Barex finner gull på TV: Tre helt ulike science fiction-parodier

Av Tore Bareksten

1.

Wellington Paranormal er en tv-serie fra New Zealand på HBO – som både gjør narr av X-files, Supernatural og moderne realityprogram om politiets hverdag. Vi følger to ekstremt klønete politifolk som møter det ene paranormale fenomenet etter det andre, uten å forstå noe særlig, mens de hyppig snur seg til kameraet og tv-teamet som følger dem og viser hvordan de misforstår situasjonene. Mike Minogue spiller trege Kyle Minogue mens Karen O’Leary spiller Leary O’Leary.

I episode 1 møter de ei ung jente som med grov stemme som forteller at snart skal byen bade i blod mens de døde vender tilbake. Deretter spyr hun ut flere liter svovelstinkende guffe. Våre politifolk vil selvsagt ta henne med til barnevernet. Men deres sjef, overbetjent Ruawai Maaka, avslører at stasjonen har et hemmelig rom med informasjon om paranormale fenomener – og at slike trusler har blitt gitt av demoner to ganger tidligere. Med tv-teamet på slep må våre antihelter forsøke å redde verden. 

I episodene etter blir de blant annet satt til å etterforske hvorfor så mange kyr sitter i toppen av trær. De er selvsagt plassert der av formskiftende plantealiens. Humoren går ut på at leseren ofte forstår mer av hva som skjer enn politifolkene. Man skal for eksempel ikke ha sett mange sjangerfilmer før man vet hvem som stjeler alle posene med blod i blodbanken. Også spøkelser og varulver gjøres det narr av. 

Serien ble en suksess i New Zealand, hvor fire sesonger alt er spilt inn. Karakterene fra serien er også brukt i ulike opplysningsvideoer, blant annet under covid-perioden,.Hvis du likte humoren i splatterfilmen Black Sheep, om menneskespisende voldelige sauer, vil du sikkert like denne kvasidokumentariske serien fra New Zealands hovedstad.  Men jeg synes politifolkene blir litt for dumme, nesten på linje med noen av de zombie-politifolkene som også dukker opp i sesong 1. 

2.

Visitors er en sær fransk serie på HBO Max. Seriens hovedperson er Richard Garcia, spilt av Rick Gifford, som i flere år har drevet en liten science fiction-sjappe sammen med to kamerater. Men siden hans bestefar for flere år siden fikk sparken som politisjef, velger han å bli politimann. Kvelden før hans første dag på jobb, kræsjer to Ufo-er, som skyter på hverandre, over hjembyen Pointe-Claire, og to dresskledde agenter presser politisjefen til å dysse saken ned. Noe Garcia og hans to like tafatte og klønete nerdevenner ikke ønsker.

Da jeg så de første episodene, lurte jeg på om dette var en nerde-parodi eller ikke. De tre som i begynnelsen driver tegneserie- og science fiction-butikken virker mer nerdete enn karakterene i Big Bang Theory. En mistanke som ble styrket da det viste seg at de to dresskledde agentene som vil hysje alt ned het Muller og Scolly, et klart lån fra X-files karakterene Mulder og Scully. Men hvilke aliens som er helter og skurker er lenge uklart. 

Etter hvert som vi blir bedre kjent med hovedpersonen Garcia, forundres vi over forholdet mellom ham og hans kone – som selvsagt har en affære med en annen mann, men likevel blir sykelig sjalu ved mistanken om at ektemannen har sex med en kvinnelig alien med sorte øyne og grønt blod. For en gammel seriemonogamist som meg virker både det typisk franske ekteskapet og sjekkemetodene til aliens veldig eksotiske. Også bestefarens erotiske sidesprang får konsekvenser i forbindelse med den forlatte militærleiren som en av aliensgruppene bruker til å bygge et eller annet. Men heldigvis blir alle disse ulike romantiske intrigene i liten grad forstyrret av det ankommende gigantiske sorte hullet som snart vil sluke hele jorden. For dette er en fransk tv-serie med typisk franske forviklinger og typisk franske antihelter, så forvent ikke hollywoodsk logikk eller obligatorisk happy ending. Franske filmer slutter som kjent vanligvis mer melankolsk og åpent. 

Serien ga meg noe av den samme følelsen som å se sør-koreansk sf. Her er mange kjente elementer, men likevel med en litt forskjellig vri – som gjør at noen vil like denne serien, mens andre vil avsky den. 

Denne franske serien fra 2022 må ikke forveksles med alle de andre sf-seriene som også heter The Visitor og inneholder mye mer action enn denne.  

3.

Nettfliksserien Peacemaker kan sies å være DC’s svar på Marvels Deadpoolfilmer. Her finner du like mye griseprat, absurde samtaler, gladvold og tvilsom omgang med rusmidler. Introduksjonen til seien er ganske sær. Mens vi hører norske Wig Wams «Do ya wanna taste it», danser de viktigste skuespillene seg gjennom noen eksentrisk koreograferte dansetrinn. Akkurat som i Guardians of the Galaxy har serieskaper James Gunn lagt mye vekt i låtvalget.  I serien får vi høre mye åttitalsmusikk, med et uventet fokus på skandinavisk musikk – fra finske Hanoi Rocks til svenske Hellacopters og som sagt norske Wig Wam. 

