En kjempe begravd: Tor Åge Bringsværds siste år

Tor Åge Bringsværd (1939-2025) var (tror jeg vi trygt kan si?) Norges mest anerkjente science fiction-forfatter. Som ridder av St. Olavs orden, vinner av en lang rekke priser og (først og fremst) med flere hundre bøker (i flerfoldige sjangre) bak seg, døde han som noe av en nasjonalskald.

Nye Nova er ikke dårligere enn at vi bidrar til Bringsværds ettermæle. Gjennom en serie artikler vil vi trekke fram flere sider ved hans virke, både alene og sammen med den litterære makkeren gjennom flere gyldne tiår, Jon Bing.

I denne artikkelen fokuserer vi (dvs. jeg/redaktøren/undertegnede) på hans aller siste utgivelser. Vi går ikke så langt tilbake som romanen Kintsugi (tidligere omtalt og klassifisert som betydningsfull av Elin Brodin) fra 2021. Ikke engang tilbake til den sprelske, samfunnskritiske meta-romanen Den himmelske makrell fra 2023 (selv om jeg kribler i fingrene etter å skrive mer om den). Nei, vi holder oss til ca. det siste året TÅB åndet på jorden. Vi (dvs. undertegnede) tar for oss (sic) Bringsværds utgivelser fra det herrens år 2024, samt (på tampen) hans aller siste (posthume) bok fra 2025.

Som leseren skal se, byr dette året på nok titler til at det kunne ha utgjort et forfatterskap i seg selv (!). Men ikke nok med det: Bringsværd skrev usedvanlig sterke bøker helt til det siste. Undertegnede (jeg!) holder disse siste bøkene for å være fullt på høyde med hva vår mann skrev i sin yppige ynlingetid – da han ga oss klassikere som Den som har begge beina på jorda står stille (1974) og Bazar (1970).

Fnugg (2024)

Den vesle boka Fnugg bærer undertittelen Et eventyr for voksne med varulver, engler og fru Melbye. Den starter slik: «Den dagen bestefar hoppet ut av vinduet, gikk det opp for meg hvem jeg var og hva jeg burde ha gjort.» Men deretter tar det raskt av med et mylder av fantastiske karakterer og en ambisiøs handlingstråd. Jeg-personen er nemlig ikke egentlig barnebarnet til bestefar, men et såkalt fnugg, et lite vesen som har som sin kosmiske misjon å trøste ensomme.

Bringsværd har avslørt at han i liten grad planlegger fortellingene sine på forhånd. Han setter ut fra en vag idé og skriver side for side, like spent som leseren på hva som skal skje idet bladet vendes. Og når man leser ei bok som Fnugg, som tar av så til de grader, så er en stor del av spenningen knyttet til om denne historien virkelig kommer til «gå opp» til slutt – eller om vi ender opp med en surrende smørje av tøys og tull? Men Bringsværd kommer velberget ned, og vi (jeg) puster lettet ut. For ikke bare har vi på knappe 110 sider blitt tatt med på en forrykende reise (der handlinga hele tida er «satt i spill»), boka har samtidig åpnet for sterk innlevelse og varm omtanke. Mellom linjene skinner boka med vár og stillferdig medmenneskelighet.

Å forene disse to opplevelsene er litt av et kunststykke, og noe som gjør Fnugg til en særegen leseopplevelse. (Heldigvis landet TÅB – så vidt det var – på i det minste ett av beina denne gangen! De beina, de beina, de står ikke stille!)

Sanders (2024)

Ikke nok med eventyret Fnugg, TÅB kastet også fra seg den fine fortellingen Sanders mot slutten av livet. Den har følgende undertittel: historien om han som bodde der* før bjørnen – der stjernen viser til følgende note på tittelbladet: Hvor? I det hule valnøtt-treet.

