Episode 8: “Et spørsmål om ståsted” av Patrik Sahlstrøm

«Påstår du at Vokteren ikke er allvitende?» spurte Ærede.

«Nei! Selvfølgelig ikke. Eller kanskje litt. Ok, la det storme: ja, det gjør jeg.» Talståken hadde ikke noe å tape. Alle beboerne i stjernetåken den representerte ville uansett bli resirkulert for å betale krigsgjelda. Det ville være mer ærbart å bli resirkulert for å lyse det som alle likevel tenkte om Vokteren, enn å bli det fordi motstanderen hadde kalkulert raskere i krigsspillene. Talståkens Beskytter hadde nektet å bruke organiske tropper i spillene, og som følge av det lå de på bunnen av tabellen. Eneste håp var å få alle de andre lagene diskvalifisert for bruk av selvbevisste tropper. Det var bare et fnugg av et håp, men det var alt de hadde.

Ærede lyste at den fant situasjonen underholdende. «Bestem deg, Talståke, stiller du spørsmål ved Vokterens allvitenhet eller ikke?»

Talståken danset sin mest formelle dans: «Ja, det gjør jeg. Og i tillegg hevder jeg at selv om allvitenheten blir stadfestet, så har Vokteren feilet i å lage rettferdige regler for spillene.» Nå var det gjort. Det var bare å vente på resirkulering.

«Du tar feil. Men du har også mer rett enn du aner, min unge venn.» Ærede lot sitt tvetydige svar synke inn før den fortsatte: «Alt Vokteren gjør, alt som noen av oss gjør, er å forberede seg på den Store Striden. En eller annen gang må vi forsvare oss mot fiender bortenfor vår galakse.»

Talståkens oppmerksomhet begynte å glippe. Den hadde sett dette kaleidoskopet mange ganger før. Var det dette som var straffen? Å tilbringe sin gjenværende tid med å høre på meningsløse foredrag?

«Vokteren er virkelig allvitende, men bare når det gjelder denne galaksen. Selv våre sterkeste sensorer greier ikke å oppfange detaljer på slike avstander. Vi vet virkelig ikke hva som finnes der ute. Vi vet ikke engang om naturlovene er like overalt. Det er rimelig å anta at de er det, men det er ingen logisk nødvendighet. Vi må være forberedt på hva som helst.»

«Og?»

«Tålmodighet, tåke, tålmodighet. Jeg kommer til poenget. Etter hvert. Først må jeg være sikker på at du har hele bildet. Hvor var jeg? Jo. Det Siste Slaget, Endetidene. Vi må forberede oss på det verste. Og det uventede!»

Dette var grunnen til at Talståken hatet steiner. De var så treige at de rakk å overtenke alt. Og så overforklare det. Med tåpeligheter som ikke ga mening. Hvordan forberede seg på det uventede?

Ærede lyste tålmodig videre: «Vi må anta at Fienden kan være smartere og på andre måter oss overlegne. De kan til og med true Vokteren. Vi ville i alle fall angripe deres voktere i tilfelle krig. Hvordan tror du det ville gå med oss hvis Vokteren sluttet å vokte?»

«Vi ville lide en forferdelig død?»

«Korrekt. Det er ikke et optimalt utfall, tiltak for å unnvike dette har blitt iverksatt, og det er der du kommer inn i bildet.»

Talståken danset sin tvil, men Ærede ignorerte den og fortsatte: «I tilfelle noe skjer med Vokteren, og Nettverket bryter sammen, er vi desperat avhengige av dere vantro. De lojale borgerne vil være ubrukelige uten vår ledelse. Dere, derimot, vil tilpasse dere og kan redde galaksen hvis dere tar styring. Individualismens og den Frie Tankes kjettere er nødplanen.»

Talståken hadde all tid i verden til å absorbere dette. Den skulle ikke resirkuleres eller straffes på noen måte. Det var dette som var det viktige, ikke det andre bablet som kom fra Høy-Steinen. Den turte ikke helt å tro på at den var utenfor fare ennå, og den var uansett ikke nærmere å redde sitt eget hjemsystem.

