Første gang trykket i magasinet NOVA nr. 2-1974.
Oversatt av Øyvind Kvernvold Myhre. Gjengitt med tillatelse.
Jeg fulgte ham ned til leiren, og der så jeg henne, Vesta, den eneste kvinna. Det var storslått og … ynkverdig. Der var hun, Vesta Van Warden, John Van Wardens unge hustru, kledt i filler, med tilsølte, røde og oljeflekkete hender, bøyd over leirilden hvor hun gjorde det simpleste arbeid – hun, Vesta, som var født til de største rikdommer verden noensinne har kjent. John Van Warden, hennes mann, verd en milliard, åtte hundre millioner og president i Industrimagnatenes Styre, hadde vært Amerikas hersker. Han hadde også sittet i det internasjonale Kontrollrådet, og vært en av de sju menn som regjerte verden. Og hun selv var kommet fra en like adelig slekt. Hennes far, Philip Saxton, hadde vært president for Industrimagnatenes Styre like til sin død. Stillingen var på vei til å bli arvelig, og hadde Saxton hatt en sønn, ville sønnen ha etterfulgt ham. Men hans eneste barn var Vesta, den perfekte blomst av generasjoner av den høyeste kultur som vår planet har produsert. Det var først etter forlovelsen mellom Vesta og Van Warden at Saxton nevnte Van Warden som sin etterfølger. Det var sikkert et politisk ekteskap. Jeg har grunn til å tro at Vesta aldri elsket sin mann på den ville, lidenskapelige måten som dikterne brukte å synge om. Det var mer som et ekteskap som var vanlige mellom kongelige personer i tida før Fyrstehusene ble erstattet av Magnatene.
Og der sto hun og kokte fisk i en sotete kjel, og de strålende øynene hennes var blitt røde av den sure røyken fra åpen ild. Hennes historie var trist. Hun var den eneste overlevende av en million, liksom jeg selv, liksom Sjåføren. På et stolt utspring i Alamedaåsene, med utsikt over San Francisco-bukta, hadde Van Warden bygd et veldig sommerpalass. Det var omgitt av en park på fire tusen mål. Da pesten brøt ut, sendte Van Warden henne dit. Væpnete vakter patruljerte parken, og ingenting slapp inn av forsyninger eller endog post som ikke først var blitt desinfisert. Og likevel slapp pesten inn, drepte vaktene på deres post, tjenerne, feide bort hele hæren av tjenestefolk – eller i hvert fall alle dem som ikke flyktet for å dø et annet sted. Slik gikk det til at Vesta fant seg som den eneste gjenlevende i et palass som var blitt et likhus.
Sjåføren hadde vært en av de tjenerne som flyktet. To måneder seinere vendte han tilbake og fant Vesta i en liten sommerpaviljong, hvor hun hadde slått seg til. Hun var redd, og hun sprang og gjemte seg mellom trærne. Den natta flyktet hun til fots opp i fjellene – hun, hvis føtter og ømfintlige kropp aldri hadde stiftet bekjentskap med grov stein eller skarpe torner. Han fulgte etter, og den natta fanget han henne. Han slo henne. Forstår dere? Han slo henne med disse fryktelige nevene sine og gjorde henne til sin slave. Det var hun som måtte samle ved, tenne bål, koke mat, og gjøre alt det nedverdigende leirarbeidet – hun, som aldri hadde gjort husarbeid i hele sitt liv. Alt dette tvang han henne til, mens han, en ekte villmann, foretrakk å ligge makelig å se på. Han gjorde ingenting, absolutt ingenting, unntatt av og til å gå på jakt eller fiske.»
«Fint for sjaffør’n,» kommenterte Hareleppe lavmælt til de andre guttene. «Jeg husser’n før’n dødde. Han var en slask. Men han gjorde saker og tinger, og han fikk alt til å gå. Far gifta seg med dattera hans, og du sku sett åssen han banka opp far. Sjaffør’n var en en jævel. Han fikk oss unga til å stå på tå hev. En gang som’n var gammal, tok’n tak i meg og slo høl på huet mitt med en kjepp som’n hadde med seg støtt.»
Hareleppe gned seg i hodet ved erindringen, og guttene vendte oppmerksomheten mot den gamle, som pratet videre, nesten estatisk, om Vesta, squawen til grunnleggeren av Sjåførstammen.
«Og derfor sier jeg at dere kan ikke fatte hvor fryktelig situasjonen var. Sjåføren var en tjener, forstår dere, en tjener. Hun hadde båret skjebnene til millioner slike som han i sin lyserøde hånd. Og han hadde krøpet sammen, med bøyd hode, for slike som henne. Hun var herre over liv og død, både ved sin fødsel og gjennom ekteskap. Og i dagene før pesten ville den minste kontakt med slike som ham ha vært å svine seg til. Å, jeg har sett det. En gang, husker jeg, var det ei fru Goldwin, kona til en av de store magnatene. Det var på en landingsplass, like før hun skulle legge ut med ett av de store luftskipene. Hun mistet parasollen. En tjener tok den opp og gjorde den feilen å gi den til henne – til henne, ei av de største, kongelige kvinnene i landet! Hun vek tilbake som om han var spedalsk, og ga tegn til at sekretæren skulle ta imot den. Hun beordret også sekretæren til å få rede på skapningens navn, og sørge for at han øyeblikkelig ble fjernet fra tjeneste. Og ei slik kvinne var Vesta Van Warden. Og sjåføren hennes slo henne og gjorde henne til slave.