Som mange vil være kjent med, var TÅB – blant alt det andre – en ivrig brummolog, dvs. en vandrer i bjørnen Ole Brumms fotspor. Fortellingen Sanders, som med sine 85 sider kanskje kan kalles en kortroman eller liksåvel en langnovelle, finner sted i den samme Skogen som vi kjenner fra A.A. Milnes bøker (f.eks. i oversettelse ved TÅB og Marianne Koch Knudsen). Men altså før bjørnen flyttet inn i huset sitt «under navnet Sanders», som Milne skriver. Det henger altså et navneskilt «Sanders» over døra til Ole Brumm, og det er denne Sanders TÅB har vært nysgjerrig på finne ut (les: dikte opp) mer om.

Det er blitt til et meget vellykket stykke «åndeskrift», der den villfarne Sanders møter på en rekke av Skogens skapninger – som bodde der før skapningene fra Milnes bøker.

Historien tar ikke så vanvittig sats som den gjør i Fnugg, den er mer neddempet og med færre helt ville krumspring. Men spennende er det, og den underfundige, lune tonen er enda mer til stede på og mellom linjene denne gang. Sanders er et perfekt lite skriftstykke om mennesker og dyr, om naturens verdi, om modernitetens tvang så vel som om vitenskapens håpefulle side. Alt dette på 85 sider? Javisst!

Engelen som hadde altfor korte vinger (2024)

I denne nydelige billedboka beveger TÅB og illustratør Jens Kristensen seg i det samme landskapet som Fnugg, det vil si i englenes sfærer der Herren er kjent under flere navn (f.eks. Hage-eieren, når fortellingen starter i Paradis (Hagen) før syndefallet). Den lille tykke engelen Jorkalel (hint til lesere av Stålmannen!) klarer ikke å fly, uansett hvor mye han prøver. Men dette vesle handicappet skal vise seg å komme verden til gode.

«En vakker historie om å ta vare på det som er litt annerledes,» heter det på omslaget. Noe som kunne stått som motto for hele TÅBs forfatterskap.

La oss velte hele byen (2024)

Tuller vi? En tredje roman samme år? Ja da, det stemmer: La oss velte hele byen er TÅBs aller første såkalte «ungdomsroman.» Han insisterte selv på at romanen skulle benevnes slik, og da får vi ta ham på ordet og lese med ungdommelig glød. Skjønt romanen kan like gjerne leses av voksne, liksom alle hans «voksenromaner» utmerket godt kan leses av ungdom. (Selv har jeg f.eks. hatt «voksen»-TÅB i blodomøpet fra ynglingetida av.)

Romanen er satt til en post-apokalyptisk framtid, der noen mennesker overlever i små, sårbare flokker – mens andre bor i store, rullende byer som fortærer ressursene hvorenn de rykker fram. Vi følger vekselvis en jeg-person (unggutten Aivar) fra grevling-folket utenfor bymurene og en (annen) jeg-person (ungjenta Vira) fra første etasje i storbyen Berlin. Byen er delt i etasjer som tilsvarer sosiale lag, med første etasje som det utbyttede arbeiderstrøket. Men Vira er flink til å klatre – på mer enn én måte, skal det vise seg.

La oss velte hele byen er en heftig leseopplevelse, en typisk bringsværdsk sidevender proppet med samfunnskritikk og etiske overraskelser. Historien tar sterke vendinger; det store utsynet så vel som djevelske detaljer underveis pirrer leserens (min) moralske ettertenksomhet. Romanen lider noe ved å ikke samle trådene helt overbevisende mot slutten. Det går litt for fort når de mange rollespillene skal avsløres; deler av dette ender dessverre opp for u(av)klart.

Var det ikke for dette, kunne La oss velte hele byen blitt stående som en av TÅBs mest slående romaner, i selskap med norske SF-klassikere som Ker Shus (1983) og Pinocchio-papirene (1978).

Vade mecum. 5. og siste råk (2024)

Med jevne mellomrom utga TÅB sine såkalte råk-bøker. Dette er en slags vandringer med leserne, hvor forfatteren oppsummerer likt og ulikt han har skrevet og drevet med siden sist. Vi får servert funderinger, reisebeskrivelser, utdrag fra bøker som aldri ble ferdige, underfundigheter, morsomheter, og ikke minst hele manus tidligere ikke utgitt i bokform.

Vade mecum inneholder f.eks. hele manuskriptet til Operasjon Dracos, det siste hørespillet om romskipet Marco Polo som Bing & Bringsværd skrev for NRK (sluppet på radio i 1996). (De tre første hørespillene samt TV-seriemanuset Hvem av oss er den drepte? (produsert som Blindpassasjer) kom i bokform i 1980, mens en andre TV-serie (aldri produsert) fra samme univers, Av støv er du kommet, ble utgitt som bok i 1990). Her er også forfatterens hjertesukk over hvordan den anti-rasistiske novellen «Matt. 18.20» ble møtt med sensur-/endringsiver i senere år. Samt en del beskrivelser & betraktninger rundt det å bli gammel. Som undertittelen viser, regnet TÅB sterkt med at denne råken skulle bli hans siste …

Hva mer (i 2024)?

Det blir for meget, vi kan ikke gå i detalj på alt TÅB utga i 2024, vel? I en og samme artikkel? Det holder å nevne at det kom to billedbøker med Karsten og Petra dette året (til sammen ble det 51 bøker om Karsten og Petra, i tillegg til avleggerseriene Kokos og Løveungen og frøken kanin).

I Vade mecum kan vi også lese at forlaget trakk en TÅB-utgivelse i siste liten, nemlig ei bok om fisker i verdens myter, eventyr og folketro (titulert Napp). De siste årene forfattet TÅB en rekke slike bøker om ulike dyr i kulturhistorien(e). (1001 Katt (2016), Vov (2018), Hypp (2019), Hellige dyr (2020), Mikkel (2021), Gråbein (2022), Med nebb og klør (2023) – dessuten noe tidligere: Jesus elsker ikke griser (senere tittel: Griseprat) (2004). Men fisk, altså? Det ble visst dråpen!

Magnoliadamen (2025)

2025 skulle bli året da TÅB sluttet å skrive. Men posthumt er det (så langt) kommet ei bok, som ble et slags siste farvel fra hinsides graven.

Magnoliadamen er en vakker fortelling (kortroman/langnovelle (91 sider!)) satt til nær framtid. Kaj og Helene har trukket seg (mer eller mindre) tilbake fra sivilisasjonens støy; de bor i ei hytte i skogen. Kaj er 100 % menneske, mens Helene er 10 % magnolia. Genspleising er altså kommet for å bli i framtida – eller? Nei, nå skal du høre: Eksperimenter med personers genmateriale har avfødt en politisk reaksjon, og de politiske, tydelige tegn i tida danner bakteppet for den poetiske fortellingen om det elskende paret i skogen.

TÅB gjør det vakkert og elegant. Når fortellingen slutter, krever vi ikke å få vite hvordan bakteppet utvikler seg. For god SF -som TÅB ofte minnet om – handler ikke om framtida, men om vår tid. Så hvordan det skal gå med den Store Fortellingen er strengt tatt opp til oss som lever videre.

Kanskje med ett og annet fnugg eller en kortvinget engel til å hjelpe oss …

Fryd og lykke

Med det har jeg (undertegnede) levert mitt innlegg mot dem som (Hage-eieren forby!) måtte tro at Bringsværds forfatterskap først og fremst tilhører en tidligere epoke (60-,70-,80-,90-tallet?). Neida du, skal du holde deg oppdatert på det beste innen norsk SF, har du nok (sannsynligvis) mere Tor Åge foran deg!

Men er ikke det en fryd å vite? Tor Åge Bringsværd til å fylle kvelder og uker framover! God lesning, da vel!