Den kjente «forskende forfatter» av pseudovitenskap Erich von Däniken – på sin måte en del av SF-historien – døde 10. januar. I den forbindelse republiserer Nye Nova denne (høyst skeptiske) artikkelen av Jason Colavito fra nettstedet skeptic.com, opprinnelig oversatt til Gateavisa 3-4/2007. Artikkelen trekker linjer mellom forfatteren H.P. Lovecrafts fiksjon og von Dänikens teorier. Oversettelsen er lett bearbeidet, og republiseringen har forfatterens samt oversetterens tillatelse.
Red.
Illustrasjon: Stein Christian Fagerbakken
H.P Lovecraft og myten om oldtidens astronauter
Forestillingen om at utenomjordiske vesener fungerte som menneskehetens tidligste guder, ble popularisert i den sveitsiske forfatteren Erich von Dänikens bestselger fra 1968, Erindringer om fremtiden, og i en innflytelsesrik NBC-dokumentar fra 1973 som var basert på boken, In Search of Ancient Astronauts. Men for de som var kjent med 1940- og 1950-tallets science fiction-magasiner, inneholdt von Dänikens ”revolusjonerende” påstand mer enn ett hint til tidligere tekster som hadde påstått at gudene var av utenomjordisk natur. Faktisk kan man se at mye av von Dänikens tenkning går som hånd i hanske med arbeidet til en viss skrekkforfatter fra New England, selv om overgangen fra skrekkfortellinger til ikke-fiktive bestselgere tar oss fra Amerika til Frankrike til Sveits.
Den aktuelle forfatteren er ingen ringere enn H.P. Lovecraft fra byen Providence på Rhode Island, som med rette er blitt hyllet som en skrekkens mester. Arbeidet hans fortjener en plass ved siden av Edgar Allan Poe og Stephen King i skrekklitteraturens minnehall. Etter å ha blitt født inn i en velstående familie i 1890, utviklet livet til Lovecraft seg til en serie med tilbakeskritt, ettersom familien hans mistet formuen sin og foreldrene bukket under for sinnssykdom. Han var en tidlig moden og selvlært intellektuell, som leste med voldsom appetitt, og slukte så mange bøker som overhodet mulig. Blant disse var romanene til H.G. Wells, som Klodenes krig, som fortalte om hvordan romvesener ville komme til jorden. Han leste også skrekkmestrene fra det 19. århundre, og da spesielt Edgar Allan Poe.
Da han satte i gang med å skrive sine egne verk, begynte Lovecraft å blande den moderne verdens science fiction med sine egne favoritter innen gotisk, dunkel skrekk. Han forsøkte å ta den gotiske fortellingen inn i det 20. århundre, ved å tilpasse den gamle skrekklitteraturen til det nye, vitenskapelige verdensbildet. Lovecraft publiserte arbeidet sitt i kiosklitterære magasiner, og da først og fremst i Weird Tales, selv om mange av verkene hans ikke ble publisert før etter hans død i 1937. Gjennom 1940- og 1950-tallet ble Lovecrafts fortellinger gjenopptrykket flere ganger, og han ble en av de mest populære forfatterne i sitt sjikt.
Lovecrafts verker omarbeider det overnaturlige til en materialistisk begrepsverden. Han tok ideen om et panteon av eldgamle guder og gjorde dem om til en gruppe romvesener som steg ned til jorden i den fjerne fortid. Lovecraft oppsummerte denne bemerkelsesverdig originale ideen i en kortere fortelling fra 1926, ved navn ”The Call of Cthulhu” (norsk tittel «Cthulhu kaller», se Makabre historier (i Nova-serien, Bok & Magasinforlaget 1994). I historien setter en mann sammen bitene av et eldgammelt puslespill, og oppdager den sjokkerende sannheten om en skrekkelig, utenomjordisk rase som har fungert som guder for en merkelig kult:
Det hadde vært tidsaldre da andre Ting hersket på jorden, og De hadde hatt storslåtte byer. Rester etter Dem – ble fortsatt funnet som cyclopediske steiner på øyer i Stillehavet. Alle sammen døde mangfoldige tidsepoker før mennesket kom, men det var kunster som kunne gjenopplive Dem så fort stjernene hadde kommet tilbake til sine riktige posisjoner i evighetens syklus. De hadde kommet nettopp fra stjernene, og tatt bildene Sine med Seg.