Peacemaker er en karakter vi kjenner fra den andre Sucide Squad-filmen, hvor kriminelle med spesielle evner får operert inn en bombe i hjernen med løfte om nedsatt straff dersom de deltar i farlige oppdrag – og øyeblikkelig død dersom de ikke adlyder ordre. I slutten av filmen dreper Peacemaker gruppens leder når denne får samvittighetsvansker med oppdraget. Wrestling-stjernen John Cena får i filmserien en fin mulighet til å flekse alle musklene og vise våpenferdigheter når han skal etterleve sitt slagord: “Jeg vil skape fred uansett hvor mange jeg må drepe for å få det til.” 

Peacemaker var opprinnelig en tegneseriekarakter hos Charlton Comics, skapt av forfatter Joe Gill og tegner Pat Boyette i 1966, før DC kjøpte rettighetene. DC brukte blant annet Peacemaker i Blue Beetle-tegneserien, og i fortsettelsen av tegneserien The Watchmen – som het The Doomsday Clock – er han med i slaget på Mars mot Dr. Manhattan. Men Peacemaker på kino og tv er en mye mer voldelig og reaksjonær fyr.   

I James Gunns én-sesongs tv-serie er han i første episode på sykehus etter skadene han fikk i kinofilmen, men rømmer og tror han er fri. Det er han ikke. Den hensynsløse kvinnelige sjefen for det hemmelige fangeprogrammet vil at han skal etterforske en invasjon av aliens sammen med en utvalgt gruppe personer. Resten av gruppa består av en kvinnelig actionhelt, den lesbiske og litt klønete datteren til programsjefen, en datanerd og en afroamerikansk leder med store hemmeligheter. 

Vi møter også Peacemakers far som er leder for en Ku Klux Klan-lignende organisasjon og har sin egen Ironman-lignende drakt. Han spilles helt glimrende av Terminator 2-drapsmaskinen Robert Patrick, som også spilte i (for å nevne noen serier):  X-files, MacGyver, Outer Limits og Sopranos. 

Filmen har såkalt eyecandy/øyedrops både for menn og kvinner. Jennifer Holland er lekker som superagent Emilia Harcourt og en underbuksekledd, muskuløs John Cena, som synger 80-tallsslagere inn i en vibrator, vil nok tenne kvinnene. 

I tillegg møter vi Peacemakers beste venn, en dressert amerikansk ørn som liker å omfavne ham og den nest beste vennen, som kler seg ut for å straffe kriminelle under navnet Vigilante. Vigilante som tegneseriefigur har en lang historie hos DC; flere ulike personer har kledd seg ut og kalt seg Vigilante. De fleste mer reflekterte og mindre voldelige og skyteglade enn den mer parodiske personen i tv-serien Peacemaker. Siden jeg selv har lest en den av de klassiske Vigilante-tegneseriene, ble jeg litt provosert over hvordan han skildres i serien, men meg om det. 

Veldig mange tv-serier og kinofilmer følger det populære buddy-plottet. Folk som i utgangspunktet både er forskjellige og mistenksomme overfor hverandre, lærer etter hvert å respektere hverandre tross alle ulikhetene. Den afroamerikanske lesbiske dama som i utgangspunktet forakter reaksjonære Peacemaker, innser at han har noen gode sider – og Peacemaker slutter å mobbe teamets datanerd. 

James Gunn har skrevet manus til sesong 2, og de samme skuespillerne har sagt ja til en ny runde med parodisk gladvold. Gunn lover oss også mer superheltdans og sær musikk. I tegneseriene er derimot Peacemaker forfremmet til leder for et helt nytt team av Suicide Squad, med både Talon fra Batman og klonen av Superman og Lex Luthor fra tv-serien Titans er med.  

Siden jeg liker den sære humoren til James Gunn, foretrekker jeg Peacemaker framfor Wellington Paranormal og Visitors.

Del dette innlegget på:

Bjarne Benjaminsen

Bjarne Benjaminsen ble født i 1980 i Oslo, men er vokst opp på Leknes i Lofoten. Han har bakgrunn som loffer, smågårdsdreng, journalist, og master i filosofi – og har tidligere publisert tegneserier, dikt og fabler i blant annet Gateavisa, Psykose, Klassekampen, Filologen, og Lofot-Tidende. Ca. 2015 utkom diktsamlinga Kjærlighetsskjelv på avispapir, i co-produksjon med Jason Paradisas diktsamling Pirate of Oslo. Denne solgte i nærmere 5000 eksemplarer på gata i Oslo.  … som duften av en drøm … Kybernetiske fabler er hans "skikkelige" debut, utgitt av Orkana forlag i 2020, illustrert av Thore Hansen. I 2022 bidro Benjaminsen med den avsluttende novellen i antologien Althingi: The Crescent and the Northern Star, på amerikanske Outland Entertainment. Forfatterens andre bok, langnovellen Kalles kopier, utkom i 2023 på Orkana Forlag. Benjaminsen bor i dag på Leknes med kone og to barn, og arbeider til daglig som ansvarlig redaktør i lokalavisa Lofot-Tidende. Kontakt: bjarne@nyenova.no 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *