom det eksosmøkkete vinduet på parkeringsplassen der nede, på porten, på tårnet med klokka som alltid viste tolv, på ingenting.

#

Timene gikk. Elektrostøyen oppe fra 34 sluttet, samme med folkefunken fra 29. Hørte dem skravle og le forbi kontordøra, ut i trappeoppgangen. Bare ungene, akkurat som Narstad hadde vært før han føkka opp alt for seg selv. Og nå hadde han føkka opp alt for dem også. Og for Lillithium, og den elektrostøyduoen, og Zeitheist, og Alfons Jægers kvartett, og de der BuddhaPop i 37. Og Klækk, selvfølgelig.

Tre timer med skranglete sørstatsrock fra 24, to med noe helt forjævlige sekkepipegreier i 27.

Narstad drakk øl og så mørket strekke seg langsomt over den møkkete himmelen, pissa i tomgodset og ventet på at klokka skulle bli ti og Festningen stille, sånn at han kunne våge seg ut i korridoren igjen.

Noen banket på døra. Han lot som han ikke var der.

Enda en øl.

Sekkepipene ble stille. Sørstatsrocken ble stille. Føtter knirket over gulvet der ute, småprat. Døra til trappeoppgangen smalt igjen. Klokka var kvart over ti. Mailen fra Figenschou sto og lyste på skjermen.

Narstad kjente seg så forbanna edru. Fire pils, hadde det blitt. To av boksene sto ved døra og stinka piss. Eneste lydene kom utenfra, fra byen. Trikkehvin og motordur og bass fra et eller annet sted og en svak, svak summing av uteserveringsprat og latter. I Festningen var det stille. Og nå kom det til å være stille der for alltid.

Hva faen skulle han si til dem? Hvordan skulle han gjøre dette, henge opp lapper? Ringe rundt? Hvor mange band kom til å ramle sammen nå fordi han, gamle fylliken, ikke hadde klart å følge med på e-mail engang?

Nei men faen. Hva var det han tenkte på, egentlig? Alle disse bandene, de kom jo til å klare seg helt fint. Var jo flust av lokaler rundt i byen, egentlig, selv om ingen av dem var fullt så legendariske som Festningen, selvfølgelig, for det var jo herfra de hadde kommet alle sammen. Kristiania Krübbedöd og Aldergrense 11 År og hele norsk nekro-greia.

Ja, han hadde driti seg ut. Så klart han hadde det, driti seg ut igjen. Kom til å bli et helvete med mas og leiekontraktdrit, og noen av dem kom sikkert til å kreve de to månedene sine og da var det Narstad som satt i skvis mellom bandene som var barna hans og eiendomsselskapet som ga ham mat og pils på bordet.

Men faen heller. Han hadde jo fått sparken allerede. Det betydde jo ingenting. Ingenting i det hele tatt.

Så hvorfor satt han her og stirra ut av vinduet, tom som et mellomrom inni seg?

Du er så tom når du er full

Du er så sterk når du er svak

Men han var jo ikke full. Og i hvert fall ikke sterk. Holdt jo faen seg på å begynne å grine.

Hva kom norsk rock til å bli uten Festningen? Akkurat det samme som med.

Var vel kanskje det som var problemet.

For hva faen var det egentlig Narstad hadde brukt livet sitt på da?

Det stinka piss. Faen, det var det, ja.

Alle hadde gått nå, så endelig kunne han låse opp døra igjen. Tok med seg de to urinskvalpende ølboksene ut i korridoren, inn på dassen. Tømte dem i pissoaret som om de var hans eget liv. Én boks for framtiden, én boks for fortiden. Trykket på spyleventilen, vannet sildret ned og dro alt med seg til kloakken.

Stille. Bare litt summing fra lysstoffrørene over ham og et svakt, svakt sus fra rørene. Ellers var det helt …

Nei faen. Det var noe annet der, i suset fra rørene. Svakt, svakt, svakt, men han hørte at det var der. Eller var det inni hodet hans?

Stakk fingrene i ørene, det ble borte. Dro dem ut, det kom tilbake.

Det var der ute. 

Du er så søt når du er sur

I rørene. 

Du er så stor når du er spak

Stemmen til en engel.

Du er så tom når du er full

Men det var jo ikke mulig.

Du er så sterk når du er svak

For Anette var jo død.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

Var hun ikke det, da?

Han lukket øynene, tenkte nøye. Måtte være sikker på at han husket dette riktig nå.

