Luke 14: Sf-klassiker: “Den utstøtte” av H. P. Lovecraft

Howard Phillips Lovecraft, 1934

Howard Phillips Lovecraft (1890-1937) regnes i dag som en av moderne skrekklitteraturs inspirasjonskilder. Han var selv inspirert av den adskillig mer kjente og anerkjente forfatteren Edgar Allan Poe (1809-1849), og brevvekslet med mange av sine samtidige forfatterkolleger. De fleste av novellene hans ble trykket i magasinet Weird Tales, og ville trolig gått i glemmeboken hvis det ikke hadde vært for det utrettelige arbeidet til August Derleth med å samle, redigere og utgi i bokform Lovecrafts verk etter hans død.

Lovecraft største bragd som forfatter var skapelsen av den såkalte Cthulhu-mytosen, en “kosmisk gudelære” som beskriver hvordan eldgamle og fryktelige guder besatte Jorden før menneskene oppsto. Disse gudene dyrkes fremdeles av hemmelige sekter og esoteriske selskaper. Sentralt står det fiktive verket Necronomicon av den gale araberen Abdul Alhazred, som dukker opp i flere av novellene.

Men Lovecraft skrev også science fiction. Hans mest ambisiøse verk het “At The Mountain of Madness” (på norsk som Vanviddets fjell, SEMIC/Nordisk Forlag 1995) og “The Color Out of Space”, som har vært filmatisert flere ganger. Den novellen vi har valgt å trykke er imidlertid nokså annerledes enn flesteparten av skrekknovellene hans. Den har av mange kritikere, deriblant Joanna Russ, blitt trukket frem som hans aller fineste litterære arbeid.

– Cato Pellegrini.

Novelle av H. P. Lovecraft

Oversatt av Øyvind Myhre. Gjengitt med tillatelse av oversetteren.

Novellen ble første gang trykket i magasinet NOVA nr. 1-1975

Ulykkelig er den hvis barndomsminner bare bringer sorg og frykt. Elendig er han som bare erindrer ensomme timer i store, triste rom med brune veggtepper og ensformige rekker av gamle bøker, eller ensomme stunder i halvmørke lunder av forvridde, overgrodde kjempetrær som vinker taust med de tunge grenene høyt der oppe. En slik skjebne ga gudene meg – meg, den forvirrete og skuffede; den golde, den knuste. Og likevel er jeg underlig tilfreds og klynger meg desperat til disse rolige minnene, når mitt sinn for et øyeblikk truer med å strekke seg utover, mot det andre.

Jeg vet ikke hvor jeg ble født, utover at borgen var uendelig gammel og skremmende, full av mørke ganger, med høye tak hvor øyet bare fant spindelvev og skygge. Steinene i de falleferdige korridorene var motbydelig klamme, og det var en avskyelig stank overalt, som av tidligere generasjoners lagrede lik. Det var aldri lyst, slik at jeg iblant tente lamper og stirret inn i dem for å søke trøst; heller ikke var det noen sol utendørs, siden de fryktelige trærne vokste høyt over det øverste tilgjengelige tårnet. Det fantes et svart tårn som nådde over trærne, opp mot den ukjente himmelen der ute, men det var delvis rast sammen og kunne ikke bestiges uten ved en nesten umulig klatring opp den bratte veggen, stein for stein.

Jeg må ha levd mange år på dette stedet, men jeg kan ikke måle tiden. Levende vesener må ha tatt seg av mine behov, likevel kan jeg ikke erindre andre personer enn meg selv, eller noe levende unntatt de lydløse rottene og flaggermusene og edderkoppene. Jeg tror den som tok seg av meg må ha vært svært gammel, siden mitt første inntrykk av en levende person var én lik meg selv, men utrolig fordreid, visnet, forfallen som selve slottet. For meg var det ikke noe grotesk ved beina og skjelettene som lå strødd omkring dypt nede i de underjordiske steinkryptene. Disse tingene forbandt jeg med hverdagslige hendelser, og jeg fant dem mer naturlige enn de fargelagte bildene av levende vesener i mange av de mugnende bøkene. Fra slike bøker lærte jeg alt jeg vet. Ingen lærer oppmuntret eller veiledet meg, og jeg husker ikke å ha hørt noen menneskestemme i alle disse årene – ikke en gang min egen; for skjønt jeg hadde lest om tale, hadde jeg aldri tenkt på å prøve å snakke høyt. Mitt utseende var et spørsmål jeg heller ikke tenkte på, for det fantes ikke speil i slottet, og av rent instinkt betraktet jeg meg selv som noe i likhet med de ungdommelige skikkelsene jeg så tegnet og malt i bøkene. Jeg kjente meg sikker på min ungdom fordi jeg husket så lite.