Bare i løpet av et par korte setninger ser vi her roten til hele teorien om oldtidens astronauter. De eldgamle gudene eller demonene var romvesener som steg ned til jorden i urtiden. De satte opp gigantiske steinbyer hvis levninger er de eldgamle ruinene vi finner i dag. Og sist, men ikke minst, så var romvesenene avbildet på skulpturene. Alle disse påstandene finner man igjen i von Dänikens Erindringer om fremtiden:
Disse første menneskene hadde enorm respekt for astronautene. Fordi de kom fra et sted som var fullstendig ukjent og deretter dro dit igjen, var de ”guder” for dem.
I avanserte kulturer fra fortiden finner vi bygninger som vi ikke kan kopiere i dag med de mest moderne tekniske hjelpemidler. Disse steinmassene er der; de kan ikke argumenteres bort.
En annen ganske fantastisk oppdagelse var Det store idolet [på Tiwanaku] … Igjen har vi motsetningen mellom den superbe kvaliteten og presisjonen til hundrevis av symboler over hele idolet, og den primitive teknikken som er brukt til bygget som huser det.
Faktisk er det bare én av von Dänikens hovedpåstander som mangler i Cthulhu-historien, og det er at oldtidens guder skapte menneskene i sitt bilde. Lovecraft hadde imidlertid et svar også for dette. I historien «At the Mountains of Madness» (norsk tittel «Vanviddets fjell», se boka Vanviddets fjell og fargen bortenfor tid og rom, Semic 1995) fra 1931, finner en gjeng eventyrere en enestående gammel by i Antarktis, hvor skulpturene på veggene forteller en forferdelig historie om hvordan De Gamle skapte jordens livsformer: ”Det var under havet, først for å få mat og deretter til andre formål, at de først skapte jordisk liv – ved å bruke tilgjengelige substanser i tråd med velkjente metoder. I noen av de siste og mest dekadente skulpturene interesserte det oss å se et slepende, primitivt pattedyr, som noen ganger ble brukt som mat og andre ganger som en slags festlig bajas for landbeboerne, hvis vagt apeaktige og menneskelige forespeilinger var umiskjennelige.”
Men hvordan havnet Lovecrafts ideer i Erindringer om fremtiden? Von Däniken har ikke svart på henvendelser om en kommentar, og mangelen på engelsk litteratur om europeisk science fiction har gjort sammenhengen vag frem til nå. Men det er en udiskutabel vei fra Rhode Island til Sveits. Den starter med at navnene på Lovecrafts utenomjordiske guder, som Cthulhu, Yog-Sothoth og Shub-Niggurath, begynner å dukke opp i andre historier i Lovecrafts levetid.
Lovecraft selv begynte denne praksisen ved å plassere disse navnene, eller variasjoner av dem, i historier som han reviderte eller skrev på vegne av andre forfattere. I hans reviderte utgave av Zelia Bishops The Mound, for eksempel, lot Lovecraft sin utenomjordiske gud Cthulhu smette inn i historien under navnevarianten Tulu, slik at han på den måten ga magasinets lesere det de trodde var uavhengige historier med referanser til de samme eldgamle gudene. Da man hadde kommet til 1960-årene, var det dusinvis med forfattere som brukte elementene fra det som skulle komme til å bli kalt Cthulhu-mytologien i historier de skrev for science fiction- og skrekkmagasiner.
Lovecraft-inspirert fiksjon hadde en økende popularitet i Europa, der franskmennene omfavnet ham som et misforstått geni, mye på samme måte som de hadde omfavnet Edgar Allan Poe og senere skulle omfavne Jerry Lewis. Lovecraft ble spesielt populær i det franske magasinet Planete, som gjennom 1960-tallet trykket Lovecrafts historier i franske oversettelser.
Planete tjente som en viktig del av den andre franske science fiction-bølgen, det vil si en tid hvor amerikansk kiosklitterær fiksjon ble ekstremt populært i Frankrike i etterkant av andre verdenskrig. Franske magasiner både imiterte og gjenopptrykte oversatte klassiske kiosknoveller fra amerikanske blader fra 1930- og 1940-tallet.
Redaktørene i Planete så på Lovecraft som sin profet, og fortellingene av ham som de publiserte, bidro til å popularisere ham og Cthulhu-mytologien i den franske bevisstheten. Lovecrafts lengre fortellinger ble publisert på fransk i en serie med bøker.
Lovecrafts arbeid hadde også inspirert redaktørene av Planete til å skrive en bok, Le Matin des Magiciens (Magikernes morgengry), et par år tidligere, i 1960. Boken, som var skrevet av Louis Pawles og Jacques Bergier, var den første som presenterte Lovecrafts ideer om utenomjordiske guder som en ikke-fiktiv hypotese. Forfatterne påstod at religionsstudiene deres rundt om i verden hadde gitt dem en høyere bevissthet og nye åpenbaringer om de tapte verdenene fra fortiden. Spesielt relevant i denne sammenheng er del én av boken, Forsvunne sivilisasjoner, der de presenterer bevis for å støtte Lovecrafts fiktive påstander om utenomjordiske supersivilisasjoner fra fortiden.
Nå har den dessverre ikke vært å få tak i på mange år, men Les Matin des Magiciens la grunnlaget for alle tapte sivilisasjoner-bøkene som skulle følge, deriblant Erindringer om fremtiden av Erich von Däniken. Som R.T. Gault har kommentert: ”Alt er her, fra Piri Reis-kartet til pyramidologi. Forfatterne er oppriktig fascinert av ideen om at eldgamle folkeslag kan ha vært mer avanserte i noen av teknologiene sine enn det vi generelt tror.”
Von Däniken er kjent for å ha utnyttet denne boken som sin hovedsakelige kilde. Bibliografien i Erindringer lister opp boken i sin tyske oversettelse fra 1962, Aufbruch ins dritte Jahrtausend.
Så her har vi altså den intellektuelle reisen fra Providence til Paris til det sveitsiske hotellet hvor von Däniken skrev boken sin, og vi kan se hvordan Lovecrafts science fiction ble von Dänikens pseudovitenskapelige ikke-fiksjon.
Mot slutten av livet sitt så Lovecraft tilbake på den voksende mengden med utenomjordisk gud-fiksjon som han og vennene hans hadde skapt, og kommenterte den på følgende vis: ”Denne opphopningen av ressurser pleier å bygge opp en ganske pseudo-overbevisende bakgrunn av mørk mytologi, legender og bibliografi – selv om ingen av oss selvfølgelig har hatt det minste ønske om å villede leserne.” Dessverre gjorde han arbeidet sitt altfor godt, og flere generasjoner er nå blitt villedet av posører som Erich von Däniken.
