Føljetong av Patrik Sahlstrøm
Borgermester Bradley var ikke i godt humør. Her gjorde han alt i sin makt for å bringe velgerne inn i det 21. århundre. Og hva fikk han tilbake? At de lokale småkjeltringene prøvde å sette opp et bordell under Regnbuefestivalen. Hans regnbuefestival! Et bordell til eller fra gjorde egentlig ikke himla mye forskjell. Bra næringsteft, måtte borgermesteren innrømme, hvis han var ærlig. Det var ikke det som var problemet. Problemet var at idiotene ikke hadde betalt nødvendige avgifter til politiet, og viktigst, til ham personlig.
Staben til Bradley hadde brukt mye tid, penger og energi på skikkelig mediedekning av festivalen. Helt i henhold til planene. På den andre siden forkludret det jobben med å kvitte seg med Dennis og røverne hans. Alternativet, å la dem slippe unna denne gangen, var heller ikke aktuelt. Hvis sånne rotter slapp unna, ville ingen betale bestikkelser. Og uten bestikkelser var det slutt på det søte livet for borgermesteren. Noe måtte gjøres.
Bradley hadde prøvd å beordre Sheriff Stevens til handling. «Det må da være noe du kan ta tullingene for!»
Sheriffen hadde bare trukket på skuldrene. «Du er sjefen. Hvis du ønsker skyting midt i en folkemasse, så følger jeg ordre. Men jeg må si at det virker som en usedvanlig dårlig idé, sjef. Med all respekt.»
Selv om Bradley hadde lyst til å kaldkvele sheriffen, ga ordene hans mening. Berea skulle på kartet, men ikke på grunn av festivalskyting. Det var ingen bønn, Bradley måtte involvere seg personlig.
Borgermesteren ble standsmessig eskortert av politiet med sirener og blinkende lys. Han veltet sin anselige kroppsmasse ut av limousinen og klasket seg hardt til pannen da han så hva som foregikk på parkeringsplassen. Fylkets politi hadde omringet ei rusten husvogn med biler, klare til å erklære krig. De hadde plassert seg i sirkel rundt vogna, og når de fyrte løs, var de garantert å treffe hverandre, i tillegg til nysgjerrige tilskuere.
Sheriffen virket forståelig nervøs da han nærmet seg Bradley. «Sjef,» sa han og tok seg til hatten.
«Og hva i huleste helvete er det du holder på med? Det var umulig å gjøre dette diskré?» Fråden fra Bradleys munn sprutet på sheriffen.
«Situasjonen har eklale – eksla – eh, blitt verre. Vi har nå en gisselsituasjon.»
«Og hvordan faen skjedde det?»
Sheriffen ga ham en skitten lapp påskrevet «Jeg er gissel. Hvis romvesenene ikke får masse penger og et helikopter med pilot, dreper de meg. Margaret Hastings.»
«Lappen var festet til en ølboks de kastet ut,» forklarte sheriffen.
Borgermesteren telte til ti, og da det ikke fungerte, fortsatte han til 50. Så sa han, med iskald stemme: «Romvesener? Maggie? Og du, din udugelige idiot, du tok det på alvor? Og lagde et jævla spetakkel ut av det? Si meg, falt du og slo hodet som barn? Hvor idiot går det an å bli? Ta det fra begynnelsen, ditt jævla nek! Hva er det som skjer her?» Bradley var rød av raseri, og svettet og prustet som en gris.
Sheriffen tok et skritt tilbake. «En av patruljene fikk nyss om at det foregikk noe muffens på parkeringsplassen, og dro for å undersøke.»
Borgermesteren ristet vantro på hodet. «Først så kunne du ikke gjøre noe, og nå lager du hele dette jævla spetakkelet?»
«Prøvde bare å hjelpe, sjef. Jeg kan ikke gjøre noe før de bryter loven, det er ikke slik det fungerer,» mumlet sheriffen. «Hvis mine menn derimot hadde funnet noe, så kunne de ha grepet inn.»
Bradley rullet med øynene «Jeg får ta deg på ordet at du hadde en plan. Så hva skjedde?»
«Patruljen fant det mobile bordellet, rapporterte det inn, og ventet på ytterligere instruksjoner.»
«Og?» Borgermesteren trippet utålmodig med foten.
«Det oppsto panikk da folk så uniformene, og patruljen løsnet varselskudd for å roe situasjonen.»
«Ja, det må ha gjort alt mye roligere,» kom det hånlig fra Bradley.
Sheriffen ble rettere i ryggen. «Ja, det gjorde det. Folk løp i alle retninger og tømte parkeringsplassen raskere enn vi kunne greid ellers.»
Borgermesteren viftet oppgitt mot skaren av tilskuere rundt dem.
«Ok, så kom de tilbake. Og hva skal jeg gjøre med det, sjef? Jeg har knapt menn nok til å holde kontroll over husvogna. Folk står der på eget ansvar, og så lenge vi ikke får forsterkninger, er det ingenting vi får gjort med det.»
Bradley måtte klype seg selv hardt for å ikke å eksplodere igjen. «Forsterkninger? Dere er for pokker tolv stykker mot ei husvogn! Hva faen er det der inne? En stormtropp med leiesoldater?»
«Romvesener, sjef. Du leste lappen. Vitner sier det er et stort, hårete vesen som minner om Bigfoot inni vogna. Vi tar ingen sjanser, det viktigste er å redde livet til Maggie!»
«Til helvete med Maggie. Den lille tøyta er ikke verdt en tier!»
«Kan jeg sitere deg på det, borgermester?» Johny Fischer, det nærmeste fylket kunne gjøre krav på å besitte en journalist, holdt mobiltelefonen opp mot Bradley.
«For all del, hvis du ønsker å skrive en artikkel om opplevelsen av kompliserte beinbrudd, så er det bare å sitere i vei,» sa borgermesteren og smilte truende.
«Like spøkefull som alltid, Brad! Men fortell meg hva som skjer her. Ryktet sier at snuten skulle stenge ned strippebula her, og så gikk noe skeis. Og så var det noen tenåringer som snakket om romvesen, men det er vel bare tull?»
Hvilke fordømte romvesen var det snakk om? Dette var andre gang noen bablet om dette. Og hvis Fischer begynte å legge hysteriske greier ut på nettet? Da ville det ikke ende bra. Derfor svarte borgermesteren tålmodig på Fishers spørsmål i over et kvarter, og gjenga informasjonen han hadde fått av sheriffen.
«Veldig bra, borgermester. Ser for meg overskriften “Borgermesteren slår hardt ned på lokale kriminelle” Et siste spørsmål. Hva sier du om tilbudet om assistanse fra Kentucky-militsen?»
«Tilbudet om HVA???»
Fischer pekte på noen storvokste karer like ved. De var utstyrt med automatvåpen, og sto og fleipet med politifolkene. «De kom susende så fort ryktet om romvesener spredde seg, og nå tilbyr de seg å sikre åstedet inntil Mennene i Sort ankommer.»
«Du kødder?»
«Nei da, disse patriotene er riktignok innavla idioter, men våpna er ekte nok, og de mener alvor.»
Den største av militsfolka hadde lagt merke til at Fischer pekte på dem, og salutterte i retning av borgermesteren.
«Hva mer kan gå galt?» stønnet borgermesteren, og det var akkurat da Maggie stormet hylende ut av vogna og kastet en pokemon-ball mot dem. Det var et mirakel at ingen skjøt henne bort til de evige jaktmarker.
Hehe. Artig 🙂
😀