Det hadde vært en ulykke. Han husket det. Det hadde vært en ulykke, hva var det igjen? Ja, faen, det var det, en motorsykkelulykke! Hun hadde sittet på med noen, kanskje en av de i bandet hennes, eller kanskje var det typen hennes, samme kunne det være, hun hadde sittet på med noen på en motorsykkel og så hadde motorsykkelen gått i fjellveggen eller sjøen eller i fronten på en lastebil eller noe, men hun hadde i hvert fall dødd, hun hadde jo det. Ja, han husket det, han hadde jo faen seg vært dritlangt nede etter at han hørte om det, han var fortsatt ganske ny i jobben da, hadde vel vært på Festningen kanskje i noen uker eller bare noen måneder, hva nå enn.

Hadde stått der inne på 23 med mikken til Anette og forsterkeren hennes og alt utstyret til det lille bandet, og det var det tommeste stedet han noen gang hadde stått. Han husket at han hadde stått der i stillheten, det hadde vært tidlig på morgenen, lenge før noen av de andre bandene hadde startet opp for dagen, og han hadde stått der i stillheten og innbilt seg at han kunne kjenne lukten av henne, hadde stått der og tenkt at ja men faen, Anette. Du skulle jo redde meg.

For det var jo ikke sånn at han skulle jobbe på Festningen hele livet. Det hadde i hvert fall ikke vært sånn til å begynne med. Det var jo bare for å starte opp igjen litt rolig, liksom, glemme alt det dumme han hadde gjort og begynne på nytt. Fast grunn under Doc Martensene, tjene noen penger, starte et nytt band.

Og den gangen, den første gangen han hadde hørt Anette synge fra 23, så hadde han visst at det var henne han skulle spille med. Det var henne han var kommet til Festningen for å møte. Lage band sammen med. Lage et liv sammen med.

For faen, musikken hennes handlet jo allerede om ham. Ikke bare teksten, melodien også. Og stemmen hennes, så klar og skjør og myk, men allikevel full av en styrke som kom fra liksom et annet sted. Et sted langt, langt unna og for lenge, lenge, lenge siden. En styrke som snek seg inn i ham gjennom øregangene når han hørte henne synge, en styrke som fylte opp alle tomrommene som sto igjen etter spriten og dopet og gjorde ham hel.

Han hadde til og med innført en regel på den tiden. Ikke for henne, men for alle de andre som leide lokaler på Festningen: Ingen øving mellom fem og sju på tirsdager. For det var da Anette var der, med bandet sitt, hva faen var det de het igjen? Og de timene satt han alltid med kontordøra åpen, drømte om framtiden. Øve med henne. Sitte på scenen med gitaren på kneet, se ryggen hennes og det lange, svarte håret der hun svaier sakte fra side til side foran mikrofonen, som om musikken de lager sammen er en slange som kiler seg opp gjennom ryggraden hennes, en hellig slange, en slange av kjærlighet. For de er ikke bare en duo, de er et par. Nesten ikke et par en gang, de er nesten bare én og den samme. To halvdeler som til sammen blir et liv. Og de får platekontrakt og verdensturné og unger og spiller i sitt eget bryllup. Også bygger de seg et hus sammen, et slott, nærmest, på en øy langt ute i fjorden, en magisk øy som bare de bor på og de skjønner ikke riktig hvorfor ingen andre har slått seg ned der fra før av, det er jo så vakkert, det er som et eventyr, og selv om det bare er de to som bor der i slottet sitt så har ungene massevis av venner å leke med og det er fullt av scener å spille på og pengene renner inn men det betyr så lite, så lite, for det eneste som betyr noe er livet de har skapt seg her og familien og musikken og hverandre.

Men så, en tirsdag, hadde det vært stille mellom fem og sju. Og dagen etter hadde han fått høre hva som hadde skjedd. Og stavret seg drømmesløs inn på tomme 23. Kjent lukten av henne på mikrofonen. Sett tekstarkene på notestativet. Bladd seg fram til «Søt Når Du Er Sur». Papiret tungt som en planet mellom fingrene hans. Hun hadde klistret en gul lapp til det.

Straks tilbake, hadde det stått på lappen.

Hadde det ikke det?