Ærede blinket for videre oppmerksomhet. «Det er delte meninger om planen. Denne individualiteten kan på ingen som helst måte vises åpent, og dermed korrumpere Føderasjonen. Derfor vil du bli satt under konstant overvåkning. Ett eneste feiltrinn betyr resirkulering. Vi har flere av ditt slag, og kan tåle å lage litt grus av de som ikke lyder. Det vil være din straff, å måtte mørklegge dine spørsmål og tvil, inntil det trengs.

Talståken stormet ukontrollert. «Og hva så?! Hva menes med dette våset om individualitet? Alt jeg bryr meg om, er systemet mitt. At ikke alt jeg kjenner skal bli resirkulert.»

Oversetterenheten brukte en stund på tiraden. Da den var ferdig, strålte Ærede fornøyd. «Perfekt, akkurat den innstillingen vi trenger.»

Ærede ble en smule mørkere. «Jo, så var det dette med sektoren din. Ikke noe å gjøre med det. Beklager. Kan ikke ha noen favorisering, håper du skjønner. Borgerne ville bli meget urolige hvis det blir avdekket uregelmessigheter.

Talståken nektet å gi seg. «Vi ber ikke om favorisering. Vi krever rettferdige regler!

Vi godtar å tape for en bedre motstander. Ikke tape for juks med bruk av tenkende  tropper. Vi klager derfor avgjørelsen om bruk av ulovlige tropper til Tribunalet!»

Ærede blinket i et rolig mønster som tydet på at den konfererte direkte med Vokteren. Var det fortsatt håp?

Ærede sluknet nesten helt. «Vokteren tar ikke stilling i denne saken. Vokteren bryr seg i det hele tatt ikke om den, og vil ha seg frabedt uvesentligheter. Borgerne må selv håndtere mindre uoverensstemmelser. Borgerne må selv ta ansvar for sine handlinger og konsekvensene av dem. De som ikke er i stand til å tilpasse seg dette, vil ikke stå på vår side i det siste slaget.

«Hva???» Talståken prøvde ikke å skjule sin forvirring.

«Du har fått ditt tribunal. Og jeg er redd for at vi akkurat nå har utløst en supernova.»

Tribunalet endte i kaos. Bare det å konstituere det var nærmest umulig, og derfra gikk det bare nedoverbakke. Pro- og anti-selvbevissthet-sidene kunne ikke enes om noe som helst.

Sektorer med utstrakt bruk av biomasse som arbeidskraft ville ikke under noen omstendigheter gå med på at denne arbeidskraften var tenkende og hadde følelser. De som var imot all kontakt med og bruk av biomasse, så ikke ironien i å gi rettigheter til vesener de opplevde som frastøtende. Og det bare for å skade sine motstandere.

Det endte, som det gjerne gjør i slike saker, med et kompromiss som ingen var fornøyd med. Hver sektor fikk selv definere “bevissthet” og hvem som kvalifiserte til det. Siden krigsspillene foregikk på nøytral grunn, var det fritt frem for selvbevisste tropper. Det var heller ikke overraskende at ingen sektorer definerte sin lokale biomasse som selvbevisst. Vokteren hadde gitt organiske vesener fulle rettigheter, men det var jo åpenbart at det måtte en eller annen form for kvalifisering til. Vokteren kunne umulig ha ment at encellede organismer skulle ha fulle rettigheter. Et minstemål av størrelse og kompleksitet krevdes for å definere noe som tenkende. Det var neppe tilfeldig at alle ikke-organiske sektorer la lista akkurat over nivået til den lokale arbeidskraftens kompleksitet. Det var heller ikke overraskende at organiske sektorer begynte å stille spørsmål ved hvorvidt steiner eller tåker var tenkende, og hvorvidt de egentlig kunne kvalifiseres som liv. Det ble videre antatt at det påfølgende kaoset var ønsket av Vokteren.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Tags:

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *