Unntak (kortprosa av Jørn A. Jensen)

Benjamin har nettopp sagt at han støtter unntaksloven. Vi er fire kamerater som treffes til lunsj hver fjortende dag, sånn omtrent. Benjamin er den som liker å si imot.

Når det seiler fremmede ubåter og fregatter langs kysten, er det godt vi endelig har en handlekraftig regjering, mener han. Og så drar han frem 9. april for over føkkings nitti år siden.

Nei, sier Ole Bernt, regjeringen følger bare etter resten av Europa. Truslene utenfra er en del av skremselen og løgnene som dytter oss i fanget til autoritære ledere. Det er derfor folk godtar at Buland og lakeiene tauer inn folk de ikke tåler trynet på. Hvor mange er ikke sperret inne i de nye leirene? Vet du hva sånt kalles, Benjamin, sier Ole Bernt og veiver med fingeren.

Vi vet veldig godt hva det kalles, det er flere ord for det. Men Benjamin hiver mer bensin på bålet. Buland har faen så rett til å ta litt hardt i når folk tar seg til rette, sier han.

Litt hardt i? kaster vi tilbake. Hvem sitter i leirene? Opposisjonspolitikere, miljøvernere, journalister, muslimer, menneskerettsforkjempere … demokratiet rakner over alt, sier Gunnar. I gode gamle Norge også. Dugnadslandet. Samholdslandet. Ikke nekt, Benjamin.

Er Benjamin hissig på ordentlig? Eller bare koser han seg?

Det er vel rett før dere kaller en lovlig valgt regjering for fascistisk, freser han. Jeg skal si deg noe, fortsetter han, det er nettopp Bulands regjering vi trenger akkurat nå. Og så snart alt blir normalt igjen, legger de unntaksloven tilbake i emballasjen.

Nå er jeg forbanna, og lei av å ta Benjamins provokasjoner som liksom-underholdning. Buland, sier jeg, Buland er lærebokutgaven av narsissist og psykopat. Han er Hegseth og Vance på speed.

President Hegseth er faen meg ingen galning, kanskje ikke Vance heller, sier Benjamin og ser ut som om han mener det. Hegseth har gjort alt riktig, legger han til, nå er det faen meg ikke en eneste amerikansk soldat tilbake i Europa, og det han gjorde for Danmark … fantastisk.

Benjamin sikter tll at Hegseth delte Grønland i to, bare ei uke etter innsettelsen i fjor. Nord-Grønland til USA, Sør-Grønland til Danmark og grønlenderne. Bare at Nord-Grønland er fire ganger så stort som den sørlige delen.

Verdens vakreste avtale, ironiserer Gunnar. Han er også fyrt opp nå. Og hva med Svalbard? Og Varanger og Kirkenes. Hvor lenge skal russerne være der? Hvor var Hegseth og Vance da det skjedde?

Akkurat nå kommer to soldater inn i kafeen. Militærpoliti. De kikker innover, setter seg på krakkene ved disken. Bestiller de kaffe? Det gjør de. Det virker som servitøren ikke vil ha betaling. Det som ingen av oss liker, ikke Benjamin heller, er at de har med seg robot. Den står og tripper med insektbeina. Den er av typen som har våpen og takler nærkamp.

Ole Bernt vil senke temperaturen. Det mislykkes han med. Alle er ikke sånn som du, Benjamin, sier han lavt. Ikke vits i å gjøre de der borte oppmerksom på oss – skal vi bli kvitt dem, må vi heller stå sammen i gata, argumenterer han. Du burde vært med oss, Benjamin, vi skal på demo klokka to. Hvorfor faen tror du Buland sier han skal sende soldater tilbake til brakkene? Det er oss, han vet tålegrensa er nådd, han vet vi kan slåss. Som ellers i Europa. Vanlige folk som tar verden tilbake.

Vanlige folk, hva er det for faen! Benjamins ord fyker ut sammen med spytt. Heldigvis har han dempet stemmen. Dere oppnår ikke annet enn å gi Buland en kjempegrunn til å trappe opp, for det kommer han til å …

Vi blir stille. Kommer den jævlige roboten til bordet vårt? Nei. Den går mot toalettene, stopper ved to ungdommer som har t-skjorter med slagord. Så blir vi oppmerksom på en drone. Den seiler bort til bordet vårt, griper taklampa over oss og blir hengende.

Vi slurper i oss lunken kaffe og snakker om de nye rasjoneringskortene. Vi er enige om at de er en god idé. Nei, vi får vel si takk for i dag, kommer det anstrengt fra Ole Bernt. Vi reiser oss, tar på jakker.

Vi ses klokka to, da? Det er det faktisk Benjamin som sier.