Utenfor, på den andre siden av den råtne muren og under de mørke, tause trærne, lå jeg ofte og drømte i timevis om det jeg hadde lest i bøkene; og lengselsfullt forestilte jeg meg selv blant glade flokker i den solfylte verden bortenfor de endeløse skogene. En gang forsøkte jeg å unnslippe gjennom skogen, men som jeg kom lengre bort fra borgen, ble skyggene tettere og luften mer fylt av knugende trusler; slik at jeg sprang tilbake i redsel for å gå meg bort i en labyrint av nattlig stillhet.

Så gjennom endeløs skumring drømte og ventet jeg, skjønt jeg vet ikke hva jeg ventet på. Til sist ble lengselen etter lyset så sterk at jeg ikke kunne hvile mer, og jeg løftet bønnfallende blikket mot det svarte, forfalne tårnet som nådde opp over skogen, opp mot den ukjente himmelen. Og endelig besluttet jeg å bestige dette tårnet, selv om jeg visste jeg kunne falle; siden det var bedre å skimte himmelen og gå til grunne enn å leve uten noensinne å se dagen.

I den rå skumringen fulgte jeg de slitte, gamle steintrappene oppover, til jeg nådde stedet hvor trinnene opphørte. Deretter fant jeg et usikkert fotfeste videre oppover langs veggen. Skremmende, ja, fryktelig, var de døde, trinnløse sylinderne av stein, svart, forfallen og forlatt, truende, med skremte flaggermus på lydløse vinger. Enda mer skremmende var det å legge merke til hvor langsomt jeg steg; for hvor mye jeg enn klatret, ble ikke mørket over meg mindre tett, og en ny kulde, lik kulden i gammel, urørt muld, bet seg fast i meg. Jeg skalv når jeg undret meg over hvorfor jeg ikke nådde lyset, og hadde jeg våget det, ville jeg ha sett ned. Jeg syntes at natten plutselig var kommet over meg, og jeg famlet forgjeves med den frie hånden etter en vinduskarm, slik at jeg kunne se ut og opp og forsøke å bestemme hvor høyt jeg var kommet.

Plutselig, etter en uendelighet av fryktinngytende, blind klatring langs det buete, livsfarlige stupet, kjente jeg hodet treffe noe fast, og forsto at jeg måtte ha nådd taket, eller i det minste noe å stå på. I mørket hevet jeg hånden og prøvde sperringene, som viste seg å være av stein, urokkelig. Så fulgte en uutholdelig kretsing rundt tårnet, mens jeg klynget meg til ethvert feste de klamme veggene kunne gi meg, til hånden endelig kjente sperringen gi etter, og jeg fortsatte oppover, idet jeg skjøv lemmen eller døren foran meg med hodet, mens jeg brukte begge hendene til å komme meg opp. Intet lys viste seg over meg, og som hendene mine famlet videre, forsto jeg at klatringen var slutt, siden lemmen var en falldør over en åpning som førte til et flatt gulv med større omkrets enn i det nedre tårnet; utvilsomt gulvet i et høyt, romslig observasjonskammer. Jeg krabbet forsiktig igjennom, og forsøkte å hindre den tunge lemmen i å falle tilbake på plass, men mislyktes. Jeg lå utmattet på gulvet og lyttet til det uhyggelige ekkoet etter fallet. Når det ble nødvendig, ville jeg forsøke å presse den opp igjen.

Siden jeg var kommet svært høyt, langt over de forbannete greinene i skogen, kom jeg meg opp fra gulvet og famlet rundt meg etter vinduet så jeg kunne se himmelen for første gang, og månen og stjernene jeg hadde lest om. Men overalt ble jeg skuffet, for alt jeg fant var store marmorhyller med lange kasser av en besynderlig størrelse. Jo mer jeg tenkte, jo mer undret jeg meg på hvilke eldgamle hemmeligheter som kunne hvile i dette høye rommet, som så lenge hadde vært avskåret fra resten av borgen. Så, uventet, fant hendene mine en døråpning og en steinportal med grove, underlige uthugninger. Jeg prøvde den og fant den låst; men med en voldsomt anstrengelse overvant jeg hindringen og rev den åpen, innover. Som jeg gjorde dette, kom den reneste ekstase jeg noensinne har opplevd over meg; for gjennom et utsmykket jerngitter og langs en kort steintrapp på den andre siden av den åpne døren, skinte den strålende fullmånen som jeg før bare hadde sett i drømme og i vage syner som jeg ikke våget kalle minner.

