Alien: Romulus. Retro monsterfilm i ny drakt

En anmeldelse av Emil Flakk

 

I går kveld så jeg Alien: Romulus. Håpene var skyhøye, men uten at forventningene nådde helt opp. Regissør Fede Alvarez’ forrige film var nemlig Evil Dead: Rise. En film jeg synes var ganske grei, skjønt uten at den nådde helt opp til de andre Evil Dead-filmene. Nå, med også Alien Romulus, har altså Alvarez fått ansvar for å lage film i enda en av mine favoritt-filmserier noensinne. Det er riktignok ikke som om fyren stod i fare for å ødelegge en perfekt filmserie i Alien. Meningene er delte om Alien 3, og Alien Resurrection trenger vi heller ikke prate så mye om.

Men, min avventende holdning skulle vise seg uberettiget: To timer senere gikk jeg ut av kinosalen med glis om munnen, for her har jaggu Alvarez klart å lage en Alien-film på høyde med de to første i serien.

Veien til en bedre fremtid går gjennom en forlatt romstasjon

Handlingen er i kronologien satt til mellom de to første filmene i serien. Vi følger Rain og hennes adopterte bror Andy, en androide med ganske utdatert programvare. De to bor på en planet med gruver driftet av selskapet Weyland-Yutani, og det blir veldig klart at dette ikke er en trivelig planet. Her dør folk av sykdommer som mennesker aldri var ment å bli eksponert for, og LO hadde nok hatt både det ene og andre å påpeke hva angår arbeidsforholdene.

Rain og Andy er karakterer jeg tidlig får empati med. Jeg sitter i kinosalen med et genuint håp om at de to skal få en bedre fremtid. Rain er en tøff kvinne som gjennomgår stor personlig vekst i løpet av filmen, men som samtidig aldri kjennes som en billig kopi av Ellen Ripley.

Når Rain og Andy blir gitt en mulighet til å unnslippe sine tafatte liv i bytte mot en bedre fremtid, lar de seg raskt overbevise. Imidlertid må de reise ut via en forlatt romstasjon, og alle som har sett en film i Alien-universet burde skjønne at forlatte romstasjoner er noe man burde holde seg langt unna. 

Når man står på skuldrene til Ridley Scott og James Cameron

Før lanseringen av Alien: Romulus, var det mye snakk om at filmen tok serien tilbake til røttene, og det har vært mange sammenligninger med den første filmen. Det er egentlig litt vanskelig å plassere Alien: Romulus rent sjangermessig. Der den første filmen i serien var en skrekkfilm, var oppfølgeren Aliens langt mer action-orientert. Alien: Romulus ligger et sted midt imellom de to. Her er scener hvor dialogen må vike for lyden av maskingevær, men også scener med klaustrofobisk skrekk. Med andre ord: Dette er en slags sjangerblanding, som tar de beste elementene fra de to beste filmene i serien og blander dem perfekt. Også stilmessig minner Alien: Romulus mye om de eldre filmene til Ridley Scott og James Cameron. Overdreven bruk av CGI har måttet vike for praktiske effekter, og det er nok lite tvil om at H.R. Giger ville nikket anerkjennende til hvordan det hele ser ut. Filmen har også referanser til Alien 3 og Alien Resurrection, samt til Prometheus og Alien: Covenant. Disse referansene er imidlertid ganske subtile, og føles som en naturlig del av handlingen, heller enn at de er tatt med som en billig gimmick for fansen.

Min eneste kritikk av filmen er en verbal referanse et sted til James Camerons film, som jeg ikke synes treffer helt blink.

 

Kort fortalt: Alien-serien er monsterfilmenes Formel 1. Da sier det sitt at Alien: Romulus er helt på høyde med det beste serien har å tilby. Dette anbefales!

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

  8 kommentarer til “Alien: Romulus. Retro monsterfilm i ny drakt

  1. Jeg likte også filmen, selv om det var mye som var lånt fra tidligere alien filmer. Filmen får fram at multiplanetariske firmaer ikke alltid setter arbeidsfolk retter særlig høyt og kan slik sett minne om Murderbot bøkene i tilfelle noen har lest dem. DEt jeg reagerte på var nok at en nyfødt alien ble over to meter høy i løpet av 15 minutter. Men jeg tror også folk som aldri har sett en alien film, kan like denne.

  2. Her er det bare å innrømme at den eneste Alien-filmen jeg rakk å se i ungdommen var Alien Resurrection. Men nå fikk jeg kastet meg rundt og sett de to første filmene via en tilfeldig midlertidig tilgang til Disney +. Den første filmen hadde jeg stor sans for. Historien er jo meget enkelt og likefrem fortalt, men den sitter godt i blodstrømmen takket være den lange stemningsoppbygningen, og spenningen med en indre så vel som en ytre fiende. En gjennomført gyser som fortjener å stå som en klassiker, selv om en slik enkel og klar film uten videre viderverdigheter eller eventuelt mer utstrakt (masete?) karakteroppbygging etc. neppe ville kommet ut av Hollywood i dag? Interessant, dette, at det er denne sjangermessige enkelheten (direktheten) som blir stående som kvalitet for ettertida?
    Enig i at den andre filmen på tilsvarende vis står seg som et prima eksempel på actionfilm a la 80-tallet (eksemplarisk og skoledannende). Den holder seg, skjønt grøsseren (første film) står seg bedre som slik gjennomført, likefram sjangerfilm? Den biter mer like i sentralnervesystemet, eller hur?
    Lyder som Alien Romulus gjør mer ut av bakgrunnshistorien og menneskenes sivilisasjon (med tilhørende samfunnskritikk), vel i tråd med hva vi forventer av kinofilm i dag?

    • Man kan si mye om en person ved å spørre hvilken Alien film de liker best

      • Ja, da spiller jeg inn at min favoritt er «Blindpassasjer» – NRK-produksjonen av et klaustrofobisk romskipsdrama som kom ut året før «Alien – den åttende passasjer.»

        • Jeg kjenner godt til den, men har ikke sett serien i sin helhet. Har imidlertid hørt at den har mye til felles med den første Alien-filmen ja.

    • Enig i at den første var bra. God, gammeldags grøsseri en sci-fi setting, med mørke kroker og skumle lyder – er det katten eller monsteret vi hører? Nettopp mangelen på eksplisitt horror gjør den så creepy

      Den andre var bare en teit Hollywood splatter. Var det en tredje?

Kommentarfeltet er stengt for dette innlegget