Olavs dom (novelle av Emil Flakk)

Prolog

Olav så snøen smelte i kjelen. Mens han ventet på at vannet skulle bli varmt, gomlet han på et stykke tørrfisk. Over ham bølget nordlyset. Olav likte tida akkurat nå. Sola var på vei tilbake. Alt rundt ham badet i blått lys. Den blå timen. Når alt var blått, sånn som nå, hadde Maria alltid stått ved vinduet og kikket ut.

Olav syntes han hørte motoren fra en bil.

«Gamle tulling», sa Olav. «Det er ikke noen bil. Det er aldri noen bil. Nå må du slutte å tulle Olav. Gamle tullebukk.» Bilene som lå strødd langs de gjengrodde veiene, var rustne og hadde flate batterier. Rasmus la snuten i fanget hans. Olav klappet hunden og gav den en fiskebit. «Bare du og jeg Rasmus. Ikke noen bil. Bare du og jeg.»

Olav helte det varme vannet over i en termos. Han satt og varmet seg ved flammene til den vonde følelsen var borte i leddene.

Olav løftet beina høyt for ikke å snuble. Røttene hadde vokst vilt etter at folk forsvant. Han hvilte hagla over nakken. Den kjentes tyngre enn før. Rasmus snuste rundt, men mest for moro skyld. Olav hadde allerede to ryper og en hare hengende fra beltet. Trærne rundt ham var bøyd etter herjinger fra vinden. Da Olav hadde flyttet opp hit, hadde han tenkt at trærne lignet pukkelrygger. Han gikk rundt et tjern. Isen var nok tykk nok til at han kunne gå på den, men han var ikke helt sikker. Hundre meter fra ham løp en flokk reinsdyr. Noen stoppet opp og kikket på Olav. De lurte vel på hva i all verden han var, denne snåle skapningen som tuslet rundt på to bein og pakket seg inn i pels som ikke var hans egen. Olav smilte. De var flotte dyr. Trærne og tjernet var også fint å se på. Hvordan ville det se ut om alt dette brant? Tenk om trærne stod i flammer, og reinsdyrene kvaltes av aske. Olav skjøv tankene fra seg.

Rasmus bjeffet bak en liten kolle. Bjeffingen var mer febrilsk enn vanlig. Noe var galt. Olav begynte å løpe, så godt det lot seg gjøre for en gammel mann. Han tok et godt grep om hagla og løsnet sikringen. Rasmus fortsatte å bjeffe. Det måtte være et godt tegn. Hva enn det var Rasmus bjeffet på, var det ikke noe som hadde tenkt å rive ut strupen på bestevennen hans. Iallfall ikke ennå. Olav kom opp på kollen. Han pustet tungt, kjente hjertet banke. Olav burde vel vært bekymret for det, men akkurat nå var han bare glad for å se Rasmus i live. Han senket hagla. Da han hadde fått roet pusten og hjertet, ristet han på hodet og mumlet til seg selv: «Dumme, dumme hund. Du dumme, dumme hund.»

Han klappet Rasmus, kjente de stramme hundemusklene løsne. «Dumme hund.»
Han kikket på den slappe bylten i snøen. Kunne det være ei elgku, angrepet av rovdyr? Han grep kniven, men så rørte bylten seg. Olav falt bakover. Stirret. Det var ikke et kadaver. Han svelget. Da han hvisket ordet, føltes det fremmed. «Menneske.»

 

Del 1

Olav kunne ikke huske sist han hadde sett noen spise sånn. Egentlig kunne han ikke huske sist han i det hele tatt hadde sett noen spise. Mannen overfor ham stappet maten i munnen. Han så ut til å være i midten av 20-årene. Huden var glatt, og det blonde håret lå tett. Olav dro hånden gjennom sitt eget grå hår, som var blitt tynt. Midt i munnfullene stoppet plutselig den unge mannen å spise. Han så ut som han plutselig var klar over noe. «I’m so sorry», sa han da han svelget unna det han hadde i munnen. «Sorry, guess I look disgusting.»

Da mannen våknet, hadde Olav prøvd å snakke til ham på norsk. Mannen hadde sett uforstående på ham, og svart på engelsk.

«Det skal du ikke tenke på», sa Olav og hørte sin egen tykke aksent. Han hadde ikke pratet med andre enn seg selv på flere tiår. Nå skulle han attpåtil prate på et fremmedspråk. Olav hadde ikke hatt direkte problemer med engelsk på skolen, men han hadde alltid vært mer interessert i realfag. Matte, kjemi og fysikk. Det var der Olav briljerte.

«Her er det ingen som tenker på manerer. Du er sulten, da skal du spise.»

Mannen betraktet Olav et øyeblikk før han fortsatte å spise, nå i et mer rolig og kontrollert tempo.

I altfor lang tid hadde han lengtet etter et annet menneske. Nå som det satt noen her, visste ikke Olav hva han skulle tenke, enda mindre hva han skulle si.

«Jeg heter Olav», sa han etter en stund. 

«And I’m Cooper», sa den unge mannen.

Olav gliste. «Akkurat som Alice Cooper.»

Cooper bare så på ham med høye øyenbryn. Olav la merke til at brynene var tette og mørke, en kontrast til blåfargen i øynene hans.

«Det var en rockestjerne fra tida før. Han malte seg i ansiktet før han gikk på scenen. Jeg hørte mye på ham da jeg var ung.»

Cooper stirret på Olav. «Pappa og mamma har fortalt meg om rock», sa han. Han viftet hånden noen ganger i luften og kikket opp. Det var tydelig at han prøvde å komme på noe. «AC/DC», sa han og gliste. «Kjenner du til AC/DC?»

«Jeg elsker AC/DC», sa Olav. Han slo takt med fingeren mot bordet og begynte å synge.

Living easy, living free
Season ticket on a one-way ride
Asking nothing, leave me be
Taking everything in my stride
Don’t need reason, don’t need rhyme
Ain’t nothing I would rather do
Going down, party time
My friends are gonna be there too
I’m on the highway to hell
On the highway to hell
Highway to hell
I’m on the highway to hell

Cooper glante på ham. Olav ble plutselig klar over at han sang. Han følte seg dum igjen. Dette hadde skjedd ofte etter at håret hans var blitt grått. Han bare satt der, og så sank han inn i sin egen verden, der minnene fra tida før ble til levende bilder, og han var en del av dem. Som oftest handlet det om at han var med Maria og hadde det fint. Han glemte for en stund at han levde ensom på en base på et sted folk i tida før hadde kalt Finnmark. Nå, når Cooper var der, følte han seg bare klein.

