Skjebnens algebra i sivilisasjonens skygger (sword & sorcery av Emil Flakk)

Ngannou stod i folkemengden og observerte scenen på torget. En mann hang opp ned mellom to påler, kroppen hans utstrakt som et grotesk kryss. Håndleddene var bundet med grovt tau som skar inn i huden, og blodet fra sårene dryppet ned i støvet under ham. Kroppen hans skalv i kramper, brystkassen hevet seg i flakkende åndedrag, som et dyr jaget inn i en fjellsprekk. Øynene hans, oppspilte og mørke av smerte, fant ikke lenger noe å feste blikket på. Mengden rundt ropte og kastet råtten frukt. Ngannou forstod ikke språket deres, men han visste at det måtte være skjellsord. De var ute etter blod. Hvorvidt det var rettferdighet involvert i blodsutgytelsen mistenkte Ngannou at de brydde seg mindre om.

En port åpnet seg bak mannen, og folkemengden eksploderte i jubel. En kraftig mann trådte frem, med arr og størknet blod på kroppen. Han bar hette og var kun iført et klede rundt livet. I hendene holdt han to kniver. Han løftet dem i kors over hodet, og jubelen steg til et crescendo. Ngannou kunne føle trykket fra folkemengdens forventning, som om det var en fysisk kraft.

Han snudde seg bort. Synet av brutaliteten kvalte ham, men han kunne ikke forlate stedet uten å vekke oppmerksomhet. I stedet festet han blikket på de hjemløse på den andre siden av torget. De hangi en klynge rundt en gammel statue. Noen satt på slitne sekker og lot blikkene gli tomt rundt seg, mens andre strakte hendene mot forbipasserende, bedende om en mynt eller en brødbit. En ung mann med bronsefarget hår fanget oppmerksomheten til Ngannou. Han virket urolig. Hodet vippet fra side til side, mens fingrene gnisset mot hverandre, som om han prøvde å gni vekk noe usynlig fra huden. Klærne hans, en gang kanskje beige, var nå dekket med mørke flekker av fett og jord. Selv på avstand kunne Ngannou ane en historie, eller kanskje bare lidelse, i de nervøse bevegelsene til den unge mannen.

Ngannou snudde seg tilbake i tide til å se den kraftige mannen begynne sitt verk. Knivene skar i kjøttet, og blodet flommet. Folkemengden jublet høyere for hvert snitt. Ngannou snudde seg og gikk. Han hadde sett nok. Byens såkalte sivilisasjon hadde avslørt sitt sanne vesen.

 

Ngannou satte seg ved en bod og spiste. Maten var en grøt av korn, flesk og røtter. Røttene var gjennomkokte og dvasse, mens kornet ikke var rørt skikkelig ut. Det hele hadde en eim av våt jord. Han skar en grimase, men tvang seg til å spise opp. Noen prøvde å prate med ham. Han ristet på hodet og pekte på munnen. Det var noen som spurte om han pratet pangeansk. For Ngannou var pangeansk like naturlig som luften han pustet inn, men han pekte på munnen og ristet på hodet. Han fikk en dårlig følelse av stedet. Det var best å holde avstand.

Etter å ha spist gikk han tilbake til torget og kjøpte mat til å fylle det han hadde av plass i sekken. Han kjøpte tørket frukt og insekter. Ved torget hang den flådde mannen fortsatt mellom pålene. Noen gikk opp og spyttet på kroppen. En av de mer vågale gikk bort til liket og trakk ned buksene. Vennene heiet og dultet ham i skuldrene. De lo da den gule strålen traff kadaveret.

Ngannou ville være ute av byen før daggry neste dag. Men nå var planen hans å finne et vertshus der han kunne få seg et rom og en flaske vin. Kanskje kunne han kjøpe en kvinne også. Det hadde vært lenge siden en kvinne var nær ham, og fått ham til å glemme ensomheten og minnene som hele tiden jaget ham.

