Diskoteket. Novelle av Jørund Fiskergård

Tidligere versjon av novellen publisert på nettstedet thegrimreaper.no.

 

Jeg hadde den samme tilbakevendende drømmen hver eneste natt, jeg befant meg på en slags klubb, bak en rød dør, i en bakgate et sted i byen. Hver gang jeg var der, var det sent på natten, eller tidlig på morgenen om jeg skal være mer presis, etter at alle andre steder var stengt, og jeg hadde alltid klare minner om å ha vært der før. Jeg gikk gjennom en liten korridor med mørke tapeter, preget av fuktskader og slitasje, her og der kunne restene av et blomstrete mønster skimtes, men jeg mistenkte at det var lenge siden det hadde vært nytt og fargesterkt. I enden av korridoren var det enda en dør, en svart dør med et hvitt skilt, hvor ordet «diskotek» sto skrevet med svarte bokstaver. Bak døren hørte jeg en tung, kvalt bass av den typen som vibrerer på innsiden av kroppen, den dundret taktfast under en kaskade av sakrale synthesizere. Døren åpnet seg alltid for meg i disse drømmene, og den klangfulle synthen flommet over meg i det jeg steg inn. Tapeten i rommet lignet den i korridoren, slitt og flekkete, med en fargeskala som vekslet mellom brune og grå toner. Noen flekker minnet om avføring, men det var umulig å vite hva som var fukt, møkk eller mugg, eller hva som var tapetens egentlige farger og mønstre. I stedet for en diskokule hang det en blinkende lyspære i taket, blunk, den slo seg urytmisk av og på. Gjestene sto der alltid i samme dystre positur, med hodene hengende som kronene på visne blomster, kroppene deres svaiet fram og tilbake, og av og til brøt de ut i urytmiske, spastiske bevegelser, i en dans som lignet mer på epileptiske anfall. Jeg begynte å bli usikker på om det var et diskotek, eller om det var en slags anstalt, et slags sykehus, for når jeg så på de som var der, så jeg ikke et snev av feststemt munterhet, de var alle sammen skitne og uflidde, håret deres hang ned foran ansiktene, og de skar grimaser, som om de hadde det vondt, som om de led av uutholdelige smerter. De bar alle lette sommerklær, t-skjorter, tynne sommerbluser, kortbukser og korte skjørt, men de lyse fargene som en gang hadde vært der, var borte nå, det var kun blasse farger på klærne, utvaskede og slitte farger, og det var skitt og mugg i tøyet. Om disse menneskene hadde opplevd sommeren, var det lenge siden, og for lengst glemt, som en fjern drøm. Kroppene deres var preget av enda større slitasje enn klærne de bar på kroppen, armene og beina var bleke og tynne, de så syke og utsultede ut. De var som skjeletter, skrøpelige, magre og hvite. Det var en bar i rommet, og en slitt skinnsofa i et hjørne. Ingen satt i sofaen, den var råtten, full av muggsopp, flekker og hull. Insekter krøp ut av en stor rift i den midterste puten og videre ned på dansegulvet. Gulvet yret av disse småkrypene. Det sto en mann bak bardisken, men det var ingen tappekran der, det var ingen flasker eller glass i hyllene, og ingen hadde drikke i hendene, og ingen så ut til å ville stoppe den absurde dansen de tok del i. Det var noe kjent med mannen bak baren, og det fylte meg med en tristesse jeg ikke helt forsto.

Hver gang jeg prøvde å gå i baren mistet jeg kontroll over kroppen min, som om noe utenfor meg styrte den, og den svaiet lett sammen med de andre kroppene, jeg prøvde å komme meg ut av det. Det var alltid på dette punktet jeg innså at jeg drømte, og natt etter natt strevde jeg med å åpne øynene for å våkne og komme meg ut av diskoteket, men øyelokkene mine var så tunge, de var som limt fast. Hver eneste natt satte drømmen meg ut av spill.

Helgen hadde ikke blitt som planlagt, og da hjalp det ikke at solen skinte, da hjalp det ikke at drinkene var billige og maten var god, da hjalp det ikke at badetemperaturen var perfekt, eller at man var verdens beste venner. Jeg og Henrik satt ved bardisken, i den lille strand-baren, midt på stranden, like ved hotellet vårt, med hver vår drink. Ingen av oss smilte. Vi hadde planlagt denne gutteturen i ett år, vi hadde sett fram til den, men selv om solen skinte, og vi hadde tilgjengelige badestrender så langt øyet rakk og penger nok til å velte oss i mat, øl og drinker, så var ikke Henrik seg selv, han hadde ikke vært seg selv på hele turen. Og det påvirket meg, fordi han var min beste venn, ja, mer enn det, han var broren min, vi hørte sammen, det hadde vi gjort i alle de tjue årene vi hadde kjent hverandre. Den Henrik jeg hadde kjent siden jeg var 17, var ikke til stede, det var slik det føltes, det var en grunnleggende forandring i karakteren hans. Han var så stille, han kom ikke med de dumme vitsene sine lenger, slik han hadde gjort så lenge jeg hadde kjent han, de idiotiske vitsene, som var morsomme fordi de var dårlige, jeg elsket de vitsene, ingenting fikk meg å le så høyt som de dårlige vitsene til Henrik, men nå var den delen av han borte. Øynene hans hadde hele turen vært skjult bak speilglassene i solbrillene hans. De få gangene han smilte, var det uten innlevelse.

«Skål, min venn!» sa jeg.

«Skål!» sa han. Men han tvang liksom ordet fram. 

Bartenderen, en kvinne på vår alder, med caps og halvlangt, brunt hår, fikset en ny rom og cola til meg. Hun smilte og så på Henrik med en underlig form for anerkjennelse i blikket, en medlidenhet, eller nei, ikke helt det heller, det var en slags gjenkjennelse. Så vidt jeg visste, kjente de ikke hverandre, selv om hun hadde stått i baren ganske ofte mens vi hadde vært på ferie. Jeg hadde aldri sett dem snakke sammen, men jeg hadde likevel en følelse av at de var bekjente, eller likesinnede på et eller annet vis. Hun puttet lime, sugerør og miniatyrparaply i drinken min, skubbet den bort til meg, og spurte i samme slengen om jeg skulle ha noe mer.

«En øl,» sa jeg. Jeg var tørst. Det var så varmt, og jeg hadde lyst til å drikke meg ut av begredeligheten.

Henrik så vekk, han så ned mot stranden, nærmere bestemt på et menneske i strandkanten. Jeg kunne ikke vurdere om det var kvinne eller mann, ung eller gammel. En ubestemmelig skikkelse, med møkkete shorts og grå skjorte. Langt svart hår fosset nedover skuldrene. Dette mennesket hadde stått nede i strandkanten, helt ubevegelig, så lenge jeg og Henrik hadde sittet i strandbaren. Det var øyeblikk da jeg hadde tenkt at det ikke var et menneske som sto der, men en dukke, en utstillingsdukke, som en eller annen moroklump i et glimt av spøkefull inspirasjon hadde ikledd møkkete kortbukse, skjorte og lang svart parykk. Henrik drakk jevnt og trutt små sipper av pina coladaen sin, det var den tredje på kort tid. Søtt skvip, så utypisk han, øl-mann som han var, at han orket. Han så ut til å være i en slags utprøvende fase og ville prøve ut alt han ikke hadde prøvd før. Kanskje det var en førtiårskrise som kom før tiden.

Henrik og jeg hadde hatt mange fyllekuler siden vi ble kjent, kuler som kunne vare i dagevis. Da vi var yngre, var disse kulene preget av ville påfunn. Vi hadde det moro. Vi dro på diskotek, for å sjekke damer. Henrik var heldigere enn meg på den fronten, på den tiden, men det har forandret seg. Vi var en uadskillelig duo.

«Pina colada smaker jævlig,» sa han, uten å rykke på smilebåndet.

Han var så blek og tynn for tiden, han hadde ikke spist stort på turen, bare bestilt alle disse drinkene han aldri hadde drukket før. Jeg lurte på hvor den gamle gnisten til Henrik var. Han var livlig og morsom en gang i tiden, og det var borte nå.

Jeg fortalte han om drømmen min, om det dystre diskoteket i utkanten av en by, et eller annet sted i verden, men det var selvsagt håpløst å tro at det skulle muntre han opp, at mitt mareritt skulle ha noen som helst effekt. Hvorfor skulle han bli munter av et mareritt? Jeg var desperat, og jeg grep etter det jeg hadde av redskaper for å starte en samtale. Vi hadde ikke hatt en eneste givende samtale hele turen.

«Jeg har drømt den drømmen hver eneste natt det siste året,» sa jeg.

«Hvor er den bakgaten?» sa han.

Et øyeblikk var det som han kviknet til. Jeg skjønte ikke hvorfor, men det så ut til å ha en betydning for ham, et øyeblikk falt han ut av likegyldigheten som hadde preget han de siste to dagene.

«Jeg vet ikke,» sa jeg, «det er en by av en viss størrelse, men det kan være hvor som helst.»

Henrik mistet interessen igjen, han hadde fått øye på personen i strandkanten, og det var akkurat som om Henrik ble minnet på et eller annet, som gjorde at han fikk dårlig tid. Han reiste seg brått opp fra barkrakken.

«Du kan ta resten av drinken min, jeg har aldri likt søte drinker uansett,» sa han.

«Vel, ikke jeg heller …» sa jeg.

«Jeg må på hotellrommet,» sa han, «helt ærlig så trenger jeg å sove litt, jeg trenger en dyp og god søvn. Vi har drukket mye, kompis. Dette har vært fine dager. Jeg er glad i deg mann, bare husk det, du skal vite det, jeg er glad i deg,» sa han og reiste seg fra stolen.

Sentimentaliteten hans overrasket meg, det var ikke Henriks stil i det hele tatt. Han viste ofte vennskapelighet, kanskje til og med en form for kjærlighet, men han uttrykte den aldri i ord. Han var ikke en slik fyr. Han var en fyr som handlet, men sjelden sa ting rett ut. Og han visste like godt som meg at det ikke hadde vært fine dager, det hadde vært skuffende, antiklimatiske dager, der ingenting hadde løftet oss opp fra den grå og tunge tilstanden vi var i. Jeg så han gå bestemt over den hvite sanden, men han gikk ikke til hotellinngangen, han gikk i motsatt retning. Hvorfor løy han for meg? Han hadde aldri vært en løgner, Henrik var ærligheten selv.

Personen i strandkanten sto der fremdeles, like statisk som før, med ryggen til, helt stille, som i dyp meditasjon og stirret utover havet. Gudene vet hva dette mennesket så der ute. Jeg reiste meg opp fra barkrakken og var nesten klar til å gå ned til dit, men skikkelsen gikk i en annen retning. Jeg kunne ikke helt forklare hva som gikk av meg, men jeg hørte meg selv rope:

«Stopp!»

Personen stoppet, midt på stranden, og sto der helt stille, men jeg kunne fremdeles ikke se ansiktet, det var skjult av langt svart hår. Det var ikke sikkert det var denne Henrik hadde snakket med i det hele tatt. Henrik hadde vært full, han hadde bare sett ryggen, hvordan kunne han være sikker på at det var den samme? Jeg gikk nærmere, men så begynte den fremmede å gå igjen. Hvorfor ville jeg ta kontakt? Hvilket behov skulle jeg ha for å gjøre det?

Det var et snev av uro i øynene til bartenderen. Idet hun plasserte en ølflaske på bardisken som tydeligvis var til meg, så jeg et underlig snirklete, svart stempel på håndleddet hennes, en underlig figur jeg hadde sett før, og det slo meg at jeg hadde sett det samme stempelet på håndflaten til Henrik kvelden før. Jeg og Henrik hadde havnet i ulike deler av byen. Jeg hadde drukket meg full i baren på stranden, en ørkesløs, meningsløs drikking, der man gledesløst drikker øl etter øl til man blir søvnig nok til å gå hjem. Da jeg ankom hotellrommet, løftet Henrik håndflaten og jeg hadde sett det underlige snirklete stempelet, men ikke tenkt mer over det.

Jeg tok en lang og god sup av ølen, den var smakløs, jeg kunne like gjerne ha drukket farris.

«Den ølen spanderer jeg,» sa bartenderen og blunket til meg.

Min nye venninne, bartenderen, smilte et intenst smil.

«Det er noen man må holde seg unna.»

«Unnskyld, kjenner jeg deg?» sa jeg.

Damen med capsen smilte lurt. «Det kan hende, alt er så uklart for meg her. Det er umulig å vite noe som helst helt sikkert. Vet du egentlig hvem du kjenner og ikke kjenner? Det er ikke alltid så lett, er det?»

Hun tok tak i skulderen min, stakk hånden i brystlommen på skjorten sin og holdt opp et visittkort, logoen var den samme abstrakte krusedullen i svart jeg hadde sett på håndleddet hennes og på håndflaten til Henrik.

«Du havner der før eller siden,» sa hun, og strøk meg over skulderen på en måte jeg ikke likte. Øynene hennes var blanke. Gråt hun?

Jeg gikk på hotellrommet vårt, men Henrik var ikke der, og det var som om han ikke hadde vært der i det hele tatt. Det var for så vidt ikke så rart, for vi hadde bare tatt med oss én koffert, men Henrik hadde ikke lagt igjen andre spor heller. Det gav meg en merkelig følelse at han ikke hadde vært med på turen, og at jeg var mutters alene. Jeg tok en flaske hvitvin fra minibaren, og fylte den lille plastkoppen fra toalettet til randen med deilig, iskald vin. Jeg gikk ut på terrassen og stirret ned på badebassenget. Det var et par tykke amerikanere der, og de masete ungene deres, de var avskyelige og brautende, de hylte og veivet med armene. Jeg styrtet ned vinen og skjenket plastkoppen full på ny, drakk små super, vinen smakte ikke godt. Jeg var bekymret for Henrik. Jeg løftet opp mobiltelefonen og tastet en melding.

«Hvor er du Henrik? Hva skjer med gutteturen vår? Har du det bra?»

Jeg la telefonen på bordet og ble sittende å stirre på den svarte skjermen i håp om at en melding snart skulle tikke inn. Mens jeg satt der så jeg den samme skikkelsen igjen, nede ved bassenget. Da jeg snudde hodet for å se, så jeg ikke lenger tykke amerikanere eller masete barn, kun en ensom skikkelse som sto ved bassengkanten og ventet, i møkkete shorts, og med langt, svart hår som rant nedover skuldrene og omkranset et kritthvitt ansikt, øynene kunne jeg ikke se, de var dekket av tunge skygger, det så ut som to mørke hulrom, som i en hodeskalle. Vesenet løftet langsomt den tynne armen sin og åpnet håndflaten i en hilsen. Jeg så vekk. Og når jeg snudde hodet igjen så jeg bare de amerikanske turistene.

Mens jeg satt og nippet hvitvin, gikk tiden, sekunder ble minutter, og da det var gått en time og Henrik enda ikke hadde svart på meldingen, sendte jeg en ny.

«Hva skjer?» skrev jeg.

