Engel med intellekt (Elin Brodin om William Tenn)

Elin Brodin er en norsk forfatter, oversetter og samfunnsdebattant. Siden debuten i 1983 med romanen Morgen i Aftenlandet har hun skrevet over 30 bøker, hvorav flere kan karakteriseres som science fiction eller fantasy. Forfatterskapet preges av skarp sivilisasjonskritikk; Brodin bruker science fiction til å sette dyptloddende spørsmål om menneskelig tilhørighet og personlighet i relieff mot upersonlig styringslogikk og snusfornuft. I dette essayet skriver Brodin om SF-forfatteren William Tenn. 

 

Red.

 

Bibliografi:

Novellesamlinger: 

Of All Possible Worlds (1955)

The Human Angle (1956)

Time in Advance (1958) 

The Seven Sexes (1960)

The Square Root of Man (1968)

The Wooden Star (1968).

Romaner: 

Of Men and Monsters (1968)

A Lamp for Medusa (1968).

Antologier: 

Children of Wonder (1953), Once Against the Law (1968), Immodest Proposals (2000), Here Comes Civilization (2001)

 

”If there is one quality common above all others to both science fiction and the historical moment which has produced it, that quality is Change,” skrev William Tenn i 1955. Sitatet er typisk for hans ujålete måte å formulere et poeng på når han skriver om sak –  men sier ingenting om hans evne til å kreere meningsbærende fiksjoner. Når det gjelder det sistnevnte, er det vanskeligere å finne illustrerende, kortfattede sitater, simpelthen fordi budskapet i Tenns skjønnlitterære tekster som regel er så fullstendig integrert i selve handlingen.

   «William Tenn» (en tributt til Tennessee Williams) er kunstnernavnet til Philip Klass som ble født i London i 1920 og levde helt til 2010. Han publiserte en diktsamling allerede som tenåring i 1936, og begynte å utgi noveller like etter krigen, i starten enkeltvis. Alle sine vesentlige verker skrev han på 50- og 60-tallet, det vil si seks novellesamlinger og to romaner. 

   Selv om Tenn aldri oppnådde samme popularitet som for eksempel Bradbury og Asimov, regnes han som en pioner innen genren, og hans novellekunst tåler også sammenligning med det meste i mainstream-litteraturen.

   I tillegg til det nevnte, har Tenn produsert noen essays – stort sett om det å skrive SF, men også blant annet et svært lesverdig sådant om Mark Twain. (Huckleberry Finn dukker opp i novellen ”The Custodian” som eksempel på en av de litterære skattene som må bringes med når de siste menneskene evakuerer Jorden.)

   Det er primært som novelleforfatter Tenn utmerker seg. Han har et ganske eminent språk, rytmisk og presist, alltid uanstrengt tilpasset det som skal formidles – og et absolutt gehør for tid og sted, selv når ingen av delene korresponderer direkte med noen menneskelig erfaring … Den psykologiske teften er skarp, og humoren stiller i særklasse: Tenn behersker alt fra absurd situasjonskomikk til bevissthetsutvidende ironi og utsøkte underfundigheter.

 

Umiddelbart skulle man kanskje tro at en SF-forfatter først og fremst trenger en usedvanlig god fantasi. Og det gjør han definitivt – men det er like påkrevd med disiplin. For å få leseren til å tro på ”the sealed universes”, som Tenn kaller sine fiktive verdener, må de nettopp være troverdige. Midt i det fantastiske behøves logikk, struktur og referansepunkter. 

   Heri ligger et aldri så lite paradoks: SF-forfatteren har en spesiell frihet til å skape ”hva som helst” – men også en spesiell utfordring, idet han må få leseren med seg inn i en fiksjon som umiddelbart fortoner seg svært fremmed.

   De fleste av Tenns egenartede, velskrevne noveller har pregnante sluttpoenger. Dette er selvsagt ikke det eneste som bærer disse tekstene, men jeg vil likevel nevne at han er virtuos her – en klassisk forteller som legger en viss vekt på underholdningsaspektet, men aldri gir leseren stener for brød: Tekstene kan leses på flere plan, og de er nesten uansett tankevekkende i ordets beste betydning, som regel ved at han skildrer situasjoner og hendelser som effektivt stimulerer leseren til å se menneskeheten ”utenfra”.

 

Etter min vurdering er samlingen «Time in Advance» fra 1958 høydepunktet i Tenns forfatterskap. 

   Boken består av fire relativt lange noveller – der ”Firewater”, en variant av beretningen om romvesenene som besøker Jorden, er den første. I ”Firewater” fortoner disse skapningene seg så fremmedartede at det er umulig for menneskene å forstå hva de vil, på godt eller vondt – de ter seg fullstendig irrasjonelt i våre øyne. Utseendemessig ligner de lysende flekker på flaske, og selv om de åpenbart har en langt mer avansert teknologi enn vår, er de pussig nok svært interessert i alle mulige innretninger folk på Jorden har laget – som de tilegner seg gjennom absurde, innviklede rituelle byttehandler. 

   Historien åpner med en scene der tre av de tilsynelatende hjernevaskede og nærmest psykotiske menneskelige mellommennene kommer for å forhandle med en industrimagnat på vegne av den fremmede arten, og de første avsnittene lyder som følger – en typisk surrealistisk start på en Tenn-novelle:

 

The hairiest, dirtiest and oldest of the three visitors from Arizona scratched his back against the plastic of the webfoam chair. ”Insinuations are lavender only,” he remarked by way of opening the conversation.

   His two companions – the thin young man with dripping eyes, and the woman whose good looks were marred chiefly by incredibly decayed teeth – giggled and relaxed. The thin young man said ”Gabble, gabble, honk!” under his breath, and the other two nodded empathically.

 

Noe av det mest interessante i ”Firewater”, er hvordan Tenn på en helt usedvanlig måte sammenligner invasjonen fra rommet med koloniseringen av Amerika: Indianerne kalte nybyggernes alkohol for ”ildvann”, og dette uvante fenomenet var med på å bryte ned urbefolkningen – slik den mentale påvirkningen fra romvesenene tilsynelatende skader mennesker som får nærkontakt med dem.     

   Først tenker vel den reflekterte leser her at allegorien halter, ettersom europeerne ikke essensielt sett var indianerne overlegne – men tro ikke annet enn at Tenn har tatt dette med i beregningen …

 

Tittelnovellen, ”Time in Advance”, handler om et fremtidssamfunn der forskerne har funnet en statistisk sett vellykket måte å redusere kriminaliteten på: Folk som har til hensikt å begå en alvorlig forbrytelse, tilbys betydelig strafferabatt dersom de forteller myndighetene om sine planer og velger å sone på forhånd. 

   De blir da sendt rundt til straffekolonier på ugjestmilde planeter, noe som resulterer i at de aller fleste etter kort tid ombestemmer seg og ber om å få dra hjem igjen, demoraliserte og innstilt på et lovlydig liv – mens det fåtallet som insisterer på å gjennomføre avtalen, faktisk sjelden vil overleve tiden ut under de tøffe forholdene. 

   Kriminaliteten holdes på et forholdsvis lavt nivå med dette regimet, og derfor tolereres ”biproduktet”: de uhyre få, men dedikerte ”pre-cons” som klarer seg gjennom hele forhåndssoningen og da faktisk har tillatelse til å komme tilbake til Jorden og begå den forbrytelsen de har i sinne … 

   «Time in Advance» handler om en av disse overleverne – og de fullstendig forbløffende, men samtidig psykologisk troverdige reaksjonene han møter hos kjente og ukjente når han lander på Jorden «with a licence to kill».

 

Den tredje novellen, «The Sickness», beskriver reisen til Mars – nærmest obligatorisk for SF-forfattere på den tiden. Men som vanlig har Tenn sin helt spesielle vinkling på ting. 

   Mannskapet finner en utdødd underjordisk by på den røde planeten – og smittes der av noe mystisk og skremmende som de døper Belov’s Disease etter personen som først får symptomene. Infeksjonen viser seg imidlertid å være en velsignelse i forkledning: Etter noen døgn med lidelse og til slutt koma, våkner de tilsynelatende døende mennene opp igjen med et mutert sentralnervesystem som gir dem fantastiske, befriende evner – en slags evolusjon i individet – som de gleder seg til å dra tilbake og smitte resten av Jordens befolkning med.

    Her herjer Tenn friskt med begreper som syk/sunn og venn/fiende – og viser også et sjeldent glimt av vemod. Kun én av mannskapet, O’Brien, har ikke gjennomgått prosessen – og da vedkommende etter hvert forstår hva han har gått glipp av, gjør han seg klar til å ta nok en tur til den underjordiske byen og eksponere seg omhyggelig for den aktuelle mikroorganismen igjen. I den forbindelse får han seg en finurlig overraskelse jeg knapt tror noen leser kan forutse.

 

I samlingens siste novelle, den hylende morsomme ”Winthrop was Stubborn” (som også er blitt dramatisert) får folk i det tyvende århundre besøk av fremtidsmennesker – som proklamerer at en gruppe på fem personer kan besøke deres samfunn på 2500-tallet. Av tekniske grunner velger fremtidsmenneskene selv ut de fem som får æren, og det blir en assortert gruppe av såkalte alminnelige mennesker som ikke har stort til felles.  

   I fremtidssamfunnet – som skildres sosiologisk, psykologisk, teknologisk, politisk og fysisk med overbevisningskraft og uanstrengt, festlig detaljrikdom – viser det seg at gruppens ene medlem, den middelaldrende Winthrop som i motsetning til de fire andre aldri har klart å finne seg til rette der han kom til verden, blir så begeistret for 2500-tallet at han ønsker å bli boende der. Han stortrives og viser en eksepsjonell tilpasningsevne til de nye måtene å tenke og leve på. Fornøyd kjører han i seg bevegelig føde fra Venus, drar på romferder, snakker nedsettende om «den romantiske æra» (vår epoke) med kriger og altfor sterke følelsesmessige bindinger, og besøker Shriek Field regelmessig for å bli kvitt unødige spenninger.

   Men ingen av de andre kan tenke seg å forbli i fremtiden – de vil hjem til sin egen verden og menneskene de er bundet til der. Særlig herr Mead er oppsatt på dette. Han klarer ikke engang å venne seg til at fortauet går for ham mens han selv må stå stille, og da han klager på dette og hevder at han er redd for å falle, får han følgende svar: «Sorry, sir, but no one has fallen on a sidewalk for at least two hundred years, and that was a highly neurotic sidewalk. (…) May I suggest you take a jumper? Or you’ll never get there before the shriek has begun.»

   Mead og de andre blir snart desperate etter å returnere til nittenhundretallet. Imidlertid er tidsmaskinen bare i stand til å sende reiseselskapet tilbake dersom alle fem i den opprinnelige gruppen drar samtidig – og i dette samfunnet er det ikke tillatt å øve noe slags press på individer …

   «Løsningen», som på sitt bisarre vis er logisk, kommer i en form som ga iallfall meg et lite sjokk og en halvkvalt latter.  

 

William Tenn sier selv at han har hatt en sterk drivkraft til å skrive helt fra han var barn, og at han tidlig fant sin nisje. Flere steder nevner han Fredric Browns «What Mad Universe» som en vesentlig inspirasjonskilde. (Mest kjente Brown-roman: «Martians Go Home.») 

   Tenns forfatterskap sirkler hele tiden rundt eksistensielle spørsmål, og det ligger et stort alvor bak den uimotståelige fernissen av drivende spenning og storartet humor. Tekstene handler om frihet og ansvar, liv og død, valg og konsekvenser, individ og kollektiv, natur og sivilisasjon. Og han tar absolutt ikke lett på noen av disse problemstillingene. Det aller mest påfallende er kanskje hvordan han klarer å kombinere det ganske sofistikerte med det svært almene og inkluderende: Man kan lese gjennom hele Tenns forfatterskap uten å kunne plassere ham politisk eller finne belegg for at han favoriserer/fordømmer en bestemt type/gruppe mennesker. Han forholder seg til de store, bakenforliggende perspektivene – i det ene øyeblikket dyptpløyende og insisterende, i det neste lekent og assosiativt. Men alltid fullstendig fordomsfritt.

 

Tenn elsker å få folk til å le, og stundom kan han bli ganske infam, men det går egentlig aldri på bekostning av noen. Det løper en blodrød, usentimental tråd av dypfølt solidaritet med menneskeheten gjennom hele hans mangefasetterte produksjon.    

   Et anskueliggjørende eksempel på hans ”satiriske filantropi” er novellen ”Party of the Two Parts” fra samlingen «The Human Angle». Denne underfundige teksten handler om et individ fra et fjerntliggende solsystem, en uhyre annerledes livsform som ligner ”splashy puddles of purple liquid”. Det aktuelle individet, kalt L’payr, er en utspekulert kriminell som må nødlande på Jorden under sin flukt fra en interstellar sikringsanstalt, og i Chicago havner ”han” (pronomenet som benyttes i teksten, av grunner som ikke fremgår) i et intrikat dilemma som tvinger ham til å finne et menneske som vil gjøre en handel med ham. 

   L’payr tilbyr derfor en tilfeldig forbipasserende, skolelæreren Osborne Blatch, pornografi fra sin hjemplanet – bilder av noe som for Blatch kun fortoner seg som en slags fargede amøber i beholdere med væske. 

   Herfra tar historien av på det mest surrealistiske, og vi får en vidunderlig harselas med juridiske systemer og tankegangen bak påbud og forbud, lov og orden – så demonisk underholdende at vi ikke engang legger merke til hvordan eroderte deler av hjernebarken våkner til fruktbart liv med noen aldri så små mishagsytringer … Følgende er en smakebit, lagt i munnen på en frustrert øvrighetsperson i den interstellare føderasjonen:

 

As a measure of L’payr’s depravity, let me pass on to you what the Gtetan police told me. Not only was he peddling the stuff to ameboid minors, but they believed that he had taken the photographs himself and that the model had been his own one and only sibling. This case has many, many confusing aspects. (…) Personally I’d say that the whole trouble is caused by creatures who insist on odd and colourful methods of continuing their race, instead of doing it sanely and decently by means of spore-pod explosion.

 

En av Tenns mest kjente kolleger, Theodore Sturgeon, som blant annet har skrevet den sagnomsuste SF-klassikeren «More Than Human» (1953), sa følgende om William Tenn: «… his incredibly involved and complex mind can at times produce constructive comments so pointed and astute that the fortunate recipient is permanently improved by it. Admittedly the price may be to create two whole categories for our species: humanity and William Tenn. For each of which you must create your ethos and your laws. I’ve done that, and to me it’s worth it.»

 

De to andre bøkene jeg nevne spesielt her, er «Of all Possible Worlds» (1955) og «The Human Angle» (1956). Begge inneholder flere og stort sett kortere noveller enn «Time in Advance», og ikke absolutt alle er like slående – men høydepunktene er mange.

   Fra «The Human Angle» plukker jeg ut to av de beste tekstene (ved siden av «Party of the Two Parts»), nemlig «Servant Problems» og «Wednesday’s Child».    

   Førstnevnte er en ironisk beskrivelse av et fremtidssamfunn der målet er total kontroll over befolkningen, mens resultatet blir en slags lukket sirkel der alle involverte i maktkampen på ulike vis blir ofre for egne grep. Det vil si, de er under kontroll selv, samtidig som de har en makt de egentlig ikke kan bruke til noe tilfredsstillende. Denne historien har virkelig potensial til å «mess with your mind».

   «Wednesday’s Child» er en mer rettfrem og lett tilgjengelig fortelling, men den har en uhyggesstemning i seg som jeg ikke har opplevd maken til siden jeg leste Robert Hichens eksepsjonelle spøkelseshistorie «How Love Came to Professor Guildea» som tenåring. Dengang tenkte jeg at hvis jeg ikke selv hadde vært en biologisk kvinne, kunne jeg nok lett fått mistanke om at denne mørke siden av de tradisjonelt feminine kreftene bor i enhver XX-person, og da ville jeg trolig fått «kvinneangst». Og denne tanken dukket opp igjen da jeg leste det siste avsnittet i «Wednesday’s Child». Jeg dør mye heller på slagmarken enn å komme i berøring med noe som dette. 

   Men på tross av de obskure skrekkeffektene i novellen, har Tenn sin vane tro også her snedig forsynt sitt ”sealed universe” med et hint av mulige vitenskapelig forklarlige årsakssammenhenger i bånn.

 

«Of All Possible Worlds» har mye å by på, men ”The Tenants” bør kanskje rangeres høyest. Det er en vittig og skummel historie om to snåle typer som insisterer på å leie 13. etasje i et høyhus der 13. etasje ikke eksisterer som begrep: Grunnet enkeltes overtro kaller huseieren etasjen etter 12. etasje for 14. etasje, slik at alt skal være like enkelt å leie ut. Men de sære fyrene Tohu og Bohu har bestemt seg – det er 13. etasje de vil ha …

   Her er det i sannhet både mye moro og mye gru – og ved siden av tittelnovellen i «The Human Angle» (en ikke direkte genial, men nokså spesiell vampyrhistorie) er «The Tenants» den eneste Tenn-teksten jeg kan huske å ha lest der forfatteren helt avstår fra å komme med noen antydning til rasjonelle forklaringer, slik man vanligvis gjør innenfor genren. Man skal der som kjent presentere scenarier som er teoretisk mulige å forestille seg ut ifra den kunnskap samtidens forskning har – de behøver slett ikke være sannsynlige, men må være tenkelige uten brudd på naturlover. De kan altså ikke være «overnaturlige»: Greit med en UFO, men ikke med et spøkelse.

   En biperson i «The Tenants» som har studert hebraisk, nevner at det engelske «tohubohu», som jo er et småhumoristisk synonym for kaos, har en gammeltestamentlig rot (tohu oobohu) og egentlig beskriver Jorden før Gud skapte liv der. Hun oversetter litt nølende det bibelske begrepet med «without form» og «void», men understreker at den siste delen av ordsammensetningen egentlig er mer komplisert og mangetydig og «really means empty in a lot of ways». Dette harmonerer godt med den margstjelende urtidståken man fornemmer over New York straks de fåmælte leieboerne i «13. etasje» dukker opp, men forklarer egentlig ingen verdens ting. Det overraskende sluttpoenget er også atskillig mer uhyrlig enn det er oppklarende, selv om det har en slags intuitiv logikk. Faktisk er «The Tenants» snarere en grøsser enn egentlig science fiction, men novellen er så unik og stemningsmettet at disponerte lesere vil ha en klar erindring om den resten av livet.

   «Of All Possible Worlds» inneholder blant annet også en svært original tidsmaskinfortelling ved navn «Flirgleflip», der en uheldig fremtidsfyr mot sin vilje havner i et urbant landskap han selv resignert beskriver som «medieval America, between 1650 and 1980, I believe» – og erfarer hvordan dagspressen kan fungere … Men mest minneverdig ved siden av «The Tenants» er nok den uhyggessvangre og samtidig underlig rørende zombie-historien «Down Among the Dead Men». 

 

Sistnevnte er en av Tenns mest dystopiske tekster. Vi presenteres for et deprimerende fremtidssamfunn der mennesket har brakt sin våpenteknologi ut i rommet – hvor vi møter en fiende som ikke er mer overlegen enn at vi kan kjempe mot ham, men som tvinger oss langsomt i kne gjennom generasjoner.     

   Mangelen på soldater blir stadig mer prekær – inntil forskerne finner ut hvordan de kan resirkulere de falne, altså lage «stridssurrogater» av likene. På det statlige Human Protoplasm Reclamation Center har vi «Corpse Reception» i 1. etasje, «Preliminary Organ Processing» i 2., «Neural Alignment» i 3. og «Elementary Reflexes and Cosmetics» i 4. etasje. Disse soldatemnene er alle «nyfødte voksne» med en bevissthet helt uten hukommelse, og de blir i en periode opplært på et militært anlegg før de sendes ut i krigen.