Vanskelig å si. For det var da tiden hadde revnet for første gang.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o, kom refrenget gjennom rørene.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

Hva faen var dette her for noe? Var det bare noe han husket? Var det sånn det var å huske ting? Men vent, isåfall var det jo bare inni hodet hans og hvis det bare var inni hodet hans så kunne han jo bare stikke fingrene i ørene og sjekke.

Han stakk fingrene i ørene. Det ble stille, bare det svake pipet av tinnitus. Tok dem ut igjen og musikken kom tilbake.

Var det noen som drev og kødda med ham? Måtte være det, måtte være noen som hadde et opptak eller noe av Anette og bandet hennes hva var det de het igjen?

Du er så søt når du er sur

Du er så stor når du er spak

Hvor faen var det det kom fra? Kunne jo faen ham være hvor som helst, dassen oppe i tredje, var vaskeservanter i åtte av øvingsrommene, kunne lett ligge rør fra de andre også som han ikke visste om eller hadde glemt, kanskje. Helvete, altså.

– HVEM FAEN ER DET SOM SPELLER DE GREIENE DER?!?

Nei. Det skulle han ikke ha gjort, vet du. Nå kunne de jo gjemme seg bort.

Men musikken fortsatte.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

– Hælvete altså! knurret Narstad.  – Detta finner jeg meg faen ikke i!

Han smalt opp dassdøra og trampet ut i korridoren.

#

Det hadde spart ham litt tid om han hadde begynt nettopp der. Om han kjapt hadde låst opp 21 rett overfor dassen og stukket hodet inn og slått fast at her var det ingen musikk, bare store, svarte stearinlys oppå store, svarte forsterkere og store, svarte trommer foran et stort, svart banner med opp-ned-kors og en halshugget engel, og så gått videre til 23 og låst opp der.

For det var selvfølgelig der det kom fra. 23, rett overfor kontordøra. Rommet der Anette og bandet hennes hadde øvd for to og tredve år siden, det eneste lokalet på Festningen som sto ledig og egentlig hadde gjort det en god stund nå.

Men det var ikke det han gjorde. Nei, han hadde jo sett at Lillithium-gutta gikk hjem, så det var tomt på 21, og 23 var det ingen som hadde nøkler til andre enn ham. Så derfor tenkte Narstad at det var lurere å starte oppe i tredje, med 39 lengst borti gangen, og så jobbe seg nedover dør for dør helt til han fant ut hvor det var musikken kom fra og hvem som drev og spilte den av. Og, ikke minst, hvorfor i helvete de gjorde det.

Så han marsjerte ut i trappeoppgangen og opp i tredje og gjennom hele korridoren til han kom til 39 og låste opp, men der var det ingen. Faen, hvorfor ringte folk og maste om at de ikke fikk opp vindu hvis de ikke var der engang når nei vent stemmer det. Det med vinduet var jo lenge siden. Nå handlet det om musikken. Sangen til Anette og bandet hennes, det var det, som noen drev og spilte ett eller annet sted for å kødde med ham fy faen disse jævelungene null respekt ante de ikke hvor stress det var å holde dette stedet i gang for dem utakknemlige jævelunger som å ja faen stemmer det. Oppsigelser.

Narstad kjente seg plutselig kald og kvalm. Hele greia var jo over.

Han ble stående utenfor 39 et øyeblikk, stirret ned korridoren bak seg. Lysstoffrørene pep langsetter taket, skinte hardt og skittenblekt ned på linoleumsgulvet. En gang skulle han endelig se til å få skiftet det ut nei faen det var jo sant.

Det var jo for sent nå.

Så hva faen var det han gjorde her oppe da?

«Søt Når Du Er Sur», for faen! Det var det selvfølgelig! Noen drev og kødda med ham. Og i dag av alle dager. Faen ta disse jævelungene.

Snudde seg mot 38, låste opp, stillhet. Fortsatte nedover hele rekka, åpnet rom etter rom etter rom, fant ingenting. Begynte å lure på om han hadde innbilt seg hele greia, men så kom han til dassen der oppe i tredje og sjekka der også, og visst faen, der kunne han høre det igjen. 

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

Gjennom rørene.

Eller var det bare i hodet hans? I så fall kunne han jo bare stikke fingrene i ørene og sjekke.

Han stakk fingrene i ørene. Det ble stille. Han tok dem ut igjen.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

– FAEN ALTSÅ! HVEM FAEN ER DET SOM DRIVER OG SPELLER HER?!? KLOKKA ER FAEN MEG OVER TI, DET SKAL FAEN MEG VÆRE STILLE HER!!!

