Føljetong av Patrick Sahlstrøm
Etter å ha surklet mot lysshowet en stund, kom Surklut til seg selv igjen.
Mitt oppdrag er å finne de andre. Kan ikke la meg distrahere av dette. Det byr seg nok muligheter til å utforske lysene senere. Plikten kommer først.
«Plikten kommer først» var lettere tenkt enn gjort. Hvordan Surklut skulle klare å finne Iianea, hadde han veldig lite anelse om. Skjult i en større pøl, under et av de primitive kjøretøyene, prøvde Surklut å lytte gjennom oversetteren. Først var det bare et kaleidoskop av tilfeldige farger. Etter å ha justert innstillingene litt, begynte det nesten å gi mening. «Fett show, baby!» «Hvor faen parkerte vi kjerra?»
Og masse tilsvarende støy. Ordene ga riktignok mening, men hjalp ikke Surklut å finne det den søkte etter. Surklut fløt nærmere der bio-ene beveget seg, samtidig som den fulgte nøye med på oversetteren. Omsider fikk den lønn for strevet, og fanget opp noe som så ut til å bety «romvesener». Surklut prøvde febrilsk å peile inn hvem som hadde brukt uttrykket, uten å lykkes. Ordet ble tydeligvis brukt av flere bio-er samtidig.
Noe skjedde der bio-ene beveget seg. Ett eller annet fullt av blinkende lys. Det måtte være der de var! Surklut fløt så raskt den greide mot spetakkelet.
Nærmest Surklut sto noe som måtte være en forfallen bolig. Den hadde hjul og var full av rust, og sto på en sementert overflate full av sprekker og hull. Rundt boligen befant det seg en stor mengde opphisset biomasse. Bak den igjen var flere kjøretøy parkert, alle med blinkende lys på taket. Det var bare med stor anstrengelse at Surklet klarte å rive blikket bort fra lysene.
Det er der de må være. Inne i boligen. Hvorfor skulle det ellers være så mye oppstyr rundt den? Det burde ikke være vanskelig å komme seg inn og sjekke.
Området var dårlig belyst, og det bød ikke på problemer å flyte bort til boligen og finne et hull å renne inn i. Der fant Surklut til sin enorme lettelse Iianea, som akkurat da var i ferd med å klappe en av de lokale bio-ene beroligende på hodet. Landerne lå i dvale og fylte opp det meste av det skitne gulvet.
«Så, så,» sa Iianea til bio-en. «Dette ordner seg helt fint. Du sier han er den lokale sjefen? Da er det nettopp ham jeg trenger å snakke med. Jeg går ut og gjør det med en gang.»
«NEI!» tryglet bio-en og prøvde å holde Iianea tilbake. «Hvis du viser deg, blir det kaos og opptøyer. Det er ikke det du vil!»
Iianea stoppet og øyestilkene fokuserte på bio-en. «Har du noe bedre forslag, Maggie?»
Maggie beveget hodet opp og ned. «Selvfølgelig, Iia. Vi sier at du holder meg som gissel, og krever at borgermesteren kommer alene for å motta budskapet ditt. Og forresten, vi krever 100 000 dollar i tillegg, siden vi først er i gang. Små, brukte sedler og alt det der. Men det er ingenting du trenger å bekymre deg over, Iia, bare la meg stå for snakkinga.»
Surklut tvilte sterkt på at piratvirksomhet og løsepenger var standard prosedyre ved kontakt med intelligente bio-er. Men som ferskeste medlem av mannskapet var det heldigvis ikke Surkluts oppgave å ta beslutninger.
«Er du helt sikker på dette, Maggie? Vi ønsker fredelig kontakt med dere. Løsepenger er ikke veldig fredelig?»
Maggie klappet Iianea på skulderen. «Slapp helt av, Iia. Jeg vet hva jeg gjør. Dette er mitt folk, de er krigere og respekterer styrke. Kan du slå deg på brystet og brøle litt? Eller enda bedre, har dere noen kule våpen vi kan bruke til å blåse et par politibiler til himmels? Det vil vanære borgermesteren å møte deg før du har vist deg som en mektig kriger!»
«Når du sier det slik, virker det logisk. Vi har jo denne antimaterie-gra …» Lenger rakk ikke Iianea å komme før Maggie nappet granaten ut av labben hennes, og snudde seg mot døra.
Noe måtte gjøres før denne gale bioen startet en krig, og Maggie hadde allerede en hånd på dørhåndtaket. Her dreide det seg om å handle raskt. Surklut kom ikke på annet å gjøre enn å kaste seg over hodet hennes med et plask.
Dette stoppet ikke Maggie. Snarere tvert imot. Hylende rev hun opp døra og stupte ut. Hun kastet granaten fra seg for å tørke av seg slimet med begge hendene. I panikken trykket hun også på detonatoren. Granaten blinket og pep mens den rullet mot kjøretøyene. Bio-ene stirret i stillhet på den lille innretningen som lå der og blinket. Den sluknet uten at noe mer skjedde.
Surklut takket Vokteren for at våpnene var like ubrukelige som resten av utstyret på Månefisken, og gled ubemerket tilbake i boligen.
«Surklut! Flott å se deg igjen. Jeg var litt bekymret for hvordan det gikk med deg,» signaliserte Iianea muntert. «Blindgjenger?»
«Ellers hadde ingen av oss vært her nå!» lyste Surklut misfornøyd. «Vær så snill og si meg at du visste at den var defekt.»
«Hvis det bringer deg glede, så kan vi sikkert si at jeg visste det. Eller i det minste antok det. Bio-en var raskere enn jeg hadde regnet med.»
Tror jeg skjønner hvorfor Månefisken har så stort gjennomtrekk av mannskap. Dette er jo komplett galskap!
«Disse bio-ene er fasinerende. Fryktelig primitive på mange områder, men jeg tror det har stort potensiale på slagmarken.»
Surklut skulle til å svare irritert, men husket på lysshowet. Det var virkelig mer med disse bio-ene enn det som umiddelbart møtte sansene. Men slike ting måtte da vente til de fant en måte å komme seg vekk herfra?
«Joda, veldig fasinerende. Hjelper det oss å komme hjem igjen?»
«Hjem? Er det alt du kan tenke på? Her er vi i møte med en fremmed sivilisasjon! Bare oss, uten profittjagende sjefer som vil utnytte disse uskyldige vesenene. Aner du hvor sjelden mulighet dette er? Og du vil hjem?!»
«JA! Jeg er for ung til å dø her»
Videre diskusjon ble avbrutt av dundring på døra.
Bra greier 🙂
😀