I den typen science fiction som japanske Sayaka Murata skriver, kommer det fiktive av at en selvsagt norm er vendt på hodet. Murata bruker dette som premiss til å utforske temaer som forventninger fra samfunnet, seksualitet, familie, og barnløshet. Litteraturen hennes er først og fremst satire av samfunnet, men med elementer av science fiction. Emil Flakk skriver om forfatterskapet.
Niels Klims reise til den underjordiske verden (1741) er inspirasjon for en aktuell kunstutstilling i Bergen.
JEG MÅ VÆRE GAL! sies det i ukas novelle fra Trond Buland, forfatteren bak NOVA-bøkene S-O-S Jupiter (1985) og Den lange drømmen (1992).
Det kinesiske fanzinet/magasinet «Zero Gravity Newspaper», redigert av en dedikert SF-fan som går under navnet RiverFlow, vant Hugo-prisen for beste fanzine i 2023. Publikasjonen spesialiserer seg på sakprosa, både fra kinesiske og internasjonale skribenter. Redaktøren har nemlig satt seg fore å få oversatt artikler om science fiction fra hele kloden, og gjør samtidig sitt for å spre tanker fra kinesisk fandom ut til verden. En rekke artikler fra Nye Nova vil derfor utkomme på kinesisk framover. Først ut er denne nyskrevne artikkelen fra Nye Novas redaktør, bestilt som en introduksjon til våre bidrag. Artikkelen er allerede oversatt og ligger ute på nett i kinesisk språkdrakt.
Novellen er fra 2014, tidligere utgitt på dansk, engelsk og tysk – og den danske forfatteren Kenneth Krabats femte bidrag til Nye Nova.
Bøkene i den opprinnelige Nova-serien er nok vanskelige å oppdrive i dag, men samtlige kan leses på Nasjonalbibliotekets utmerkede digitale bokhylle. De var og er et lite sett smale utgivelser, men deres posisjon i norsk SF-historie kan slås fast: Betydelig!
Denne langnovellen var opprinnelig tenkt som del av bokprosjektet Jeg, en sikkerhetskopi. Men novellen kommer naturligvis til sin fineste rett her i nettmagasinet, i upåklagelig selskap med de mange fantastiske skjønnlitterære bidragene vi har hatt æren av å utgi siden oppstarten for mer enn tre år siden.
Snøen knitret under skoene mine da jeg gikk. Jeg så opp mot himmelen der snøflakene falt tett. Det var i grunn bra at det var overskyet. Jeg kjente et ubehag hver gang jeg stirret opp på stjernene. I det siste var det blitt færre av dem der ute. Iallfall virket det sånn. Med en skjelvende…
«I mer enn femti år jobbet jeg med å forstå hvordan barn og unge tenker og opplever verden. Dette var nødvendig for å kunne bety noe positivt for dem i arbeidet som sosialarbeider og lærer. Jeg husker en gang jeg ga en prøve i historie til en sjetteklasse.» Slik er utgangspunktet for Odd Eriksens vesle drøfting av klassikeren Den lille prinsen (1943).
«I de eldste legendene ble det fortalt at de som levde før legendenes tid fortalte eventyr om en fjernere fortid hvor det var lys på nattehimmelen. Små svake prikker av lys de kalte stjerner. (…) Det ble også fortalt eventyr om en tid hvor alle mennesker hadde to ører, to øyne, to armer og to ben.» Jørn Johansen med sin andre novelle i Nye Nova.