————————————————————————————————————————–
En guide til Cthulhu-mytologien
H.P. Lovecraft skrev mer enn seksti fortellinger innen fantasy, science fiction og skrekk. Fortellingene hans om romvesener og fortidige sivilisasjoner er løselig knyttet sammen i den såkalte Cthulhu-mytologien, en syklus av historier oppkalt etter Lovecrafts mest kjente romgud. Her er et hendig utvalg av Lovecraft-fortellinger for å komme inn i legenden om oldtidens astronauter:
«The Call of Cthulhu» (1926)
(«Chtulhu kaller» i Makabre historier, Bok & Magasinforlaget 1994, evnt. «Kallet fra Chtulhu» i Skrekken fra Dunwich og andre fortellinger, Semic 1994)
Dette er Lovecrafts første historie om en fortidig astronaut. Den forteller om en kult som forsøker å gjenoppvekke den utenomjordiske guden Cthulhu fra hans grav under havet. Den inneholder den mest omstendelige beskrivelsen av den fiktive forhistorien til at romvesenene kom til jorden.
«The Dunwich Horror» (1928)
(«Dunwich redselen» i Makabre historier, evnt. «Skrekken fra Dunwich» i boka med samme tittel)
Et nedskalert Stonehenge i Massachusetts fungerer som en port for de eldgamle romvesenene, slik at
de kan komme tilbake såfremt ritualene i en gammel bok følges nøyaktig.
At The Montains of Madness (1931)
«Vanviddets fjell» i Vanviddets fjell og fargen bortenfor tid og rom, Semic 1995)
På en ekspedisjon til Antarktis avdekkes usannsynlig gamle ruiner bygget av romvesener som kan ha skapt alt liv på jordkloden. Men enda skumlere er det at romvesenene ikke nødvendigvis er døde.
The Shadow Out of Time (1934)
Et forskningsteam finner eldgamle ruiner i Australia, som gir sjokkerende beviser på at det er utenomjordisk liv til stede på jorden.
Lovecraft hadde mange venner og beundrere som videreførte Chtulhu-mytologien etter hans død. Blant de beste historiene er Robert E. Howards «The Black Stone», Karl Edward Wagners «Sticks» og T.E.D. Kleins «Black Man with a Horn». [Sjekk også ut Robert Blochs åpningsnovelle i Fredhøis-boka Spennende timer med Bloch og Bradbruy. I de noe senere år har skrekk- og science fiction-forfatteren Brian Lumley basert seg mye på Lovecrafts mytologi. Men ikke minst må vi i norsk sammenheng nevne Øyvind Myhres roman Mørke over Dunwich (1991) – red. anm.]. Firmaet Chaosium har også laget et veldig kjent rollespill basert på «The Call of Cthulhu», mens leketøysfirmaet ToyVault har gitt ut en serie med kosemonstre.
LES OGSÅ:
Lovecraft sin mythos har absolutt påvirket Däniken. Om påvirkningen er direkte eller indirekte er vel vanskelig å finne ut av. Den største forskjellen er at i Dänikens univers så er menneskene relevante for «gudene¤, mens i Lovecraft sitt univers er menneskene fullstendig irrelevante for gudene. Unntaket er Nyarlathotep, han er den eneste av dem som på eget initiativ tar kontakt med mennesker og blander seg inn i deres anliggende. Ellers er det menneskene som initierer kontakt, sjelden til deres eget beste.
Mja. Jeg meiner nok at Lovecraft tegner et univers som er langt mer overveldende og ufattelig enn Dänikens trivialiserte utredninger. Lovecraft formidler kosmiske visjoner; Dänikens visjoner er mer komiske enn kosmiske.
Minner ellers om at Einar Engstad og undertegnete satte sammen ei samling Lovecraft-fortellinger på norsk, «Tingen på terskelen». Er du riktig heldig (?), kan det hende de kan skaffe den på biblioteket ditt fortsatt! Den finnes i hvert fall som lydbok.
Det finnes flere Lovecraft-bøker på norsk: Bok og Magasinforlaget utga en samling med tre Lovecraftige noveller under den misvisende fellestittelen «Verdens beste spøkelseshistorier». To av de samme novellene var også tatt med i en samling som Semic Forlag utga i serien «Klassiske Grøssere», samt «Vanviddets Fjell/Fargen fra rommet» i samme serie, som forøvrig ble oversatt av undertegnede.