Du er så søt når du er sur

Du er så stor når du er spak

Du er så tom når du er full

– FAEN!

Han stormet ut av dassen i tredje, låste opp 31 og stakk hodet inn, ingenting der heller. – FAEN!

Så ned trappa til andre etasje, marsjere langsetter hele korridoren til han kom til 29, så sette nøkkelen i døra, vri om, åpne og stillhet.

Forsterkere og elpiano og det trommesettet som hu jenta drev og spilte. Hva faen var det de het igjen? Det var ett eller annet med var det var det var det var det Ølpilen? Nei! Rånestråle var det, for faen, Rånestråle!

Men vent. Var det ikke de som …?

Han prøvde å sniffe lufta, luktet ikke annet enn halvstørknet blod.

Men i vinduskarmen sto det et askebeger.

Visst faen. Fem vanlige sneiper og to som var tynne og helt hvite og hadde sammenrulla pappfilter i enden. Jada. Her hadde de røyka hasj, vet du.

Var jo til og med litt igjen i disse jointstumpene, i hvert fall et par trekk i hver.

Han fisket dem opp av askebegeret, så på dem i den brede, trælete håndflaten. Ikke i tråd med reglementet, dette her, nei. Faen, skulle han bare …? Hmm. Ikke helt i tråd med reglementet, det heller. Men når fikk han sjansen til det her igjen? Og hva faen hadde han å tape?

Stakk den andre hånden i bukselomma, og jada. Der lå den kjipe, lille Bic-lighteren, vet du.

Han sukket med hele seg. Faen ta. Stakk den ene sneipen inn mellom leppene, dro ut lighteren og la tommelen på flinthjulet og nei men hva i faen var det han holdt på med? Stå her og patte på en liten jointsneip som disse ungene hadde latt ligge igjen som en annen taper, nei faen heller! Greit nok at hele Festningen skulle gå til helvete og alt han hadde prøvd å gjøre var forgjeves, men faen heller, han hadde da faen seg litt selvrespekt igjen, i hvert fall, og han var jo daglig leder her på huset fremdeles, kunne ikke stå her og patte på en sur, liten jointsneip som en annen stakkar.

Nei, faen heller. Han nappet sneipen ut av kjeften igjen, la den i hånden med den andre og marsjerte ut av rommet, nedover korridoren mot kontordøra, låste seg inn, deiset ned i kontorstolen, så ikke på dataskjermen, trengte ikke det for han visste hva som sto der, trakk opp den midterste skrivebordsskuffen, fant den unnselige snusboksen der nede, fisket den opp og satte den på bordet ved siden av dataen, tok av lokket og stirret ned i det sure, gamle mekket. Så rev han opp papiret på de to jointstumpene, drysset hasjen og tobakken ned i boksen sammen med resten.

Var jo blitt en grei mengde etter hvert, dette her. Rullepapir hadde han også. Og hvis det noen gang skulle være en tid for å gjøre dette, så var det nå.

Strødde det sure restemekket på papiret, rullet, fyrte opp, trakk inn. Å fyttihælvete.

Men digg, da, med en liten pause. Sto ved vinduet, så ut på natten, den tomme parkeringsplassen. Klokka i tårnet på tolv. Kanskje den til og med viste riktig.

Så hørte han det faen seg igjen.

Du er så søt når du er sur

Gjennom døra.

Du er så stor når du er spak

Snudde seg mot den.

Du er så tom når du er full

Tok et langt og dypt trekk, stumpet resten.

Du er så sterk når du er svak

Faens jævla unger. Dette fant han seg faen ikke i.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

Rev opp kontordøra og lyden ble sterkere.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

Gikk ut i korridoren. Stilte seg bredbeint foran 23 og dro nøkkelknippet opp av lomma.

Låste opp og åpnet døra.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

Tiden går i tusen knas.

#

En sol skinner der inne.

Nei. Det er en lyskaster, en spot.

Men jo. Det er også en sol.

Og hun er en gudinne i dens lys.

Og rundt henne glimter øyeblikk som støvkorn i strålen. De betyr ingenting.

For det eneste som betyr noe, er at hun er tilbake.

Tilbake hvor?

Han ser forbi henne, forbi det glødende omrisset som spoten tegner ut rundt håret hennes og kroppen. Det er et mørke der ute, og hun står og synger inn i det. Og rundt henne glimter øyeblikk som stjerners blunk i trass mot evig tomhet.