«Wow, det var råkult!» nesten ropte Cooper.

«Virkelig?» spurte Olav.

«Så kult! Jeg har ikke hørt musikk på flere år»

«Virkelig?»

«Det er jo forbudt.» Cooper sa det som om det skulle vært åpenbart. «Hvis ikke du kaller hylingen fra moskeene for musikk da.»

Olav kjente et ubehag inni seg da Cooper nevnte moskeene. Det var mye de to måtte prate om, men ikke nå. Olav hadde det fint med triviell samtale. Alvoret kunne vente.

«Jeg har en del musikk liggende på filer. Du kan høre så mye du vil.» Olav tenkte plutselig over hvorfor han hadde sagt det. Var det for å være høflig? Eller var det fordi han var redd for at Cooper plutselig ville dra sin vei, sånn at han ble alene igjen? Kanskje litt begge deler.

«På filer», sa Cooper. Han sa ordet som om det var noe eksotisk med det. «Mener du at du har en sånn datamaskin?»

«Ja, mange. Alle maskinene her fungerer fortsatt. Jeg kan vise deg etter at vi har spist. Men først har jeg en overraskelse», sa Olav og smilte. Han mistenkte at Cooper hadde mange spørsmål om hva slags sted dette var, men det kunne vente. Da han reiste seg, hørte han det knekke i knær og ankler. Han gikk til kjøleskapet. Da han kom tilbake og satt seg ved bordet, skjøv han et beger mot Cooper.

«Iskrem», sa Olav og smilte.

«Is- kem» sa Cooper. Kanskje han ikke visste hva ordet var på engelsk. I begeret var det to runde kuler. Den ene var rød, den andre brun. Olav satte skjeen i sitt eget beger og førte den til munnen. Sjokolade og jordbær. Han hadde glemt hvor fint de to tingene gikk sammen. Isen smeltet i munnen. Det var lenge siden Olav hadde spist søtt. En gammel tannverk hadde fått ham til å gi opp sukker. Han så opp. Cooper holdt hånden mot panna og stønnet. Olav lo. «Brain-freeze. Spis saktere.»

«Helt utrolig», sa Cooper. «Akkurat som vinter inne i munnen.»

Som vinter inne i munnen. Olav likte de ordene. De satt stille og nøt de to smeltende kulene med iskrem. Olav husket at han som liten hadde likt å la isen smelte før han spiste den. Han ble sittende å tenke på iskrem, til han plutselig ble klar over at det satt en totalt fremmed sammen med ham. En mann han ikke engang visste hva het. Olav husket at det hadde vært noe han skulle spørre denne fremmede om.

Da Cooper hadde spist opp iskremen, tok han begeret til munnen og helte i seg den siste slanten. Han lukket øynene og kjente frysningene nedover halsen. «Så godt», sa han og åpnet øynene. Cooper stoppet å puste et lite øyeblikk. Han stirret lenge, klarte ikke engang å blunke. I hånden hadde Olav en pistol, som han lot hvile mot bordet for å holde den stødig.

«Det er et spørsmål du må svare på», sa Olav. «Da jeg fant deg, hadde du piskeslag på ryggen. Sårene er bare noen uker gamle. Hvorfor ble du straffet? Hva har du gjort?»

«Olav … I mean sir, I don’t speak Norwegian.»

Olav kjente på en rar følelse. Han burde jo skjønt at denne mannen ikke forstod norsk. Han gjentok spørsmålet på engelsk.

«Jeg ble tatt til fange av Allah Now.»

«Hvem?»

«Allah Now. Det er en gruppe islamister som kontrollerer det meste av Europa.»

Olav visste det så altfor godt. Han husket alle nyhetsoppslagene om Allah Now. Maria hadde ledd da hun hørte om dem. Hun sa det var så kårny å kalle seg Allah Now. Men det tok ikke lang tid før nyhetsoppslagene om dem sluttet å være morsomme. De begynte som en sekt i England, men spredte seg raskt utover hele kontinentet. Da styresmaktene i Europa falt sammen, så de sin mulighet til å fylle maktvakuumet. De var de eneste med en organisert struktur. De tok kontroll over byer, så land, og til slutt hele kontinentet. Først ble de godt mottatt, for de knuste de kriminelle gjengene som herjet, og fikk bukt med korrupsjonen i byråkratiet. De som konverterte og sluttet seg til dem, fikk bedre vilkår, som mer mat og mer trygghet. Men da de var mange nok, og ingen lenger kunne stoppe dem, begynte tvangen. De vendte riflene mot dem som nektet og gav dem valget mellom Allah Now eller døden. De fleste valgte å overleve.

«De tok meg til fange, og gikk gjennom alt i sekken min. Da de så at jeg bar på to bøker, ble de hysteriske. De tror at alle bøker som ikke er koranen har djevelen i seg. De straffet meg for trolldom. Den natta lot de meg ligge ute uten tilsyn. De trodde vel at blodtapet kom til å ta livet av meg. Men de tok feil. Jeg snek meg ut av leiren deres. I en landsby like ved fant jeg et apotek med bandasjer.»

Olav stusset. Det var få mennesker som kunne lese. Han hadde vanskelig for å tro at denne fremmede mannen hadde hatt bøker i sekken. «Hvilke bøker hadde du med deg?» spurte han.

«Anna Karenina av Leo Tolstoy og en samling med noveller. Det var en samling med historier kalt The Greatest Stories Ever Told, med historier av blant annet Franz Kafka og Charles Bukowski.» Den fremmede hadde begynt å bable nå. Olav syntes han kjente igjen navnene og titlene han nevnte, men det var vanskelig å forstå når mannen pratet så fort på engelsk.

«Hvorfor skal jeg tro på deg? Jeg vet ikke engang hva du heter.»

«Jeg heter fortsatt Cooper, som jeg nettopp fortalte deg. Du ble begeistret fordi du liker Alice Cooper.»

Olav ble taus. Da Cooper så at hånden som holdt pistolen begynte å riste, var han like ved å kaste seg ned på gulvet. Men Olav la fra seg pistolen på bordet. «Unnskyld», hvisket han. Cooper så tårer i øynene til Olav.

«Du heter Cooper. Jeg fant deg ute da jeg var på jakt med hunden min, Rasmus. Du var så vidt i live. Jeg fikk deg på beina, og støttet deg frem til basen. Jeg pleiet deg i tre dager.»

OIav tørket vekk tårene. Han ville ikke gråte foran Cooper, han ville ikke gråte i det hele tatt, men han hadde aldri følt seg så dum og ubrukelig som nå. En gammel, ubrukelig mann, det var det han hadde blitt.

«Jeg har begynt å glemme.» Olav holdt en hånd mot siden av hodet. Han ville ikke snakke om det, men Coopers trygghet var viktigere enn hans eget ego. «Jeg visste ikke at det var så ille, men jeg må ha glemt et øyeblikk hvem du er.»

«Det er ikke noe å beklage», sa Cooper. «Takket være deg er jeg i live.»

Cooper lente seg frem og gav Olav en klapp på skulderen. Olav hadde glemt hvordan berøring fra et annet menneske kjentes. «Jeg vil du skal gjøre meg en tjeneste», sa han og skjøv pistolen mot Cooper. «Jeg kan komme til å glemme deg igjen, og det kan bli farlig. Jeg vil du skal ta denne pistolen. Senere skal jeg vise deg våpenskapene mine. Heretter skal du ta vare på nøklene.»

Cooper tok opp pistolen. Olav kunne se at han følte seg utilpass av å holde den, men Cooper var ikke en gammel mann som glemte, slik som han selv. Det var riktig at Cooper skulle ta vare på den.

«Du kan si fra hvis du også trenger et våpen til jakt», sa Olav og nikket. De ble sittende stille uten å si noe. Snart hørte de poter mot gulvet. Rasmus tuslet inn i rommet, hoppet med forbeina opp i fanget til Olav, og stakk en våt snute i ansiktet hans. «Se hvem som endelig har våknet. Er du sulten?»

Påfølgende bjeffing var bevis for at mat i hundeskrotten hadde gjort seg. «Dette er Rasmus, hunden min. Du kjenner ikke ham, men han er blitt ganske kjent med deg. Han har snust på deg mens du sov.» Rasmus tuslet bort til Cooper og sniffet på beina hans.

Cooper stakk ned en hånd som hunden kunne lukte på. «Alle hunder er så ville og aggressive. Har du hatt ham siden fødselen, eller fant du ham ute? Han er jo helt tam.»

Olav klødde seg i nakken og tenkte på ordene han var i ferd med å formulere. Kanskje kom de til å sjokkere Cooper. «Nei, jeg har hatt ham siden tida før.»

Cooper stirret på ham. «Siden tida før? Du mener før krigen og bomberegnet?»

«Stemmer», sa Olav. «Men han har dødd tre ganger. To ganger av alderdom, og en gang ble han trampet i hjel av en flokk reinsdyr da vi var ute på jakt.»

Olav betraktet ansiktet til Cooper, og visste hva han tenkte. «Jeg er gammel, og hodet mitt fungerer ikke alltid som det skal, men jeg har gjenopplivet hunden min tre ganger. Hvis du går ned den korridoren der og tar andre dør til venstre, så kommer du til en DNA-lab. Det er virkelig en enkel prosess. Du plasserer individet du ønsker å gjenskape i maskinen, enten død eller levende, og ut kommer en nyfødt replika av vesenet.»

Cooper måpte. «Jeg har lest om de maskinene fra tida før. Er det en av de moderne som …»

«Nei», svarte Olav. «Den klarer ikke mennesker.»

Cooper kikket omkring seg. Kanskje gikk det opp for ham at veggene var merkelig sterilt hvite, og ikke minnet om et hjem i det hele tatt. Det var ingen bilder på veggene. Det var ikke engang et vindu så man kunne se ut. Rommet de satt i, kalte Olav for oppholdsrommet, bare fordi det hadde komfyr, kjøleskap, og en sitteplass med noen sofaer. Da han jobbet her, hadde dette vært pauserommet.

Coopers neste spørsmål var åpenbart det Olav forventet å høre. «Hva er egentlig dette stedet?»

«Basen ble bygget av NATO. Vet du hva NATO var?»

De gikk gjennom korridoren. Heller ikke her var det bilder på veggene.

«Ja. Foreldrene mine lærte meg historie. NATO var en allianse mellom Europa og USA, ikke sant?», sa Cooper.

«Mer eller mindre», svarte Olav. Døren de nå stod foran, var av rent jern. Olav tastet inn en kode på en skjerm ved siden av den. Jerndøren gled oppover, og forsvant i veggen. Olav så det forundrede uttrykket til Cooper. Alt dette var nytt for ham. Olav tenkte tilbake til da han hadde vært utvekslingsstudent i Colombia og kjent på kultursjokk.

«Den lager ikke lyd», sa Cooper. «Døren er av jern, men lager ikke lyd når du åpner den. Hvordan er det mulig?»

«Den er festet til magnetskinner» svarte Olav. «Den samme teknologien togskinner ble bygget med i tida før.»

Cooper lente hodet frem og studerte døråpningen. Olav syntes det var fint å se ham sånn. Han husket at folk var så dumme og overfladiske i tida før. De bare stirret ned i skjermene på telefonene sine.

«Jeg skal lære deg hvordan teknologien her fungerer», sa Olav.

«Virkelig?»

«Ja selvsagt, hele stedet er jo drevet av maskiner. Det er klart du må lære.» Olav syntes den unge mannen så nervøs ut. «Er det noe i veien?» spurte han.

«Jeg er bare redd for å ødelegge noe, eller gjøre noe feil. Jeg har ikke vokst opp med teknologi. Det er fremmed for meg.»

«Det fremmede er alltid skummelt, men jeg lover deg at det er enkelt. Bare se her. Koden til alle dørene er 1234. Hvis du kan telle til fire, kan du åpne alle dørene du finner her.»

«Det virker litt vel enkelt.»

Olav følte seg en smule klein og dum da han hørte Cooper si det. «Da jeg begynte å glemme ting, endret jeg alle kodene til 1234», forklarte han.

«Sånn at du ikke skulle glemme de forskjellige kodene», sa Cooper. «Det var lurt.»

Nå var de kommet frem til et rom på størrelse med en liten gymsal. «Her er alle labene samlet, nesten som i et bibliotek for teknologi.» Da han så at Cooper ikke lo, følte han seg bare teit. Rasmus hadde sluttet å løpe mellom de to, og stod rolig ved siden av Olav Hunden hadde lært at den ikke skulle løpe når de var her inne. De gikk rundt mellom alle apparatene. Cooper var spesielt interessert i medic-laben og stilte mange spørsmål. «Så den fikser deg, uansett hva som er galt med deg?»

«Ja», svarte Olav og fortalte om den gangen han falt og brakk beinet da han hadde vært ute på jakt. Han hadde ålt seg tilbake til basen, lagt seg under glasspanelet, og maskinen hadde brukt omtrent syv sekunder på å identifisere hva som var galt med ham. Det hadde tatt den to timer å rette opp beinet. Da Olav gikk ut av maskinen, var beinet litt ømt, men ellers helt fint.

«Hva med sykdommer?»

«Ja, den fikser alt fra kreft og HIV til en liten forkjølelse. Ikke noe problem.»

«Pesten?» spurte Cooper.

«Nei. Hadde vi hatt tid til å studere og forstå pesten, kunne vi kanskje fått det inn i en oppdatering, men da pesten hadde herjet, var alle som kunne forsket frem en kur, allerede døde.»

De to stod tause, i hver sin verden, og tenkte den samme tanken. Det som kunne vært.

De satte seg ned med hver sin kopp kaffe, Cooper i sofaen, Olav i lenestolen. Etter at han hadde forstått at basen kom til å bli hans permanente hjem, hadde Olav gjort om det ene hjørnet i pauserommet til en sittekrok. Fra før av sto det noen stoler og en sofa der, og en TV var festet til veggen. Olav hadde aldri likt å se TV i tida før, men elsket derimot film, og brukte apparatet til å se gamle titler om igjen.

«Kaffe», sa Cooper og luktet på det sorte stoffet som fløt rundt i koppen. «Jeg husker lukta fra jeg var liten. Foreldrene mine drakk det. Jeg har aldri smakt det selv.»

«Jeg har massevis av kaffe. Denne basen ble bygget for at folk skulle overleve her i lang tid. Det er fryserom med tonnevis av fryst mat.»

«Fryserom. Det er rom som alltid er kalde, ikke sant?»

«Ja», svarte Olav.

«Hva er egentlig dette stedet. Hvorfor er det en base nord i Norge? Hvis jeg husker rett, var det nesten ingen som bodde her i tida før.»

«Basen ble bygget mot slutten av tida før, da man skjønte at krig var uunngåelig. NATO anså alle som fiender, og hadde åpent sagt at diplomati var nytteløst. Kina og Russland var i en desperat situasjon, og så krig som eneste løsning. Den Forente Islamske Stat hadde utviklet hydrogenbomber, og hadde fått en tyrann som leder av kalifatet. Alle skjønte at det kom til å smelle.»

Cooper bare nikket.

«Foreldrene dine lærte deg det også?» spurte Olav.

«Ja, de var opptatt av at jeg skulle forstå historie, helt siden menneskene vandret ut av Afrika og frem til bombene og pesten. De ville jeg skulle vite. De pleide å si at man måtte lære av historien, sånn at man ikke gjorde de samme feilene på nytt.»

Olavs egen historielærer hadde sagt det samme. Han visste ikke om han var helt enig i det. Han kremtet. Det var noe han hadde lyst til å spørre Cooper om noe, et veldig privat spørsmål, som Cooper nok ville synes var ubehagelig.

«Det er noe jeg har merket meg», begynte han. Han skulle ønske Maria hadde vært her. Hun ville funnet en måte å spørre på som ikke ville vært så direkte. Hun hadde vært flink til å prate med folk om vanskelige ting.

Cooper kikket opp. Hånden hans strøk gjennom pelsen til Rasmus, som lå med snuten i fanget hans.

«Du snakker om foreldrene dine og sier du vokste opp med begge to etter tida før», sa Olav og merket at Cooper senket blikket. Han angret umiddelbart på at han hadde spurt. «Det der har ikke jeg noe med», skyndte han seg å si. «Vi trenger ikke å prate om det.»

De to satt stille en liten stund. Da Cooper løftet blikket, så Olav at han smilte, selv om øynene var blanke.. «Jeg var fire år da pesten brøt ut fra krigsruinene. Foreldrene mine har fortalt meg at det ikke var egentlig pest, men at folk bare kalte den nye sykdommen for det.»

Olav nikket. Pest hadde egentlig vært en sykdom forårsaket av bakterier, men den nye sykdommen som dukket opp etter at verden brant, var et virus.

«Da jeg vokste opp, fortalte folk meg at jeg var verdens rikeste menneske», sa Cooper. «Ingen visste om andre som hadde begge foreldrene sine i live. Pesten utslettet over 95 prosent av alle menneskene som var igjen etter at bombene smalt. Hva var sjansen for at begge foreldrene mine var blant de immune?»

0,25 prosent, tenkte Olav, men holdt det for seg selv. Han kunne ikke for det. Regnestykker fant løsningene av seg selv i hodet hans, uten at han trengte anstrenge seg.

«Immune foreldre hadde ofte immune barn, så selvsagt var jeg også immun. Det høres fint ut, og jeg burde vel være takknemlig, men det som skjer når man ikke selv dør, er at man ser alle rundt seg dø.»

De satt stille enda et øyeblikk. Olav tok en slurk av kaffen. «Kona mi pleide å si at man skal være forsiktig med å si at jeg skjønner hvordan du har det, for det gjør man faktisk ikke. Men akkurat nå tror jeg faktisk at jeg skjønner. Jeg husker jeg måtte dra de døde ut av basen. Vi var 21 som jobbet her, jeg var den eneste som overlevde pesten.»

«Og ofrene for pesten, de var ikke som andre lik?» sa Cooper.

«Nei, de var ikke det.» Olav syntes han kjente lukten av kroppene. Han hadde gått gjennom korridorene i denne basen og dratt ut likene, som var oppsvulmede og gule.

«Hvor vokste du opp?» spurte Olav.

«I Australia», svarte Cooper. «I en koloni utenfor Perth.»

Det falt en brikke på plass i hodet til Olav. Han syntes det var noe med aksenten til Cooper, men han hadde ikke pratet engelsk på lang tid, og hadde derfor ikke klart å plassere den.

«Vi levde atskilt og skjult, 32 av oss totalt», fortsatte Cooper. «Vi drev med jordbruk og jakt. Om kvelden underviste de voksne oss i kultur, språk, matte og vitenskap. Det var et godt liv.»

Olav syntes også det hørtes ut som et fint liv. De hadde hatt noe han ikke hadde hatt: andre mennesker.

«Er det islamistene som styrer i Australia også?» spurte han.

«Nei. Australia, iallfall området i nordvest, blir styrt av rivaliserende gjenger. De kjører gjennom ørkenen på motorsykler og pansrede biler»

«Akkurat som i Mad Max» sa Olav.

«Mad Max?»

Olav visste ikke om han skulle føle seg teit. Cooper hadde pratet om noe alvorlig, og han hadde sporet av med å prate om science fiction. «En serie filmer fra Australia. De beskriver et miljø omtrent sånn som du beskriver.»

«Virkelig? Jeg vet hva film er, men jeg har aldri faktisk sett en film. Jeg var bare spedbarn da krigen brøt ut og tida før endte. Foreldrene mine sa de tok meg med på kino noen ganger da jeg var baby, men det husker jeg ikke. I kolonien hadde vi ikke skjermer»

«Jeg har flere tusen filmer på data. Vi kan se Mad Max-filmene, de er skikkelig kule.»

Olav kom til å tenke på to ting. For det første ville kanskje ikke Cooper like Mad Max. Kanskje kom de til å minne om noe han ikke hadde lyst til å huske. Dessuten var Olav alt for gammel til å bruke ordet kule om noe som helst.

«Ja, god idé!» sa Cooper og gliste sånn at alt alvoret som hadde preget ansiktet hans forsvant. Det var fint å se ham sånn, tenkte Olav. De to drakk resten av kaffen. Cooper skar en grimase hver gang han satte koppen til munnen, sånn unge gjorde de første gangene de smakte kaffe. Olav sa han ikke trengte å drikke det, men Cooper hadde lyst.

«Det var Desert Wolves som en dag fant leiren», sa Cooper etter en stund. «De var en av de større gruppene, og den jævligste av dem. Det de gjorde var …»

Olav var stille. I bunnen av koppen hans lå en klump med sort kaffegrut.

Cooper tok opp tråden. «De brant mennene og barna levende. Kvinnene … Vel, de trenger jo flere barn, så …»

Olav visste. Han hadde sett islamistene gjøre det samme. De stjal kvinner og brukte dem som fødemaskiner.

«Men mamma, hun … hun og pappa bad meg rømme. Da jeg nektet, pekte pappa pistolen på hodet sitt og sa at hvis jeg ikke løp, kom han til å skyte seg. Fy faen som jeg løp.» Cooper skalv på hendene. Blikket hans var festet i bordplaten. «Etter at jeg løp, hørte jeg to pistolskudd. Så jeg beveget meg nordover. Ofte syklet jeg, eller tjuvkoblet elbiler som ikke hadde flate batterier. Men ofte måtte jeg gå. I tre år fortsatte jeg nordover, med båt gjennom det som hadde vært Indonesia, hvor jeg fant landsbyer tømt for folk, hus fulle av skjeletter. Pappa og mamma fortalte at det var i Asia det ble sluppet flest atombomber. I Myanmar lå døde kropper i gatene, og i Kina var byene stille, ikke fordi det hersket ro og orden, men som følge av død. Alle byene jeg kom til, var tatt tilbake av vegetasjonen. Røtter og til og med trær hadde sprengt seg gjennom asfalten og betongen. Alle tegn til sivilisasjon var rensket. En gang ble jeg jaktet på av mennesker som så på meg som mat. Men jeg fant også spor av dem som prøvde å bevare noe, som biblioteket i en ruinby i Tyrkia, hvor jeg fant disse bøkene. Da jeg kom til Europa, oppdaget jeg sivilisasjon. Jeg var sikker på at nå var jeg trygg. Men de tok meg til fange og pisket meg, bare fordi jeg bar på bøker som ikke var skrevet av Gud. Men jeg klarte å rømme, og fortsatte nordover. Hvis du virkelig er det eneste mennesket som lever her oppe i nord, har jeg funnet et sted jeg vil bli værende.»

Olav hørte Coopers siste setning, og gjentok den mange ganger i hodet. Funnet et sted jeg vil bli værende. Skulle han vise Cooper hva dette stedet egentlig var? Skulle han vise hvilken makt han egentlig satt på? En dag måtte han få vite det, men ikke i dag. Nei, ikke i dag.

 

De neste ukene viste Olav hvordan basen fungerte. Han lærte ham opp i de ulike maskinene, og viste ham hvordan hele basen fikk energi fra veggene, som var solcellepaneler. Cooper lærte fort. Olav trengte bare å forklare og vise en eneste gang.

De to dro også på jakt og fisketurer sammen. Det var fint å ha en som var sterk og ung. Når Olav ikke demonstrerte hvordan basen fungerte, pleide Cooper å sitte med skjerm og lese e-bok. Han hadde også sett en del film og hørt musikk (han hadde fått sansen for klassisk), men det var bøker som opptok ham mest.

En dag mens Cooper satt i lenestolen og leste, slo Olav seg ned i sofaen overfor ham. «Hva leser du?» spurte han.

«100 års ensomhet», svarte Cooper.

«Av Garcia Marquez», sa Olav.

«Du har lest den?»

«Kona mi Maria er fra Colombia. Gifter du deg med en kvinne fra et annet land, gifter du deg med landet også.» Olav hadde ikke selv lagt merke til at han pratet om Maria i presens. Cooper merket det, men unnlot å påpeke det.

Hundre års ensomhet. Det eneste Olav husket fra boken, var at han hadde gått i surr med hvem som var hvem. Maria hadde fortalt ham om symbolikken, men han husket ikke lenger hva det var.

«Har du hørt om en forfatter kalt Thomas Ligotti?» spurte Olav.

«Nei», sa Cooper og satte seg opp i stolen. Han fikk alltid en ekstra glød når de pratet om litteratur.

 «Han skrev mest skrekklitteratur. Jeg hørte om ham gjennom Maria, hun hadde ikke så sansen for ham, men jeg syntes det var noe med ham. Riktignok hadde jeg ikke personlig sansen for mange av ideene hans da jeg leste bøkene hans som ung, men det er noe urovekkende fascinerende med det pessimistiske verdenssynet hans.»

«Man kan like litteraturen til en forfatter, selv om man ikke er enig i ideene bak, enten fordi språket flyter, eller fordi man synes plottet er godt», sa Cooper.

«Ja nettopp», sa Olav. Så enkelt kunne det forklares. Språket og plottet var viktigere enn budskap, det var vel sånn. Olav foldet hendene over magen og lente seg bakover i stolen. Han hørte det knase i ryggraden. For et par dager siden hadde han spøkt om at kroppen hans var som en pose potetgull. Cooper hadde ikke ledd, i stedet hadde han spurt hva potetgull var.

«Thomas Ligotti skrev mest skjønnlitteratur, men han hadde også en bok kalt Conspiracy Against The Human Race. Det var mer en slags debattbok … nei, filosofi var det vel egentlig. Uansett, i denne boka argumenterer han for at menneskeheten bør slutte å reprodusere seg og ta sikte på en fredelig utryddelse av seg selv.»

«Okay», sa Cooper. Han lente seg fremover og la albuene på lårene.