Bill … det var det, Bill, Sjåføren. Han var en elendig, primitiv mann, fullstendig fri for de finere instinkter og ridderlige tilbøyeligheter som kjennetegner en kultivert sjel. Nei, det finnes ingen fullstendig rettferdighet, for ham tilfalt dette vidunderet av ei kvinne, Vesta Van Warden. Dere vil aldri forstå denne tragedien, mine sønnesønner, for dere er selv små primitive villmenn, uten forstand på noe som helst annet enn villskapen. Hvorfor skulle ikke Vesta Van Warden blitt min? Jeg var en mann med kultur og forståelse, en professor ved et stort universitet. Likevel var hennes opphøyete stilling så høy at hun i tiden før pesten ikke ville ha nedlatt seg til å merke at jeg eksisterte. Prøv da å forstå det avgrunnsdype fallet som førte henne i Sjåførens makt. Intet mindre enn den fullstendige ødeleggelsen av menneskeheten hadde gjort det mulig for meg å bli kjent med henne, se henne i øynene, snakke med henne, røre ved hånden hennes – ja, elske henne og vite at hennes følelser overfor meg var vennlige. Jeg har grunn til å tro at hun, selv hun, ville ha elsket meg, siden det ikke var noen annen mann i verden uten Sjåføren. Hvorfor kunne ikke denne pesten som ødela åtte milliarder sjeler ha tatt med seg bare ett menneske til, Sjåføren?
En gang, da Sjåføren var ute og fisket, bønnfalt hun meg om å drepe ham. Men han var en sterk og voldsom mann, og jeg var redd. Etterpå snakket jeg med ham. Jeg tilbød ham hesten min, ponnien, hundene, alt jeg eide, hvis han ville gi meg Vesta. Og han flirte meg opp i ansiktet og ristet på hodet. Han opptrådte svært fornærmende. Han sa at i gamle dager hadde han vært en tjener, hadde vært skitt under føttene på menn som jeg og kvinner som Vesta, og at nå hadde han landets første dame til å være tjener for ham og lage mat for ham og oppdra ungene hans. «Du hadde det fint i tida før pesten,» sa han, «men nå er det min tur, og jeg har det pokker så fint nå. Jeg ville ikke bytte det om med gamle dager for alt i verden.» Slik snakket han, men dette var ikke ordene han brukte. Han var en vulgær, lavpannet mann, og giftige eder falt sammenhengende fra leppene hans.
Han fortalte meg også at hvis han knep meg i å se på kvinna hans, ville han vri nakken rundt på meg og banke opp henne også. Hva skulle jeg gjøre? Jeg var redd. Han var et dyr. Den første kvelden, da jeg oppdaget leiren, hadde Vesta og jeg en lang samtale om vår forsvunne verden. Vi snakket om kunst, om bøker og diktning, og Sjåføren lyttet og flirte og gjorde narr. Måten vår å snakke på kjedet og irriterte ham, for han forsto den ikke, og til slutt sa han: «Og dette er Vesta Van Warden, som en gang var kona til magnaten Van Warden – en stolt og opphøyet skjønnhet, som nå tilhører meg. Å, professor Smith, tidene forandrer seg, tidene forandrer seg. Her, kvinne, ta av meg mokasinene, og kjapp deg litt. Jeg vil at professor Smith skal få se hvor godt jeg har trent deg opp.»
Jeg så henne bite tennene sammen, og opprørets flamme tentes i ansiktet hennes. Han knyttet den klumpete neven sin, og jeg var redd og sjuk om hjertet. Jeg kunne ikke gjøre noe mot ham. Derfor reiste jeg meg for å slippe å se på slik nedverdigelse. Men Sjåføren lo av meg og truet meg med en omgang juling hvis jeg ikke ventet og så på. Og jeg satt der fordi jeg måtte, ved leirilden ved stranda av Temescalsjøen, og så Vesta Van Warden knele og ta mokasinene til den flirende, hårete, apeliknende skogmannen.
… Å, der kan ikke forstå, mine sønnesønner. Dere har aldri kjent noe annet, og dere forstår ikke.
«Temmet og innkjørt,» flirte Sjåføren, mens hun utførte den nedverdigende oppgaven. «Litt kjeftete en gang i blant, professor, litt oppsetsig, men en knyttneve på kjeften gjør henne snill og føyelig som et lam.»
Og en annen gang sa han: «Vi må begynne forfra og legge jorda under oss og formere oss. Du er handikappet, professor, du har inga kone, og vi står overfor en rein Edens Hage-oppgave. Men jeg er ikke overlegen. Jeg skal si deg noe, professor.» Han pekte på det vesle barnet deres, bare ett år gammelt. «Der er kona di, men du må vente mens hun vokser opp. Litt av en spøk, er det ikke? Vi er like alle sammen her, og jeg er den største frosken i dammen. Men jeg er ikke fin på det – ikke jeg, nei. Jeg gjør deg den ære, professor Smith, den store ære å love deg min og Vesta Van Wardens datters hånd. Er det ikke for galt at Van Warden ikke er her og kan se det?»
– fortsettes –
Fantastisk. Jeg elsker karakterskildringene. Sjåføren er virkelig motbydelig, og beskrivelse av karakteren vekker følelser som harme og vemmelse i meg. Knallbra!