Halve kongeriket (novelle av Lars Schwed Nygård)

For min del startet det i hagen. Jeg satt med knærne på to plastposer og luket løvetann fra bedet, og Robert var inne i huset og lagde smoothies til oss. Jeg kunne høre ham gjennom kjøkkenvinduet, hvordan det bråkte fra blenderen, hvordan han sang så lite surt som han kunne til Fleetwood Macs The Chain.

Sola skinte, og selvfølgelig var det søndag.

Jeg sukket sakte, som om kroppen min bare ville suge hele øyeblikket til seg ut av tiden.

Er det mulig, liksom.

Plutselig stakk jeg meg på noe. En veps, tenkte jeg først, stikket var så hissig og brått. Men det var ikke en veps. Det var et ugress.

Jeg hadde aldri sett noe liknende før, hadde aldri sett noe som helst i de fargene. Anarødt og anagrønt, som jeg senere fant ut at de het. En knøttliten anarød plante med illsinte, anagrønne torner. Hva kunne det være for noe?

Var den kanskje giftig? Jeg presset rundt fingertuppen min for å klemme blod ut av såret, tenkte kort på å suge og spytte som de gjorde på film, men det slo jeg fort nok fra meg.

– Robert! ropte jeg, men ble overdøvet av blenderen. Jeg stablet meg opp på bena, snudde meg mot kjøkkenvinduet og ropte en gang til.

Med ett ble musikken lavere, og Robert dukket opp der i vinduet.

– Her, min due! Hva –

Så så han meg, at jeg stod og holdt rundt fingertuppen. – Nei, har du skadet deg?

– Jeg bare stakk meg på noe, sa jeg. – Hadde du giddi å hente frem pyrisept til meg, og bomull?

– Klart, sa han bare og smilte til meg og nikket kort, sånn som han alltid gjorde når jeg spurte ham om noe vanskelig. Han fikk liksom alltid det vanskelige til å bli lett.

Plutselig kjente jeg meg så varm, og tørr i munnen også. Begynte jeg å bli dårlig?

Men sola stekte jo, og jeg hadde hatt lyst på den smoothien en stund allerede, så det var sikkert bare at jeg var litt tørst og solkokt.

Nei, ingen grunn til panikk, for der kom Robert slentrende rundt hushjørnet med det lille førstehjelpsskrinet vårt i hånden. Selvfølgelig slentret han, selv om hans kone hadde skadet seg, selvfølgelig gjorde han det, for alt med Robert utstrålte alltid at ingenting egentlig var så veldig farlig. Ingenting var noe problem.

Ingenting. Verken for Robert eller noen andre.

Elsket jeg fortsatt det i ham?

Ja. Som regel. Ikke akkurat nå, kanskje, men som regel.

– Aj aj aj, sa Robert og blåste på fingeren min som om det skulle hjelpe. – Hvem er det som har gjort dette med deg, da?

– En liten jævel borti bedet der, men du, kan du ikke bare rense kjapt for meg?

– Klart det, sa Robert og smilte lunt, så stenket han pyrisept ned i en bomullsdott og grep hånden min varsomt og presset dotten mot fingertuppen min. Det sved, men bare litt. Så tørket han fra side til side, korte, kjappe strøk, så tappet han dotten mot fingertuppen igjen tre ganger, jeg-elsker-deg, så satte han på plaster.

– Sånn, sa han. – Da er du hel igjen, vet du.

Haha. Han var nå søt, da. Jeg kysset ham.

– Takk, sa jeg. – Men du, jeg bare … det er sikkert ikke noe, altså, men har du sett den planten der før?

Jeg snudde meg og pekte på det lille ugresset. Lite var det, men de anarøde bladene og anagrønne tornene nærmest lyste opp fra blomstene og jorden i bedet, en slags hyperkontrast, som om de var farger fra en annen verden.

– Hvilken da? sa Robert.

– Den lille der, med de helt syke fargene.

– Hæ, hvilken da?

– Den der! sa jeg, marsjerte bort til bedet og pekte. – Her! Den her, se på de fargene!

Robert så på fingeren min, der jeg pekte. Myste, begynte å ta noen skritt frem.

– Hva … hva er det jeg skal se på, egentlig?

– Den her! Denne! sa jeg, stakk pekefingeren min så nær inntil som jeg turte. Fargene brølte mot øynene mine.

Han sa ingenting. Jeg snudde meg mot ham, møtte blikket hans. Et sekund var det som om jeg ikke kjente ham igjen, som han var en annen person. Men det var bare at jeg aldri hadde sett ham bekymret før.

Så nei. Robert ser det ikke. Men det gjør altså jeg.

#

Rart, det var nesten litt deilig, det at Robert ikke kunne se det ugresset, det fikk tankene bort fra uroen om jeg hadde gift i fingeren eller ikke. Først trodde jeg at han bare ertet meg, gjorde seg til. Så tenkte jeg at han kanskje hadde en slags fargeblindhet, kanskje det var noe med disse merkelige sjatteringene som synet hans ikke kunne oppfatte. Kanskje jeg bare skulle føre hånden hans inntil planten, la ham kjenne den der selv, men det turte jeg ikke. For tenk om den var giftig.

Den var ikke det, altså. Selvfølgelig ikke. Jeg forteller jo dette nå.

Men sånn gikk det i hvert fall den første uka. Jeg trodde at Robert var sprø, Robert trodde at jeg var sprø. Men det var jo bare et lite ugress i hagen det var snakk om, det var jo det eneste vi var uenige om, egentlig, om det faktisk var der ute eller ikke. Så vi snakket ikke så mye om det. Ble vel lettest sånn, selv for Robert.

Kanskje spesielt for Robert. Han så det jo ikke, så han så jo heller ikke at det vokste. Litt etter litt, dag for dag, ble det større, det underlige ugresset, og de gale fargene skrek liksom stadig sterkere fra bedet.

Jeg kunne ikke bare la det fortsette.

– Robert, sa jeg en kveld etter middag. Vi satt med rødvin rundt bålpannen borte ved bringebærbuskene, skulle nesten ønske det var så kjølig at vi trengte tepper. Så koselig var det, og jeg kjente plutselig at jeg ikke orket det, dette uforløste mellom oss. Vi satt der begge to vendt mot det umulige ugresset, men det var bare jeg som kunne se det, og jeg kunne ikke leve med at verden ikke var den samme for oss to.

– Amanda, sa Robert og bet meg i øreflippen.

Jeg fniste, så tok jeg meg sammen. – Du … dette her med fingeren min.

Hodet hans bikket litt frem. Han var bekymret igjen. – Har du vondt? spurte han.

– Nei, nei, det er ikke det. Det har grodd og allting. Se.

Jeg viftet fingeren foran nesen hans, han snappet etter den som en klossete valp.

Hehe. Jeg lot ham kysse meg.

– Men du, sa jeg. – Det der som jeg stakk meg på …

Armen hans stivnet litt rundt meg. – Ja, hva var det der, egentlig?

Jeg prøvde å tenke ut hvordan det var lurest å si dette, men var bare helt blank. Måtte vel bare si det.

– Det er et slags ugress der, Robert. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke kan se det og jeg skjønner at du kanskje tror det er noe galt med meg –

– Det tror jeg ikke.

– Vær så snill, Robert. Bare la meg snakke ferdig.

Han lukket munnen, pustet sakte ut gjennom nesen.

– Robert, jeg vil at du skal ta på det. Sånn at du kjenner at det er der.

– Er du ikke redd for at det er giftig, da?

Jeg løftet pekefingeren min opp foran nesen hans igjen, kroket den mot ham som en liten meitemark. – Neeei. Jeg er jo immuuun, sa jeg med meitemarkstemme. Vi lo.

– Men kanskje du skal ha på deg hansker, sa jeg, og kikket bort på ugresset. Det var på størrelse med et gresskar, nå, og det anarøde og anagrønne glødet så sterkt at det nesten gjorde meg svimmel. – Bare sånn i tilfelle.

Så hvilte jeg hodet i armkroken hans og skottet opp på ham med dådyrøyne. – Jeg vet at det er mye å be om, altså. Du trenger ikke.

Og Robert bare smilte og nikket kort, så løftet han meg varsomt frem og kom seg på beina. – Null problem, sa han, og gikk bort til hageboden.

Jeg pustet dypt, drakk opp slanten fra vinglasset mitt. Så hans.

Robert kom tilbake med to par tykke hagehansker. – Her! Et par til henne, et par til ham. Skal vi gå og se?

Jeg tok ham med bort til bedet, trengte ikke engang hagelyktene for å se hvor ugresset var, det stod der midt i bedet og gloret og skrek.

– Her er det, sa jeg, og pekte rett på det.

Robert så på meg. – Ok, sa han bare.

– Ok, se på meg, da, sa jeg. – Se nå.

Hansken beskyttet hånden min, og ugresset var jo ikke giftig uansett. Det kom til å gå helt fint. Jeg strakte armen langsomt mot det, nølte et sekund, og så lot jeg fingrene røre ved det.

Det var verken varmt eller kaldt, men noe var det. Noe annet, som en tredje type temperatur. Det jeg kunne kjenne av teksturen, var verken hardt eller mykt, men igjen noe tredje. En slags følelse som jeg ikke hadde ord for da.

Var det levende? Tja.

– Se, sa jeg. – Her er det. Jeg holder hånden min på det nå. Kom hit.

Robert lente seg inn ved siden av meg.

– Gi meg hånden din, sa jeg, og grep lett rundt håndleddet hans og førte armen hans mot ugresset. Begynte å kjenne den tredje temperaturen gjennom hansken.

Og så førte jeg hånden hans mot planten, fingrene hans var like ved å røre ved et anarødt blad. Jeg førte hånden hans nærmere, nærmere, helt til fingrene –

Helt til fingrene hans forsvant inn i ugresset som om det ikke engang var der.

Men jeg kjente jo at det var det. Under mine egne fingre, mot min egen hånd. Men hånden til Robert bare rørte rundt der gjennom ugresset som om det ikke var noe annet enn luft.

Som om det ikke var der i det hele tatt.

Det var da jeg begynte å tro at det faktisk var jeg som var gal. Vi snakket om behandling. Jeg var redd. Sikkert Robert også, men for ham var alt det vanskelige lett igjen. For nå visste han hva det var.

Så vi ble enige om at Robert skulle kjøre meg til legen neste dag, det var nok tryggest sånn. 

#

Morgenen etter ringte vi sjefene våre, jeg sa jeg tok en egenmeldingsdag og Robert at han ble litt forsinket. På vei ut til bilen kom plutselig Johansen bort til oss, naboen.

– God morgen, god morgen! sa han.

– God morgen, ja, sa Robert og åpnet bildøren for meg. Jeg bare nikket og smilte, stolte ikke helt på at jeg skulle klare å si noe fornuftig.

– Fin helg? sa Johansen.

– Jada, jada, fin helg, sa Robert og gikk rundt bilen til førersiden. – Hva med deg?

– Joda, fin helg her også. Jeg bare lurte på en ting, dere har ikke fått noe merkelig ugress i hagen deres, har dere det?

Det ble veldig stille.

– Hvorfor spør du om det? sa Robert.

– Nei, jeg fant dette her i rabarbraen, og jeg aner ikke hva det er for noe.

– Hva … hva var det du fant, sa du?

– Øh … det her? sa Johansen, og i hånden holdt han noe skingrende anarødt med anagrønne torner.

Så da ble det til at vi holdt oss hjemme den dagen begge to.

Vi skjønte selvfølgelig ingenting. Stod bare sammen ved bedet, jeg glante på den umulige planten, og Robert så bare jord.

– Hva tror du, synes du jeg skal luke det bort? sa jeg. Robert bare trakk på skuldrene, virket nesten litt irritert. Enda en versjon av ham jeg aldri hadde sett før.

Jeg bestemte meg for å luke det bort. Likte ikke at det stod der og vokste, kanskje spredte seg, uten at jeg visste hva det egentlig var. Jeg knelte ned ved siden av det med hagehanskene på, gravde ned i jorden rundt det med en kantskjærer, dro det opp og lempet det over i trillebåren.

Ugresset hadde anasvarte røtter som ikke ga noen mening; de hadde ingen ender, bare vokste liksom i ring ut av selve planten og tilbake inn i den. Jeg ble stående og se på det lille monsteret, hadde ikke noe begrep i det hele tatt om hva det kunne være.

Omsider dumpet jeg ugresset ned i en søppelsekk og fant en plass til det i kjelleren. Tenkte litt på om jeg skulle ta kontakt med kommunen eller noe, men det føltes som litt for mye akkurat da. Jeg var mer bekymret for Robert, hva det var med ham som gjorde at han ikke kunne se disse merkelige vekstene, sånn som både jeg og Johansen åpenbart kunne.

Men det var jo ikke bare det at han ikke kunne se dem.

Hånden hans hadde jo for faen gått rett gjennom det.

Hva var det egentlig som skjedde?

Robert gikk bare rundt og surnet, og jeg kunne se at han var stresset. Alle smilene hans var brått så tynne og stive, så klistret på. Det gav meg en vond klump i magen å se ham sånn. Hvorfor var det som at plantene ikke var der for ham?

Han likte ikke at jeg snakket om det, så jeg sluttet. Det var jo ikke noe poeng uansett, det var jo bare en rar, liten plante. Eller to, da. Uansett ikke nok til at det var noe å bry seg om.