   Historiens jeg-forteller er en erfaren offiser som får beskjed om at mannskapet på hans neste krigstokt i rommet skal bestå av slike Frankenstein-monstre, og han møter dem med en god porsjon nervøsitet og ubevisste fordommer. Likevel blir han oppgitt når han ser hvor brutalt og nedlatende de behandles på opplæringsstedet:

   «Wasn’t that just like the army? I asked myself. Expending fortunes and the best minds constructing a highly necessary product to exact specifications – and then, on the very first level of military use, doing something that might invalidate it completely.»

   Under de forberedende samtalene med mannskapet oppdager offiseren at de har en slags subkultur – og mange tanker om sin egen situasjon. De forstår at de kun anses som surrogater, og de er reserverte og mistenksomme. Dette bekymrer offiseren, som vet at de alle må kunne stole på hverandre når det blir alvor, og han prøver på ulike måter å få bedre kontakt med dem – lenge forgjeves. Gjennombruddet kommer da han hører dem diskutere det faktum at de er sterile, noe de har en feilaktig forestilling om: De tror det skyldes at myndighetene ikke vil la dem formere seg – men i virkeligheten er det fordi forskerne ikke makter å gjenskape forplantningsevnen. Og offiseren forklarer dem dette:

   «Haven’t you ever heard it said that the germ plasm is more essentially the individual than any other part of him? That our human bodies are merely vehichles, or hosts, by means of which our germ plasm reproduces itself?»

   Forskerne klarer altså å lage etterligninger av mennesket, men ikke av reproduktivt DNA – noe som anskueliggjør at for allnaturen er homo sapiens kun midler.

   Og her finner offiseren isbryteren: Han forteller sitt underlige mannskap at han selv (en «trulo realo», som zombiene kaller fødte mennesker) også er steril, etter skader i krigen, og at han derfor av egen erfaring vet at dette er noe som ikke kan rekonstrueres – myndighetene ville ellers ha gjort såpass for en krigshelt med en Solar Corona-medalje … Med dette befrir han mannskapet for en vond forestilling mer enn nødvendig, samtidig som det blir mulig for dem å akseptere ham:

   «Yeah,» I said, feeling crazily light and easy and relaxed. ”That’s right: this is it. The Family.”

   Da jeg leste den første delen av ”Down Among the Dead Men”, følte jeg nysgjerrighet blandet med stigende ubehag og frykt – men mot slutten var jeg ikke langt fra å gråte. Enkelt sagt kan Tenn, lik en slags fabellitteraturens Dickens, som få andre bringe oss til oppriktig å stille spørsmålet: Hva i all verden er det egentlig vi holder på med?

 

Tenns allsidige fasetter – bl.a. fra en satirisk humor på linje med Wodehouse og Pratchett til eksistensiell dybde og empatisk innlevelse a la Le Guin og Dazai – gjør produksjonen hans, selv om den ikke er så vidstrakt i kvantitet, til et broket skattkammer av tekster.

   Du vet aldri vet hva du støter på neste gang, un at innenfor sine grenser vil hver enkelt kulturperle være eminent strukturert. 

 

William Tenn gikk i sitt nittiende år da han forlot denne verden i 2010, men konsentrerte altså sitt bemerkelsesverdige forfatterskap rundt midten av forrige århundre. Og selv om han valgte en genre som til de grader handler om tid, forskning og forandring, er hans tekster mer tidløse enn det meste av mainstream-litteraturen hans samtidige skrev på 50- og 60-tallet. 

   Ja, en hvilken som helst novelle av Tenn kan tas frem igjen i dag, og sikkert også langt inn i den fremtiden han var så nysgjerrig på – og få leserne til å erkjenne, fantasere, grøsse, gruble og le en slik latter som sies å forlenge livet.

 

Elin Brodin

 

LES OGSÅ:

Elin Brodin om Tor Åge Bringsværd: Eventyrmannen – Nye NOVA