Han gikk opp noen trapper til han stod på en bymur, der havets åpne horisont møtte ham. Her var det ikke så mange. En hjemløs lå med ryggen mot muren. Da den hjemløse åpnet øynene og så opp på ham, nikket Ngannou og tok ut en sølvmynt fra beltet. Han knipset mynten med fingeren. Den hjemløse strakk ut hånden og nappet den i luften. Ansiktet hans, brent og sprukket av solen, lignet barken på et dødt tre. Ngannou gikk langs bymuren mens han så vekselsvis ut på havet og inn mot byen. Lukten av råtten tang blandet seg med stanken av skitt fra byen. Kanskje hadde mannen mellom stolpene blitt drept fordi han hadde blitt syk, og de trodde han drev med svart magi. Sånt var vanlig i noen av byene. Særlig der de ikke hadde et system for å kvitte seg med skitten.

Ngannou passerte noen menn med lange kapper som knelte i skyggen av muren. Håndflatene deres var vendt mot havet, og de mumlet med øynene lukket. Dette var en by som lå ved havet, derfor trodde de at deres Aleh kom fra havet. Ngannou hadde sett det samme mange steder. De ved kysten trodde på Aleh som levde dypt nede i det blå. De i høylandet mente Aleh satt på fjelltoppene og så ned på dem. Ngannou kunne ikke klandre dem. Mennesker formet sine guder etter hva de kunne se og forstå, det som ga mening i deres verden. Da han hadde vært yngre hadde han også trodd på en Aleh. Den var den eneste sanne Aleh, hvis navn ble båret av flammer og stålklingers sang gjennom ørkenlandene i sør. Troen ble spredt som en ildstorm, ført frem av skjeggete menn som kalte seg profeter, deres stemmer like skarpe som sverdene de bar. Det var en like falsk Aleh som den de trodde på her.

Det kunne være det samme. Han lente seg mot den kjølige murveggen og begynte å spise på noe av den tørkede frukten han hadde kjøpt. Den var seig mellom fingrene, og luktet lett syrlig. Smaken var slettes ikke verst. Ikke like søt som frukten i landet han kom fra, men fortsatt god. Han visste ikke hva slags frukt det var. Fruktkjøttet var rosa, med gule og oransje frø. Han spiste bare et par biter, vel vitende om farene ved ukjent mat. Erfaring hadde lært ham å være forsiktig. Mageknip kunne slå til som en skjult fiende fra skyggene hvis man ikke var varsom. Om alt føltes greit etter en dag, ville han spise mer.

Da han hadde spist, gikk han tilbake til torget. Nå hadde de bundet fast en kvinne mellom pålene. Hun var høygravid. Magen stod i spenn og hadde strekkmerker. Bak henne stod en mann med bar overkropp og buksene nede på låret. Igjen og igjen støtet han inn og ut av henne. En rekke menn stod bak og ventet på sin tur. De heiet og ropte og klødde seg i skrittet.

Ingen hadde tatt seg bryet med å rydde vekk den henrettede mannen. I stedet lå det flådde kadaveret i møkka en spydlengde foran kvinnen. En flokk med kråker spiste av ham. Kvinnen som stod bundet fast skrek da den ene kråka stakk hull på mannens øye. Kanskje hadde det vært mannen hennes.

Da Ngannou så dette, bestemte han seg for å sove utenfor byen i stedet. Det kunne bli kaldt om nettene her, men heller det, enn å være i nærheten av slik menneskelig grusomhet. Han bad en bønn til noe han ikke trodde på, om at kvinnen skulle få en rask og nådig død. Han kjøpte noen flere håndfuller av den tørkede frukten og gikk mot byportene. Ingen av vaktene stilte spørsmål da han dro. Kanskje trodde de han hadde vært her for å selge slaver. I disse landene kom det mange skip med mørkhudede slavehandlere fra sør. Han hadde møtt mange av dem. Alle hevdet at akkurat slavene deres var sønner og døtre av konger fra fjerne land.

Han fortsatte å gå til støyen fra byen var borte, erstattet av den dempede susen fra havet. Skoene hans tråkket over hard, steinete grunn. Han ville finne et sted der han kunne legge fra seg ryggsekken og gå ut i vannet. Det føltes som om byens møkk og blodtørst hadde festet seg til huden som en kvelende hinne. Saltet og bølgene skulle vaske det av ham. Det skulle vaske ham fri.