Så vi dro tilbake på jobb igjen begge to, og la planer om å invitere Aslak og Bente på middag.

#

Aslak hadde vært Roberts forlover da vi giftet oss, og selvfølgelig skulle Robert være hans til neste år. Jeg likte Aslak, det var på fest hos ham at Robert og jeg hadde møttes for første gang. Jeg likte Bente også, hun var liksom så tøff og likefrem og balanserte det hele med en perfekt dæsj av selvironi. Drakk som en sjøulk, gjorde hun også. Det gjorde det liksom greit at jeg gjorde det samme.

Det begynte å bli rart nesten med en gang de kom inn døren. Klemmer og kleshengere og takk for sist og oj så fint dere har fått det, og så sa Bente plutselig: – Ja, vi har jo med noe til huset! Aslak?

– Ja ja, sa Aslak. – Det har vi jo, to sekunder bare.

Det kriblet i munnen min, jeg visste med en gang hva det var de hadde med. Aslak hadde arvet hele vinsamlingen til faren sin, og der var det ikke snakk om å la ting ligge til lagring lenger. Jeg turte ikke engang tenke på hvor mye de måtte være verdt, de flaskene som Aslak og Bente åpnet hver eneste gang sjansen bød seg, men å herre min skaper så gode de var.

Og ganske riktig: Frem fra en pose dro Aslak en flaske pakket pent inn i gavepapir, rakte den mot Robert.

Robert smilte usikkert, rynket pannen. – Øh … javel? Papir?

– Å herregud, hva er det med deg? sa jeg og tok flasken ut av hånden til Aslak. – Tusen takk skal dere ha, denne gleder jeg meg til!

Vekten var rar. Ikke for tung, ikke for lett, bare rar. Jeg tenkte ikke noe over det, egentlig, bare tok med flasken bort til spisebordet hvor korketrekkeren lå. De andre fulgte etter.

– Aslak …? hørte jeg Bente si bak ryggen min.

– Ja?

Det ble stille. Jeg satte flasken på bordet, knøt opp gavebåndet.

– Aslak, hva … hva er det du …?

Jeg kikket over skulderen. Både Bente og Aslak og Robert så liksom så forundret ut. Så på hverandre, på meg, og jeg skjønte at jeg ganske sikkert så forundret ut, jeg også. Der stod vi, en liten firkant av forundring, og skottet uforstående på hverandre.

Så begynte Robert å fnise, og da var det som om den rare forlegenheten bare løste seg opp mellom oss. Vi lo og ristet litt på hodet alle sammen, for et rart, lite øyeblikk, ingen hadde skjønt noen ting, for en merkelig liten misforståelse.

Men smilte Bente og Robert litt svakere, som om forvirringen begynte å krype innpå igjen. 

Hmh. Ja, hvordan var det den hadde oppstått, egentlig?

Æh, samme kunne det være, nå var det fest! Jeg rev av papiret rundt flasken og den lyste mot meg i anagrønt og anafiolett.

– Amanda? sa Robert. – Hvorfor driver du og river i stykker det papiret?

– Å faen, sa jeg, med den underlige flasken i hånden.

– Aslak, hva er det du holder på med? sa Bente. – Hvorfor har du ikke …

Hun myste mot forloveden sin med hodet på skakke og armene lett hjelpeløst langs sidene. Robert så også på Aslak, gav ham det rare, bekymrede ansiktsuttrykket. Robert likte ikke dette i det hele tatt. Aslak smilte spakt fra den ene til den andre av dem, skjønte ikke et kvekk av hva som foregikk.

Men det gjorde jeg.

– Aslak, sa jeg. – Hvor fikk du denne flasken fra?

Pannen til Aslak krøllet seg som et trekkspill. Han prøvde å smile, trakk på skuldrene.

– Fra … den er fra samlingen, selvfølgelig. Jeg vet ikke helt hva det er, jeg bare tok en …?

Den katafiolette væsken fløt deilig der inne, det føltes som om fingrene mine kunne høre aromaen gjennom den anagrønne flasken. Bokstavene på etiketten var ikke egentlig bokstaver, jeg hørte ingen bokstaver inne i hodet når jeg leste dem, kjente bare smaker springe ut i munnen som ut av ingenting, så tilbake til ingenting igjen.

– Hva er det dere snakker om? sa Robert så brått at det ble litt ubehagelig.

– Aslak, sa jeg, og satte vinflasken fra meg på bordet. – Jeg tror ikke de kan se den.

De kunne selvfølgelig ikke det. Robert og Bente kunne ikke høre den når jeg klinket gifteringen mot glasset, kunne ikke gripe rundt den uten å knytte hånden til en neve, som om flasken var et spøkelse, eller de var det. Den bare var ikke der for dem.

Så hva skulle vi gjøre? Vi gjorde det vi måtte: spiste Roberts spicy linsegryte, drakk vin som eksisterte for oss alle. Jeg var allerede god og brisen da desserten kom på bordet.

– Ok, ok, ok, sa jeg. – Mm. Dritgodt, kjære. Men ok, dere: Vi må snakke om dette her.

Noe mørkt kom over Robert, merket jeg, men akkurat da valgte jeg å blåse i det. Jeg visste at det var alkoholen som gjorde meg litt fandenivoldsk, men fandenivoldsk som jeg var, så ga jeg faen i det også.

– Vi må snakke om det der med flasken. For det er ikke bare den, nemlig.

– Amanda, kan vi ikke bare droppe det her? sa Robert.

– Droppe hva da? sa Bente.

– Det er ikke bare flasken, sa jeg. – Vi hadde noe ugress i hagen, men Robert kunne ikke se det. Bare jeg.

Robert skjøv stolen sin tilbake, reiste seg og så ut som om han ville begynne å rydde av bordet, men vi var jo ikke ferdige. Han satte seg ned igjen, gryntet og festet blikket på bordplaten.

– Han kunne ikke ta på den engang. Det var akkurat sånn som det er for ham og Bente med flasken, sa jeg og møtte blikket til Aslak. Han myste mot meg med halvåpen munn, jeg kunne nesten høre hvordan tankene hans knaket rundt der inne i hodet.

– Hånden hans bare gikk rett gjennom, sa jeg. – Og fargene var … ja, annerledes, blir det vel riktig å si. Akkurat som flasken sine.

– Hva mener du med at fargene var annerledes? sa Bente.

Det lå liksom noe tungt i luften mellom oss, som om hele samtalen stod på is som var like ved å briste, som om den skrek etter et kart den kunne følge for at ting skulle bli normale igjen. For at vi skulle forstå hvor vi hadde hverandre. Hvor vi hadde verden. Men vi hadde jo ikke noe kart.

Det var Aslak som svarte. Flasken stod midt på bordet mellom oss, og han stirret på den med en anspent ro. – De er helt nye, sa han. – Fargene. Jeg … jeg har aldri sett dem før.

– Ta-da, sa jeg og slo ut med hånden mot Aslak. – Akkurat det samme her. Har aldri sett dem før, har aldri kjent teksturer som på det ugresset, aldri kjent vekt som den som flasken har. Det er bare som om den … er noe annet.

– Noe som Robert og jeg ikke kan se, sa Bente.

– Eller ta på, eller høre. Eller sikkert smake, sa jeg.

– Så hva inni hælvete er det som skjer? sa Bente.

– KAN VI, nesten ropte Robert før han stanset seg selv og roet ned. – Kan vi ikke bare droppe det her og spise desserten vår? Vær så snill?

Men det var jo ikke mulig, ikke nå. Det måtte han jo skjønne.

– Robert, vi kan jo ikke snakke om noe annet enn dette her! Det er jo … jeg vet ikke hva det er, vi aner jo ikke hva dette er, det er jo faen meg det rareste i hele verden! Selvfølgelig må vi snakke om det!

Robert satt og vred seg i stolen nå, som om små bølger av sinne slo gjennom kroppen hans. Han ristet langsomt på hodet og spikret blikket ned i bordplaten, sa ingenting, og det var kanskje like greit.

– Hva gjorde dere med det ugresset? spurte Aslak.

– Jeg luket det bort. Det ligger i en søppelsekk nede i kjelleren.

Brått stirret Robert på meg, øynene hans lyste med noe hardt og forurettet. Å faen. Hadde jeg ikke sagt det til ham?

– Kan vi … eller, kan jeg … se på det? sa Aslak med et usikkert blikk mot Bente.

Øynene hennes var vidåpne, hun veivet hodet sakte rundt som om hun jaktet etter et holdepunkt. Åpnet munnen og lukket den, åpnet den igjen og sa: – Altså, hvis det er greit for Amanda, så … kjør på.

Jeg snudde meg mot Robert for å si noe, men han hadde begynt å skrolle på mobilen, stirret på den mørkt og frenetisk. Jeg lot være og begynte å grue meg litt til samtalen vi kom til å ha etter at gjestene våre var gått.

Jeg tok med Bente og Aslak ned i kjelleren og åpnet søppelsekken for dem, og ganske riktig: Aslak kunne se ugresset også, og løfte det opp og kjenne på det. Da han prøvde å rekke det til Bente, datt det bare rett ned gjennom hendene hennes. Det bare var ikke der for henne.

– Bør vi ikke … bør vi ikke snakke med noen om dette? Rapportere det et eller annet sted? sa Aslak.

Bente bare ristet på hodet, det virket som om hun begynte å bli utålmodig. – Rapportere hva da? Det er jo ingenting her!

Aslak la en forsiktig hånd på skulderen hennes. – Bente, tror du ikke på meg?

Bente så på ham, jeg så at hun sloss med ordene. – Jo. Jo, selvfølgelig gjør jeg det, det er bare ikke så lett når …

Plutselig smalt det oppefra. Jeg kjente meg med ett helt klar og edru, skarp som bare frykten kan få en. Helvete altså, jeg skulle ikke ha pushet Robert sånn, ante jo ikke hvordan han var når han var sint. Eller redd. Jeg strenet tilbake mot trappen. Bare han ikke hadde gjort noe dumt.

– Robert? Går det bra? ropte jeg og jogget opp trappetrinnene.

Ved stuebordet stod Robert og måpte ned i telefonen sin. Stolen hans lå veltet på gulvet bak ham.

– A-amanda, sa han, og løftet telefonskjermen mot meg og stirret meg inn i øynene.

Han gråt.

Han gråt av glede.

– Se! sa han, og ansiktet hans glødet som et trygt og brennende løfte. – Se, Amanda! Det er ikke bare oss!

#

Det største så langt var visstnok en slags bygning i Mexico City, midt på Plaza de la Constitución. Videoen viste ingenting, bare hele den store plassen og en haug med politifolk som stod i en diger ring rundt midten av den. Men reporteren som snakket inn i kamera, sverget på at den var der, og det gjorde også nøyaktig halvparten av de skremte og opprømte menneskene han intervjuet. Når han eller de prøvde å sette ord på hva de så, ble det for det meste bare selvmotsigelser og rot. Men en av dem, en gammel kvinne med store, tykke solbriller og en merkelig krum pipe som hun pattet på mellom dype, ildrøde lepper, klarte på et vis å formidle et slags inntrykk.

– Forestill deg din barndoms røde jord pakket løst og hardt på samme tid, så ser du dens vegger. Forestill deg en katedral presset sammen av en fremmed, lilla tyngdekraft, så ser du dens form. Forestill deg en åpning som på samme tid er et sort hull, et øye, en skjede og Platons hule, så ser du dens dør. Forestill deg så at hele verden, slik du ser den nå, er i sort-hvitt, og ved et trylleslag SÅ!

Hun smalt hendene sammen gjennom røyken foran ansiktet.

– Så ser du farger for første gang. Forestill deg det, så ser du spekteret som gir bygningen sin sjel.

– Ja! Ja! sang reporteren. – Ja! Ja! Ja! Akkurat sånn!

Den andre halvparten visste ikke hva de skulle tro.

Og sånn var det visst overalt. Robert og jeg lå svette og fniseblide i sengen og skrollet på telefonen hans. Vi hadde sjekket at Det Fremmede ikke viste seg på telefonen min heller, selvfølgelig, for ellers hadde vi begge sittet klistret til den isteden. Så der lå vi, jeg med hodet mitt på skulderen hans og han med telefonen i hånden foran fjeset mitt.

Der leste vi om en bro over Seinen som bare halvparten av pariserne kunne krysse, vi så videoer av dem vandrende i løse luften. Flere videoer, endeløse, av egyptiske barn som kastet en usynlig ball til hverandre mens vennene satt på fortauskanten og så molefonkne ut, av fulle expats i Brussel som klaget over det usynlige treet som blokkerte inngangen til baren de ville inn i, mens andre folk bare turet rett inn gjennom døren med oppgitte blikk i deres retning, av folk som satt på usynlige stoler, av en bil som plutselig frontkolliderte med ingenting, av et par som kranglet over om babyen deres hadde bleie på eller ikke.

Rapportene begynte visst å hagle inn fra absolutt hele verden, overalt begynte Det Fremmede så smått å trenge gjennom. Men bare for halvparten av oss. Uttalelsene fra de få av verdens regjeringer som klarte å somle seg til å si noe, var like tåkete og forvirrede som Robert og jeg hadde følt oss tidligere på kvelden med Bente og Aslak. Meme-folket var kjappere på avtrekkeren, snart dukket det opp en jevn strøm av forsøksvise morsomheter i feeden. Den meksikanske damen med de klappende hendene og piperøyken var en gjenganger.

