av Tore G. Bareksten Vi som leser Marvel-tegneserier blir av og til irritert over hvor lite hensyn filmer og tv-seier tar til superheltene og supeskurkenes lange historie. The X-Men 1 kom for eksempel ut september 1963. Likevel ble mange viktige X-medlemmer drept i løpet av tre filmer. Og istedenfor å bygge på tegneseriefigurenes lange…
Det finnes ingen grenser for drømmer, endog de mest avsindige er tillatte. En gang på 1970-tallet kom Odd Eriksen over tre utrolige bøker. «Hodet mitt var ellers på den tiden fylt med lettere anarkistisk og relativt trist tankegods om samfunnets utvikling. Diskusjoner var preget av skråsikkerhet på mange kanter. Det var en lettelse å komme over disse tre bøkene som bød på en kritisk gjennomgang og analyse av alt fra konspirasjonsteorier og filosofipolitiske krumspring, til mer eller mindre religiøse myter.»
Tore G. Bareksten lar seg hjemsøke av strømmetjenestenes gjengangere.
Tore G. Bareksten har vært på kino og sett norsk film. Den stygge stesøsteren er blitt oppfattet som et feministisk angrep på kvinners manglende valgmuligheter under føydalismen – og på dagens urealistiske skjønnhetsidealer fremmet av kvinnelige influensere som stolte forteller om sine ulike plastiske operasjoner. På den annen side vil filmen kunne vekke begeistring hos mannssjåvinister som synes det er gøy å se kvinner bli mishandlet og ydmyket på film.
Det er kanskje pussig at en grisk sjørøver får slik heltestatus i det sosialdemokratiske Norge. Men ser vi på historiens brutale sjørøvere finner vi faktisk flere sosialdemokratiske trekk, skriver Tore G. Bareksten i denne filmanmeldelsen.
For nordmenn som elsker grøssere, er det stas med nytt blod. I 2020 utga Kjell-Vidar Åhman Teig debutboken «3 steiner til Nøkken: 7 historier om Robert Baastads liv og død» (novellesamling), og i 2023 kom «En kamp mot demoner» (roman). Nicolai Alexander Styve gjør et grundig intervju med forfatteren, og begår på veien anmeldelser av begge bøkene.
Tore G. Bareksten omtaler den norske seriesuksessen La Palma, som trekker veksler på Henrik Ibsens klassiker av et skuespill En folkefiende.
Her er Moorcock tilbake i terrenget som gjorde ham berømt: Anti-heroisk fantasy. Corum har utlevd sin elskede kone og har sunket hen i en melankoli som grenser til galskap når han blir kalt til fremtiden for å redde menneskeheten fra (kort sagt) en evig kulde. Patrik Salhlstrøm leser seg opp på en gammel (evig) (anti-)helt.
Vi får endelig vite hvorfor apene i tidligere Oz-filmer har vinger. Og hvorfor Elton John synger «Goodbye Yellow Brick Road» i sin Oz-inspirerte hit. Tore G. Bareksten anmelder Oz-musikalen Wicked.
I Patrik Sahlstrøms lesning av Michael Moorcock er vi nå kommet til bokserien Dancers at the End of Time. «Trolig den beste absurde romantiske forviklingskomedie som er skrevet.»
