«Heks»: Skrekk-novelle av Jørund Fiskergård

Hver dag passerer jeg det falleferdige huset. Gardinene er alltid trukket for. Malinga er nesten helt flasset av, og på døra har noen tegnet en pikk med sprittusj. Gjerdet rundt hagen mangler en og annen planke, og midt i det høye gresset står den gamle veteranbilen som alltid har stått der, uten hjul og med rustent panser. Huset har sett slik ut siden jeg var liten.

«Det er der heksa bor,» brukte barna å si. Hun hadde krokete fingre, et langt nesegrev og høy mørk hatt. Simen, som gikk i klassen min, påsto at han hadde sett en gutt bli forvandlet til en glassmanet. Han og gutten – som het Arne – hadde gått forbi heksas hus, og Arne hadde fått øye på heksa i vinduet, og så fort blikket hans hadde møtt blikket hennes hadde Arne blitt gjennomsiktig, dvask og utflytende. Han smeltet utover asfalten, som en iskremkule i sola, for så å krympe sammen til en liten, blank geleklump. Foreldrene til Arne oppbevarte ham i et akvarium, fortalte Simen. De voktet over ham, dag og natt, og tryglet om at glassmaneten skulle bli en gutt igjen. I en alder av 30 år er jeg fremdeles redd for huset.

 

Husker du karnevalet som ble arrangert i byen? Det gikk en parade gjennom Storgata, vi kjente alle som var med, det er jo ingen stor by dette. Maskene gjorde at de vi kjente ble anonyme fabelvesener, og plutselig kunne man ikke vite om det var pappaen til en du gikk i klasse med, klasseforstanderen eller naboen man så. De hadde mistet ansiktene sine og byttet dem ut med nye, døde ansikter. Og mellom disse døde ansiktene, i denne mengden av stive etterligninger av ting som aldri har eksistert så jeg heksa for første gang.

«Slapp av, det er bare en maske,» sa moren min.

Det var som om heksa hadde pekt seg ut et ekstra fint stykke kjøtt i kjøttdisken – hun tok ikke blikket fra meg, jeg kunne skimte øynene hennes et sted under de buskete øyenbrynene, idet hun gikk målretta, men langsomt, på tvers gjennom toget. Hun bøyde seg ned for å se nærmere på meg, uten et ord. Jeg hørte det surkle i brystet hennes. Eller kanskje var det spyttet i munnen hennes som samlet seg opp og boblet på baksiden av leppene. Jeg så porene i huden hennes, jeg så de små hårene på haka og nesen, jeg så de små rykningene i ansiktet – ja i selve huden. Ansiktet gled sømløst i ett med den rynkete halsen, som hevet og senket seg. 

«Slapp av, det er bare en maske,» sa pappa.

Men jeg så heksas munn så vidt åpne seg, og jeg så de gule, spisse tennene mellom fullt bevegelige lepper forme et smil. 

 

Det er vrient å gjøre selv enkle oppgaver, på jobben og hjemme. Nå som jeg har byttet jobb, og kan se heksas hus fra vinduet ved pulten min, greier jeg ikke å konsentrere meg om noe. Og jeg kan ikke fortelle kollegaene mine hvorfor jeg er så sliten, de vil tro at jeg er en idiot. Jeg orker ikke å lage mat, vaske eller rydde. Det hender jeg dupper av på jobben, men når det først er meningen at jeg skal sove, hjemme i min egen seng, får jeg ikke en blund på øyet. Jeg klarer ikke å sove, for jeg kjenner en tung vekt på brystet mitt – en mørk skikkelse som sitter på huk oppå meg, kroppen min er paralysert, selv øyelokkene mine er ubevegelige. 

Heldigvis har jeg mitt eget avlukke på jobben, det minsker sjansen for å bli oppdaget når jeg dupper over datamaskinen. Av og til blir jeg vekket av en telefon, og jeg greier så vidt å streve meg gjennom de langdryge samtalene med kunder. Jeg føler så mye skam. Snart blir jeg nok kalt inn til sjefen. Det vil komme en advarsel. I løpet av en måned har jeg blitt forvandlet fra en frisk og arbeidsom mann til et totalt vrak. Kollegaene mine er fremmede for meg. Jeg kan ikke sette fingeren på det, jeg når ikke fram til dem. Vi skjønner ikke hverandre.

Det er ikke bare det, jeg har forandret meg, utseendet mitt har forandret seg. Når jeg ser meg i speiler ser jeg liksom blekere ut, nærmest gjennomsiktig, jeg skimter blodårene gjennom huden, og huden føles annerledes også, når jeg stryker fingrene mine over den, mykere, fuktigere, det er som om den har blitt slimete og glatt. 

 

Jeg husker godt hva som hendte meg den dagen i september, rett etter skolen. Hjertet banket hardere idet jeg så huset, men jeg følte likevel en dragning mot det, som om jeg ikke kunne la være å gå forbi. Hva ville skje om jeg gikk inn dit? Vanligvis løp jeg så fort jeg kunne forbi huset, men ikke denne dagen. Jeg kunne ikke stoppe beina mine, de gikk på eget initiativ. Det pirret meg på et vis. Jeg gikk inn i hagen, passerte det gamle bilvraket. Døra inn til heksas hus sto åpen. En skikkelse sto innerst i rommet, med ryggen vendt mot meg. Jeg hadde ikke kontroll over meg selv. Jeg sank ned på gulvet. Og den mørke silhuetten senket seg over meg, la seg oppå meg med hele sin tyngde. Jeg fortalte aldri noen om det, ikke foreldrene mine, ikke vennene mine, ingen. Jeg har innimellom en følelse av at jeg kan ha drømt det, og at det var den første av de mange drømmene jeg har hatt om dette stedet.

 

Du er den eneste jeg kan fortelle det til. Ja, jeg vet, det satt langt inne å fortelle det, jeg var redd for å åpne meg. Jeg skammer meg jo over at jeg gikk inn dit av egen vilje. Jeg kunne våkne midt på stuegulvet, og jeg kunne ikke røre meg, og jeg var naken, og det var kaldt, og noen ganger var rommet opplyst av månen, andre ganger var det bekmørkt der inne, og i de fleste drømmene så jeg ikke skikkelsen, jeg bare hørte skrittene og den surklende pusten. 

Takk for at du hører på meg, jeg får så dårlig samvittighet for alt dette, jeg gikk frivillig inn i huset den gangen. Det var kanskje ingenting som styrte meg, selv om jeg følte det slik, kanskje jeg husker feil, kanskje jeg virkelig gjorde det med vilje.

Jeg ser ikke mennesker lenger, du er den eneste jeg ser som menneskelig, du av alle. Ingen kjenner meg. Jeg klarer ikke å ta bussen til sentrum lenger. Jeg får klaustrofobi. Det er noe galt med ansiktene til alle rundt meg. De er ikke levende, de er uten porer, og de har ikke mimikk, og munnene er kalde og stive. Det er ansikter som ikke puster, som har overdrevent lange neser, påmalte barter og øyenbryn, og de er alle slik nå. De ser slik ut på jobben også, de har overdrevne karikerte fjes, og hudfarger som ikke finnes, og dyriske trekk, som spisse ører og hoggtenner. 

Jeg er så lei meg for utbruddet mitt sist vi møttes. Jeg er så lei for at jeg ble så sint, og jeg håper ikke du er sint på meg. Jeg ble bare så redd, og det gikk over streken. Det var derfor jeg hylte, kastet stolen, og dunket nevene i veggen. Det var derfor jeg slo meg selv med knyttneven. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med meg selv. Så forvandlet du meg igjen. Først ble jeg paralysert, jeg var stiv som en stokk, og du bare satt der, stirret på meg og gjorde ingenting. Du forvandlet meg langsomt, og jeg kjente min egen transformasjon, det var som om lemmene mine ble udefinerbare. Armene, beina, torso og hodet mitt gikk mer i ett, og kroppen min kjentes annerledes, mer utflytende. Jeg var en glatt, seig masse, noe geleaktig. Jeg så meg selv skifte form, og jeg visste at jeg fortjente det. Nå ligger jeg på den grønne håndflaten din, jeg er forvirret, for alt rundt den grønne hånda er en sort avgrunn, og du kan lukke hånden om du vil, du kan knuse meg om du vil, men du venter. Du er den eneste jeg tror på, den eneste jeg vet eksisterer.

 

Jørund Fiskergård