Var det farlig? Ingen visste, folk kranglet om det, så nuller og ett-tall føyk. Internett ville vel gjøre politikk av dette også, før eller siden. Samme med spørsmålet om Det Fremmede fantes i det hele tatt. Var mange som bare nektet å tro det.

Herregud, så mange meninger. Så mange teorier, så mye mistenksomhet, så mye tull og drit de klarte å spinne ut av noe som bare var et skikkelig rart mysterium.

Til slutt bare skrudde vi av telefonen og pulte en gang til isteden.

#

Tidlig neste morgen ringte det på døren.

– Mmmnei, sa jeg og trakk puten over ørene. – Gidder du? Vær så snill?

– Gidder hva da? sa Robert ullent gjennom puten.

– Åpne.

– Hæ? Åpne hva da?

– Ååh. Åpne døren.

– Hæ? sa han, og ble stille litt. – Snakker du i søvne, eller?

Det ringte på igjen. Robert sa ingenting. Jeg trakk bort puten, løftet meg sakte opp på albuen.

Han så bekymret ut.

– Det …, begynte jeg, men var brått så usikker på hva han klarte å høre.

– Straks tilbake, sa jeg og bykset ut av sengen, kysset ham på hodet før jeg dro på meg morgenkåpen og strenet ut av soverommet.

– Amanda?

– Straks tilbake!

Hvorfor hadde han ikke hørt dørklokken?

Morgenlyset blendet meg da jeg kom inn i stuen. Glass og flasker stod igjen fra kvelden før, og en halvspist bolle med potetgull. På spisebordet stod den anagrønne flasken, fortsatt full av anafiolett vin og uåpnet. Heldigvis.

Det ringte på igjen. Jeg stoppet.

Hvorfor kunne ikke Robert høre dørklokken?

Jeg gikk ut i gangen.

En høy silhuett mot solen gjennom blyglasset i ytterdøren. Herregud, burde jeg rope på Robert?

Hvordan kom han til å ta dette? Hva enn det var?

Jeg gikk mot døren. Silhuetten stod fullstendig stille. Jeg la en hånd på dørhåndtaket, en på låsen. Lukket øynene, pustet. Åpnet dem igjen, låste opp og åpnet døren.

Et sekund blendet solen meg fullstendig.

Jeg så ned og blunket kraftig. Og så opp igjen, på hin som stod der. Høyt opp, for den rake, stramme skikkelsen ruvet over meg.

– KAblui BLOM, sa hin, som om hver stavelse var en tidløs akkord, og hin strakte ut sin anablå venstrehånd som for å gripe min. Jeg klarte ikke å røre meg i det hele tatt.

Jeg husker ikke om hjernen min var i stand til å skjønne at Kablui Blom var navnet hines eller om det var noe som gradvis gikk opp for meg etter hvert, men jeg kommer aldri til å glemme hvordan hin så ut. Som et menneske, ja, men på samme måte som det fremmede ugresset så ut som en plante. Hin hadde to ben, to armer med hender på, et underliv, en torso og en hals med et hode på. Øynene skiftet mellom et helt spekter av anafarger hver gang hin blunket. Det var nesten umulig å se bort fra de øynene, som om jeg var fanget i spenningen over den neste nye fargen de ville vise meg. De strålte med en slags følelse som jeg ikke hadde ord for da, en slags vill og hellig og sprudlende melankoli. Helt ny, var den, men samtidig føltes den som hjemme. Mer hjemme enn huset som stod rundt meg, mer hjemme enn …

Nei.

Uansett. Etter et sekund eller en evighet klarte jeg å bevege blikket litt rundt igjen, og jeg kunne se at Kablui Blom bestod av mer enn bare øyne. Huden hines var anablå og tidvis gjennomsiktig, men det meste av den var pakket inn i en anasort dress med slips. Stoffet glinset og bølget som sjøvann i månelys, selv om hin ikke hadde rørt en muskel siden hin strakte venstrehånden mot meg.

Rundt lillefingeren hadde hin en anahvit ring. Jeg husker jeg lurte på om det betydde at hin var gift. Det var det første jeg hadde klart å tenke etter å ha åpnet døren.

Jeg blunket, og med ett var ringen rundt pekefingeren isteden.

Jeg så opp på fjeset igjen.

Øynene var anarosa.

Jeg så på hånden. Ringen var rundt tommelen.

Så opp, og øynene var anagule.

Munnen under dem smilte svakt og utrent. Det var en ganske menneskelig munn, vil jeg si, det var det. Fyldige lepper som liksom glødet med noe ekstra, en slank, stolt nese som et skuteseil i solen, skarpt markerte kinnben og en hake som det vokste noe annet ut av enn skjegg, noe kravlende, levende.

Men det merkelige var, det skikkelig, skikkelig rare, det var at jeg ikke var redd i det hele tatt. Denne fremmede, umulige skikkelsen var ikke noe å være redd for, jeg bare visste det. I de øynene var jeg ikke redd for noen ting i hele verden, og heller ikke i meg selv.

Jeg tok hånden, fingrene grep rundt min med en slags fjerde temperatur, et deilig, sorgtungt minne om alle gangene jeg noen sinne hadde blitt berørt.

Jeg var hjemme.

– Amanda Sjøvik, sa jeg, og Kablui smilte på ordentlig. Tennene var anahvite og anasorte pianotangenter. Selvfølgelig var de det. Og jeg så dem spille akkordene som tjente Kablui som språk.

– VELkomMEN hjem, AmanDA sjøVIK. har DU en HIstoRIe Å forTELLe?

Jeg ble bare stående der med hånden min i Kablui sin, kjente en varm forundring spre seg opp gjennom armen og inn i hjertet.

Hadde jeg en historie å fortelle?

– Amanda?

Jeg snudde meg. Robert stod der i døren inn til stuen, i skyggen som solen tegnet ut rundt Kablui og meg.

Å. Han var skikkelig bekymret.

– Robert, sa jeg, og visste ikke helt hvordan jeg skulle fortsette.

– HVA beTYR roBERT? sa Kablui. Hin smilte ikke lenger, ansiktet var bare åpent og nysgjerrig som et barns.

– Øøh, sa jeg, løsnet grepet rundt Kabluis hånd og var litt lettet over at hin gjorde det samme. – Eh, dette er Robert. Han er mannen min.

– A-amanda? sa Robert. Kjente jeg hadde vondt av ham nå.

Plutselig smilte Kablui igjen, og pianotennene spilte nye ord. – RObert ER en Usett EN.

En usett en?

– Amanda? sa Robert. Han pustet kort og fort, og noe lynte i øynene hans, noe ubestemmelig forvirret og engstelig. – Amanda … er det noen der?

– Ja, sa jeg bare, og snudde meg tilbake mot Kablui. Jeg klarte ikke å se på Robert nå, klarte ikke å se på alt det … det fremmede som boblet i ham. For akkurat da var det som om Robert var den fremmede der i huset, ikke Kablui. Øynene hines var anablå, dype og trygge, og de glimtet i en slags glede over … over hva, egentlig?

– Kablui, sa jeg, for jeg følte jo så dypt at jeg allerede kjente hin. – Hva er det du vil her?

– JEG vil HØre DIN hiSTOriE, sa Kablui, og jeg kjente musikken som et kjærtegn av lava opp ryggmargen. Kunne jeg bare stå her og høre på den stemmen, den flerstemmen, kunne jeg bare stå her og høre på den resten av mitt liv …

– men JEG vil IKke AT roBERT skal HØre.

Så la hin en langfinger mot leppene. – HYSShyssHYSS …

Hin begynte å le opp og ned en fremmed skala, det var som en usynlig finger dro seg frem og tilbake langs radene av tangenttenner.

Så snudde hin seg rundt og begynte å gå inn i soloppgangen.

– Amanda? sa Robert. – Går det bra med deg?

Jeg kjente hånden hans ta min. Den føltes litt kald, litt … vanlig.

Jeg nikket til ham og smilte, men han så at jeg løy.

#

Robert ryddet i stuen mens jeg lagde frokost til oss. Jeg hørte det klirre i glass der ute, og i pannen foran meg freste eggene til Robert langsomt, ble hvitere og hardere rundt de gule plommene. Jeg plumpet mitt eget egg nedi en kjele med kokende vann og begynte å sette på kaffe. Gjennom kjøkkenvinduet så jeg hagen, badet i morgensol. I epletreet satt en slags fugl, tror jeg at det var, med en fjærpryd i blendende anahvitt og dyp, gnistrende anaoransje, og et nebbete hode på en lang, snortynn hals som snodde seg som en slange mellom kvistene og det grønne.

Robert kom inn med glassene, flaskene og potetgullbollen på et brett. Han smilte kort til meg og så bort før han rettet hele oppmerksomheten sin mot brettet, det å plassere det trygt på kjøkkenbenken, det å skylle ut av flaskene, det å tømme bollen i i søppelbøtta, det å sette glassene i kummen, som om hver eneste én av disse handlingene krevde hans totale konsentrasjon.

– Takk, kjære, sa jeg og stakk stekespaden under eggene for å løsne dem fra den varme pannen.

– Klart det, sa Robert. – Skal jeg vaske glassene nå, eller vil du at jeg skal dekke på?

Nebbet til den fremmede fuglen åpnet seg som om den sang, men jeg kunne ikke høre noe, i hvert fall ikke med vinduet lukket og kjøkkenviften gående og Robert romsterende rundt.

– Du kan godt dekke på, det hadde vært helt supert egentlig, sa jeg, og jeg merket at tonefallet mitt var litt for ivrig.

Robert merket det også, jeg kunne se på ham at han stivnet til. Så smilte han igjen og sa: – Ok, kjære.

Han strenet forbi meg bort til det store kjøkkenskapet, åpnet det og satte tallerkener, glass og kaffekopper på serveringsbrettet, så på meg og smilte kort igjen før han bar alt ut i stuen.

– Takk! ropte jeg etter ham. Så skrudde jeg av platene og kjøkkenviften, trakk stekepannen og kjelen til side og åpnet vinduet.

Det var ikke så veldig høyt, nesten merkelig lavt med tanke på at den fremmede fuglen satt så nær. Sangen var mer som en rumlende bekk enn et fuglekall, lang og sammenhengende og dyp, klukkende på et vis som kjentes nesten metallisk.

Herregud, for en følelse. Det var som om lyden kom ikke bare fra fuglen der i epletreet, men fra langt, langt inne i meg selv, som et ekko. Eller var det kanskje fuglen som gav ekko til en sang som kom fra meg?

Åååh … mysteriet, det ubegripelige i alt dette, og samtidig den dype, klare forståelsen av at det å søke å gripe det ubegripelige, er nettopp det som gjør det ubegripelig … åååh. Disse fremmede tankene … hvordan kunne de kjennes så kjente?

– Lyst til å høre på noe musikk, eller? sa Robert.

Den underlige, klukkende fuglesangen føltes så uendelig fredfull, som om den mettet meg. Fuglen der ute bruste med vingene, den hadde fire av dem, og hyperfargene gnistret fra fjærene som hypnotiske kaleidoskoper. Alt jeg ville, var å stå der badet i de fargene, i den fremmede, bassdype sangen, og jeg ville dele det hele med Robert. Men jeg kunne jo ikke det.

– Ja, bare sett på noe, du, sa jeg, og kjente et sug av sorg idet jeg sa det.

– Ok, sa Robert og smilte. Han dro opp telefonen fra pysjbukselommen, og få sekunder senere fyltes rommet av tumlende, trillende toner, en pianosonate av Beethoven. Musikken minnet meg et kort øyeblikk om tennene til Kablui Blom og akkordene som dannet ordene hines, og med ett stakk noe i meg, en lengsel.

Robert stod ved kjøleskapet, stablet juice og melk og pålegg på serveringsbrettet. Jeg la armene rundt brystet hans og klemte meg mot den brede, sterke ryggen.

– Jeg elsker deg, sa jeg, og kjente musklene hans slappe litt av.

– Og jeg elsker deg, vennen min sa han.

Og så stod vi bare sånn litt, armene mine rundt ham, hans hender rundt mine.

#

Vi plumpet ned i hver vår stol på enden av spisestuebordet hvor vi alltid spiste søndagsfrokosten vår. To stekte egg til Robert, et kokt et til meg, brødskiver, juice og kaffe, fredagens utgave av Morgenbladet og hverandre. Men i dag var det to ting til som satte sine preg på frokostbordet vårt.

Det ene var en bukett av tulipaner fra hagen. Robert hadde plukket dem i smug rett før vi satte oss, og det at de kom fra vår egen hage, at de allerede var våre før Robert liksom gav dem til meg, gjorde den lille gesten hans på et vis enda mer kjærkommen, som om en varm og hemmelig vits lå og putret der imellom oss.

Det andre var den fremmede vinflasken. Den stod der fremdeles, midt på bordet, for selvfølgelig hadde ikke Robert ryddet den unna. Den var jo ikke der for ham. Sollyset glimtet så rart i det anagrønne glasset. Ordene på etiketten vekket forunderlige smaker i munnen, små glimt av noe som var verken søtt eller salt eller surt eller umami, skygger av en kulinarisk tradisjon fra et land langt bortenfor et menneskes fattige forestillingsevne.

