av Nicolai Alexander Styve
Paulsen er en artig skrue. Han skriver rett og slett ganske artige ting. Noe av det er morsomt eller ufrivillig komisk, noe er veldig tullete og litt barnslig, mens enkelte ting er på grensen til latterlig. Enten så knegger man i skjegget, gapskratter eller rister på hodet. Det er ingen vage antydninger, tvetydigheter eller vitser for spesielt interesserte. Det er alt eller ingenting. Man elsker eller hater det, liksom.
Jeg har nå lest tre av tekstene hans, og de er i ulike sjangre. Han debuterte med den humoristiske fantasy-romanen Kaffeverden. Så leste jeg skrekknovellen «Motorsagkrokodille», og nå har jeg lest Nullet, en science fiction-kortroman. Paulsen er fremdeles en artig skrue, men med denne boka her – og dette er godt ment – kan man virkelig begynne å lure på om han har en liten skrue løs også.
For sprø underholdning er et inntrykk jeg sitter igjen med. Boka skal være klin gæren og underholdende, og det er den, men de underholdende elementene kan ha fungert som små hemsko for prosjektets grunnleggende problemstilling, slik jeg ser det. Nullet kommer i utgangspunktet med store lovnader på baksideteksten. I en nær fremtid skal en som heter Einir Haugesund ha som mål å «redde Republikken Norge fra romvesenene som styrer politikken med usynlige tråder. Det er et oppdrag som må fullføres før neste lokalvalg, for å unngå at menneskeheten blir gjort til slaver. Bare ett hinder kan stoppe den dedikerte konspirasjonsteoretikeren. Mutteren hans gjør nemlig alt hun kan for å få ham ut i arbeidslivet».
For meg virker dette som en stor og kompleks situasjon – et politisk spillbrett med mange brikker og et bilde med mange detaljer. For ikke å snakke om hvilke aktuelle konflikter som syder under overflaten på hovedpersonen. Mon tro om Paulsen ønsker å bli tatt seriøst denne gangen, tenker jeg, og ser for meg at det som skal skje, i utgangspunktet blir kompleks og alvorlig, men at det hele vil ha en humoristisk undertone ved seg.
Det ble heller omvendt. Den politiske situasjonen kunne vært en mulighet til å kommentere noe vesentlig og problematisk ved vår tid, men blir bare som et bakteppe. Systemet kunne blitt latterliggjort eller hånet, og det hele kunne tatt en satirisk vending. Men samfunnet for øvrig virker heller noe diffust.
Hovedpersonen er «på sporet av mørkenettets skjulte illuminater», og han er overbevist om at «utenomjordiske dukkemestre styrer våre politikere og andre elitister». Derfor vil han «finne beviser. Være en viktig brikke for motstandsbevegelsen». Einir er ganske hissig, paranoid, mistroisk, arrogant, bitter, men også målbevisst, sårbar og følsom. Jeg er i grunn litt usikker på hva som egentlig driver han, annet enn behovet for å få ut aggresjon, men her hadde det uansett vært et stort spillerom for å gi et mer sympatisk bilde av en redd og desillusjonert ung mann som prøver så godt han kan med det utgangspunktet han har, i møte med store krefter.
Handlingen er et prakteksempel på det engelske uttrykket that escalated quickly. Det er en kort opptakt, og så plutselig skjer det veldig mye rart, og så haster det å gjøre noe drastisk, for ellers går alt og alle ad undas. Det tar jo helt av. Man blir dessverre ikke godt kjent med noen, forholdet mellom Einir, moren og broren får jeg ikke et godt nok grep om, og jeg syns man ser litt for lite til både romvesenene og motstandsbevegelsen.
Verket er muligens for kort til å holde sine egne løfter. Ideer, verdensbygging og persongalleri kunne absolutt kommet bedre til sin rett i en større bok, for jeg skulle gjerne sett mer til de overordnede konfliktene og Einirs indre konflikter. Men Paulsen ser generelt ut til å snakke litt for mye med seg selv og le for meget av sine egne vitser. Det skjer helt vanvittige og absurde ting mot slutten, som det virkelig ikke er lett å forstå seg på, og som kunne vært enda mer underholdende om de ga litt mer mening.
«Kaffeverden» var unik, ambisiøs og gjennomført, mens denne boka etter min mening ble for ambisiøs for sitt eget beste. Den ble ikke like gjennomført og falt dermed mellom to stoler: den kule og spennende historien om en romvesen-invasjon og den samfunnskritiske dystopien. Jeg skal ikke sammenligne bøkene for meget, da de er av ulike sjangre, og dessuten er det for mange forskjeller til at den øvelsen blir konstruktiv. Dette er en tross alt ny øvelse for Paulsen også, vel å merke, men jeg foretrekker hans tidligere verk. Muligens egner stilen og fremgangsmåten hans seg mer til fantasy og skrekk.
Det kreative, komiske og uforutsigbare ligger allikevel i kjernen av det hele, og jeg likte egentlig veldig godt alle personlighetene, premisset og de sprø vendingene. For ikke å glemme det grove språket! Her er det fitteheiser, gråhårede skrukketryner, radioaktive kuker og statshorer om hverandre! Men det er nettopp derfor jeg skulle ønske at jeg fikk sett enda mer, men under ryddigere forhold (blant annet flere runder med korrekturlesing) og i en tydeligere ramme.
AV TOM PAULSEN:
Kunstnerens intelligens (novelle av Tom Paulsen) – Nye NOVA
Skrekk-novelle av Tom Paulsen: Motorsagkrokodille – Nye NOVA
MER OM TOM PAULSEN: