Å la det moderne mennesket krasje med det store og fullstendig uventede

av Nicolai Alexander Styve

 

Jeg skal nå anmelde to novellesamlinger av Anders Bortne, som er både forfatter, musiker og forlagsredaktør i Universitetsforlaget. Den ene samlingen er hans andre bok og heter Natt’a der oppe, natt’a der nede. Den kom ut for nesten 20 år siden (2008), men jeg leste den for aller første gang tidligere i vår. Jeg valgte å skaffe den fordi jeg fant ut at én av novellene handlet om zombier. Det er det svært få norske forfattere som skriver om, så det var verdt å undersøke. Heldigvis var hele samlingen verdt å lese! 

Da jeg så skulle skrive anmeldelsen, undersøkte jeg forfatteren. Tidspunktet for anskaffelsen viser seg å være et artig sammentreff, for Bortne kom nå i april ut med sin andre novellesamling. Den heter Betingelser for liv. I mellomtiden har han skrevet sakprosabok om søvnløshet og romaner for både store og små, men novellesamlingene virker å være de eneste litterære verkene med spekulative ideer og av størst interesse for lesere av Nye NOVA. Da passer det fint at jeg i denne anledning anmelder begge bøker.

Natt’a der oppe, natt’a der nede inneholder syv noveller og er den klart mest underholdende samlingen. Her skildres relativt vanlige mennesker i uvanlige situasjoner. Noen trenger en ny start fordi livet har vært vanskelig. Noen er bortkomne. Andre opplever at livet plutselig blir snudd på hodet, mens enkelte rett og slett er fanget rent fysisk. Samlingens største styrke: uforutsigbarhet og stor stilistisk og tematisk bredde. 

I den første novellen «Renover min familie», for eksempel, harselerer Bortne med reality-TV på en svært humoristisk måte. En familie blir uforvarende valgt ut til å delta i et TV-program der både huset deres og dem selv skal bli renovert. Tanken er at dette programmet skal hjelpe dem, for «kanskje dette er veien ut av denne hælvetes sørpa vi har kjørt oss fast i» (12). Ikke bare det, for produsenten sier: «Vi skal forvandle dere til Norges lykkeligste lille familie, men til gjengjeld skal dere gi oss Historien Om Forvandlingen Til Norges Lykkeligste Lille Familie. Ingenting betyr noe som helst hvis vi ikke får det på teip.» (15) Det blir herlig tragikomisk, parodisk og samfunnssatirisk når vi følger familiens deltakelse på programmet og hva det gjør med dem. Det blir mye pågangsmot, samhold og håp tullet inn i sorg, stereotypier og et skråblikk på våre egne konstruerte liv. En fulltreffer fra start!

Med tittelnovellen «Natt’a der oppe, natt’a der nede» tar samlingen en vending mot science fiction. Det er ett viktig element her, som dessverre avsløres på vaskeseddelen. Etter min mening er avsløringen i selve historien en del av det som gjør novellen så god. Det jeg derimot kan nevne, er noe som heter «single perception entity cognitive transmission», kun for å pirre nysgjerrigheten din. Dette tvinger i hvert fall hovedpersonen til å se seg selv i et nytt lys. Overraskende er det i aller høyeste grad. Dessuten fikk Bortne meg nok en gang til å gapskratte.

I «Sara og jeg» tilbringer en mann på 44 og en jente på 11 dagen i en fornøyelsespark. Etter hvert innser man at de to har et litt ukonvensjonelt forhold. Jenta ble faktisk kidnappet av mannen for fire år siden. Selv om dette forholdet er noe anstrengt, er det interessant å overvære dynamikken dem imellom. Jeg hadde blandede følelser til situasjonen og blandede følelser til begge personene, for det hele er så underfundig og sårt, men allikevel klarer Bortne å få meg til å flire.

«Judith» er min soleklare favoritt. Under en zombieepidemi har fire personer havnet i et lydbokstudio i en kjeller på Frogner. På filmatisk og brutalt vis får man også vite hvordan de havnet akkurat der. Historien er litt for kort til å få ordentlig utbytte av virkemidlene ved et slikt apokalyptisk scenario, men jeg liker at man får et lite innblikk i denne verdensomveltende hendelsen gjennom noen få vanlige mennesker. Akkurat passe tragisk og spennende. Man kjenner hjertet hamre og adrenalinet pumpe.

Her kalles zombiene for «svimere», forresten. Den var ny!