Smaken av egget mitt var som et punktert hjul i forhold. Kaffen smakte liksom gårsdag, gammel og flat og støvete, drepende velkjent bare fordi det var så lite av den å kjenne. Jeg gav opp, dyttet den halvfulle kaffekoppen fra meg, lente meg tilbake mot stolryggen og sukket dypt.

Robert kikket på meg og svelget ned en munnfull, la gaffelen mot tallerkenen og lente seg litt frem.

– Alt ok, min due?

Jeg smilte. Det varmet å høre ham kalle meg det, den deilige, gamle spøken som hadde fulgt oss siden første gang vi var på ferie sammen, i Praha.

– Jada. Jeg bare har ikke så veldig matlyst.

Han stirret på meg med store, skrekkslagne øyne. – Hvem er du, og hva har du gjort med kona mi?

Et øyeblikk var det som om stolen forsvant under meg, som om jeg var i fritt fall, hva var det med ham, hvorfor sa han dette …?

Så flirte han. Å, takk og lov.

– Øy, sa jeg. – Noe du prøver å insinuere her, eller?

– Nei, nei, nei, sa han, lente seg over bordet, grep hånden min og kysset den. Flirte igjen. – Du vet, min due: Jo mer av deg, jo bedre.

– DUUUST, ropte jeg inn i ansiktet hans, så grep jeg det med begge hender og plantet et megasmask på leppene hans. – Er det galt at jeg har lyst til å drikke meg full med deg nå?

– Hahaha! Ja, ganske, sa han. – Og heldigvis har vi ikke mer igjen uansett.

Hæ? Jeg åpnet munnen for å si noe, husket han ikke …?

Jeg lukket den igjen, smilte til ham.

– Du, sa jeg. – Er det noe du har lyst til å spørre meg om?

Pannen hans rynket seg. Så smilte han og viftet fingeren med gifteringen foran nesen min.

– Been there, done that, sa han og lo.

– Haha. Men du, Robert, seriøst. Er det noe du vil at … jeg skal fortelle om?

Han så på meg, bet seg lett i underleppa og myste. Prøvde å gjøre det vanskelige lett.

– Ja, hvis du ikke skal spise uansett, så kanskje du kan lese litt Morgenbladet for meg?

Det sank i brystet mitt, hadde håpet han skulle si noe annet. Men alt til sin tid, det var jo hyggelig å lese sammen, det var jo det. Oppdage nye tanker sammen, pludre om nyheter og bøker som vi aldri kom til å lese, bygge oss et felles vindu å se verden gjennom. Kom til å trenge det nå.

Så jeg grep tak i avisen, brettet den ut og lot blikket skumme forsiden.

Det var som å lese baksiden isteden, den spalten som het “Morgenbladet for 100 år siden”. Et essay om KI og moral på side 14, intervju med den skandalebefengte finansministeren på side 2, anmeldelse av den siste romanen til Emanuelsen på side 42, fotoreportasje fra et ukrainsk militærsykehus på side 12.

Det var en avis fra en annen tid. Fra tiden før Det Fremmede. Hvordan kunne vi snakke om noe av dette nå?

Jeg la den ned, så på Robert og smilte. Han satt med hånden hvilende rundt kaffekoppen, prøvde å smile tålmodig tilbake, men musklene i ansiktet hans ville tydeligvis ikke helt samarbeide. Uff.

– Robert … kan vi ikke bare –

Robert kremtet hardt og satte plutselig i gang å romstere med brødskiver og ost. Han begynte å bli rød i ansiktet.

Nei vel, nei.

Jeg sukket, åpnet avisen, begynte å lese. Gledet meg plutselig til mandag.

#

Men mandag gikk ikke helt etter planen. En diger, fremmed mur hadde dukket opp rundt hele kvartalet der jobben min lå. Halvparten av fotgjengerne gikk rett gjennom, men resten av oss ble stående og måpe på den glatte, gnistrende, anarøde veggen som stengte oss ute.

En drosje kom kjørende sakte mot oss og stanset akkurat idet støtfangeren rørte ved muren. Etter noen sekunder kom passasjeren ut, han var så nølende og forsiktig. Han så på oss, og vi stirret tilbake. Så pekte han mot taxien og sa: – Hvor … hvor ble det av ham?

Og da så jeg at det ikke var noen bak rattet lenger. Sjåføren var bare borte.

Noen av oss stimlet mot bilen, snakket med den fortumlede passasjeren, skottet opp på den fremmede muren. Så plutselig brettet hele bilen seg sammen i en slags umulig origami, ble liksom dratt gjennom seg selv og brettet ut igjen i det motsatte kjørefeltet og snudd 180 grader rundt, og den trillet langsomt bort fra muren med sjåføren tilbake der bak rattet.

Alle glante. Sjåføren stirret morskt tilbake, tutet på passasjeren og gestikulerte oppgitt mot ham, og de begynte å krangle. Sjåføren mente passasjeren hadde prøvd å stikke av, passasjeren pekte mot muren og stotret forgjeves for å forklare.

Jeg kunne ikke forklare det, jeg heller. Ringte bare sjefen og sa at jeg måtte ta resten av dagen på hjemmekontor. Hele veien hjem lå minnet om muren og liksom blokkerte noe inne i meg. Jævlig irriterende. Jeg skrollet på telefonen, men det hjalp ikke stort. Nye, fremmede gjenstander og skapninger hadde dukket opp over hele kloden, men bilder eller video fantes ikke. Folk kranglet om alt, det var opptøyer i flere hundre byer.

Plutselig følte jeg meg kvalm av hele greia, fikk en sånn ubendig trang til å sende Robert en melding. Tenkte litt, skrev og slettet, tenkte en gang til, og så sendte jeg: “Hei vennen, hjemmekontor på meg i dag, fikser overraskelse til middag <3”

Da jeg kom hjem, hadde han fortsatt ikke svart. Jeg låste meg inn, og i gangen stod to anasorte sko.

Jeg ble varm i magen.

– Hallo? Er det noen der?

Fra stuen hørte jeg plinging. Pianomusikk. Vevre, prøvende åpningstoner la seg over en seng av myke akkorder. Det var Beethovens Für Elise.

Å herregud. Hva skulle jeg gjøre? Liste meg stille ut døren igjen, ringe Robert?

Nei. Selvfølgelig ikke.

Jeg var jo ikke redd engang.

Jeg la vesken på den lille entrékommoden, vippet av meg skoene og satte dem ved siden av de anasorte. Så gikk jeg inn i stuen.

Det var en slags seng der. Midt på gulvet mellom spisestuen og sofakroken. Stor, var den, og anasort, med anarødt sengetøy i et snirklete mønster som så ut som det levde. Sengebena hadde røtter, så det ut som, som om de trakk en slags næring opp gjennom gulvet. Stolpene vokste sammen i en himling av anagult bladverk over sengen.

Og på den lå Kablui Blom og sang Für Elise med pianotennene sine. Stiv og rett som et lik, bevegde ikke annet enn en anablå storetå i takt med musikken.

Vitrineskapet var åpent. På spisestuebordet stod to store cognacglass ved siden av den anagrønne vinflasken. Flasken var åpnet.

Og på en seng midt i stuen vår lå altså Kablui Blom og spilte Für Elise med tennene sine.

Hin gjorde ikke tegn til å slutte med det første, så jeg trakk ut en spisestuestol og satte meg ned og ventet. Det kom til å bli en rar dag, kjente jeg.

#

En gang før alt dette hendte, hadde Robert og jeg en pause. Vi hadde vært sammen like over et år. Det var ikke det at jeg ikke så for meg en fremtid med ham, allerede da var han jo så varm og trygg og morsom, så mye mer på plass i seg selv enn de andre guttene jeg hadde datet gjennom studietiden.

Men tingen var at jeg hadde begynt å kjenne en slags spiss, ekkel smerte liksom mellom brystet og ryggen, som om den satt dypt inni meg og liksom vred til flere ganger om dagen. Tante Charlotte hadde fått kreft og dødd et par år tidligere, og jeg ble ganske stresset da denne mystiske smerten bare dukket opp og ikke ville gi seg.

Det gikk over en uke før jeg fikk meg til å fortelle det til Robert, jeg var redd for at han kom til å tenke at jeg var hysterisk eller noe, men det gjorde han ikke. I hvert fall sa han at han ikke gjorde det, bare forsikret meg om at det sikkert kom til å gå bra. Han holdt meg mens jeg fortalte om tante Charlotte og om den skumle smerten, og han klappet meg på ryggen og sa at han skjønte godt at jeg var engstelig, men det var sikkert ingenting. Det kunne jo være hva som helst, kanskje noe muskulært eller noe, det var jo bare å ta en tur til legen og få sjekket det ut.

Det var så godt å bare slippe alt løs der i armene hans, mot brystet hans, bare la frykten og gråten skylle gjennom meg, tømme meg for alle vonde, mørke tanker, la dem slå mot den sterke, trygge kroppen hans som bølger mot et svaberg.

Han ble med til legen, selvfølgelig. Holdt meg i hånden mens vi satt på venterommet, mens jeg snakket med legen på kontoret hennes, mens hun undersøkte meg, mens sykepleieren tok blodprøver. Først da han skulle fiske frem bankkortet sitt for å betale egenandelen min, slapp han meg. Jeg sa at han ikke trengte, jeg kunne godt betale selv, men han sa at dette stedet hadde sugd nok ut av meg som det var, og så lo vi sammen. Det var så deilig å le.

Men det rare var at han ikke tok hånden min igjen da vi satt på trikken på vei hjem til hybelen hans. I stedet bare fortsatte han å pludre og småspøke om alt mulig teit, og jeg satt der ved siden av ham og kjente at vitsene hans og hele den nonchalante væremåten ikke gjorde meg trygg lenger i det hele tatt. Det føltes som om han var helt over det som kanskje var kreften min, som om den lille turen på legekontoret hadde vært nok til å kurere meg, som om vi liksom endelig bare kunne legge det skumle bak oss, men vi kunne jo ikke det. Ikke jeg, i hvert fall, det kom jo til å ta flere dager før jeg fikk resultatene fra de blodprøvene, og etter det kom det jo til å bli tester på sykehuset og sånn, og så gå og vente på resultatene i hva da, flere uker til? Og jeg grudde meg så inni helvete til det øyeblikket før jeg åpnet dem, og til hva de sikkert sa. Men ikke Robert, nei. Nå hadde vi liksom gjort det vi kunne gjøre, så da var det jo ikke noe mer å bekymre seg for, da.

Hadde han tenkt det samme hvis det var ham selv som var syk?

Nei. Selvfølgelig hadde han ikke det. Da hadde han vært like dritredd som jeg var, hvordan ellers gikk det an å forholde seg til noe sånt som dette?

Så hvorfor tenkte han det når det var jeg som var syk?

Elsket han meg ikke?

Hele kvelden prøvde jeg å ikke tenke på det, men jeg hadde allerede altfor mye å ikke tenke på, så jeg måtte tenke på det, og snart klarte jeg ikke å tenke på noe annet. Hele natten gjennom lå jeg der i sengen hans og tenkte på det, med armen hans rundt magen min som en løgn. Det var da jeg bestemte meg, og neste morgen, mens han stod og drysset kaffe i et filter og jeg nettopp hadde fått på meg klærne, så sa jeg det til ham. Ikke alt, selvfølgelig, jeg fikk meg ikke til å si det med at jeg hadde begynt å tvile på kjærligheten hans, det hadde blitt altfor hardt. Så i stedet sa jeg noe annet som i og for seg også var sant, at det var så mye akkurat nå med denne kanskje-sykdommen og eksamensstress og allting, og jeg ville jo ikke gjøre det slutt, tenkte kanskje bare at det hadde vært bra om vi tok en pause.

Og Robert? Han stod der med to kopper i hendene mens kaffetrakteren putret, stod der bare og så på meg så sørgmodig, jeg kunne se at han hadde det vondt, grudde meg til å høre ham argumentere imot.

Men han gjorde ikke det. Han bare spurte meg om det var dette jeg virkelig ville, og jeg sa ja, og så smilte han kort og nikket, og så satte han den ene koppen tilbake i skapet.

– Ok, sa han. – Men ikke slett nummeret mitt, da.

Tre uker tok det før jeg fikk tatt testene på sykehuset. Jeg drakk hver dag, selv om jeg egentlig ikke hadde råd til det. Begynte å skrive på et testamente før jeg skjønte at alt jeg eide, kom til å bli spist opp av studielånet uansett. Akkurat som kreften kom til å spise opp meg. Drakk mer.

Dro omsider til sykehuset og fikk tatt testene, men jeg følte meg ikke noe lettere for det. Dagene gikk, og alt var bare helt jævlig, som å sitte uten klokke i en dødscelle.

Så var det der, da, helt plutselig. Øyeblikket jeg hadde gruet meg til. Tekstmelding med beskjed om å logge meg inn på Helsenorge. Det føltes som å legge hodet på skafottet. BankID og kodebrikke, passord, og så den kalde, kliniske nettsiden. Dødens venterom. Øksa falt, jeg åpnet meldingen og var plutselig helt frisk. Alle testene var negative.

Lettelsen var som etter en nyresten, bare en stor, deilig tomhet.

Men fyllesyken snek seg innpå. Og jeg hadde jo ikke betalt husleien.

Og angsten slo innover meg igjen, og selv om det jo ikke var så farlig, selv om det bare var husleien jeg stresset over, så hadde jeg jo ikke penger mer og det kjentes plutselig ikke bare som fylleangst, men som dødsangst, som om et mørke lå rundt hele livet mitt og bare presset seg på.

Hvorfor hadde jeg vært så jævlig dum?

Fordi jeg hadde vært så jævlig redd.

Hvorfor hadde jeg vært så redd?

Fordi jeg hadde vært alene.

Hvorfor hadde jeg vært alene?

Fordi da, den dagen etter legekontoret, på trikken, med armen hans rundt magen min den natten, hadde Robert og jeg vært i hver vår verden. Det var derfor jeg hadde vært alene. Det var da verdenene våre hadde brutt seg løs fra hverandre og skilt lag.

Og det klarte jeg bare ikke. Det var derfor jeg hadde gått.

Hvilken verden levde Robert i nå? En uten tre strake uker på fylla, sannsynligvis. En med penger til å betale husleien. Kanskje til og med en tur på kino.

Ok. Men ikke slett nummeret mitt, da.

Herregud.

Selvfølgelig elsket han meg.

#

Kablui Blom satte seg opp i sengen. Øynene stirret på meg, akkurat nå var de anaoransje. Munnen åpnet seg i et smil, og pianotennene begynte å spille.

– VELkomMEN hjem, AmanDA sjøVIK.

– Takk, sa jeg, av en eller annen grunn. Alt føltes så naturlig. En del av meg husket at dette egentlig var veldig, veldig rart, og egentlig ganske skummelt, men den delen var plutselig så liten, lå bare pakket bort i et forsvinnende uviktig hjørne av meg. Det var noe med Kablui Blom, med denne merkelige sengen på stuegulvet vårt, som var så dypt og uendelig riktig, så mye riktigere enn noe annet …

Nei. Noe annet var riktig også. Robert var riktig. Men dette, alt dette, anafargene og den herlige musikken fra tennene til Kablui, øynene hines som nye mellom hvert blunk, den stille, brusende forventningen i meg, mysteriet, alt dette var bare så mye større enn alt annet, det fylte deler av meg som jeg ikke engang visste at jeg var.

– beFINNer RObert SEG her?

En usett en, hadde Kablui kalt ham. Hin kunne ikke se ham, akkurat som han ikke kunne se hin. De fantes ikke for hverandre, bare for meg. Og sikkert alle andre som kunne se Det Fremmede.

– Nei, sa jeg. – Vi er alene.

Latteren hines trillet gjennom pianotennene. – VI er IKKe AleNE.

Jeg smilte, trodde jeg skjønte hva hin mente. – Stemmer det, Kablui. Vi to er sammen, men det er ingen andre her.

Øynene var anarøde. Hin blunket, og de var anablå. – JO. det ER manGE anDRE her.

Jeg så meg rundt i rommet. Det var ingen andre der. 

Så skjønte jeg. – De er usette for meg. Akkurat som Robert er usett for deg.

Kablui svingte bena ned på gulvet og reiste seg opp i en jevn og sammenhengende bevegelse som tilsynelatende brydde seg lite om tyngdekraften. Så stod hin der og begynte å klappe i hendene som en sel. Så søt, så merkelig majestestisk. Og litt morsom, da.

Jeg førte blikket langsomt opp og ned den underlig kjære skikkelsen. De bare, anablå føttene, den glinsende, anasorte dressen, hendene og ringen som hoppet umerkelig fra finger til finger med hvert klapp. Det spisse, varme ansiktet med det levende ikke-skjegget på haken, tennene, øynene som en hyperregnbue strukket ut i tid.

Hva hadde hin mellom bena, tro?

Nei. Sånn kunne jeg ikke tenke.

Hin sluttet å klappe, senket armene stivt ned langs sidene og kom mot meg. Et øyeblikk kjente jeg musklene stivne, de ville liksom gjøre noe, men visste ikke hva. Så gav det seg.

Jeg var trygg med Kablui.

Hin stoppet en meter fra meg. Lente seg over bordet og la hånden rundt vinflasken. Ble stående sånn og snudde hodet mot meg.

– SKÅL?

Å ja.

Selvfølgelig.

Men nei. Akkurat det turte jeg ikke.

– Kablui … hvem er du, egentlig?

– kaBLUi BLOM.

– Ja, ja, det skjønner jeg. Men … liksom, hva er alt dette, hvor er det du kommer fra?

Hin rørte seg fortsatt ikke.

– jeg KOMMer FRA et STED liKE aNAfor.

Jeg skjønte ikke. – Like … anafor?

Kablui smilte, og i øynene hines følte jeg noe åpne seg opp, de kjentes på et vis dypere.

– før, ETTer, FOran, BAK, venSTREfor, HØYreFOR, oVER, undER, kaTAfor, AnaFOR.

Dimensjoner.

Det var det hin snakket om. Før, etter. Fortid-framtid. Tidsdimensjonen. Fram-bak, venstre-høyre, opp-ned. De tre romdimensjonene. Men katafor og anafor?

Ah.

Aha.

Riktig, ja.

Det forklarte jo en hel del.

Jeg stirret på Kablui. Det jeg så, var ikke hele hin. Bare en tredimensjonal skive av hin. Eller firedimensjonal, da, hvis jeg regnet med tiden. Resten av hin var … anafor.

Øyne var anahvite. Anagule. Anablå. Så uendelig dype.

– Anafor, sa jeg bare.

– VIL du FORstå?

Hin stod der fremdeles stivt bøyd over bordet, med hånden rundt vinflasken og anabrune øyne som pakket meg inn i en hinne av uendelig frihet, en varme så stor som ideen om universet, mørk og glødende og rasende med stille kjærlighet.

Jeg tenkte på Robert. På smilet hans, det korte nikket. På verdenen vi så lenge hadde delt.

Allikevel sa jeg ja.

Kablui løftet flasken fra bordet, helte den anafiolette vinen i de store cognacglassene. Den fløt så lett ut av flasken, som om tyngdekraften ikke helt fikk grep om den der den rant. Men rant gjorde den, som en mørk, umulig foss, og ble liggende og glitre der i glassene, gjorde dem på et vis så ydmyke og majestetiske på samme tid. Nå kjente jeg bouqueten også, den steg opp som et englekor fra glasset som Kablui skjøv mot meg, og den anafiolette overflaten stormet som et hav i sakte film.

Kablui trakk ut stolen ved siden av min og satte seg ned.

– SKÅL? sa hin og løftet sitt eget glass med albuen rett ut. Øynene var åpninger til noe dypere enn natten. Noe mørkt og glødende.

– Skål, sa jeg, løftet glasset, kjente duftene trenge gjennom nesen inn i hjernen min, kjente dem stritte mot begrensningene i det trange, klaustrofobiske nervesystemet mitt, så Kablui sette glasset til den merkelig menneskelige munnen sin og begynne å drikke, og så plutselig gjorde jeg det samme.

Og da begynte det å bli rart på ordentlig.

Vinen i munnen min smakte diamanter og poesi, drømmer med et preg av eik. Den skylte rundt der inne som noe mellom en væske og en gass, boblende og prikkende på tungen. Så gjennom tungen. Gjennom tennene. Gjennom meg. Jeg trengte ikke engang å svelge. Den strømmet i meg allerede, gjennom absolutt hele meg, dirret og bølget og spredte seg gjennom meg med en guddommelig ro. Og i den roen kjente jeg at noe hadde løsnet.

Jeg hadde løsnet.

Men fra hva?

Kablui satt der foran meg med armen hvilende mot bordplaten og hånden rundt det tomme cognacglasset. Hin så på meg. Jeg så tilbake. Øynene hines skiftet ikke lenger farge, for nå så jeg med ett at de ikke bare var kuler der i hodet hines. De var hyperkuler, de bulte ut både ana og kata fra den tredimensjonale skikkelsen foran meg, og hver farge lå som en tredimensjonal flekk på den tredimensjonale overflaten til det firedimensjonale hyperøyet, og hyperøyet roterte der i denne nye dimensjonen, roterte slik at fargeflekkene rørte seg rundt i en evig, uforutsigelig dans, og jeg skjønte at det var dette, det var denne dansen av anafarger på to hyperkuler, som hadde fremstått for lille, tredimensjonale meg som at øynene skiftet farge.

Langsomt flyttet jeg blikket nedover fjeset til Kablui. Den anablå huden, så jeg nå, var ikke helt tett. Jeg kunne se gjennom den, eller kanskje ikke gjennom. Mer mellom, tror jeg. Ja. Jeg kunne se mellom huden. Og mellom huden kunne jeg se muskler. Og mellom hver muskel så jeg jeg en hodeskalle. Og mellom hodeskallen en hjerne.

– Ooooh …, sa jeg, og stemmen min hørtes så merkelig tynn ut. Som en nål av lyd. Ikke ubehagelig, bare litt teit.

Å ja. Jeg hadde løsnet. Jeg kjente det.

– Kablui? Hva er det som skjer?

Kabluis stemme lød i rike akkorder: – DU har LØSnet.

Å ja. Men det visste jeg jo allerede. Hadde jeg spurt om det før?

Eller var ikke rekkefølgen på ting så viktig lenger?

Jeg så på de kravlende, anablå utvekstene på Kabluis hake. Skjegget som ikke var et skjegg, men fingre, så jeg nå. De var jo fingre. Og de var ikke bare på haken, de var …

Blikket mitt fulgte dem anaover og nedover, nedover dressen og jeg så dem der mellom den, mellom det anablå brystet bak de anasorte klærne, ned til buksen, og der, mellom buksen så jeg omsider hva Kablui hadde mellom bena.

Kjønnsorganet hines var en hånd, og fingrene var de samme som på haken. Ikke bare like, det var de samme fingrene. Nøyaktig de samme på begge steder, for de vokste jo egentlig fra noe anafor både skrittet og haken, noe jeg ikke helt kunne se. Så jeg reiste meg og vibblet samtidig litt anaover, og plutselig ble stuen så stor som et univers.

Like anafor haken og skrittet til Kablui, lå Kjønnet hines og pulserte som en stjerne. Å kalle det et organ vil gi feil assosiasjoner, tror jeg, for selve Kjønnet var ikke noe kjønnsorgan. Det var liksom bare dét, selve ideen om Kjønnet, men det var også en del av Kablui, og det vokste like mye ut av Kablui som inn i hin, og det var ikke et kjønn jeg kjente fra før, det var noe annet, noe fremmed, et kjønn som bare gav mening her i dette firedimensjonale rommet. Eller fem, da, med tiden som liksom stublet litt kata og ana hver gang jeg snudde hodet.

Og når jeg snudde hodet, så jeg hvorfor rommet med ett hadde blitt så stort. Det hadde jo vært det hele tiden.

Hvordan ellers skulle de ha fått plass, alle de anablå skapningene i sine anasorte dresser som stloå mellom spisebordet, hvordan skulle de ubegripelig vakre musklene deres, skjelettene deres, hjertene og hjernene og Navnene og Forhåpningene deres, hvordan ellers skulle alt det ha fått plass?

Den anagrønne flasken stod fortsatt på spisebordet, men spisebordet var inni flasken. Alt var det, også vi. Jeg strakte hånden mot den, grep om den og kjente oss alle der inne. Her inne.

Her. Der. Ordenes betydninger sprakk som såpebobler.

Jeg så på spisebordet. Den store, mørke, glatte bordplaten som strakte seg til venstre og til høyre og fram foran meg. Bena under bordplaten, som støttet den opp ifra gulvet. Så fnikket jeg hodet litt kataover og så hva bordet egentlig var.

Det var et sår.

Noe dødt midt i noe levende. Og det som levde, strakte seg anaover fra bordet, og det var på et vis en slags skog, vil jeg si, eller kanskje naturen selv, slik vi tenker på den. Hyperblader som bliffet i vinden mellom veggene. Hypergrener som kvistret seg viltert mellom seg selv og hverandre. Hyperstammer som steivet seg stolt gjennom smerten, liksom lo med den. Hyperrøtter som spakk dypt kata tiden selv og sugde liv ifra den. 

– FORstår DU nå? sa Kablui, og idet hin sa det, sprang det samme spørsmålet fra de tusenvis av skapningene som stloå ankatom oss.

Kablui var ikke lenger i menneskeform, selv om hin var jo også det. En liten bit av hin, en skive gjennom stuen der kata. Og jeg skjønte at jeg hadde beveget meg litt anaover nå, hadde ennå ikke lært at det het å skrosse. Men det var det jeg hadde gjort. Jeg hadde skrosset litt anaover, og nå så jeg Kablui Blom i all sin utpakkede prakt. Alle hins ben og armer og lunger og hjerter, hins øyne som roterende hyperakvareller, hins hjerner forbundet i et nettverk av tykke nerverep. Og Kjønnet, der ana, og Navnet og Personligheten som organer i seg selv. Og jeg så munnen til Kablui, og mellom den tennene, de hemningsløst vakre tennene, hvite og sorte og tangenter på et piano. For nå så jeg hyperpianoet også. Det hrummet seg anafor Kablui og kata gjennom munnen hins, hvor tangenttennene spilte seks lokkende akkorder:

– FORstår DU, aMANda?

Sengen der kata, sengen med røtter som føtter og en himling av bladverk over madrassen, selv sengen var en del av Kablui. Jeg så det nå.

– Ja, sa jeg. – Herregud, Kablui. Dette er jo bare …

– ALT, sa Kablui.

Herregud.

Stuen var så ubegripelig stor. Og full av ting, dyr, planter, mennesker eller hva de var for noe. Firedimensjonale objekter og skapninger og konsepter og abstraksjoner, de flumret gjennom og mellom hverandre i et ufattelig hyperkaleidoskop av lys og rom og lyder og følelser og sanser som kun gav mening her anafor den lille fliken av verden jeg inntil nå hadde pakket meg bort i.

Men jeg skjønte liksom alt. Som om hele verden var en åpen bok, og sett herfra så var den jo egentlig det. Akkurat som Knausgård-romanen som lå der lukket på sofabordet. Bare å skrosse litt ana, så kunne jeg lese hver eneste side like godt som om jeg hadde slått opp på den.

Det var da jeg skjønte at jeg egentlig hadde litt flere øyne enn jeg hadde trodd. Litt flere av det meste, egentlig.

– velKOMMen HJEM, sa Kablui. Og nå skjønte jeg endelig hva hin mente.

#

Jeg skal ikke drive og unnskylde meg, altså, men det var rett og slett så teit som at jeg glemte meg. Fordi jeg var jo egentlig i min egen stue hele tiden, eller vår da, og det slo meg bare aldri at jeg hadde skrosset for langt ana til å kunne se Robert når han kom hjem. Så Robert kom jo bare hjem til et tomt hus, selv om jeg hadde sagt at jeg skulle være hjemme den dagen og overraske ham med middag. Han så vel kanskje skoene mine der i entreen, i hvert fall vesken. Så ropte han kanskje, og jeg svarte ikke. Det var kanskje da han ble skikkelig bekymret.

Stakkars, jeg kan se ham for meg. Først later han som ingenting, som om han tror at jeg bare har tatt en joggetur og glemt det med maten, men så ser han at joggeskoene mine står der også. Så ser han på de andre skoene, prøver å huske om det er et par som mangler. Og det er jo ikke det, de står der alle sammen, skoene, det står til og med et ekstra par der, men dem ser han jo ikke. Han går langsomt inn i stuen, prøver så godt han kan å få alt til å føles lett. Så ser han to tomme cognacglass på spisebordet, og plutselig, uten at han helt velger å gjøre det, så roper han på meg igjen. Stemmen hans er for hard og skarp og høy, han hører det selv. Fasaden brister, han roper på meg igjen, stormer gjennom huset, tilbake til stuen, ringer meg og hører det vibrere fra vesken min i entreen. Han stormer ut i hagen, roper igjen, får ikke noe svar. Kanskje ringer han på hos Johansen og spør der, uansett går han før eller siden inn i huset igjen. Kjemper for å holde roen, sjekker kanskje SoMe-profilene mine på jakt etter et hint om hvor jeg kan være. Lurer på om han skal sende melding til noen vi kjenner, sier til seg selv at det sikkert ikke er noe å ta på vei for, men så tar han på vei allikevel. Sender meldinger, får bare negative svar. Begynner å lure på når det er greit å ringe politiet, prøver kanskje å gjøre noe, kanskje lese litt Knausgård, men han klarer det ikke, kaster fra seg boken og blir sittende på sofaen og skrolle febrilsk, men det gjør ham bare enda mer stresset, så han begynner å ringe folk, Aslak og Bente og Frida og Elise, tenker sikkert på å ringe foreldrene mine også, men dropper det for ikke å skremme dem, så sitter han der til slutt, etter to timer eller noe sånt, og skal akkurat til å ringe politiet, og da ser han at jeg sitter der i sofaen ved siden av ham.

– Hei, sa jeg. 

Robert sa ingenting, bare satt der og måpte. Det kom tårer i øynene hans.

– Å herregud Amanda, hikstet han og grep rundt meg og klemte meg så hardt han kunne.

Det kjentes så merkelig tynt, som om det bare var fingeren min han holdt rundt eller noe. Men det var jo kroppen min, eller i hvert fall den delen av kroppen min som stakk inn i denne tredimensjonale skiven av universet. Resten av kroppen min, resten av skuldrene og ryggene og magene og hjertene mine, var nok der fremdeles et sted anafor oss, men jeg kjente dem ikke annet enn som minner jeg ikke helt fikk grep om. Jeg var liksom bare meg igjen. Gamle, flate, tredimensjonale Amanda.

Med armene rundt gamle, flate, tredimensjonale Robert, og med armene hans rundt meg.

Det var noe godt med dette også, selv om det var så flatt. Kroppen hans, styrken hans, den såre lettelsen hans, han elsket meg virkelig med hele seg. Klamret seg til meg.

Stakkars Robert.

– Elsker deg, sa jeg, og han klemte meg enda hardere til seg.

– Åhhh … Jeg elsker deg òg, sa han.

Vi løsnet oss fra hverandre, rettet oss opp litt begge to. Jeg smilte, han tørket vekk tårer.

– Å, herregud, sa han. – Her er du jo.

– Ja, sorry altså. Dette var bare helt vilt, jeg …

En kald angst mørknet blikket hans, han stirret på meg som om jeg hadde pekt et våpen mot ham.

– Robert? Går det bra?

Han tvang på seg et smil. – Jada, litte grann sulten, bare. Hehe.

Fikk han seg virkelig ikke til å spørre hvor jeg hadde vært, hva jeg hadde sett? Selv ikke nå?

Det ringte på døren, Robert spratt opp. Han virket nesten ivrig etter noe å gjøre, liksom sitret med noe nervøst over hele seg. – Venter du noen? sa han på vei ut i entreen.

– Nei, sa jeg. – Sikkert bare en av de Telenor-selgerne igjen, jeg går i gang med maten, jeg.

Reiste meg opp, gikk mot kjøkkenet. Stuen føltes som en tvangstrøye.

– Hei, Robert, hørte jeg fra entreen. Det var Aslak.

– Aslak, halla.

– Hei, Aslak! ropte jeg.

Så ble det stille.

– Amanda? sa Aslak.

– Ja, sa Robert. – Hun … ja, alt er bra. Alt er bra, altså.

Stille igjen. Jeg stoppet ved kjøkkendøren, snudde meg og så Robert og Aslak der i entreen.

– Ok, sa Aslak. – Ja men så bra, da. Hei, Amanda!

Han vinket, jeg smilte og vinket tilbake. – Hei, hei! Skulle akkurat til å begynne på middag, jeg, har du spist?

Robert viste ham inn i stuen, han hadde en hvit plastpose i hånden.

– Du, takk, men jeg tok med litt sushi, jeg, faktisk. Til … Ja. Til oss.

Oof. Det knuget seg i brystet mitt. Smart valg, da, sushi. Lett mat for engstelig mage.

Stakkars Robert. Jeg gikk mot ham, tok hånden hans.

– Å, så bra da! sa jeg. – Tusen takk, Aslak, er så hyggelig at du stikker innom sånn. Lyst på noe å drikke, eller?

Aslak så over skulderen min og begynte plutselig å glise. – Hadde jo håpet på litt av den der, da, men her har det vært fest, ser jeg!

Det gikk kaldt i meg.

Den tomme vinflasken på spisebordet. Faen.

Jeg kjente Robert stirre på meg. – Har du …

Så sa han ikke mer.

Jeg nølte litt, så klemte jeg litt hardere rundt hånden hans. Det tok noen sekunder, men så klemte han tilbake.

#

Det var ikke helt nok til oss alle, selvfølgelig. Aslak hadde bare kjøpt to dagens, så Robert lempet alt over på en firkantet serveringstallerken som vi kunne forsyne oss fra, og vi passet alle på å spise skikkelig sakte og beskjedent. For meg var det ekstra lett, for sushien smakte jo nesten ingenting sammenliknet med alt jeg hadde puttet i munnene mine de siste timene, men det var ganske hyggelig allikevel. Det føltes liksom så stabilt og så velkjent å bare sitte der ved bordet med Aslak på besøk og snakke om gamle dager.

Som jo var et litt rart samtaletema, all den tid hele verden hadde blitt snudd opp-ned i det siste og jeg hadde forsvunnet og plutselig kommet tilbake igjen på fullstendig uforklarlig vis.

Uforklarlig for Robert, i hvert fall. Kunne det være at Aslak hadde vært der også? Anafor?

Jeg så på ham, han satt der med en tunfisknigiri mellom spisepinnene og småhumret over en historie som Robert fortalte for sikkert attende gang. Men så, i det han åpnet munnen og førte sushibiten inn, flikket blikket hans kjapt mot meg og glimtet som en opprømt djevels. Herregud, som han brant etter å høre.

Men jeg kunne jo ikke fortelle.

Robert bare fortsatte med de gamle historiene sine, ba oss dra våre for liksom å inkludere oss, få det til å virke som at vi alle bare satt der og pludret fritt om ting vi hadde felles, som om alt var bare helt normalt, sånn det alltid hadde vært.

Og kanskje det egentlig var best sånn? For hvordan skulle jeg liksom fortelle ham om det jeg hadde sett, det jeg hadde lært? Om ana og kata og Kablui og … og alt som hadde skjedd? Hvordan skulle han kunne forstå?

Nei, det var best å bare la ham fortsette med det lille skuespillet sitt, før eller siden måtte han jo begynne å forholde seg til Det Fremmede han også. Det var jo overalt, og selv om han ikke kunne se det eller røre ved det selv, så var det jo der, i verden, og hele verden snakket om det. Og det skulle sikkert Robert og jeg gjøre også, snart. Når han var klar for det.

Ja. Best å vente.

– Aj, sorry altså dere, sa Aslak plutselig. – Det ble kanskje litt lite mat, det her.

To biter maki var alt som stod igjen på serveringstallerkenen.

– Det går bra, vet du, sa Robert. – Vi har vel noe iskrem, har vi ikke det, Amanda? En liten dessert?

– Joda, det har vi. Den står i fryseren.

Et nølende smil flakket over ansiktet hans. – Ok, sa han. – Ok.

Så tok han en slurk vann, reiste seg opp og begynte å gå mot kjøkkenet.

– Ah, supert! sa Aslak. – Sorry, altså, jeg visste ikke at du var her, skjønner du, Amanda, jeg trodde det bare var –

– Det går helt fint det, Aslak, sa Robert høyt og smalt håndflaten i kjøkkendørkarmen. – Haha, husker dere den gangen Jon Fredrik begynte å spy inne på Internasjonalen?

Fra kjøkkenet hørte vi fryserdøra gå opp og en tung plastskuff skramle. Robert skravlet videre der ute.

Aslak lente seg frem over bordet med øynene poppende av iver og spørsmål, gestikulerte for å få hemmelighetene mine ut av meg. Jeg sendte ham et kort, ampert blikk, så hvisket jeg: – Etterpå.

Aslak gliste, lente seg tilbake og pekte på meg som for å holde meg til mitt ord.

Robert kom inn med skjeer og skåler en boks med pistasj.

– … også står David der og støtter ham opp fremdeles, og så endelig kommer taxien, og så snur han seg mot David, håret bare henger ned, skikkelig klissete, masse spy i trynet, og så sier han: “Du er faen meg besjte mannen i hele verden, asj.” Og så kysser’n faen meg David midt på kjeften! Hahahaha!

Vi humret med, og Robert satte ut skålene, klirret skjeene oppi. – Er nok litt hard, jeg tror vi får la den tine noen minutter.

Han satte seg. – Ja, hvordan gikk det med Bente i dag, da?

– Å jo, joda, jeg tror det gikk bra, altså. De var visst skikkelig interesserte i de omorganiseringsgreiene hun gjorde i Kulturetaten, de skal visst i gang med en sånn prosess der også. Så hun får nok svar i løpet av uka, tror jeg, så blir det vel andregangsintervju i neste uke.

– Så bra, da, sa jeg. – Tror det blir fint for henne, hørtes jo ut som det var ganske toxic der hun er nå.

– Ja, fader altså, sa Aslak. – Og på toppen av alt annet så ser de jo nesten alle sammen der borte, tror det blir litt slitsomt for henne.

Det stakk i magen min, jeg så bort på Robert.

– “Ser”? sa han før han fikk tenkt seg om.

– Ja, Det Fremmede, sa Aslak.

Robert smilte stivt og kort. – Å ja. De greiene der.

Aslak så på Robert, på meg, tilbake på Robert, smilte usikkert. – Ja … det er jo ganske mye av det der ute nå.

– Ja. Jeg har skjønt det, sa Robert. Han lente seg frem med en spiseskje, slo den mot den harde isen i boksen.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, turte knapt å veksle et blikk med Aslak.

– Amanda, sa Aslak. – Hvor var det du var hen i dag, egentlig?

Å nei. Å faen, altså, hvorfor måtte han være så jævlig pushy?

Robert dunket skjeen mot isen igjen. – Helvete at dette her skulle være så vanskelig da!

Raseriet boblet i ham, var like før han kokte over nå. Kjente plutselig at det ikke bare var Aslak jeg var irritert på, det var Robert også. At han ikke ville høre om hva jeg hadde sett, hvor jeg hadde vært, brydde han seg ikke om meg?

Men jeg visste jo at det ikke var dét, han var jo redd. Men det var jo ingenting å være redd for, vi hadde jo ligget der i sengen og skrollet på telefonen hans sammen, lest om alt det umulige som bare halvparten av verdens befolkning kunne se, kikket på videoer av ting som ikke var der for kameraene.