Han gikk til faklene fra byen var langt vekk. Solen var på vei ned. Han satt seg opp på en knaus et stykke vekk fra havet, for nede på stranden var det tre unge menn i kapper av farget ull. De brukte pinner til å tegne i sanden. Det var et komplisert stykke algebra. I byen hadde han sett et universitet der rikmannssønnene fikk lære skrivekunst og tall. De måtte være derfra. Han drakk vann fra læretasken. Det var lunkent og smakte ikke så mye, men Ngannou likte tanken på at vannet vasket vekk det som hadde kommet inn i munnen hans fra byen. Han var medisinmann av yrke og visste at det nok ikke var slik. Men tanken var fin. Den skulle ingen få ta fra ham.

Solen var en kuppel som hang sløv og søvnig i horisonten. Han gjespet. Det hadde vært en lang dag med mye vandring. Han skulle bare lukke øynene et lite øyeblikk, men søvnen fant ham. Han lot den få ham.

 

Han våknet opp og så stjernene over seg. Det var mange som så etter mønstre i stjernene og ba til dem. For Ngannou var de tegn som viste vei om natten. Han satte seg opp og gned søvnen ut av øynene med håndbaken. Da øynene hadde vendt seg til mørket, så han en mann der nede på stranden. Han stod alene og skrev i sanden med en pinne. Ngannou krøp nærmere, skjult av mørket og det høye gresset. Månen var stor i natt, og han kunne se klart. Mannen var ung. Han var kledd i filler og hadde bronsefarget hår. Det var den unge mannen fra torget.

Ngannou gliste. Han hadde vært i land der de trodde at ting hendte fordi det var meningen at det skulle skje. Alt var forutbestemt, vevd inn i en usynlig vev av mening. Skjebne, mumlet han. Det var det de kalte det. Han snek seg nærmere. Da Ngannou så det den unge mannen hadde skrevet i sanden, forsto han at mannen hadde løst algebraen de tre andre hadde forsøkt seg på tidligere. Nå var han i gang med å skrive et stykke som var enda mer komplisert.

Noen ropte noe fra lenger borte på stranden. Det var de tre unge mennene som hadde vært der tidligere. De kom gående bortover stranden. Ngannou fikk en dårlig følelse da han så dem.

De tre kom bort til den unge mannen med bronsehåret. De stod et øyeblikk og så vekselsvis mellom ham og det han hadde skrevet i sanden. Etter en stund dyttet en av dem til den unge mannen med bronsehår, så han rykket bakover og holdt på å falle. De tre pekte og lo da han begynte å vippe hodet frem og tilbake. De lo enda høyere da han løftet hendene og gnisset fingertuppene mot hverandre. De begynte å sparke vekk det han hadde skrevet i sanden. Sanden, som hadde båret på noe vakkert, ble nå et sted for ødeleggelse og fornektelse.

Da Ngannou trådde ned på stranden stoppet de opp, og så på ham. Ngannou gikk helt ned til dem, til bare en spydlenge skilte dem. «God kveld mine venner» sa han på pangeansk.

De svarte ikke. Bare så på ham. Ngannou så øynene deres var røde og glassaktige. Han visste ikke hva de hadde tatt. Alle land hadde sine egne måter å unngå virkeligheten på. I hjemlandet hans var det ildbønner man sniffet. I andre land var det gress man røykte. eller sopp man spiste.

«Mine venner, jeg trodde dere gikk på universitetet. Også kan dere ikke prate pangeansk?»

De tre utvekslet blikk. De sa noe på sitt eget språk. Den høyeste av dem tok et steg frem. «Du burde ikke sløse med ord, svartskalle.»

Ngannou snudde hodet uten å slippe mennene av syne. Han med bronsehår satt på huk og holdt hodet i hendene. Røde og blå merker slynget seg rundt armer og nakke som vitner om et liv av smerte og ydmykelser.

«Mine venner, jeg var i byen deres i dag. Jeg gikk på torget og så hva de gjorde med de som ikke følger lovene.» Han skar en hånd gjennom luften som om han holdt en kniv. «Og som utlending vet jeg at det skal ikke mye til før noen finner ut at jeg skal være nestemann. Så hva sier dere til at vi lar det ligge. Dere kan gå tilbake til byen deres. Jeg og min nye venn her kan holde oss her. Det trenger ikke bli noe mer.»