Musikken trekker seg ut i tid, hver takt bremser opp, hver note blir lengre, helt til alt stopper. Men ikke i stillhet. I en uendelig, uforanderlig tone som alltid har vært og vil være. For den er, på sitt vis, alt.

Så der står han, Narstad. På terskelen til 23. Og rommet der inne er også tiden. Tiden venter på ham.

Den har ventet så lenge.

Som han har ventet på henne. Selv om han visste at hun aldri kom tilbake. Hun var jo død.

Men han ventet allikevel. Hun skulle jo redde ham.

Var det derfor han valgte å glemme?

Han ser ned på føttene sine. Slitne, utgåtte Doc Martens-sko. Linoleum og dørterskel.

Den evig uforanderlige tonen som et sug.

Spoten der inne. Solen. Hun er en gudinne i dens lys. Rundt henne kveiler tiden seg som en slange, en krans av laurbær. Hvert øyeblikk et slangeskjell, et laurbærblad, et støvkorn.

En, to, tre, firr.

Han går inn, og inn i tiden.

Og med ett er han alle steder, og ingen. Alle tider, og ingen.

Han leter etter kroppen sin, men finner den ikke. Skulle han ikke ha hender, og i dem en gitar? Skulle han ikke plukke strengene, slå akkordene, kikke opp på ryggen hennes, det svarte, dansende håret, og flomme over av kjærlighet og lykke? Var det ikke her, med henne, at livet omsider skulle begynne?

Men hvor er han? Og når? Han ser henne der i solens lys, i spoten, ser henne bakfra, og tiden, rommet, alt bare kretser om henne som vannet i et sluk, som en galakse.

Han kretser med, lar seg lede rundt til han har spoten i ryggen, og gjennom ham lyser den opp hennes ansikt.

Anette.

Hun står der bak mikrofonen og synger, øynene halvt lukket og et smil på lur i munnviken. Ei jente sitter bak henne på trommer, stikkene så lette som vinger. To langhåra, langskjeggede karer på strenger, det er som om de alle bare vokser ut av lyden rundt dem. Det er 1993, og de begynner å bli gode nå.

Det er bare de fire der i 23, Anette og bandet hennes. Narstad er der men samtidig ikke, han bare svever rundt og mellom og gjennom dem som … som …

Du er så søt når du er sur

Som en sang.

Du er så stor når du er spak

Og han siver ut gjennom døra og inn i korridoren, ut i trappeoppgangen og inn i ørene til en ung mann, nyklipt og med nygrodd bart og på vei til å sette seg fast her i Festningen for så helt å glemme hvorfor.

Du er så tom når du er full

Men hva om den unge mannen faktisk tar mot til seg denne gangen og snakker med henne der den aller første dagen? Hva om de blir en duo, et par, en familie, hva om hun aldri setter seg på den motorsykkelen og dør? Hva om hun kan redde ham allikevel?

Du er så sterk når du er svak

Hva om han kan huske det annerledes?

– Du kan ikke huske det annerledes, Narstad. Tro meg, jeg har prøvd.

Først er det nesten ikke en stemme engang. Bare en følelse, så vidt en tanke. Så blir den et minne, og det er kanskje først da at den får lyd i seg, og språk, blir noe som noen en gang har sagt til ham. Men hvem?

Han husker vagt noe, noe. Han husker barkrakken under baken sin og Mona Rasmussen som romsterer der i øyekroken, lukten av øl og lenger bak i tiden også røyk, lyden av hese, hostende latterbrøl som har vært unge en gang de også. Han husker Alfsens, eller gjør han det? Husker han bare Alfsens, eller sitter han faktisk her nå? Med en eller annen stakkar ved siden av seg i baren, en eller annen stakkar som …

Vent nå litt.

Det er jo den samme stakkaren. Han som kjøpte seg en ny øl og ga Narstad halvparten av sin gamle.

Stakk ikke Narstad herfra i stad?

Stakkaren ser på Narstad, smiler liksom mildt. Tar en slurk av ølen sin.

Mona er plutselig midt i tjueårene igjen, slank og tøff og lekker, akkurat som da Narstad nettopp hadde begynt å drikke her.

Og selve Alfsens, puben … den er jo som den alltid har vært, den. Samme gamle brune tremøblene, samme gamle rødrutete dukene, samme gamle plastpalmene ved inngangsdøra.

Eneste som er annerledes, er askebegerne som står rundt på alle bordene det ene øyeblikket, så er borte det neste. Så kommer tilbake, forsvinner, kommer tilbake. Og folka her inne, de suser rundt som i fort film det ene øyeblikket, så baklengs, så framover igjen, forsvinner, blir til andre, blir eldre, blir yngre, og gjennom vinduene ser han at sola steiker og det snør og det regner og det er så mørkt og lyst der ute, så stille og fullt av folk, og Mona pusher seksti igjen og feirer tredveårsdag på puben og blir borte litt sånn som da hun fikk unge og nærmet seg førti, og hun er tjue igjen og tre og femti og fem og tredve og tiden bakser og tumler rundt Narstad her han sitter på krakken sin og stirrer på stakkaren med ølen, stakkaren som ikke endrer seg i det hele tatt, som ikke bakser og tumler med tidens eller minnenes kast, men bare som bare sitter her med ølen sin og smiler tålmodig til Narstad sånn som han alltid har gjort.

Og Narstad husker ham nå. Det har jo alltid vært den samme stakkaren. Han har ikke blitt eldre engang, ikke på to og tredve år har han blitt en dag eldre, og han har jo alltid hatt det samme lange håret, det samme lange skjegget, og T-skjorta til det shitty pornorockbandet Poundharden. Holder de på ennå?

Han ser rundt seg og skjønner at spørsmålet ikke gir mening. Hva betyr «ennå» her utenfor tiden?

Og stakkaren nei han er jo faen ingen stakkar, hva enn det er han er så er han i hvert fall ikke det. Hva faen er han, da?

– Hva sa du? sier Narstad.

– Jeg sa: «Du kan ikke huske det annerledes, Narstad. Tro meg, jeg har prøvd.»

Narstad myser mot ham. Det er noe som ikke stemmer her. – Ærru sikker?

– Selvfølgelig er jeg sikker, Narstad. Jeg husker aldri feil.

Noe glimter til langt bak i hukommelsen til Narstad, noe han kjenner igjen. Bruddstykker av det denne fyren sier: «aldri feil», «sikker, Narstad», «tro meg, jeg har prøvd». Han har sagt alle disse tingene før, opp gjennom årene, små stikk av samtale ved bardisken, med Narstad, noe en gang på nittitallet, noe i fjor vinter da Narstad hadde glemt å bestille måking og måtte fikse det selv, noe for femten år siden da kommunen solgte Festningen til eiendomsselskapet og Narstad ble daglig leder.

Det er som om alt han sier nå, er sydd sammen av ting han har sagt siden Narstad møtte ham her for første gang i 1993.

– Sorry, sier Narstad. – Tror jeg har glømt hva du heter.

– Det går bra, Narstad. Du kan kalle meg Georg.

Plutselig er det lov å røyke igjen, sigaretten ulmer mellom fingrene til Narstad, han trekker inn men blåser ut igjen bare luft, fordi akkurat nå er røykeloven tilbake og sigaretten hans i pakka.

– Hva mener du med at du har prøvd?

Georg snur seg litt vekk, legger albuene på bardisken, tar en slurk av en øl som Mona ikke kommer til å tappe før om seksten år. – Jeg har prøvd å huske noen ting annerledes, jeg også.

– Hva da?

Georg setter ølen tilbake på disken. Stirrer på den, smilet hans svikter.

– Næh. Samme som deg, egentlig.

Folk og lukter og lyder sklir ut og inn av hverandre, et kaleidoskop i tiden, evig skiftende og evig det samme.

– Fy faen, sier Narstad. – Det var deg som kjørte den motorsykkelen.

Georg sier ingenting. Stirrer på ølen som en stein.

– Varru full, eller?

Georg snøfter hardt. – Da hadde jeg nok ikke sittet her og drukket øl med deg nå.

Narstad snøfter, han også. – «Nå», sier han bare.

Det rykker i munnviken til Georg. Han kjemper smilet ned.

– «Nå», sier Narstad en gang til og gliser så Georg må høre det.

Så ler de.

Så slutter de.

– Du … hva vareru het igjen?

– Georg.

– Georg. Vi har sitti her og drikki sammen før også, vi. Ikke sant?

Georg ser på ham. Smiler trøtt og lurt. – «Før»?

Så ler de igjen.

Så slutter de.

– Åssen vare du prøvde å huskere, a?