Men det var jo akkurat det at vi hadde gjort det sammen. Det var derfor det hadde vært bra, det var derfor han hadde følt seg trygg. Vi hadde vært i den samme verdenen, akkurat da. Og det hadde vart helt til noen som ikke eksisterte for Robert, ringte på døra vår.

Oof. Ikke rart han var redd.

Jeg strakte hånden ut mot ham, strøk ham opp og ned langs overarmen og kjente at han slappet av litt.

– Jeg var her hele tiden, sa jeg.

Prøvde bare å være rolig, nå, våget ikke engang å stirre hardt på Aslak for å få ham til å rulle inn. Lot hånden hvile på underarmen til Robert.

– Robert så meg bare ikke, sa jeg. – Men jeg var her hele tiden.

Aslak myste mot meg, bet seg i underleppen. Å, som han klødde etter å pushe. Men jeg bare satt der helt rolig og smilte, og i øyekroken så jeg Robert kikke bort på meg.

Bare holde masken, nå. Stryke ham langsomt på armen, smile vagt til Aslak.

– Hehe, sa Aslak, lente seg frem og så bort til siden. Tygget seg på leppen. – Ok. Ok, sa han, smilte og lente seg tilbake.

Åh, heldigvis. Først nå kjente jeg hvor anspent jeg hadde vært.

Så pekte Aslak ned langs bordet. – Men du, var den god, eller? Den vinen?

Alt ble stille.

Robert trakk til seg armen.

#

– Faen altså, Aslak! sa jeg. – Vet du hva han gjorde etter at du hadde gått i går, eller? Han kastet faen meg begge de cognacglassene i gulvet, han var bare rasende!

– Oj, såpass! Tror aldri at jeg sett ham sint, jeg, egentlig.

Stemmen til Aslak hørtes så liketil ut der gjennom telefonen. Jeg skulte bort på stolen han hadde sittet i kvelden før, hadde mest lyst til å bare sparke den overende.

– Det er jo ikke så jævlig rart, da, nå tror han jo for faen at jeg har vært utro!

– Har du det, da?

– Hva … hva faen er det du snakker om?

– Med en av dem?

– En av …?

– En av De Fremmede?

Plutselig kjente jeg meg så punktert, så underlig såret, og jeg skjønte ikke hvorfor. Så slo det meg at jeg ikke hadde hørt noen andre snakke om dem. De Fremmede.

Sant nok hadde jeg ikke pratet med voldsomt mange mennesker de siste dagene, men noen av oss som plutselig måtte sitte på hjemmekontor, hadde opprettet en chatgruppe hvor vi hadde brukt store deler av morgenen på å dele alt Det Fremmede vi hadde sett. Jeg hadde fortalt om ugresset og vinen og den underlige fuglen ute i epletreet, Kari hadde fortalt om en anabrun foss som rant i trappeoppgangen hennes, Mahmood hadde fortalt om en karusell han hadde sett i Frognerparken og en slags hesteaktig skapning med tentakler og hjul i stedet for ben. Massevis av sånne historier hadde vi fortalt, jeg og kollegaene mine, men ingen av dem hadde skrevet et ord om de menneskeliknende skapningene, de som var som Kablui.

Og når jeg tenkte meg om, så hadde jeg jo ikke fortalt dem om Kablui heller. Hvorfor hadde jeg ikke det? Og hvorfor var det ingen på sosiale medier som snakket om hypermennesker som hin, hvorfor var det liksom bare hyperting og hyperplanter og hyperdyr overalt? Hvorfor ingen hyperfolk?

– Amanda? Er du der?

– Jada, jada, jeg er her. Jeg bare … har du … har du sett dem, du også?

– Hehe, ja. Det kan du godt si.

Og da kjente jeg det skikkelig, en merkelig, altomsluttende sjalusi, og nå skjønte jeg hvor den kom fra.

Kablui hadde fått meg til å føle meg så spesiell. Det var derfor jeg ikke hadde sagt noe, det var liksom ingen andre som hadde noe med det der å gjøre. Andre enn Robert, selvfølgelig, jeg ønsket jo ikke noe mer enn å ta ham med meg anaover, dele hele det firedimensjonale universet med ham selv om …

Faen altså. Var jeg ikke spesiell allikevel?

– Men fortell, da! sa Aslak. – Hvor var det du var hen?

Jeg sukket. Kunne vel like gjerne fortelle. I hvert fall litt.

Så jeg fortalte om Kablui, at hin hadde kommet på døren på søndag, at hin hadde spurt om jeg hadde noe å fortelle. Aslak spurte om jeg hadde hatt det, noe å fortelle. Jeg svarte, men han skjønte selvfølgelig ikke svaret, hvordan kunne han det. Jeg prøvde ikke å forklare heller, bare fortsatte å fortelle om Kablui. At hin hadde kommet tilbake i går, på mandag, og at vi hadde drukket vinen sammen, og at en ny dimensjon av universet hadde åpnet seg i stuen vår. At det var så mye mer av meg i det ufattelige, firedimensjonale rommet, at Kablui og de utellbare andre hyperfolkene hadde gjort sitt beste for å forklare meg hva det var, alt sammen, og hvorfor det som var utenfor, plutselig hadde begynt å trenge seg kata inn i det som jeg inntil nylig hadde trodd var hele virkeligheten.

– Det er litt vanskelig å sette ord på det, sa jeg. – Eller, det var ikke vanskelig for dem, men det er bare at ordene deres er litt for store for tankene våre når vi bare er her katafor dem. Så det er litt vanskelig for meg, nå. Det er liksom som at når de snakket om hvorfor alle de hypertingene hadde begynt å trenge inn hit, så betydde “hvorfor” ikke helt det samme som det gjør for oss. Nesten det samme, eller ganske likt, i hvert fall, men … ja, annerledes på en måte også.

Aslak sa ingenting, jeg kunne nesten høre at han lyttet, som om ørene hans bare slurpet i seg alt jeg hadde å fortelle. Jeg måtte passe litt på, kjente jeg. Det var på en måte en slags lettelse å fortelle alt dette til ham, men det var bare fordi jeg var så frustrert over ikke å kunne fortelle det til Robert. Ikke sant, fordi jeg ville jo bare dele alt med ham, men han … han trakk seg jo bare unna hele tiden. Men før eller siden ville han jo akseptere at Det Fremmede var en del av verden han også, selv om han ikke kunne se det. Og da ville han omsider være klar for å høre, og da skulle jeg fortelle ham og bygge opp vår felles verden på ny.

Så ja, jeg måtte passe på litt. Spare det beste, det verste og det viktigste til Robert.

– Det er liksom som … ja, som om årsakssammenhenger ikke fungerer helt på samme måte som her. Du hadde skjønt det hvis du hadde sett det, alt med logikk og sånt ser bare litt annerledes ut anafra. Men det er i hvert fall, eller det de sa, da, var at det var like mye at Det Fremmede trengte seg på som at vi … eller, de delene av oss som sitter fast her kata, de liksom trakk det inn hit, på en måte. Fordi vi … liksom …

– Trengte det, sa Aslak.

Det bodde så mye i de to ordene.

– Aslak … har du vært der?

– Hm. Nei. Ikke ennå.

– Ikke ennå?

– Nei, det var visst planen at jeg skulle dit på søndag allerede, men det visste jo ikke jeg. Og så tok jeg med vinflasken til dere i stedet. Ja, ja, c’est la vie!

– Vent … Planen? Hvem sin plan?

– Hehe. Kablui Blom sin.

– Hæ? Vent, Aslak, nå skjønner jeg ingenting her. Har du … har du møtt Kablui, du også?

– Å ja. Hin stod utenfor døra vår da vi kom hjem fra dere på lørdag.

Plutselig følte jeg meg tråkket på, så brutalt mye mindre spesiell enn jeg hadde vært der i øynene til Kablui.

– Hva … Ok. Hva sa hin til deg?

– Samme som til deg, egentlig. Hin spurte om jeg hadde en historie å fortelle.

Javisst, ja. – Og hva sa du, da?

– Først ingenting, Bente var jo der, og jeg hadde ikke lyst til å skremme henne. Så jeg bare lot som hin ikke var der. Men etter at Bente hadde lagt seg, gikk jeg ned igjen og slapp hin inn, og så tok jeg hin med meg ned i kjellerstua. Og jeg skjønner hva du mener, altså, herregud, de øynene! Og den følelsen, den følelsen av, ja, trygghet og sånn, da. Og spenning, liksom, men det var jo liksom som å være helt trygg og skikkelig nervøs samtidig, og … hehe.

– Og hva da?

Det ble stille litt.

– Hva tror du? sa Aslak.

Et ormebol av ekle følelser begynte å snøre seg gjennom meg.

– Ha– … hadde du sex med hin?

– Hin kalte det ikke sex.

Nei. Selvfølgelig. – Hin kalte det shu, sa jeg. Kvalm. – Herregud, Aslak. Så det var derfor du spurte om jeg hadde vært utro.

– Hehe, ja. Men Amanda, er det egentlig utroskap når du har deg med noen som ikke finnes for partneren din i det hele tatt?

– Ja! Ja, selvfølgelig er det!

– Hvorfor det? I Bente sin verden har det jo ikke skjedd, ikke egentlig.

– Ja men herregud, det har jo konsekvenser for henne! Hun har jo plutselig en samboer som driver og har seg med andre, det er klart at det påvirker henne! Det påvirker deg, ikke sant, og da er det jo faen meg klart at det påvirker henne også! Faen altså, Aslak, hva er det du holder på med?

– Men … men det var jo ikke sex vi hadde, det var jo shu …

– Jeg … jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg, Aslak. Hva faen er det du holder på med?

– Men … jeg trodde du også hadde hatt shu med hin?

– Hæ? Nei! Selvfølgelig har jeg ikke hatt shu med hin, jeg er sammen med Robert, for faen!

– Men har du ikke lyst, da? Til å prøve det?

Ordene stoppet i munnen min. Jeg hadde jo sett ting, der ana. Tenkte meg om et sekund.

– Jo, selvfølgelig har jeg det, sa jeg. – Men bare hvis jeg kan ha det med Robert.

Og da så jeg at han stod i entreen. Jeg må ha vært så forbannet på Aslak at jeg ikke hørte døren. Han bare stod der og stirret på meg, liknet ikke helt på seg selv med de bekymrede tenkerynkene i pannen. Så plutselig løsnet de, hele ansiktet hans åpnet seg opp i et smil. Han skjønte hva han hadde hørt. Hva det betydde.

Åh, takk.

– Aslak, jeg må gå nå. Robert er hjemme. Ha det, sa jeg og la på. – Hei, Robert, er du hjemme allerede?

– Hei, min due, sa Robert. – Var det Aslak?

– Eh, ja, sa jeg. – Det var Aslak.

Han kom mot meg. – Hva var det dere snakket om, da?

Jeg klemte ham. – Mmm. Sikker på at du vil høre?

– Mm, sa Robert, kysset meg på hodet. – Jeg vil høre alt, jeg.

#

Så lagde han smoothies til oss, og jeg satt ved kjøkkenbordet og prøvde å finne ut hvor jeg skulle starte.

– Var det greit på jobb i dag, eller? sa jeg, mest for å kjøpe meg litt tid til å tenke.

– Jada, sa Robert og skyflet blåbær og bananskiver ned i blenderkolben. – Det bare ble litt … Det var ikke så veldig produktivt, da, verken i dag eller i går, egentlig. Alle bare pratet om … det der. Det Fremmede. Så jeg bare sa føkk it og tenkte jeg skulle ta hjemmekontor isteden.

– Åja, sa jeg, og satte opp et barnslig ynkelig fjes. – Bare push-faktorer, altså.

Jeg stirret ned i bordplaten og skjøt underleppen parodisk langt ut. Han snudde seg mot meg, så meg og gliste. – Jepp, bare push-faktorer all the way. Ikke noen sexy kone her på hjemmekontor som ga noe pull, nei, ikke i det hele tatt.

Jeg åpnet munnen for å si noe frekt tilbake, men da smelte han på blenderen, og det mekaniske hvinet skar gjennom kjøkkenet.

Så stoppet det.

– Helvetes –, begynte jeg, men han satte på blenderen igjen og det neste ordet forsvant i den skjærende støyen.

Jeg lente meg liksom-trassig tilbake i stolen og krysset armene foran brystet. Blenderen stanset. Langsomt snudde han et forventningsfullt smil mot meg. Hånden hans var fortsatt på blenderbryteren.

Jeg skulte på ham. Så åpnet jeg munnen og det rykket i hånden hans og jeg lukket munnen igjen.

– Ja? Var det noe du skulle si? sa han og gliste.

Jeg klemte leppene sammen, pekte på meg selv og gjorde vidåpne, spørrende uskyldsøyne, ristet på hodet. Han lo. Så reiste jeg meg og gikk mot ham, la armene rundt ham, klemte ansiktet mot halsen hans, bet ham i øreflippen, kysset øret hans og hvisket: – Helvetes kødd.

Så ble det kilekrig.

Noen minutter senere satt vi lattermilde på terrassen med smoothiene våre og forsøkte å oppføre oss som voksne.

– Var den god? sa Robert og nikket mot det halvdrukne glasset mitt.