«Med henvisninger til litteratur, vitenskap, filosofi og diverse annet, argumenterer han for at menneskehetens eksistens er meningsløs», fortsatte Olav. «Vi lever i et mareritt det er umulig å unnslippe, og ethvert forsøk på å se vår eksistens som meningsfull, er løgn. Han sammenligner oss med andre dyr, der eksistensen og formålene er ganske ukompliserte. De overlever og reproduserer seg inntil de dør. Mennesker derimot – vi vet for mye til å være tilfreds med bare å overleve. Men vi er fanget i en verden der vi i det store og hele er dømt til å gjøre lite annet enn nettopp å overleve og reprodusere, for så å dø. Vi vil at det skal være mer ved livet enn dette, men innerst inne vet vi at det ikke finnes noe mer mening. Mennesker er kjøtt som går ut på dato. I den kosmiske helhet er vi betydningsløse. Hvis vi forsvant i morgen, ville ingen savnet oss. Jorden ville fortsette å spinne i bane rundt solen, universet ville fortsatt slukke og skape nye stjerner, kometer ville flydd rundt i rommet som prosjektiler uten mål. Ingen ville bry seg.»

Olav innså at han satt fremoverlent og pratet høyt. Nevene hans var knyttet så hardt at neglene hadde boret seg inn i huden i håndflatene. Han lente seg tilbake, løsnet knyttnevene og pustet dypt et par ganger. Det var et eller annet hardt bak tinningene og brystet, som om noe presset på der. Olav visste at det ikke var helseproblemer. Det han kjente, var hat – et hat mot menneskeheten. Det var følelsen man fikk når man kjente på et intenst hat. Olav hadde merket det før, ikke minst alle gangene han hadde sendt droner sørover, eller når han tenkte på hva islamistene hadde gjort med Europa.

«Så han mener at man skal bare utslette alt? Det høres jo helt sykt ut», sa Cooper.

«Nåvel, utslettelse er vel et litt sterkt ord. Thomas Ligotti nevner aldri at enkeltindivider skal ha rett til å fungere som menneskehetens dommer og bøddel. Han mener enkelt og greit at vi bare skal slutte å reprodusere oss, og slik få en fredelig slutt på eventyret om homo sapiens.»

«Jeg vet ikke … det er vel bare teori? Ikke noe som skjer på ordentlig», sa Cooper.

«Jo, sant nok. Kan hende er det ikke engang nødvendig. Kanskje kommer islamistene en dag til å innse at alle mennesker er lite annet enn haram, og pisker hverandre til døde alle som en», sa Olav og lente seg frem igjen. Han åpnet hendene i en slags inviterende gest. «Men hva hvis noen satt med makt til å gjøre noe med det? Her og nå?»

«Hva mener du?»

Olav visste at denne dagen måtte komme. Han reiste seg. «Jeg tror det er på tide at du finner ut hva dette stedet egentlig er. Bli med meg.»

 

Del 2

Olav tastet inn en lengre kode. Da døren åpnet seg, sa han: «Dette er den eneste døren i basen der koden ikke er 1234. Jeg tenkte at hvis noen klarte å bryte seg inn, skulle de ikke klare å komme gjennom denne døren. Koden er 99356598. Det nummeret glemmer jeg aldri, for det var telefonnummeret til Maria.»

De fortsatte ned trapper. Lysene i taket slo seg på automatisk. De kom til en ny dør i bunnen av trappene. Olav bøyde seg og gned seg på kneskålene. «Jeg pleide å løpe opp og ned her for å holde meg i form», sa han og gliste. Cooper likte de dype rynkene som formet seg rundt øynene til Olav. Det var noe fredelig med de rynkene. Han hadde lest at folk i tida før var bekymret for rynker. Det var en av de tingene han ikke klarte å forstå.

Olav tastet inn 1234 på det lille panelet ved siden av døren. Døren gled opp. og lyset på den andre siden av døren ble tent. Cooper gispet. Han sluttet å puste, kjente det fryse i nakken og på ryggen. Håndflatene ble klamme og svette.

«Dette stedet ble bygget som en siste utvei under krigen», sa Olav. «Absolutt makt til å gjøre slutt på det hele. Hvis NATO kom til å tape krigen, var ideen at man skulle ta med seg fienden i fallet.» De to gikk inn i den massive salen. «Så det gikk som dette måtte gå. Menneskene sendte ut bombene, og verden brant. Og ut fra asken og ruinene kom pesten og herjet, og tok de som var igjen.»

«Men den tok ikke alle», sa Cooper.

«Nei, den gjorde ikke jobben skikkelig.»

«Hva mener du?»

Olav svarte ikke på det. I stedet ba han Cooper følge med seg opp en liten trapp som endte i et platå. Foran dem befant det seg en glassvegg med en vrimmel av spaker og knapper. Teknologien her virket mye mer kompleks enn maskinene oppe i basen. Cooper visste ikke om han kunne klare å lære seg denne teknologien. Han var ikke engang sikker på om han ville. De to stod ved siden av hverandre. Bare stirret ut over rakettene som pekte mot luker i taket.

«Hvor kraftige er de?» spurte Cooper.

«Ulikt. Noen er atombomber med omtrent samme kraft som de som ble sluppet over Japan under andre verdenskrig. Andre har hundre ganger mer kraft.»

«Hvordan fungerer de? Kan du skyte flere på en gang?»

Olav syntes det var noe med måten Cooper sa det på, som om han spurte av høflig nysgjerrighet, men samtidig understreket at han ikke hadde lyst til å ha noe å gjøre med dette.

«Du kan skyte én, noen få, eller alle. Det tar fire timer å sende opp alt.»

«Hva ville skjedd med verden?»

«Den ville brent. Alt ville brent. Disse bombene har til sammen fem ganger så mye kraft som alle bombene som ble sluppet under krigen. De er siktet inn på ulike mål over hele verden.»

«Og alle mennesker ville brent.»

«Eller fryst» sa Olav. «Flammene ville slukt de fleste, atomvinteren ville tatt de som overlevde.» Han trykket på en serie knapper.

Coopers ansikt bleknet. «Hva er det du gjør?»

«Jeg skal bare vise deg», sa Olav. Da han hadde trykket inn hele serien, lyste det rødt fra en spak. «Sånn. Hele verdens skjebne i denne spaken. Trekker du i den, begynner oppskytningen av alle rakettene.»

«Slå dem av», sa Cooper. Det var noe autoritært i stemmen hans. Olav hadde ikke hørt ham sånn.

Olav holdt inn to knapper i tre sekunder, og lysene på panelet stoppet å lyse. De to stod stille i flere sekunder.

«Du har sett verden. Gi meg én grunn til å la den leve», sa Olav.