«Det verste, sa han til meg. – Er at folk ikke får tatt avskjed med barna sine, foreldrene sine, ektefeller og kjærester. Hvordan ta farvel med noen som ikke vil dra? Hvordan kan man legge tapet bak seg og begynne på nytt, så lenge fortiden vandrer rundt i gatene på denne måten?» (94)

I «Uspesifisert» følger vi en mann på reise til Tenerife. Han sitter fast i livet og prøver å få et klart hode og nullstille seg. Han er nemlig meget grublende og tvilende, og på hotellet viser det seg at han må dele rom med en kynisk konspirasjonsteoretiker som sier ting som «regjeringa holder enorme mengder informasjon tilbake, skjønner du, forskningsrapporter, undersøkelser, statistikker – fordi de trur folk ikke takler sannheten. I dag er det viktigere å være politisk korrekt» (112) og «det er mangt å lære (…) men lite å glede seg over.» (112) Det er egentlig ikke så veldig mye mer som skjer, men det trenger det ikke heller når det blir så komisk. 

«En eneste en» virker som den mest ambisiøse novellen. En mann som har som jobb å overvære respondenter i en fokusgruppe inngår et forhold med en av deltakerne. Hun viser seg å ha større planer enn han kunne tenke seg. Planer som kan skape kaos og økonomisk hodebry for næringslivet. Novellens samfunnskritiske vinkling minner meg om 1984 i måten den dekonstruerer informasjon, mennesket som forbrukere og de kapitalistiske markedskreftene som råder over dem. Dessuten arbeider dette paret også i det skjulte, akkurat som Winston og Julia. Det blir rett og slett spennende!

«Forestill deg et land og et folk som ingen produsenter klarer å forutsi. Kan du tenke deg det? Et marked uten trender og retninger? Forbrukere uten profiler? Kunder uten historikk? Det blir Dag 1 igjen. Jeg er lei av at de store konglomeratene har all makten.» (139)

«Det er enkelt å fylle en organisasjon med løgn når den er bygget for å unngå sannheten. Dine kunder, markedssjefene, har gjort Den Mest Fordelaktige Versjonen til sitt levebrød. De tolker virkeligheten etter ren ønsketenking, for så å inkorporere det i produktet sitt og presentere det som sannheten. De er uten ryggrad. Alt de gjør, kan omtenkes og tilbakemenes. Det eneste de har er blank iver. De er nødt til å møte seg selv i døra på et eller annet tidspunkt. Vi bare framskynder prosessen.» (143)

Den siste novellen, «Niko», handler om en mann som er på reise gjennom verdensrommet med 26 andre. De nærmer seg det siste returpunktet og må stemme om hva de skal gjøre. Skal de fortsette eller snu? Han har nettopp vært i et forhold med en annen mann. Hvordan håndterer han dette bruddet, livet i verdensrommet generelt, og hvordan forholder han seg til spørsmålet om returpunktet? Når jeg tenker tilbake på denne novellen, så husker jeg at det egentlig skjer veldig lite, og den største konflikten kan sies å være mangel på konflikt. Men det var mest denne kosmiske konfrontasjonen jeg likte så godt. Store ting blir små ting, og små ting blir store ting. Ute i det endeløse intet møter det meningsmettede mennesket det meningsløse tomrommet. Kan livet i det hele tatt ha en retning, når «alt her oppe er mellomrom» (158)? 

«Vi gikk tom for meninger. Det var som om intellektene våre sank fra hodene og ned til skrittet og magen. Nå snakker vi bare om det viser og føler. (…) det er ikke lett å definere seg selv ut fra ting som ligger fire tusen millioner kilometer unna og som stadig fjerner seg.» (161)

Jeg kan altså varmt anbefale Natt’a der oppe, natt’a der nede. Som jeg nevnte, er det stor stilistisk og tematisk bredde i novellene, mens det som ser ut til å binde dem sammen, er forfatterens særegne evne til å kombinere det absurde og gjenkjennelige, det tragikomiske og tankefulle. Dette i kombinasjon med de kreative og godt gjennomtenkte ideene gjør samlingen til en fryd å lese fra start til slutt. For ikke å glemme at jeg lo veldig mye underveis. Altså, humoren dasker deg helt uforvarende i trynet som en slapp dildo i mørket.

Så sånn er det.

(Plusspoeng for bruk av ordene videomaskina, faks, hundrings og stressless.)

For min del blir det en litt mer lunken mottakelse for Betingelser for liv. Den har sine lyspunkter, men sammenlignet med Natt’a der oppe, natt’a der nede blir den på den ene siden mer forsiktig og mindre underholdende. Det er liksom ikke like oppfinnsomt og lekent; de spekulative ideene og de store hendelsene havner litt mer i bakgrunnen og føles mer løsrevet fra personene. På den andre siden går novellene litt dypere til verks; det blir mer følelsesladet og grublende (dog på grensen til navlebeskuende). Det er rett og slett som om forfatteren har skjerpet seg litt, på godt og vondt. 

Men er det én ting som Betingelser for liv lykkes med, så er det avslutningene. De er brutale! Grunnen til det, er at novellene enten stopper når de når høydepunktet, før konflikten blir løst eller akkurat idet en konflikt oppstår og spenningen utløses for fullt. Jeg satt som oftest igjen med masse følelser. Dette er et effektivt grep som er både frustrerende og tilfredsstillende på samme tid. Frustrerende fordi jeg har så lyst til å vite hva som skjer videre, men også tilfredsstillende fordi jeg blir tvunget til å forestille meg fortsettelsen. Begge deler er etter min mening positive ting, fordi jeg blir veldig engasjert. Det var veldig lett å sitte der med hjertet eller kaffen i halsen, og det hendte rett som det var at jeg måtte riste i boken og rope «neeeei!» enten høyt eller inni meg. 

I åpningsnovellen, «Tjuetredje juli», er Ragnhild på ferie med familien sin når hun legger ut et innlegg på sosiale medier. Så skjer det noe i kommentarfeltet som plutselig krever hennes fulle oppmerksomhet under oppholdet. Moren har nemlig skrevet noe som Ragnhild reagerer på. Handlingen utspiller seg altså delvis på feriestedet og delvis i kommentarfeltet, og denne digitale konflikten får konsekvenser som mange av oss sikkert vil kjenne igjen. Ragnhild sliter med å finne den rette balansen mellom å kose seg på ferie og sjekke kommentarer. Slik sett viser Bortne oss hvordan sosiale medier setter betingelser for det moderne liv. På godt og vondt. Hva gjør det med oss? Blir vi en del av noe større, eller blir vi fragmenterte i vårt sinn og identitet? Blir vi kanskje redusert til enkeltmeninger? Observasjonene til Ragnhild og fortelleren er både komiske og alvorlige, og jeg innser at det kan ligge mye følelser og erfaringer bak hver emoji-reaksjon og hver kommentar. Jeg liker måten forfatteren håndterer dette temaet på, så dette er en av de bedre novellene i samlingen.

«Denne morgenen var bassenget, solsengen og den badende familien hennes som et fotografi hun ikke var en del av.» (15)

I «Markedet ved verdens ende» gjøres det i stand et loppemarked på en skole, og uten å innta en spesifikk synsvinkel tar fortelleren oss gjennom hele prosessen. Alle er travle med forberedelser og etter hvert med åpningen av markedet, men så skjer det noe uvanlig i bakgrunnen. Noe underlig og delvis truende i horisonten. Mens denne situasjonen blir mer og mer prekær, holder foreldrene markedet i gang. Jeg kan se hvordan det her er mulig å få en bedre forståelse av fellesskap og samhold og slike ting, men siden jeg ikke får innblikk i hva folk tenker og føler, blir det så stor avstand mellom meg som leser og alle personene. Handlingen er dessverre ikke spesielt underholdende eller engasjerende heller. Det handler for mye om dette loppemarkedet, og språket er for nøkternt.

«Christian». Hunden Håkon oppfører seg rart etter et møte med en fremmed ung kvinne. Har de to kjent hverandre i et tidligere liv? Dette er utgangspunktet for denne novellen, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den ungen kvinnen prøver å finne ut av om dette stemmer, han er usikker, kjæresten hans har egne grunner til å få klarhet i det hele. Alle personene som er involvert, forholdet dem imellom, hunden og hvordan hele situasjonen utvikler seg, var så godt sammensatt, og ved endt lesning satt jeg igjen med høy puls og masse følelser.

Hvordan våger Bortne å avslutte en novelle på den måten? Utilgivelig!

«Sannhetene» føyer seg inn i rekken av en tilsynelatende endeløs debatt om virkelighetslitteratur. En kvinne syns at eksen har skrevet om henne i sin nye roman, og hun liker det ikke. Novellen handler om konflikten dem imellom og etiske vurderinger rundt slike utgivelser. Hva er fiksjon og virkelighet? Hva er greit å skrive om? Jeg vil ikke si at Bortne kommer med noe oppsiktsvekkende nytt om temaet, og avslutningen var ikke like effektiv her, men jeg syns temaet var godt og grundig utforsket i novelleform; forfatteren belyser flere sider av saken og får frem alle nyansene ved problemstillingene som oppstår underveis, og han stiller spørsmål det er verdt å stille seg, og som jo er vanskelig å svare på.

«Hva skulle til for å overbevise en utenforstående om at det som stod i boken, var virkelig – og krenkende?» (94)

«Hvis en romankarakter var konstruert av ord og setninger, hva besto ordene og setningene av? Hva var elementærpartiklene?» (98)

I «Femis paradoks» møter vi Andreas. Han sliter med insomni (!) og jobber i justisdepartementet. Norge og resten av verden har nettopp kommet seg ut av en vanskelig tid med pandemi og alt det innebærer av smittevern og karantene. Så blir det funnet et fremmed objekt i Østerdalen, og da får Anders mer enn nok å håndtere på jobben. Etter hvert dukker det opp flere slike objekter i andre deler av verden. Novellens tittel viser til paradokset om at vesener fra andre planeter ennå ikke har tatt kontakt med oss, til tross for størrelsen på universet og tiden det har eksistert. Handlingen i novellen strekker seg over veldig lang tid, og parallelt med utfordringene til Andreas følger vi Norges og andre lands reaksjoner og håndtering av disse fremmede objektene, inkludert ulike teorier av hva de kan være – disse objektene som for det meste kun står på stedet hvil. I mellomtiden gjennomgår verden en ny pandemi og andre kriser. 

Dette virker egentlig mye mer spennende enn det blir. Objektene hadde i grunn mindre påvirkning på både hovedpersonen og verden for øvrig enn alt det andre som skjer underveis. Jeg forstod ikke helt poenget med objektene, og så skjer det så mye over lang tid at det ikke blir nok tid til å fordøye alt sammen uansett. Jeg skulle ønske at objektene førte til en større konflikt, enten mellom mennesker eller mellom mennesker og romvesener. Til tross for alt som skjer, blir det paradoksalt nok litt meningsløst og uinteressant.

«Rapporten konkluderte med at objektet med stor sannsynlighet ikke hadde sitt opphav på jorden, og at konstruksjonen og reisen den må ha tilbakelagt, kan se ut til å være et resultat av en teknologisk svært fremskreden sivilisasjon.» (128)

Men nå har du jo meg. En stund etter at et langvarig forhold tok slutt, bestemmer Irene seg for å date noen igjen. Hun blir kjærester med en ny mann. Det er kjempeflott, men så viser det seg at han tror at jorden er flat. Her blir det gjort et velment forsøk på å forstå tankegangen og utløserne bak at folk får en slik overbevisning, og hva som gjør at de finner og holder sammen. Utover det var det en koselig historie, men ikke så veldig mye mer enn det.

«Hvor gikk grensen mellom trass og tro?» (174)

Den siste novellen, «Megiddos barn», syns jeg er samlingens svakeste. Sunniva prøver å komme seg til hektene igjen etter å ha kommet seg ut av en religiøs sekt. Hun deltar i et jobbintervju og prøver så godt hun kan å gi et godt inntrykk, men de ubehagelige opplevelsene fra tiden i sekten hjemsøker henne. Jeg har stor respekt for tematikken og at forfatteren prøver å vise organisert religion på sitt mest manipulerende, og hvordan lovnader om samhørighet og frelse kan føre til undertrykkelse og hva som verre er. Allikevel skulle jeg ønske at handlingen hadde tatt en mørkere og mer dyster vending, at vi kunne fått overvære Sunnivas konfrontasjon med sektlederen, oppgjør med troen eller en form for mellommenneskelig konflikt i det hele tatt. Det ble litt for enkelt, innadvendt og forutsigbart. 

«Var det noe Frode hadde lært dem, så var det at et valg var en felle. Innbilte du deg at du kunne velge, var du hovmodig og havnet i helvete. Det fantes ingen frihet.» (189)

I et intervju med Samtiden sier Bortne at samlingen handler om den menneskelige selvoppholdelsesdriften. Samtidig påpeker han at det er «interessant å la det moderne mennesket krasje med det store og fullstendig uventede», og det gjør han ved å «forsøke å utfordre det tradisjonelle novelleformatet som ofte handler om å ta utgangspunkt i små hendelser og gjøre det stort og universelt. Min ‘metode’ er å ta utgangspunkt i noe som ligger utenfor et vanlig liv – gjerne noe fantastisk og overnaturlig – og se hva det gjør med det lille, menneskelige.»

(kilde: https://www.samtiden.no/bok/jeg-synes-det-er-interessant-a-la-det-moderne-mennesket-krasje-med-det-store-og-fullstendig-uventede/1319535)

Jeg syns Bortne lykkes med dette i større grad i Natt’a der oppe, natt’a der nede, for til tross for at han sier at han ønsker å utfordre det tradisjonelle novelleformatet, blir det litt for ordentlig i Betingelser for liv. Ikke nødvendigvis hva angår metoden eller ideene, men selve utførelsen. Det er langt fra en dårlig andre novellesamling, men siden det er mindre snert, tæl og lek denne gangen, får ikke den en like varm anbefaling av meg. Han har uansett et litterært særpreg og skriveglad fremtoning som jeg setter pris på, så kommer han ut med flere novellesamlinger i fremtiden, har jeg fortsatt veldig lyst til å lese dem.