Ny roman fra Øyvind Myhre: Elide av Sarande

Øyvind Myhre: Elide av Sarande

Roman

Kolofon Forlag 2024

Anmeldt av Tore G. Bareksten

 

Øyvind Kvernvold Myhres 20. skjønnlitterære bok heter Elide av Sarande, men det er slett ikke Elide som er hovedpersonen her. Hitchcock brukte ordet MacGuffin om den gjenstanden eller personen som setter handlingen i gang ved å motivere hovedpersonen. Hos Tolkien var det ringen. George Lucas mente roboten  R2-D2 var MacGuffin i den første Star Wars-filmen. Hos Myhres bok fra Kolofon forlag er det Elide. Hun er bevisstløs i mesteparten av boka. 

Bokas hovedperson er altså ikke Elide, men Brannefelso, en eldre trollmann som stort sett er glemt av verden omkring. Han har brukt flere år på å skrive boka Verdensaltet Beskaffenhet, som forklarer alt og som han selv mener burde gi ham den anerkjennelsen og respekt han fortjener. Men boka kommer i retur fra Det Magisofiske Laug, og trollmannens skuffelse kan nok måle seg med Myhres da Elide av Sarande kom i retur fra forlagsverdenen og derfor utgis på selvpubliseringsforlaget Kolofon. (Mitt personlige inntrykk er at flere i den nye generasjonen av forlagskonsulenter er mindre interessert i sf enn hva som var tilfelle i den gamle.)

Trollmannen lever i en gammel borg. Det er hans kones salg av urter og legende planter som forsørger dem som bor i borgen. Men trollmannen klarer ikke å være takknemlig for dette og respekterer ikke hennes medisinske kunnskaper. Så oppsøkes han av en ung ridder, Radach av Channo, som trenger hjelp til å redde sin vandøde kjæreste, adelskvinnen Elide. Og trollmannen legger ut på et siste farefullt eventyr hvor han blant annet møter landeveisrøvere, religiøse sekter, zombiaktige grå riddere, nekromantikere og de fælslige heksene fra Fana Moclas.  Til hjelp har han sine gamle besvergelser, en brevravn, en avatar i et speil, et framkomstmiddel kalt flogistoped – drevet av en ånd – og to flaskedemoner som mestrer ild og kløe. Dessverre har han ikke full kontroll over noen av dem. 

Boka foregår i et detaljert beskrevet miljø, som – på noen unntak nær – ser ut til å ligge på middelaldernivå, og hvor magi fungerer. Dette er en ofte foretrukket tidsperiode i fantasy-bøker. Jeg minner om at fantasy ikke er en ukjent sjanger for Myhre, som også har skrevet den kanskje beste oversikten over fantasy på norsk. Nasjonalbiblioteket har lagt ut Øyvind Myhres Magiske verdener- fantasilitteraturen fra Gilgamesj til Richard Adams på bokhylla.no. Anbefales.  

Når en forfatter skal begynne på ei ny bok, er det flere måter han/hun kan forberede seg på. Noen begynner med handlingen og planlegger hva som skal skje skritt for skritt, ofte med feller lagt ut for publikum – som ikke skal forstå at alt som skjedde var en den del av en større plan – inntil man ved veis ende forstår at alt i boka førte fram til den logiske slutten.

Dette er ikke ei slik bok. Hva som skjer underveis, virker mer eller mindre tilfeldig – også når vi kommer til slutten av boka. 

Andre forfattere bruker mye tid på å utvikle personene og forholdene mellom dem. De mener de må vite mye mer om personene de skriver om enn hva leseren får vite, for å gi dem psykologisk tyngde. I løpet boka går karakterene gjennom konflikter og utfordringer, de vokser og utvikler seg som mennesker. Forfatteren har et eget ark for hver person foran seg under skrivingen, for å forhindre at hårfarge eller øyefarge er forskjellig på side 11 og 214.

Dette er ikke ei slik bok heller. Hovedpersonen er like forstokket i sin selvopptatthet, og like ute av stand til å sette pris på sin kones innsats, på slutten som i begynnelsen av boka. Helten er stort sett like bortskjemt, macho og damegal. Vi får heller aldri noen logisk forklaring på Elides handlinger når hun mot slutten våkner opp. Den personen i boka som viser størst tendens til personlig utvikling, er trollmannens kone – som går fra å være bekymret og irritert over mannen sin til på slutten å bare være irritert. Det er faktisk hans soldrevne framkostmiddel flogistopeden, et mekanisk produkt drevet av en fanget ånd, som i størst grad utvikler personligheten i løpet av boka. 

Jeg mistenker Myhre i denne boka for å være blant de forfatterne som bruker lang tid på å bygge opp en ny verden med realistiske detaljer. Slike forfattere tegner ofte kart over boligen til hovedpersonen, omgivelsene, og landet han bor i – og bruker mye tid på finne opp nye planter, guder, mekaniske hjelpemidler, måltider og så videre. Myhre kan bygge en ny verden med masse detaljer om dyreliv, geografi, herskerforhold, kulturer, matretter, planter, religioner og så videre. Man skulle nesten ønske Myhre skrev ei ny bok fra samme univers med litt mer interessante hovedpersoner. For eksempel hvor Elide var hovedpersonen? Den litt melankolske slutten kan minne litt om Kafka og Philip K. Dick. 

Med forfatterens ironiske distanse til sin hovedperson, og til trollmannens religionshistorie og geografiske teorier, minner romanen om bøkene til Sir Terence David John Pratchett. Han har som Myhre skrevet om innbilske trollmenn som overvurderer egne evner, men Myhre påsto selv på årets Norcon at han ikke har lest noe av ham.

Likevel, boka var underholdende nok og preget av en humor vi kjenner igjen fra forfatterens tidligere bøker. Faktisk synes jeg boka var mer morsom enn direkte neglebitende spennende.  Jeg anbefaler derfor trygt boka til andre, spesielt de som har vært glad i hans forfatterskap fra romanen Aster kom ut i 1974 og fram til i dag.