– Mm, ja. Deilig, sa jeg og håpte at det hørtes sant ut. I virkeligheten smakte det like grått som alt annet jeg hadde hatt i munnen siden jeg kom tilbake. Herregud, som jeg lengtet etter å by Robert på et glass anafiolett vin, vise ham hva smak kunne være, løsne ham fra det tredimensjonale, ta ham med meg ana og vise ham universet slik det egentlig var.

Men det gikk jo ikke. Jeg skjønte jo det.

Han så på meg. Det var noe i blikket hans, en forventning som liksom føltes litt skjør.

– Så har du lyst til å fortelle, da?

Jeg smilte, tok en slurk. – Jepp, sa jeg.

Hvor fader skulle jeg begynne?

Når var det verdenene våre hadde begynt å skli fra hverandre?

Først litt med ugresset, selvfølgelig. Så vinen, men det hadde jo ordnet seg etter at Robert oppdaget at det som skjedde med oss, skjedde med alle andre også. Det gjorde det vel vanlig, på en eller annen måte. Noe som noen før eller siden kom til å finne en løsning på.

Men alt sammen hadde endret seg den søndagen, da det ringte på døren og Robert ikke hørte det. Det var da noe revnet mellom oss.

Så det var der jeg startet.

– Ok, husker du … husker du på søndag, da det ringte på døren?

Han fikk noe litt surt over seg, men smilte kort og det ble borte. – Men Amanda … det ringte jo ikke på, gjorde det vel det?

– Jo, det gjorde det, Robert. Men du hørte det ikke, fordi den som ringte på, var en … en Fremmed.

Han holdt blikket mitt, strammet bare munnvikene så vidt.

– Vennen min, akkurat det skjønner jeg ikke. Greit nok at jeg ikke kunne se denne … Fremmede, men vennen min, dørklokka er jo bare dørklokka? Eller?

Jeg kjente at fjeset mitt ville smile, jeg visste jo hvor teit det kom til å høres ut, det jeg hadde å si. Men dypere enn det kjente jeg at nei, jeg skulle bare drite i alt det der, den unnskyldende væremåten, den flauheten over at det jeg hadde å si ikke passet inn i Roberts perspektiv. Alt det der måtte jeg bare la gå, det var jo ingen vei utenom. Bare å kaste seg ana det.

– Dørklokken er ikke bare dørklokken, Robert. Ingenting av det vi ser, er bare det det ser ut som.

Jeg ventet meg et spørsmål eller en lett sleivete kommentar, men Robert bare satt der med hendene rundt glasset og lyttet.

– Det Fremmede er ikke egentlig fremmed. Det er her hele tiden, det har alltid vært her. Det er bare at “her” er mye større mer enn vi tror det er, sa jeg.

Robert satt fremdeles stille. Det var ikke lett for ham, dette, det så jeg helt klart. Men allikevel satt han bare der og lyttet, prøvde å forstå. Herregud så fin han var.

– Jeg har sett verden fra en annen dimensjon, sa jeg. – Det var derfor du ikke kunne se meg da du kom hjem i går. Det er akkurat som om hele universet vårt bare var et flatt papirark og noen løftet meg opp og ut av det. Og derfra ser ting ganske annerledes ut. Alt med årsak og virkning og konsekvenser og sånt, det fungerer litt annerledes når man ser det derfra. Når man ser … ja, hele greia.

Robert løftet glasset til munnen, tok en slurk. – Ok, sa han. – Så hvordan kom du deg inn i denne nye dimensjonen, da?

– Jeg drakk den vinen som Aslak og Bente hadde med til oss.

Han var selvfølgelig ikke det minste overrasket, Aslak hadde jo røpet det der allerede. Og de to cognacglassene hadde røpet litt mer.

– Hvem var det du drakk den sammen med?

– En av De Fremmede. Hin – det er pronomenet – hin som ringte på.

En liten del av meg ville ikke helt si navnet hines foran Robert. Men jeg hadde jo ikke noe å skjule.

– Hin heter Kablui, sa jeg. – Kablui Blom.

– Ha! Ja, det var jo et stilig navn.

Det var noe hardt med måten han sa det på.

– Hehe. Ja, det er mye rart språk der ana, sa jeg og ventet på spørsmålet.

– “Ana”?

– Jepp. Det er ordet for en av retningene som vi ikke kan se til vanlig. Ana og kata, heter de. Som opp og ned eller fram og tilbake eller venstre og høyre. Ana og kata.

Han myste mot meg, prøvde vel forgjeves å forestille seg det. – Så når du sier at du har sett verden fra en annen dimensjon, så … så mener du at …?

– At universet vårt ikke har tre dimensjoner, men fire. Eller fem, da, hvis du regner med tid også.

– Og du … du har … beveget deg i denne fjerde dimensjonen? Og sett den?

– Ja, sa jeg, og kjente hvordan minnet varmet. Lot det gløde, håpte at det ville varme Robert også, gjennom meg. – Det er derfra det kommer, Det Fremmede. Det kommer anafra.

Han nikket sakte, så ned på hagebordet mellom oss. Tenkte. Likte ikke det han tenkte.

Så satte han blikket i meg og sa: – Men hvorfor kan ikke jeg se det?

Det stakk i meg.

Å. Faen ta dette her, altså.

Jeg så bort mot ripsbuskene. En anagul, rådyraktig skapning med tre ben og store, skimrende fluevinger gikk der og snuste på dem og lo.

– Fordi du kommer katafra, sa jeg.

Hyperrådyrets latter, som en fjertende, liten motor.

Så stille.

– Hva mener du med det?

Jeg trakk pusten, holdt den litt. – Jeg er ikke bare her, Robert. Det er mer av meg der ana. Og det er mer av deg også. Men …

– Men resten av meg er kata.

Faen altså.

– Ja. Og det er derfor du ikke kan se Det Fremmede. Vinkelen din er feil.

Han snøftet. – Sikker på det? At det er vinkelen min som er feil?

– Nei, sorry, jeg mener ikke feil, jeg mener bare at … du og jeg er bare plassert litt annerledes i forhold til hverandre her i …

Jeg gestikulerte rundt oss. – … i dette, da. Og fra vinkelen din så kan du bare ikke se det. Det Fremmede som stikker inn anafra.

Han stirret på smoothieglasset sitt som om det ikke var der. – Fordi resten av meg er kata.

– Jupp.

– Og resten av deg er ana.

Jeg klarte ikke å si noe.

Han så opp på meg. Øynene hans var som murer, de prøvde å holde sorgen inne.

– Amanda, sa han. – Hvor mye av oss er det egentlig som er her?

Jeg klemte hendene hardt rundt glasset, lot blikket falle mot bordplaten mellom oss.

– Ikke så mye, sa jeg.

#

Resten av dagen jobbet vi hver for oss. Jeg på spisestuebordet, Robert på kjøkkenbordet. Vi spiste middag foran TV-en, så en time av Blade Runner, satte oss på terrassen og prøvde å lese hver vår bok til det ble for mørkt, så gikk vi og la oss. Småpratet litt om ingenting, gjorde vårt beste for å late som at alt var vanlig.

Men Robert la ikke armen om meg da vi slukket lyset, snudde seg bare på siden og vendte ryggen mot meg.

Jeg ble liggende og stirre opp gjennom skråtakvinduet på de bleke stjernene høyt der i det fjerne. Følte meg så tom, så liten, som om noe var over.

To pyramideformede måner kom langsomt til syne i nattehimmelen, de roterte rundt hverandre og glødet anaturkis og anarosa.

Jeg rullet hodet litt mot venstre, så ryggen hans tegnet ut i det doble månelysets duse hyperfarger. Helt stille lå han, og pusten hans gikk rolig og jevnt. Men han snorket ikke.

Jeg så opp igjen, på de dansende pyramidemånene, og ønsket så hardt og så nytteløst at vi var dem istedenfor oss selv.

Etter en stund begynte Robert å snorke.

Faen altså. Vi måtte jo klare å fikse det her.

– VELkomMEN hjem, AmanDA sjøLIE.

Det kom fra høyre, fra like ved hodet mitt. Ni akkorder som skalv nedover ryggmargen min, fikk huden til å prikke i fryd.

Men også faen. Hva i helvete, liksom.

Jeg rullet hodet mot høyre, og der lå hin. På den underlige anasorte sengen med det levende anarøde sengetøyet. Sengen hines vokste liksom ut av siden på sengen vår, de to gled umerkelig over i hverandre. Og sengen hines, den var jo egentlig også en del av hin. Av Kablui, som lå der på sengen, på seg selv, i dressen sin, med et bølgende, anarødt pledd drapert over magen og bena, med det evig skiftende fargeblikket borende inn i mitt, støttet opp på en albue som en slags forsøksvis sexy utstillingsdukke.

Hehe. Ikke så sexy, kanskje. Men veldig, veldig shui. 

Jeg skulle til å si noe, men så husket jeg på Robert. Ville ikke vekke ham.

Hva skulle jeg gjøre? Stå opp og ta med meg Kablui ned i stuen?

Med ett tenkte jeg på Aslak. Han og Kablui hånd i hånd ned kjellertrappen, Bente snorkende i soverommet over dem. Det stakk kvalmt i magen min.

Jeg pekte over skulderen min og mimet Robert.

– er RObert HER?

Et støt av panikk gjennom kroppen, så husket den at Robert ikke kunne høre hin.

Jeg nikket, og Kablui begynte å le, trillende pianotoner oppover skalaen og ned igjen. Kjente at jeg var sint på hin. Likte ikke grunnen. Ville bare at hin skulle forsvinne.

Nei.

Ville at hin skulle tro at jeg ville det.

Men duften av hin var som et eventyr med en lykkelig slutt. Sinnet mitt smeltet bort i det anarosa blikket.

Å. Min hyperdue. Vær så snill å bli hos meg.

Hyperdue?

Hva mente jeg med det?

– VIL du BLI med Ana, AmanDA sjøLIE?

Fingrene på haken hines strakte seg mot meg, bøyde seg inn, strakte seg ut, bøyde seg inn, lokket på meg. Jeg hadde så lyst til å si noe, men turte ikke lage en lyd. Kablui ventet vel at jeg skulle nikke, eller kanskje riste på hodet. Brydde hin seg egentlig om hva svaret mitt var? Kunne jeg like gjerne hvert vært en annen? Kunne jeg like gjerne vært Aslak?

Igjen begynte sinnet å surre til liv i meg. Jeg hadde ting å si, mange flere ting å spørre om. Men jeg kunne jo ikke vekke Robert. Ville ikke ta med meg Kablui ned i stuen, ned i kjelleren sånn som Aslak hadde gjort. Herregud, selv om jeg hadde villet, var den eneste veien ut av sengen å kravle meg over i sengen hines, inn mot den hypervakre anablå kroppen, fingrene der på haken, fingrene som vokste ut av Kjønnet hines der ana, husket jeg, de samme fingrene som vokste ut av hånden mellom bena til Kablui. Fingrene som kalte meg til å gjøre nettopp det, presse meg mot hin, legge armene rundt hin, gi meg hen. Ha shu. Blikket mitt flikket ned mot pleddet over underlivet hines, og der ruvet det plutselig som en lavvo.

– Herregud, hva faen! utbrøt jeg og satte meg opp med et røsk.

– Hnh? sa Robert, og jeg stivnet helt. Det var jo akkurat dette som ikke skulle skje. Han snudde seg søvndrukken og så på meg over skulderen. – Går det bra?

– vil DU bli MED aNA? sa Kablui nesten samtidig.

Jeg ble liggende som fanget mellom spørsmålene deres.

– J-jeg vet ikke, sa jeg, men visste ikke hvem jeg sa det til.

Robert satte seg opp, la armen rundt meg. Kablui begynte langsomt å trekke pleddet til side.

– Hva er det for noe? sa Robert og strøk meg gjennom håret.

– HVORfor VET du IKke? sa Kablui og lot pleddet falle.

Buksene hines var av. Hånden mellom bena holdt rundt bunnen av en ruvende anagrønn flaske med anafiolett vin i.

– Jeg vet ikke hvor jeg hører hjemme, sa jeg.

Robert grep rundt meg, holdt meg inntil seg.

– HVORfor VENder DU deg BORT, aMANda SJØlie? sa Kablui.

– Det … det går bra, vennen min, sa Robert. – Vi finner ut av det her.

– Jeg vil … jeg vil så gjerne at vi skal være sammen, sa jeg – Men så …

Ingen av dem sa noe. Lot meg lete etter ordene.

– Men så tenker jeg på Aslak, sa jeg.

– Aslak? Hva er det med Aslak?

– asLAK ellEFsen. SLIK en DEILig EN.

– Dere hadde shu, hadde dere ikke det?

– Sju? Amanda, hva mener du, sju hva da?

– VI hadDE shu, men BAre HER kaTA.

Melodien i i pianotennene virket trist, nesten molefonken.

– Nei, glem det, sa jeg. – Det er ikke viktig.

– Vennen min, hva er det for noe? Går det bra med deg?

– MEN du ER vikTIG, aMANda SJØlie.

– Jeg er ikke så sikker, sa jeg. – Elsker du meg?

– Selvfølgelig, Amanda. Alltid, hvisket Robert inn i øret mitt.

– med DEG er MITT navn KJÆRligHET, trillet Kablui i det andre.

Så kjente jeg hendene deres på kroppen min. Leppene deres mot mine. Vektene deres på meg. Hender. Lepper. Elsket dem. Så var de i meg.

Elsket dem.

Elsket dem.

Elsket dem.

Hatet meg selv.