Cooper svarte ikke på det. I stedet bare stirret han ut over dødsmaskineriet. «Vet du hva jeg tror?» spurte han og stirret på Olav så lenge at han tvang den gamle mannen til å løfte blikket mot ham. «Jeg tror du har funnet trøst i Thomas Ligotti. Gjennom hans filosofi kan du forsvare det du har lyst til å gjøre. Men du klarer ikke å gjøre det selv, så nå viser du meg dette for at jeg skal dra i spaken for deg. Du vil utrydde menneskeheten, men du vil ikke leve med samvittigheten til en bøddel. Du er feig! Feig og stusselig.»

Cooper vendte ham ryggen og gikk mot døren. Etter en stund hørte Olav støvlene hans trampe opp trinnene. Om Cooper hadde blitt stående, visste ikke Olav hva han skulle sagt uansett. Alt Cooper sa var jo sant.

 

Det hadde gått flere timer da Cooper kom og satte seg ned foran Olav. Olav kikket ikke opp. I stedet kikket han på et bilde han holdt i hendene. Akkurat nå ønsket han alderdommen velkommen. Ønsket at den skulle feie over ham og ta ham vekk fra denne verden.

«Jeg hadde ikke rett til å si det jeg sa», sa Cooper. «Jeg burde ikke sagt det, skulle ikke sagt det.»

De var stille en stund. «Du sa det som var sant», sa Olav. «Jeg er blitt en gammel sur gubbe. Jeg klarer ikke trekke i spaken selv. Sannheten er at jeg beundrer noe i deg. Du klarer fortsatt å finne håp i mennesket. Jeg deler ikke det håpet, men jeg beundrer deg for at du gjør det.»

«Nei, det er ikke sant», sa Cooper. «Du spurte om jeg trodde det var noe vi kunne redde der ute. Etter at jeg hadde lagt fra meg raseriet, tenkte jeg over det. Jeg reiste fra Australia til Norge, krysset halve verden. Jeg tenker tilbake på alt jeg så på den reisen, og klarer ikke komme på en eneste ting jeg så, hørte eller opplevde som var godt.»

Cooper dro hånden gjennom skjegget, som han hadde latt gro. Olav syntes han så eldre ut enn før.

«Men jeg ser heller ikke hvordan det skal rettferdiggjøres at jeg tar rollen som bøddel. Jeg har ingen rett til å trekke i spaken, selv om jeg innser at en del av meg har lyst», sa Cooper.

«Så tenker vi likt», sa Olav og smilte. Cooper smilte han også. Olav tok bildet han holdt i hendene og satte det på bordet. «Du har sikkert forstått hvem disse to er.»

Cooper kikket på bildet av kvinnen og spedbarnet. «Det er kona di, Maria, og sønnen din», sa han. «Jeg hadde lyst til å spørre deg, men gjorde det ikke. Jeg tenkte vel at hadde du lyst til å prate om dem, kom du til å fortelle det selv.»

«Det var fint tenkt av deg», sa Olav. Han hadde begynt å gråte, men hva gjorde vel det. Cooper var jo ikke lenger en fremmed. «Han het Rasmus. Jeg syntes det var rart at en unge med norske og colombianske foreldre skulle hete Rasmus, men Maria syntes det var et fint navn, så vi endte med å kalle ham det likevel.

Cooper nikket, men Olav la ikke merke til det. Han bare stirret inn i den røde duken på bordet. Blikket hans ble slørete. Cooper, veggene og møblene ble tåkete og fløt inn i hverandre. Bortsett fra den rød duken. Rød, så utrolig rød. Olav begynte å fortelle.

 

Olav åpnet øynene. Han befant seg i et oljemaleri. Farger og former gled inn i hverandre. Noe varmt rant oppover langs nakken hans og krøp inn bak øret hans. Olav tenkte det skulle være umulig for noe å flyte oppover, men innså snart at det som skulle vært opp, var ned. Han satt opp-ned med armene hengende mot taket. Bilbeltet klemte mot mageregionen. Han vred på nakken og kikket ved siden av seg. Olav trengte ikke lang tid for å forstå at Maria var død. En tykk grein stakk rett gjennom brystet hennes. Hodet var dekket i glasskår og blod, og hang fremover. Olav ville skrike. Da han åpnet munnen, kom det bare et stønn. Han kikket ut. Det var trær rundt ham. Bjørketrær med hvit bark. Der oppe lå veien, og på veien så han en rød sportsbil. Den hadde en bulk i siden. Olav stirret lenge på bilen og forsøkte å huske hva som hadde hendt.

Han kjente et voldsomt raseri da hjulene plutselig spant. Sjåføren med det røde drapsmaskineriet rømte. Endelig fikk Olav til å rope. Han ropte lenge, til han ikke klarte å få ut noe annet enn hes hoste og hvesing. Så kom han på noe som var viktigere enn å få utløp for eget raseri. Forbannede – hvordan kunne han ha oversett det. Han fomlet hendene bort til beltespenna. Da han traff taket, kjente han det smelle i hodet. Olav beit i seg smertene og kavet rundt. Glasskårene lå strødd rundt og festet seg som blodsugende parasitter i huden hans. Han overså det også, bare snodde seg omkring til han var i baksetet.

Olav sluttet å puste da han så bylten som lå spent fast i baksetet, pakket inn i et teppe. Han hadde aldri sett så mye blod. Olav strakk ut hendene og løftet teppet. Så holdt han spedbarnet tett inntil seg, og gråt til han ikke hadde flere tårer igjen. Han åpnet de tørre og rødsprengte øynene, og så det som hadde vært Rasmus. Et tykt glasskår stakk ut av halsen til den lille pjokken. Han fikk gutten løs fra barnesetet. Olav hadde aldri holdt i noe som kjentes så kaldt.

 

Olav og Cooper satt en stund uten å si noe. «Det var ikke noe rettssak. Ingen hadde sett bilen, det var jo midt på natta på en øde landevei.»

«Mennesket som kjørte den bilen, fortjener å dø», sa Cooper. Olav sperret opp øynene. Han var jo enig, men han hadde ikke forventet at Cooper skulle si det så direkte.

«Ja, det er sant», svarte Olav.

De satt stille en stund til. Det var Olav som til slutt brøt tausheten. «Jeg mener selvsagt ikke at alle mennesker er som ham. Det finnes sikkert fine folk der ute. Mennesker som er verdt å hjelpe. Ditt hjem i Australia hørtes jo ut som et fint sted.»

«Det var et fint sted.»

«Var det da du kom hit? Etter at de døde?» spurte Cooper.

«Ja. Jeg ville bare langt vekk. En jobb i Finnmark virket som et fint valg.»

Cooper varmet vann. Han vendte tilbake til sofaen med to kopper kaffe. «Hvis vi slipper ut bombene og utrydder alle sammen, tror du det kommer til å være intelligente kakerlakker eller rotter som styrer verden om noen millioner år?»

Olav så for seg et stort konferanserom med kakerlakker og rotter rundt et bord. De hadde på seg mørke dresser og røykte tykke sigarer. Han måtte smile da han tenkte på det. «Det er ikke umulig?»

«Tror du de kommer til å gjøre en bedre jobb enn menneskene? Tror du rottene har et samfunn der ost og kjøtt blir fordelt broderlig og ingen har lyst til å drepe naborotta?»

Olav humret. Han visste at Cooper mente alvor med spørsmålet, men han kunne ikke for det. Iblant måtte man bare smile, om grunnen ikke var noe annet enn at man trengte det. Cooper smilte han også.

 

Dagene ble lengre. De to gikk ut hver dag. Noen ganger bare for å gå ut, andre ganger for å gå på jakt, fiske eller sanke. Cooper gledet seg til å se midnattssolen. En dag mens de var ute på jakt, kom de til en eng der nesten all snøen hadde smeltet. De satte seg ned i mosen og spiste niste. Olav plukket opp en rød blomst og kikket på den. «Rødsildre er en av de første blomstene som dukker opp etter vinteren. Når jeg ser den, vet jeg at det blir vår.»

Cooper plukket opp en rødsildre han også. Olav hadde begynt å glemme oftere nå. Cooper måtte minne ham på de enkleste ting, som å ta på seg klær. Iblant begynte Olav også å prate på norsk. Cooper forstod selvsagt ikke, men han hørte ham si Rasmus og Maria. Heldigvis glemte ikke Olav hvem Cooper var. De to la seg ned i lyngen og ventet på at flammene varmet vannet i kaffekjelen de hadde med seg.

«Det som er bra med at menneskene er borte, er at naturen har fått vokse seg vill», sa Olav. «Den er finere når den ikke er temmet.»

Cooper forsto hva Olav mente, men han husket også den dyrkede marken fra barndommen. Han hadde sittet på hustaket og sett utover de rektangelformede jordene med korn, grønnsaker, kiwitrær og epletrær. Han hadde sett utover naturen som menneskene hadde temmet, og tenkt at han ikke trengte mer i livet enn akkurat dette.

 

Enda en måned gikk, og tida med midnattssol. Himmelen var blå, bortsett fra et par skyer og en rosa stripe som glimtet i horisonten. Cooper stod i flere minutter og stirret opp. De to satt rett utenfor basen på en benk Olav hadde funnet utenfor et hus femten år tidligere.

«Den dagen Rasmus dør, trenger du ikke gjenopplive ham om du ikke vil. Du kan holde ham i live om du trenger selskap, men en dag må han få lov til å dø han også» sa Olav og kikket på midnattssolen med smale øyne, for ikke å bli blendet.

Cooper visste ikke hva han skulle si til det. Kanskje hadde Olav en av de stundene der han bablet? Men han virket klar, uten det slørete blikket han hadde når han forsvant inn i seg selv. Dessuten snakket Olav på engelsk.

«Jeg tror du kommer til å leve lenger enn Rasmus», sa Cooper og angret med det samme han hadde sagt det. Kanskje Olav trodde Cooper mente sønnen, og ikke hunden.

«Det er mulig, men det finner jeg aldri ut av helt sikkert», sa Olav.

Cooper kikket et øyeblikk på Olav før han lot blikket skue utover, uten å feste seg på noe. Olav var helt klar, og visste hva han sa, det var han helt sikker på.

«Jeg har sett deg noen ganger kikke ut i naturen når vi sitter her på denne benken. Når du sitter sånn, ser jeg lengsel», sa Cooper. Han hadde nettopp lagt merke til den store ryggsekken som stod lent mot ytterveggen. En fiskestang og en hagle var festet til den.

«Kanskje går jeg til jeg faller om av utmattelse. Kan hende lever jeg ute i naturen i flere år, helt til alderdommen innhenter meg.» Olav smilte og la hendene bak hodet. «Kanskje setter jeg meg med ryggen mot et tre og tar en Ernest Hemingway.»

Cooper følte han burde si noe, men mistenkte at han ville gjøre det samme selv, dersom han valgte å bli værende og bli gammel på dette stedet.

«Så det får være opp til deg om du drar i spaken eller ikke», sa Olav og smilte. «Jeg vet jeg er en gammel mann som rømmer fra ansvaret mitt, men fremtiden burde bestemmes av de unge. Bare husk at uansett hva du bestemmer deg for, så kommer jeg ikke til å dømme deg.»

*       * *

En vind brakte med seg lukten av sjøvann. Rasmus stod ved siden av Cooper. Hunden hadde ikke reagert da Olav tok på seg ryggsekken og begynte å gå. Det hendte han tok turer alene. Olav hadde ikke sagt stort. Han tok bare på seg ryggsekken og strøk Rasmus over pelsen før han gav Cooper en klem. Cooper ble stående i basens døråpning lenge etter at Olav var en prikk som ble mindre og mindre, før den forsvant i horisonten, som var Finnmarksvidda. Han visste ikke hvor den gamle mannen skulle, og kanskje visste ikke Olav det selv heller. Til slutt snudde Cooper seg og gikk inn. Han fant mat til seg selv og Rasmus, helte litt vann i en skål, og satte seg. På den andre siden av bordet stod kaffekoppen til Olav. Den hadde fortsatt en slant i bunnen. Rasmus la seg ved føttene hans og lukket øynene. For første gang siden Cooper kom hit, føltes basen tom.

 

Cooper tenkte det var fredelig og rolig her inne. Det var ironisk. Stridshodene var tause vitner. De var likegyldige, dømte ham ikke, uansett hva han bestemte seg for. Rasmus lå på gulvet og logret med halen. Snart kom han til å forstå at Olav ikke kom tilbake, og kom sikkert til å være trist noen dager. Cooper ville være ekstra snill med ham da. Gi ham noen ekstra kjøttbiter og ta ham med til stedene han likte. Knappene på displayet foran ham var dekket av støv. Cooper synes det var noe fint med det. Det føltes gammelt og trygt, akkurat som Olav. 

Han lurte på hva Olav gjorde akkurat nå. Hadde han skutt seg? Kanskje satt han med ryggen mot et tre og tenkte på Rasmus og Maria. Kom han til å tenke på dem hvis han så missilene fly over himmelen? Kanskje ville han nikke, og tenke at dette var riktig? Eller kom han til å bli skremt fordi han hadde glemt? Cooper grep spaken. Basen var stille. Verden var stille. Alt som gjensto nå, var å bestemme seg.