Georg setter store øyne hardt i glasset sitt, rister langsomt på hodet. – At vi droppet å ta sykkelen den kvelden. At det gikk bra med bandet. At det gikk skikkelig bra med oss.

«Oss», ja.

Selvfølgelig. Det var ham den låten handlet om.

Det var ikke Narstad som Anette skulle redde. Det var Georg.

Og sånn gikk det, altså.

– Men du … hvorfor funka det ikke, a?

– Fordi jeg brukte hvert eneste sekund jeg var sammen med henne på å huske hver eneste, lille detalj. For jeg visste at det kom til å ta slutt en gang, alt gjør jo det. Så jeg ville bare huske alt, og … ja, det gjør jeg fortsatt, da. Og jeg klarer ikke å slutte.

Så sitter de der ved baren, Georg og Narstad, og rundt dem suser tiårene forbi, fram og tilbake og gjennom hverandre og rundt.

Men vent litt.

Det er et eller annet med dette her.

Han fyren, han Georg, han husker alt, sier han, så derfor klarer han ikke å huske noe annerledes.

Men Narstad husker jo ikke en dritt. Så han kan jo huske hva faen han vil, egentlig.

Så hva vil han, da? Det var jo ett eller annet han ville her, var det ikke det?

Å jo faen, det var det selvfølgelig. Anette.

Riktig, ja. Sånn var det.

Så Narstad myser hardt på Georg. – Ærre dere som er Klækk?

Georg ser tilbake på ham, nøler, smiler skeptisk. – «Klækk»? Bandet vårt, altså?

– Ja?

– Nei nei, vi var … Eller, hvorfor spør du om det, egentlig?

– Jeg er rimelig sikker på at det er dere som er Klækk, asså.

– Nei nei, vi –, sier Georg, men så stopper han plutselig helt opp. Rynker brynene, flytter blikket ned mot høyre. – Øh … vent litt. Faen, jo, vi … vi het jo det, sier han. Løfter blikket mot Narstad, måper. – Clack. Faen, hvordan kunne jeg glemme …

– Dere het ikke Klækk, Georg. Dere heter Klækk. Såpass husker jeg, vøtt.

Og plutselig er ikke Georg på Alfsens lenger, han er tilbake i 23, står der med bassen over skulderen og Guro på trommer der til venstre for ham og Christer på gitar der til høyre, og der, rett overfor ham, bak mikrofonen, står Anette og gløder.

Og hun synger sangen deres.

Og plutselig er ikke 23 bare 23, men en scene i en klubb, og spoten lyser ned på henne som Guds kjærlige finger. Og det er ikke bare 1993, det er 1995, og Anette er allikevel ikke død. Hun lever. Clack lever. Og denne kvelden, det er denne kvelden de blir oppdaget. Det er denne kvelden de blir stjerner. Det er denne kvelden han frir.

Men det er noe som mangler her. Noe viktig, noe … å ja. Det var det.

Hvor er Narstad? 

Hun hever blikket mot spoten, blir ikke blendet, for øynene hennes lyser sterkere. Griper om mikrofonen.

Ooo-o-o-ooo-o-o-ooo-o-o

Å ja. Der er han, ja.

Og det er ikke bare 1993 eller 1995, det er neste år også, og Anette og Georg og resten av Clack spiller gjenforeningsgig på Øya 2026. Han ser dem der ute, bortenfor spotten, tusener av mennesker som søker tilflukt fra regnet i sangen som favner om dem. Han kjenner dem alle i den sangen, tar dem opp i seg, kjenner hvordan han varmer dem, speiler dem, vekker følelser i dem som han aldri har kjent i seg selv. Kjenner hvordan han vibrerer der oppe på scenen mellom Anette og Georg og resten av Clack, binder dem sammen og strømmer gjennom dem, gjennom stemmebånd og strenger og trommeskinn og mikrofoner, gjennom kabler og forsterkere og miksebord og anlegg, strømmer ut over menneskene der i publikum, gjennom dem og gjennom tiden, han husker ingenting, nå, ingenting i det hele tatt, han bare er der, i regnet, i tiden, i Anette, i rommet, overalt.

Og i tårnet på Festningen viser klokka fortsatt tolv.

Rock on.

 

SJEKK OGSÅ:

Luke 21: «Et øvet øye» av Object & Bjarne Benjaminsen. Elektronisk musikk fra Norge 2023

Diskoteket. Novelle av Jørund Fiskergård