P. Sahlstrøms føljetong «Et spørsmål om ståsted» – episode 16

Føljetongen fortsetter: 

 

«Hva faen? Storfot snakker?» Billy-Bob senket det kinetiske våpenet sitt, og vendte hodet til sidene gjentatte ganger.

«B.B, ditt fordømte naut. Se på den greia. Den har fire jævla armer, minst. De’kke Storfot, det er no’ helt annet. Noe kinesisk dritt. Bare hør på den rare engelsken den preiker, det må være kinesisk aksent.» J.J var et hode høyere enn Billy-Bob, og var bevæpnet med en rekke kinetiske våpen.

«Jeg gir da blankeste faen i store føtter og kinesisk piss. De spurte etter Store-Jack. Dere skjønner hva det betyr, idioter?» Den tredje biomassen var også bevæpnet, den var lavere enn J.J, men vesentlig bredere.

Surklut og Iianea så forvirret på hverandre. De hørte ord, men de ga ingen mening. 

«Vi kommer i fred?» Iianea lagde en grimase, og hvisket til Surklut: «Det er dette manualen anbefaler som korrekt innledning.»

Jada, dette fungerer sikkert. Gærninger som skyter på oss før de vet hva vi er, og de skal liksom ønske fred med oss?

Som forventet fikk dette alle tre biomassene til å rette våpnene mot Iianea.  Surklut håpet hun var smart nok til ikke å si noe mer.

«Faen, faen, faen, hvordan kunne de oppdage det så kjapt, Dennis?» Det rant væske ned langs Billy-Bobs ansikt, og armene som holdt våpenet, var ustø.

«De kan’ke vite noe så fort, liket er faen meg ikke kaldt ennå. La meg stå for snakkinga. Og hold den pelsgreia på kornet. Sikt på øya, de er store nok.» Dennis, den tredje biomassen, hadde tatt av seg et hodeplagg og klødde seg på hodet. 

J.J gikk bort til Dennis og la armen rolig på skulderen hans. «Kompis, at noen fersker at vi knerta Store-Jack tror jeg er vårt minste jævla problem akkurat nå. Vi står midt i svarteste granskauen. Midt på natta. Og snakker med et pelskledd beist på størrelse med en slagbjørn, og med fire armer. Kineserne har klonet frem sånne monstre i de der hemmelige laboratoriene de har i Wuhan, og bruker ballonger til å fly dem hit.»

Dennis ristet på hodet. «Åffer skulle de gidde det?»

J.J hevet stemmen. «For å slippe dem løs så de kan ete oss!» Han hyttet med neven. «Er det du vil, ditt kinesiske svin? Ete oss?»

«Jeg er ikke sulten. Det er ingenting å være redd for,» beroliget Iianea.

«Det er nøyaktig hva et kinesisk kannibalmonster ville si!» hylte Billy-Bob.

Surklut så til sin store lettelse at 1-5-landerne var begynt å våkne og rulle seg ut. Den steinaktige huden deres ville sannsynligvis stå godt imot slike små, kinetiske våpen. En antagelse som raskt fikk bekreftelse.

Biomassene begynte nemlig å skrike i munn på hverandre: «Steinene beveger seg!», «De er overalt, skyt!», «SKYT FOR FAEN, SKYT!» De fyrte løs med alt de hadde av våpen, uten at det hadde noen som helst effekt.

«Hvorfor angriper dere? Vi ønsker dere intet ondt,» sa Iianea, mens 1-5 omringet biomassen.

Billy-Bob hadde løpt av gårde mens han skrek for full hals. J.J falt på kne, foldet hendene og mumlet noe som oversetteren ikke fanget opp.

Dennis, som ikke lenger pekte på dem med våpenet sitt, vendte hodet langsomt frem og tilbake. «Seriøst, hva i helvete er dere? Hvis dere er en hallis, er det den mest livaktige jævla hallisen jeg noen gang har hatt!»

Iianea signaliserte til 1-5 å holde seg i ro, og blunket vennlig til Dennis. «Vi er venner! Vi kommer derfra.» Hun pekte mot himmelrommet.

Dennis måpte mot dem. «Knull meg sakte, sidelengs. Du sier at dere er noen jævla romvesener?»

Om jeg så må betale for det selv, så skaffer jeg en bedre oversetter til neste oppdrag. Hvis det blir et neste oppdrag. Og jeg skal uansett ikke være med og lande neste gang. Det er umulig å skjønne hva denne biomassen vil.

«Du må unnskylde meg, jeg skjønner ikke helt hva du mener, men ja, vi er fra stjernene.»

Dennis slo seg på låret, munnen åpnet seg og viste en fryktinngytende tanngard.

 «Romvesener, for faen! Dette er min lykkedag! Dere har sikkert noen fine våpen, lasere, blastere, eller til og med oppløsere?»

«Beklager, men vi er ikke bevæpnet. Vi har fredelige hensikter, og har derfor ikke med oss våpen.» Iianea begynte å høres mer selvsikker ut.

Blank løgn, men en bra løgn. Forutsatt at biomassen ikke skjønte at de små metallkulene som 1-5 holdt i klørne, kunne gjøre alt innen synsvidde til støv. Så lenge ikke kapteinen som vanlig hadde blitt lurt, da, og kjøpt noen defekte greier. Kanskje best om de slapp å teste ut akkurat det.

«Selvfølgelig, selvfølgelig. Snille romvesener som dere trenger ikke våpen.» Dennis fikk et uttrykk som minte Surklut om et rovdyr som snek seg inn på byttet.

«Helt riktig. Kunne du være så vennlig å føre oss til lederen deres, vi har et viktig budskap til dere.» Iianea gjorde dette helt etter håndboka, men Surklut begynte å tvile på om forfatteren noensinne hadde satt sine tentakler på en fremmed planet.

«Ja, særlig! Dere kan’ke bli her ute, for noen kunne finne dere, og ringe til TV om at de hadde støtt på romvesener. Og sånt sirkus har vi jo ikke bruk for her. Så bare bli med meg! Fetteren min, Tommy. har peil på sånne ting. Han kan sikkert hjelpe dere.»

Dennis snudde seg mot J.J og ga ham et spark: «Kom deg på beina, for faen. Gud bryr seg ikke om bønnene dine, og disse her, de er verken engler eller demoner. De er vandrende pengesekker. Vi kan brenne ned hele labben og alle bevis. De er vår billett til rikdom og damer. Ta deg sammen, så skal du få en bit av kaka du også!»

J.J reiste seg motvillig.

«Løp etter B.B, og få han til å holde kjeft. Dette er vår hemmelighet. Skyt ham, hvis du må.»

J.J viste tenner til Dennis. «Med glede, aldri likt det rasshølet.» J.J ladet våpenet sitt og løp av gårde i retning av den hylende Billy-Bob.

«Følge meg!» vinket Dennis, og IIanea og landerne fulgte lydig etter. Først da de var ute av syne, gikk det opp for Surklut at de tre biomassene ikke hadde merket dens eget nærvær.