Jeg tenkte jeg hadde nådd selve toppen av borgen, og begynte å springe opp de få steintrinnene utenfor døren; men en sky som plutselig dekket månen, gjorde at jeg snublet, og jeg følte meg langsomt fram gjennom mørket. Det var ennå svært mørkt da jeg nådde gitteret, som jeg prøvde forsiktig og fant ulåst, men som jeg ikke åpnet, av frykt for å falle fra den store høyden. Så kom månen fram igjen.

Mest overveldende av alle sjokk er det fullstendig uventede, det grotesk utrolige. Ingen redsel jeg hadde gjennomgått kunne sammenlignes med det jeg så nå; med det utrolige undere som dét synet innebar. Selve synet var like enkelt som forbløffende, for det var rett og slett dette: I stedet for det svimlende synet av tretopper sett fra stor høyde, strakte det seg omkring meg, på den andre siden av gitteret, intet annet enn fast grunn, dekket og prydet med plater og støtter av marmor, og overskygget av en gammel steinkirke hvis forfalne spir glitret spøkelsesaktig i måneskinnet.

Halvt bedøvet åpnet jeg gitteret og vaklet ut på den hvite grusgangen som strakte seg i to retninger. Mitt sinn, lammet og kaotisk, var ennå besatt av lengsel etter lys; og ikke engang dette utrolige underet kunne stanse meg. Jeg hverken visste eller brydde meg om å vite om opplevelsen var vanvidd, drøm eller trolldom; jeg var fast bestemt på å oppleve klarhet og glede, hva det enn kostet. Jeg visste ikke hvem jeg var eller hva jeg var eller hva mine omgivelser kunne være; skjønt som jeg snublet videre, ble jeg oppmerksom på et slags fryktelig, sovende minne som gjorde at jeg ikke fortsatte helt på måfå. Under en bue kom jeg ut av området med heller og støtter, og jeg fortsatte gjennom åpent land; av og til fulgte jeg en synlig vei, av og til forlot jeg den og fortsatte over markene hvor bare tilfeldige ruiner viste at det hadde gått en vei i glemte tider. En gang svømte jeg over en stri elv på et sted hvor falleferdige, mosegrodde steiner fortalte om en for lengst forsvunnet bro.

I mer enn to timer må jeg ha gått før jeg nådde det som lot til å være mitt mål, en ærverdig, eføybevokst borg i en park med tette treklynger, så velkjent at det nesten drev meg til vanvidd, og likevel full av noe fremmed som forbløffet meg. Jeg så at borggraven var fylt igjen, og at noen av de velkjente tårnene var revet, mens nye påbygg var reist for å forvirre tilskueren. Men det jeg så med størst interesse og glede, var de åpne vinduene – praktfulle, strålende av lys, mens lyder som fortalte om løssluppen munterhet, strømmet ut. Jeg gikk bort til ett av dem og så en underlig kledt forsamling i lystig, leende fest. Jeg kan aldri ha hørt mennesketale før, så jeg kunne bare vagt ane hva som ble sagt. Noen av ansiktene kalte fram utrolig fjerne erindringer, andre var fullstendig fremmede.

Jeg krøp gjennom det lave vinduet, inn i det klart opplyste værelset – og trådte samtidig fra mitt ene klare øyeblikk av håp inn i den svarteste fortvilelse. Marerittet lot ikke vente lenge på seg, for i samme øyeblikk som jeg kom inn, fant en ytterst forbløffende demonstrasjon sted. Neppe var jeg over vinduskarmen før en plutselig redsel senket seg uten varsel over hele forsamlingen. Hvert ansikt ble forvridd av ubeskrivelig frykt; fra nesten hver eneste strupe steg de forferdeligste skrik. Alle flyktet; og i oppstyret og panikken besvimte flere og ble halt bort av sine skrekkslåtte, flyktende venner. Mange dekket sine øyne med hendene og presset seg blindt fram i kappløpet for å unnslippe, mens de veltet møbler og snublet mot veggene før de klarte å komme ut gjennom en av de mange dørene.