De tre utvekslet blikk, et stille samspill som snart ble brutt av brede, ondskapsfulle glis. Ngannou visste hva som nå kom til å skje. Han flyttet hånden bak ryggen og tok en håndfull med pulver ut av beltet. Alle tre kom mot ham samtidig. Den høyeste tok opp en fiskekniv. Ngannou kastet pulveret mot bakken der de tre stod. En sky av gulaktig støv og røyk omsluttet dem. Bare noen sekunder etterpå var skyen borte, men da hadde de allerede tapt. De holdt seg til øynene og skrek. Ngannou gikk på den høyeste mannen med kniven først. Han slo knyttneven opp under haka hans så hodet ble kastet bakover. De to andre fikk kjenne de tunge knyttnevene til Ngannou etter tur. En av dem reiste seg og veivet blindt rundt seg. Øynene hans var fylt med tårer. Ngannou dukket og tok tak rundt livet hans. Han kastet seg bakover mens han vred seg til siden så mannen fikk hele kroppsvekten til Ngannou over seg. En etter en dro han dem opp fra bakken og skjøv dem i retning byen. «LØP!» kommanderte han mens han dyttet dem. Mennene sjanglet bortover stranden med armene fremfor seg. De kom ikke til å få synet tilbake før neste dag.

Ngannou så ned på mannen med bronsefarget hår. Han hadde satt seg med rumpa i sanden og trukket hetta over hodet som et skjold mot verden. Han vippet ikke lenger på hodet, men gnisset fortsatt fingrene mot hverandre. Ngannou la en hånd på skulderen hans og kjente kroppen var sped og knoklete. Først prøvde han å få ham til å stå opp, men da det ikke gikk, tok han i stedet ut et pledd fra sekken og la det over skuldrene hans. Han satte seg i sanden en spydlengde fra ham.

«Min venn, hva heter du?»

Mannen svarte ikke, men Ngannou så han var litt roligere nå. I stedet for å vente på svar, begynte Ngannou å prate. Han pratet om alt. Hvorfor han måtte forlate landet han var vokst opp i. Reisene han hadde gjort, og folkene han hadde møtt. Iblant kikket han bort på den unge mannen. Han hadde sluttet å gnisse med fingrene. Blikket hans møtte ikke Ngannou, men Ngannou visste han lyttet, så han fortsatte å prate, og håpte at ordene kunne bygge en bro mellom dem.

Da han ikke kom på mer å si, satt de to og kikket i samme retning. Ngannou hørte bølgene som slo inn mot stranden. Det gjorde ham søvnig.

«Du kommer fra Kazh’mahr», sa mannen da de hadde sittet der en stund. Ngannou stirret på ham. En ting var at han hadde lyttet til det Ngannou sa, og endelig snakket selv, men han hadde brukt Ngannous eget morsmål. Uttalen skurret lite grann, men det hadde vært lett å forstå ham.

«Hvordan har du lært språket vårt?»

«Skrifter. På universitetet»

«Studerer du ved universitetet?»

«Nei. Bare betaler får lov. Men skriftrullene. Alle kan lese. Heter bibliotek.»

«Har du lært deg det alene?»

«Ja.»

«Hvor mange andre språk kan du?»

«Mange.»

Den unge mannen så ut mot havet.

«Det du skrev i sanden. Du løste algebraen. Stemmer ikke det»

«Ja.»

«Var det vanskelig?»

«Nei.»

«Det så vanskelig ut.»

«Ikke vanskelig», kom det enkelt tilbake, uten spor av verken arroganse eller stolthet.

Ngannou stirret på ham. Den unge mannen møtte ikke blikket til Ngannou. Det var heller ikke viktig. Han slappet av, og han pratet.

«Hva heter du?»

«Casper.»

«Bor du der i byen?»

«Leser skrifter der. Sover på stranden. Ikke velkommen. Ikke bra.» Han begynte å gnisse med fingrene igjen. Ngannou satt stille, ventet tålmodig, til fingrene gradvis roet seg og stilnet.

«Det er et dårlig sted, den byen», sa Ngannou.

«Veldig dårlig.»

«Er du alene?»

«Mamma død. Pappa død. De drepte dem.»

«Skjønner.»

De gjorde det samme i Kazh’mahr, Ngannou sitt hjemland. De som fikk barn som var annerledes, ble anklaget for svart magi. Kanskje hadde foreldrene til Casper hengt mellom de pålene. En plutselig varme steg i brystet til Ngannou, et sinne som gikk over i et ønske om å gå tilbake til byen og brenne den til grunnen.

«De som plaget deg. Gjør de det ofte?»

Casper svarte ikke. I stedet slo han blikket ned i sanden.

«Min venn, du vet hvorfor de plager deg, ikke sant? De liker ikke at du kan gjøre ting de ikke kan.»

Casper satt stille uten å si noe.

«Men jeg så de var kledd i gullfargede kapper og klær av silke. Sånne gutter har mektige foreldre med mye penger. Sånne folk kjøper andre til å gjøre jobber for seg. Forstår du hva jeg sier?»

Casper trakk hetta lenger ned over ansiktet.

«Min venn, jeg mente ikke å skremme deg. Men ved daggry kommer de tilbake, og de kommer ikke alene.»

«De slår. Men stopper etter stund.»

«Kanskje har det vært sånn før, men det er ikke det som kommer til å skje nå, Casper. Vi vanæret dem.»

«Du gjorde.»

«Ja, jeg gjorde det. Men de tenker ikke sånn. Du var der du også. Denne gangen kommer de ikke til å stoppe. Vi kommer til å ende opp mellom de to pålene på torget.»

Casper sa ikke noe til det, men vendte blikket mot havet, som om svaret lå der et sted.

«Du kan reise med meg», sa Ngannou.

«Hvor?»

«Dit vindene tar oss, min venn. Du kan være til stor hjelp for meg. Du kan ting andre ikke kan. Og så skal jeg lære deg nye ting du ikke kan.»

«Hva da?»

«Min venn, kunnskap er ikke bare det man finner i bøker og biblioteker. Det første jeg skal lære deg er å ta igjen. Slå tilbake.»

Casper så opp på ham, nølende. «Og jeg kan lære deg noe.»

Ngannou løftet et øyenbryn. «Hva da?»

«Å lese mønstre.» Casper pekte ut mot havet, hvor bølgene rullet inn i en rytme han syntes å forstå.

«Algebraen. Tallene. De er overalt. Som bølgene. Som vinden som snur før stormen.»

«Alt dette ser du?»

Casper nikket. «Mønstre.» Han bøyde seg ned, tok en pinne og risset raskt tegn i sanden. En enkel, men presis likning. «Ikke bare tall. Det er logikk. Forutsigbarhet. Alt følger regler.»

Ngannou smilte, men ristet på hodet. «Og hva om verden ikke følger regler?»

Casper så på ham da, bare et øyeblikk, før han strøk ut ligningen med håndflaten. «Da lager vi nye.»
Ngannou lo lavt. «Min venn, du er visere enn du ser ut.»

Casper satt helt stille et øyeblikk. Ngannou prøvde å se inn i øynene hans og gjøre seg klok på det. Han så først ikke noe der, men etter et øyeblikk smilte Casper. Det var et lite smil, så vidt en heving i munnvikene, men fortsatt et smil.

«Jeg aldri bortenfor stranden.»

«Det er en stor verden. Hele Pangea. Altfor stor til at en mann kan rekke å se alt i løpet av en livstid. Men kanskje hvis vi slår oss sammen. Hvem vet?»

De spiste tørket fisk. Etter at de hadde spist, reiste de seg og gikk. Ngannou så Casper i sideblikket. Han gomlet på et stykke tørrfisk, og hadde blikket hevet mot verden som lå ukjent, men inviterende foran dem. Ngannou snudde seg og så algebraen i sanden. To ukjente størrelser, tenkte han, satt inn i samme ligning.

 

Et lite etterord av forfatteren:

Jeg har alltid vært svak for fiksjon som tar oss med til rå og brutale verdener. Denne novella skrev jeg opprinnelig som et kapittel til en roman i sjangeren «sword and sorcery», der Conan The Barbarian var den store inspirasjonen. For kjennere av Conan tror jeg dette er spesielt tydelig i hvordan novella presenterer konseptet sivilisasjon. Deler av novella er også inspirert av B. Andreas Bull-Hansen, hvis verdener er så brutale at man får lyst til å legge seg ned i fosterstilling og grine. Men brutalitet og råskap blir flatt og todimensjonalt om en ikke enser iallfall et lite håp. Casper er inspirert av mine år som lærer, og av elever jeg har møtt. Usedvanlig glupe, men utenfor den sosiale normen. Ideen om å gjøre matematikk til et såpass sentralt tema i novella, ble i stor grad inspirert av romanen Flatland, skrevet av Edwin A. Abbott.