Jeg sovnet et øyeblikk, og jeg så veggene, de mørke veggene i diskoteket, jeg hørte den mektige synthen, som en syntetisk kopi av et kirkeorgel, jeg hadde hjertebank, jeg var limt fast til gulvet, jeg stirret ned på føttene mine, jeg hadde mugne ben, de var grodd fast i gulvet, jeg kunne ikke se dem mine lenger, de gikk i ett med muggvekstene på gulvet, de var en del av det. Det krøp bittesmå, svarte insekter oppover de nakne leggene mine. De tygget seg inn i huden min, og det sved, som brennesle eller bittet til en pissemaur. Jeg var tungpustet og redd. Den tunge bassen rev og slet i innvollene mine.

Da jeg våknet, var det mørkt. Alarmklokken på bordet viste 8.34.  Jeg gikk i kjøleskapet og hentet en øl. Jeg åpnet den og styrtet den ned. Jeg tok ut de små spritflaskene fra minibaren og fylte lommene i cargo-shortsen min med whisky, vodka og brandy, jeg åpnet en boks med øl og styrtet den ned. Jeg var så tørst, så sinnsykt tørst. Jeg var tørst, jeg var sint, jeg var lei meg. Jeg var redd for hva som kunne ha hendt med Henrik. Var han deprimert? Hadde han kommet utfor en ulykke? Jeg så meg rundt og det slo meg at hotellrommet kunne være hvor som helst, det minnet egentlig ikke om et hotellrom, det kunne like gjerne vært leiligheten min.

Jeg forlot hotellrommet, og vandret gjennom den grå og triste korridoren, med heslige mønstre, som minnet om forvridde, døde trær. Jeg gikk inn i heisen, åpnet vodkaen og drakk den på vei ned til resepsjonen. Døren åpnet seg. Pling. Det var fullstendig dødt der nede, det sto ingen i resepsjonen, og det var ingen hotellgjester i baren, ikke en gang en bartender. Det sydlige paradiset jeg ferierte i, var plutselig blitt et forlatt og dødt sted, like sorgtungt som meg selv. Hadde mitt indre smittet over på det ytre? Hadde psyken min sevet inn i treverket, murveggene, tapetene og glasset på hotellet? Jeg kjente ikke igjen noe av det jeg så. Det lignet, men var samtidig fremmed. 

Jeg satte meg i baren, men hyllene var tomme, ingen flasker, ingen glass. Skikkelsen steg opp fra bak disken, og så på meg og jeg så at det ikke var skygger, det svarte over øynene, det var dype avgrunner, to mørke hull, som i et kranium ribbet for kjøtt og hud. Jeg forlot baren, jeg måtte bort og ut. Jeg tok fram visittkortet jeg hadde fått fra bartenderen, jeg studerte det nøye, adressen, den snirklete, svarte logoen, den glansede burgunderfargede pappen.

Jeg forlot hotellområdet og stranden, og etter å ha gått på måfå kom jeg til det som måtte være den fattige delen av byen. Jeg spaserte langs en gate der det lå matrester og flasker og skittent papir i fortauskanten, det var stank av avføring der, og av råtten mat. Jeg så ingen andre turister. Jeg tenkte at jeg burde kontakte politiet, melde Henrik savnet, men jeg var for full til å orke alt styret det ville medføre. De ville mest sannsynlig arrestere meg og kaste meg på en glattcelle. 

Sinnstilstanden min hadde forvandlet byens natur. Sommeren var borte. Jeg følte at noe eller noen fulgte etter meg. Et stykke foran meg så jeg en gammel tannløs gubbe, han var den første jeg hadde sett på en stund, han feiet gatene. Han stoppet opp da han så meg komme, han løftet den grå sixpencen han hadde på hodet, og nikket. Jeg tok frem visittkortet og spurte om han visste hvor dette stedet var, men han så bare på meg med forakt, og sa noe på et språk jeg ikke forsto. Han virket sint og redd, og viftet panisk med hendene, som om han ville at jeg skulle gå vekk og ikke plage han mer. Jeg fortsatte min vandring i en by som hadde mistet sitt idylliske preg, en by som brått kunne være hvor som helst. Det kunne vært hjemme. Jeg var sliten, men jeg gikk videre likevel, fordi jeg ikke hadde annet å ta meg til enn å gå, i denne ørkesløse letingen etter Henrik..

Etter å ha rotet rundt i en evighet, kom jeg til en bakgate jeg husket å ha vært i mange ganger før. Jeg så den underlige snirklete logoen over en dør, jeg hørte dundrende bass og synthesizere på den andre siden, jeg steg inn, og døren åpnet seg for meg som vanlig, og der inne danset de alle den samme gledesløse dansen. Jeg så bartenderen fra stranden blant danserne, hun så meg ikke, eller kjente meg ikke igjen. Og det sto en skrøpelig figur i baren, en mann jeg dro kjensel på, og synet av denne mannen fylte meg med sorg, for det var Henrik, han sto lent opp mot baren, og så på meg med et tomt blikk.

Det var da jeg kom på at Henrik døde for mange år siden, han hadde vært syk i flere år, jeg husket det nå, jeg hadde sittet ved sengen hans, jeg hadde sett han dø og bli borte, det var ingen tvil om at han døde, jeg husket det nå, og det slo meg like hardt i magen nå, som da jeg fikk vite at han skulle dø, og likevel sto han og så på meg nå, med et sorgtungt blikk, i baren, med hvite, døde øyne, slik han gjorde den siste kvelden på gutteturen, hvis det hadde vært en guttetur, for jeg var ikke lenger sikker på om det noen gang ble noen guttetur, kanskje døde han lenge før vi fikk dratt på tur, kanskje var det kun noe en av oss foreslo en gang, eller kanskje bare nevnte i en bisetning, en idé det aldri ble noe av.

Bittesmå svarte kryp krøp oppover de gråbleke armene hans, fingertuppene hans var mørke og råtne. Jeg begynte å gråte, for jeg husket dødsangsten hans, jeg husket at han var så redd for å dø, og det var det som skremte meg mest av alt, at man kan ligge der og vente på døden, og ikke være forsonet med tanken på den, ikke være forsonet med tanken på at man skal forsvinne for alltid, for dette var min største frykt av alt her i livet, å kjenne angst ved enden av det hele.

Jeg prøvde å rope på den gamle vennen min, men stemmen min ble sugd opp av musikken. Henrik så meg ikke, han så et annet sted, med et blikk fylt av tomhet. Jeg prøvde å bevege meg bort til baren, jeg ville ta en siste prat med Henrik, før han råtnet og ble borte igjen for alltid, men jeg kunne ikke, jeg var limt fast til gulvet, og kroppen min svaiet fram og tilbake, kroppen min ble kontrollert av musikken, og jeg hørte menneskene i lokalet stønne i smerte. Ansiktene var forvridde og råtnende, i ulike stadier av forvitring, noen så ut til nettopp å ha ankommet, de så syke ut, bleke som melk, men de lignet fremdeles mennesker, andre igjen var nesten bare bein med råtne kjøttrester på. Hele lokalet stinket av avføring og råttent kjøtt. Og midt inne i mengden sto ånden fra strandkanten, med sine møkkete sommerklær, lange svarte hår og hvite ansikt. Jeg ble trukket ned i de mørke avgrunnene i dette ansiktet, hulrommene der det ikke lenger var noe blikk. Det ble svart rundt meg, bekmørkt. Jeg var fastlåst, musikken styrte meg, den styrte oss, vi var ikke individer, vi var en masse, hvem vi en gang hadde vært hadde ingenting å si, vi var alle en og samme enhet og vi kunne ikke komme unna, den samme låten, om igjen og om igjen, den styrte oss, til evig tid. Jeg greide ikke åpne øynene. Uansett hvor hardt jeg prøvde, greide jeg ikke åpne øynene.