Hylene var skremmende, og i det jeg sto i den klart opplyste hallen, alene og forvirret, og lyttet til ekkoet av flyktende føtter, skalv jeg ved tanken på hva som kunne lure i nærheten, usett. Ved en overflatisk inspeksjon virket rommet forlatt, men da jeg nærmet meg en av alkovene, syntes jeg jeg oppdaget noe levende der – en svak bevegelse bak den gylne buen over en døråpning som førte til et annet, lignende rom. Som jeg nærmet meg buen, begynte jeg å få et klarere inntrykk av vesenet; og så, med den første og siste lyden jeg noensinne har gitt fra meg – et uhyggelig hyl som skremte meg nesten like mye som dets kvalmende årsak – så jeg, klart og forferdelig, det ufattelige, ubeskrivelige , navnløse uhyret som ved sin ankomst hadde jaget et lystig selskap på vill flukt.

Jeg kan ikke engang antyde hvordan det så ut, for det var sammensatt av alt som er urent, uhyggelig, unormalt og avskyelig. Det var en spøkelsesaktig skygge av elde, forfall og oppløsning; det råtne, dryppende skyggebildet av en forferdelig åpenbaring, den fryktelige avsløringen av dét som som en nådig jord alltid burde skjule. Gud skal vite at det ikke hørte denne verden til – eller ikke lenger hørte denne verden til – og likevel så jeg til min skrekk i det oppløste omrisset, der deler av et skjelett stakk fram, en spottende, motbydelig likhet med en menneskeskikkelse; og i den mugne, fillete kledningen en unevnelig likhet som gjorde meg enda kaldere om hjertet.

Jeg var nesten stiv av skrekk, men det hindret meg ikke i å gjøre et svakt forsøk på å unnslippe. Jeg vaklet noen skritt bakover, men klarte ikke å bryte den fortryllelsen som det navnløse, tause uhyret holdt meg i. Mine øyne, trollbundet av de glassaktige kulene som stirret mot meg, nektet å la seg lukke, skjønt redselen gjorde bildet uklart, slik at jeg bare så et vagt omriss av det forferdelige vesenet etter det første sjokket. Jeg forsøkte å heve hånden for å stenge synet ute, men så lamslått var nervene mine at armen ikke ville adlyde viljen. Forsøket var imidlertid nok til å bringe meg ut av balanse, slik at jeg måtte vakle flere skritt framover for å unngå å falle. I det samme ble jeg brått og smertelig klar over hvor nær dette åtselvesenet var kommet, slik at jeg nesten syntes jeg hørte dets heslige, hule pust. Nesten fra meg fant jeg meg i stand til å strekke ut en hånd for å holde det råtnende gjenferdet på avstand. Da – i ett sønderknusende øyeblikk, fylt av helvetes mest marerittaktige redsel – berørte fingrene mine den råtnende, utstrakte labben til uhyret under den gylne buen.

Jeg skrek ikke, men alle helvetes varulver som rir på nattevinden skrek for meg i dette sekundet, idet ett eneste sammenhengende skred av sjelsutslettende erindring veltet over meg. I dét sekundet visste jeg alt jeg hadde vært; jeg husket mer enn den fryktelige borgen og trærne, og gjenkjente bygningen jeg sto i, skjønt den var svært forandret: verst av alt – jeg gjenkjente den uhyggelige vanskapningen som sto og glodde på meg idet jeg trakk de tilsvinte fingrene til meg.

Men i verdensaltet finnes lindring såvel som bitterhet, og lindringen heter glemsel. I øyeblikkets ytterste redsel glemte jeg hva som hadde skremt meg, og fossen av svarte minner forsvant i et kaos av flimrende bilder. Som i drømme flyktet jeg fra det hjemsøkte, forbannete stedet, og løp raskt og stille gjennom månelyset. Da jeg nådde kirkegården med marmorstøttene og gikk ned trinnene, fant jeg fallemmen av stein ubevegelig; men det beklaget jeg ikke, for jeg hadde hatet den eldgamle borgen og trærne. Nå rir jeg sammen med de spottende, vennlige varulvene på nattevinden, og om dagen leker jeg blant Nephren-Kas katakomber i den avstengte og ukjente dal Hadoth ved Nilen. Jeg vet at lyset ikke er til for slike som meg, uten dét som kommer fra månen over Nebs klippegraver, og heller ikke gleden, unntatt Nitokris’ ubeskrivelige fester under den store pyramiden; men i min nye villskap og frihet hilser jeg nesten den utstøttes bitterhet velkommen.

For skjønt glemselen har gjort meg roligere, vet jeg alltid at jeg er en utstøtt; en fremmed i dette århundret og blant dem som ennå er mennesker. Dette har jeg visst helt siden jeg strakte fingrene ut mor vanskapningen under den gylne rammen; strakte fingrene ut og berørte en kald, ubevegelig overflate av polert glass.

Copyright (c) Arkham House.

Del dette innlegget på:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *